Harry hadde håpet at han nettopp hadde oppnådd fusjon med sin mysteriøse svarte side, og ville bli i stand til å utnytte alle fordelene uten å få noen av ulempene; å påkalle den krystallklare, ukuelige viljen når han ønsket, uten å behøve å bli kald eller sint.
Nok en gang hadde han overvurdert hva slags framskritt han hadde gjort. Noe hadde skjedd, men Harry hadde fremdeles en mysteriøs mørk side, den var fremdeles adskilt fra ham, og hans normale selv var fremdeles til å rokke. Og på tross av reparasjonsarbeidet han hadde utført på sin mørke sides frykt for døden, våget han ikke å bli mørk mens han var ubeskyttet i Azkaban, det var å friste skjebnen for mye.
Hvilket var uheldig, fordi en viss ukuelighet ville jaggu ha vært kjekt å ha omtrent akkurat nå.
Det som gjorde det enda vanskeligere var at han ikke kunne falle sammen mot veggen, kunne ikke bryte ut i gråt, kunne ikke engang gi fra seg et sukk. Hans kjære Bella så på ham, og det var ikke den typen ting hennes mørke herre ville gjøre.
«Herre –» sa Bellatrix. Den lave stemmen hennes var anstrengt. «Desperantene – de kommer – jeg kan føle dem, herre –»
«Takk, Bella,» sa en tørr stemme. «Det vet jeg allerede.»
Harry kunne ikke sanse hullene i verden på samme måte som da han hadde hatt på seg Dødstalismanen, men han kunne føle tomhetens trekkraft øke i intensitet. Først hadde han feilaktig tenkt at det skjedde fordi de gikk ned nok en trapp, helt til han og Bellatrix hadde kommet helt ned trappa og trekkraften fremdeles økte. Så ble den svekket, idet desperantene beveget seg vekk langs spiralen, og så økte igjen idet de gikk opp nye trapper … Det var desperanter inne i selve Azkaban nå, og de kom etter ham. Selvsagt gjorde de det. Harry var muligens motstandsdyktig nå, men han var ikke skjult.
Nytt krav, fortalte Harry hjernen sin. Finn en måte å overvinne desperanter på som ikke involverer skytsvergen min. Alternativt, finn en ny måte å skjule noen fra desperanter på, utenom Usynlighetskappen –
Jeg sier opp, sa hjernen hans. Finn deg en annen bit kalkulerende substrat som kan løse dine idiotisk overlastede problemer.
Jeg mener det, tenkte Harry.
Det gjør jeg også, da hjernen hans. Få opp skytsvergen din og vent på at svartspanerne finner deg. Vær fornuftig. Det er over.
Gi opp …
Det virket som om den sugende tomheten trakk hardere, idet han tenkte det; og Harry innså hva som skjedde, konsentrerte seg mer intenst om stjernene, vendte sinnet vekk fra fortvilelsen –
Vet du, observerte hans logiske side, hvis du ikke gir deg selv lov til å tenke noen negative tanker fordi det vil åpne sinnet ditt mot desperantene, så er det også et kognitivt bias; hvordan ville du vite om det faktisk var på tide å gi opp?
Et desperat hulkende skrik hørtes fra nedenunder, ord som «nei» og «vekk» var blandet inn. Fangene visste, fangene kunne føle det.
Desperantene var på vei.
«Herre, du – du burde ikke utsette deg selv for risiko for meg – ta tilbake kappen din og la meg –»
«Stille, tosk,» hveste en sint stemme. «Når jeg bestemmer meg for å ofre deg vil jeg gi deg beskjed.»
Hun har et gyldig poeng, sa Smygard. Du burde ikke utsette deg selv for risiko for hennes del, hennes liv er på langt nær så verdifullt som ditt.
Et øyeblikk vurderte Harry å ofre Bellatrix for å redde seg selv –
Og i det øyeblikket virket det som om noe av det svake oransje gasslyset flyktet fra korridoren, en kald berøring krøp over Harrys fingertupper. Og da visste han at det å tenke på å overgi Bellatrix til Dødens skygger ville gjøre ham sårbar igjen. Selv i det øyeblikket han tok den beslutningen kunne han være ute av stand til å kaste skytsvergeformelen, fordi han ville ha gitt opp den tanken som hadde reddet ham tidligere.
Det gikk opp for Harry at han fremdeles kunne ta kappen fra Bellatrix senere, selv om han ikke kunne kaste skytsvergeformelen; og så måtte han vrenge tankene sine vekk fra den muligheten, fokusere fast på sin avgjørelse om å ikke gjøre det, ellers ville han ha kollapset der han sto. For malstrømmen av tomhet som virvlet rundt ham var nå dødelig sterk; det kom skriking ovenfra, og skrikene nedenfra hadde stoppet.
Dette er latterlig, sa hans logiske side. Rasjonelle individer burde ikke være nødt til å godta denne typen sensurert begrunningsprosess, alle teoremer går ut fra at hvordan du tenker ikke påvirker virkeligheten ut over dine faktiske handlinger, som er grunnen til at du fritt kan velge en optimal algoritme uten å bekymre deg for hvordan tankene dine interagerer med desperantene –
…
Det der er en virkelig dårlig ide, sa Griffing. Selv jeg mener at det er en elendig ide, og jeg er Griffing-delen din. Du skal ikke seriøst bare stå der og –
«Vi har en fiksering,» ropte Nora og holdt opp det magiske speilet som i triumf. «Desperanten utenfor den innerste veggen pekte på nivå 7, C-spiralen, det er der de er!»
Svartspanerne tittet forventningsfullt på henne.
«Nei,» sa Amelia med stødig stemme. «Det er der en av dem er. Desperantene kan fremdeles ikke finne Bellatrix DeMons. Vi skal slett ikke springe ned dit og la henne unnslippe i forvirringen, og vi har ikke tenkt å spre oss for å falle i bakhold. Så lenge vi beveger oss med varsomhet kan vi ikke tape. Be Grimst og Bindebolt om å fortsette nedover nivå for nivå, samme som tidligere –»
Den gamle trollmannen var allerede på vei framover. Amelia gadd ikke engang banne til ham denne gangen, idet deres grundig konstruerte skjold nok en gang skilte seg som vann og kruset mykt etter ham.
Harry ventet i starten av korridoren, rett ved siden av trappene som gikk oppover. Bellatrix og slangen var bak ham, skjult av Dødstalismanen som Harry hadde mestret; han visste, skjønt han kunne ikke se, at den utmattede trollkvinnen halvveis satt, halvveis lå på trappene, siden Harry hadde trukket tilbake sveveformelen for å få mer kapasitet til hjernen og magien.
Harrys øyne var fiksert på den enden av korridoren som var lengst vekk, ved siden av trappene som førte nedover. Ikke bare i sinnet hans, men også i virkeligheten, hadde lyset i korridoren blitt mørkere, temperaturen hadde falt. Frykten tordnet over ham og rundt ham som en sjø pisket av stormkast, og den sugende tomheten hadde blitt en hylende trekkraft mot et sort hull som nærmet seg.
Opp trappene lengst borte, glatt glidende gjennom den døende lufta, kom tomhetene, fraværene, sårene i verden.
Og Harry forventet at de skulle stoppe.
Med all den vilje og alt det fokus han kunne frambringe, forventet Harry at de skulle stoppe.
Forutså deres stopping.
Trodde på at de ville stoppe.
… det var i alle fall ideen …
Harry stengte ned eventuelle farlige tanker som var på villstrå, og forventet at desperantene skulle stoppe. De hadde ingen egen intelligens, de var bare sår i verden; deres form og struktur var lånt av andres forventninger. Mennesker hadde vært i stand til å forhandle med dem, tilby dem ofre i bytte mot samarbeid, bare så lenge de trodde desperantene ville kjøpslå. Så hvis Harry trodde hardt nok på at tomhetene ville snu seg og gå, ville de snu seg og gå.
Men sårene i verden fortsatte å komme, den virvlende frykten virket nå som en solid ting, tomheten rev i materie så vel som i sinn, substans så vel som ånd, du kunne se metallet begynne å korrodere der hullene i verden passerte.
En liten lyd kom fra hans side, fra Bellatrix, men hun sa ikke et ord, for hun hadde fått instrukser om å forbli stille.
Ikke tenk på dem som vesener, tenk på dem som psykosensitive objekter, de kan bli kontrollert hvis jeg kan kontrollere meg selv –
Problemet var at han ikke kunne kontrollere seg selv så lett, kunne ikke få seg til å tro at blått var grønt med en viljeshandling. Kunne ikke undertrykke alle de tankene om hvor irrasjonelt det var å tvinge deg selv til å tro på noe. Hvor umulig det var å lure deg selv til å tro på noe hvis du visste at det var det du gjorde. All treningen Harry hadde gitt seg selv som tok sikte på å ikke la seg lure av seg selv nektet å skru seg av, uansett hvor skadelig det var i dette unike spesialtilfellet –
Dødens skygger hadde passert halvveis-punktet i korridoren, og Harry holdt opp hånda si, spredte fingrene, og sa med en trygg og kommanderende tone, «Stopp.»
Dødens skygger stoppet.
Bak Harry ga Bellatrix fra seg et kvalt gisp, som om det ble halt ut av henne.
Harry gestikulerte mot henne, signalet de hadde avtalt på forhånd, som betydde, gjenta det du hørte desperantene si.
«De sier,» sa Bellatrix med skjelvende stemme, «de sier, ‘Bellatrix DeMons ble lovet oss. Fortell oss hvor hun skjuler seg, og du vil bli spart.’»
«Bellatrix?» sa Harry, og la morskap i stemmen. «Hun unnslapp for en stund siden.»
Et øyeblikk senere innså Harry at han burde sagt at Bellatrix var blant svartspanerne på toppnivået, det ville ha forårsaket mer forvirring –
Nei. Det var galt å tenke på desperantene som noe som kunne lures, de var bare ting, de ble kontrollert kun av forventninger –
«De sier,» sa Bellatrix med sprukken stemme, «de sier at de vet du juger.»
Tomhetene begynte å bevege seg forover igjen.
Hennes forventninger er mer solide og til å tro på enn mine; hun kontrollerer dem, uten å vite det –
«Ikke motstå,» sa Harry og pekte med staven bak seg.
«Jeg, jeg elsker deg, farvel, herre –»
«Sovnium.»
Merkelig nok hadde det hjulpet å høre disse spesielt forferdelige ordene, og å forstå Bellatrix’ misforståelse; det minnet Harry på hvorfor han kjempet.
«Stopp,» sa Harry igjen. Bellatrix sov; nå var det bare hans egen vilje, eller snarere hans forventninger, som skulle kontrollere disse sfærene av utnulling –
Men de fortsatte å gli framover, og Harry kunne ikke hindre seg selv i å bekymre seg for om den forrige opplevelsen hadde skadet selvsikkerheten hans, hvilket ville bety at han ikke ville klare å stoppe dem; og idet han la merke til at han tenkte dette, tvilte han enda mer – han trengte mer tid til å forberede seg, burde virkelig øve på å kontrollere en enslig desperant i et bur først –
Og tanken kom til Harry at kanskje han tok feil, kanskje desperantene hadde sine egne begjær og kapasitet til å planlegge. Eller kanskje de ble styrt av hvordan alle trodde de fungerte, ikke bare den som var nærmest dem. Og i begge tilfelle –
Harry trakk fram tryllestaven og inntok startposisjon for skytsvergeformelen; deretter snakket han.
«En av dere dro til Galtvort og kom ikke tilbake. Den eksisterer ikke; den Døden er død.»
Desperantene stoppet opp, et dusin sår i verden sto uten bevegelse mens tomheten skrek rundt dem som en dødelig vind på vei til ingen steder.
«Vend om og gå, og ikke si noe om dette til noen, små skygger, eller jeg vil ødelegge dere også.»
Harrys fingre gled inn til utgangspunktet for skytsvergeformelen og gjorde seg klare til å kaste den; i sinnet hans skinte jorda blant stjernene, dagsiden lys og blå der den reflekterte sollyset; nattsiden glitrende med lyset fra menneskenes byer. Harry bløffet ikke, forsøkte ikke å gjøre triks med sinnet. Skyggene av Død ville bevege seg framover og bli tilintetgjort, eller de ville forlate åstedet, han var like forberedt på begge …
Og tomrommene trakk seg tilbake like glatt som de kom, ingentings vinder minsket for hver meter de beveget seg, der de skled tilbake ned trappene og dro.
Hvorvidt de virkelig hadde sin egen pseudo-intelligens, eller hvorvidt Harry til sist hadde lyktes i å forvente dem til å gå … det visste ikke Harry.
Men de hadde gått.
Harry unnet seg for et øyeblikk å sette seg ned ved siden av den bevisstløse Bellatrix på trappene, og dumpet ned som en sekk poteter, omtrent på samme vis som henne; han lukket øynene for et øyeblikk, bare et øyeblikk, ikke tale om at han planla å sove i Azkaban, men han trengte det øyeblikket. Svartspanerne ville fremdeles komme sakte nedover trappene, håpet Harry, så det ville ikke skade å bruke bare fem minutter på litt hvile. Harry var nøye med å holde tankene positive, muntre, jadda, jeg bare tar en hyggelig liten pust i bakken her, og så vil jeg føle meg bedre, istedenfor, si, jeg bare kollapser litt av følelsesmessig og fysisk anstrengelse, fordi desperantene ennå ikke hadde trukket seg svært langt tilbake.
Og forresten, sa Harry til hjernen sin, du har sparken.
«Jeg fant ham!» skrek den gamle trollmannens stemme ut.
Hvem? tenkte Amelia, idet hun snudde seg for å se Humlesnurr komme tilbake, og han bar i armene sine –
– det ene synet, den ene personen hun aldri ville forventet å se igjen –
– en mann i fillete rød kutte, med et utseende så svidd og forrevet at det så ut som om han hadde utkjempet en liten krig, dekket av kutt fulle av blodskorper. Øynene var åpne, og han tygget på en sjokoladeplate som ble holdt i hans ene levende hånd.
Barry Enhånd var i live.
Rop av glede steg mot taket; svartspanerne hennes senket tryllestavene, noen av dem begynte allerede å skynde seg mot de ankomne.
«Vær på vakt!» bæljet Amelia. «Sjekk dem begge for polyksir – undersøk Barry og se etter små animaguser eller feller –»
«Stimulus! Vingardium Leviosa!»
Det var en pause. Harry følte, skjønt han kunne ikke helt se det, at den usynlige kvinnen dyttet seg selv opp på føttene, og vendte på hodet for å se seg rundt. «Jeg er … i live …?»
Harry var svært fristet til å si nei, bare for å se hva hun kunne få ut av det. Istedenfor hveste han, «Ikke still dumme spørsmål.»
«Hva skjedde?» hvisket Bellatrix.
Og Den mørke herren ga fra seg en vill latter i et høyt toneleie, og sa, «Jeg skremte desperantene vekk, min kjære Bella.»
Det var en pause. Harry ønsket at han kunne se Bellatrix’ ansikt; hadde han sagt feil ting?
Etter en tid kom det, med skjelvende stemme, «Kunne det være, herre, at du i din nye form har begynt å bry deg om meg –»
«Nei,» sa Harry kjølig, og vendte seg vekk fra henne (skjønt han holdt tryllestaven rettet mot henne), og begynte å gå. «Og se til at du ikke fornærmer meg igjen, ellers forlater jeg deg her, nyttig eller unyttig. Nå, følg, eller bli forlatt; jeg har ting å gjøre.»
Harry skred videre framover og lyttet ikke til de gispende lydene som kom bakfra; han visste at Bellatrix fulgte etter.
… fordi det siste den kvinnen trengte, det aller siste hun trengte å starte å tenke på før den psykiatriske helbrederen begynte å forsøke å avprogrammere henne, var å tro at hennes mørke herre noensinne ville elske henne tilbake.
Den gamle trollmannen glattet sølvskjegget sitt ettertenksomt, og så på mens svartspaner Barry ble båret ut av rommet av to sterke svartspanere.
«Forstår du noe av dette, Amelia?»
«Nei,» sa hun enkelt. Hun mistenkte en form for felle de ennå ikke hadde forstått, som var grunnen til at svartspaner Barry kom til å bli holdt utenfor hovedgruppa og bli bevoktet.
«Kanskje,» sa den gamle trollmannen til slutt, «den av dem som kan kaste skytsvergeformelen er mer enn et enkelt gissel. Kanskje noen som ble lurt til å gjøre dette? Uansett grunn, de etterlot svartspaneren din i live; la oss ikke være de første til å bruke dødelige forbannelser, dersom vi finner dem –»
«Nå skjønner jeg,» sa den gamle heksa idet hun plutselig forsto, «det var planen deres. Det kostet dem ikke noe å forglemme ham og la ham leve, og det får oss til å nøle –» Amelia nikket avgjørende, og sa til folkene sine, «Vi fortsetter som tidligere.»
Den gamle trollmannen sukket. «Noe nytt fra desperantene?»
«Hvis jeg sier det,» glefset Amelia, «vil du da løpe ut igjen?»
«Det koster deg ingenting, Amelia,» sa den gamle trollmannen stille, «og kan gjøre at en av dine egne slipper den kampen.»
Koster meg ikke noe unntatt min sjanse til hevn –
Men det var ingenting sammenliknet med det andre, den irriterende gamle trollmannen hadde ofte rett, når alt kom til alt, det var noe av det som gjorde ham så irriterende.
«Desperantene har sluttet å svare på spørsmål om den andre personen de sa at de så,» fortalte Amelia ham, «og de vil ikke si hvorfor, eller hvor.»
Humlesnurr vendte seg til den flammende sølvføniksen på skulderen, hvis sølvstråling lyste opp hele korridoren, og fikk en stille hoderisting som svar. «Jeg kan heller ikke detektere dem,» sa Humlesnurr. Så ristet han på hodet. «Jeg antar at jeg bare går hele spiralen fra topp til bunn og ser om noe dukker opp, hvis det er greit for deg?»
Amelia ville ha beordret ham til å ikke gjøre det, hvis hun trodde at det ville ha utgjort den aller minste forskjell.
«Albus,» sa Amelia idet den gamle trollmannen snudde seg for å gå, «selv du kan falle i bakhold.»
«Nonsens, kjære,» sa den gamle trollmannen muntert idet han satte av gårde igjen, og viftet formanende med sin femten tommers tryllestav av uidentifiserbart mørkegrått treverk, «Jeg er uovervinnelig.»
Det var en pause.
(«Sa han virkelig det – han kan vel ikke ha sagt det –» hvisket den nyeste svartspaneren som var i rommet, en tertefin ung kvinne ved navn Noelle Karri, til det eldste medlemmet i hennes trio, svartspaner Knipe. «Gjorde han?»)
(«Han kommer unna med sånt,» hvisket Isabell tilbake til henne, «han er Humlesnurr, selv ikke Skjebnen tar ham alvorlig mer.»)
«Og det,» sa Amelia tungt, til beste for de yngre svartspanerne, «er grunnen til at vi aldri tilkaller ham til noe som helst med mindre vi absolutt må.»
Harry lå svært stille på den harde benken som tjente som seng i denne cellen, med et teppe trukket over seg, og holdt seg så absolutt stille som han kunne mens han ventet på at frykten skulle komme tilbake. Det var en skytsverge som nærmet seg, og en mektig en. Bellatrix var skjult av en Dødstalisman, ingen enkel formel kunne trenge gjennom den; men Harry visste ikke hva slags andre kunster svartspanerne kunne tenkes å bruke for å oppdage ham selv, og våget ikke å avsløre sin ignoranse ved å spørre henne. Så Harry lå på en hard benk, i en celle med en låst dør, og den solide metalldøra låst bak ham, i absolutt mørke, med et tynt teppe trukket over seg, og håpet at hvem det nå var ikke ville titte inn, eller ikke ville undersøke for grundig hvis de gjorde det –
Det var ikke et forhold Harry kunne påvirke, når alt kom til alt, den delen av hans skjebne lå fullstendig i hendene til de Skjulte Variablene. Det meste av sinnet hans konsentrerte seg om å vedlikeholde den pågående transfigurasjonen han utførte.
Liggende, lyttende i stillheten, hørte Harry de raske fottrinnene komme nærmere; de stoppet opp utenfor døra hans, og så –
– fortsatte de videre.
Snart kom frykten tilbake.
Harry tillot ikke seg selv å legge merke til at han var lettet, mer enn han tillot seg selv å legge merke til frykten. I sinnet holdt han formen til en gompegjenstand en god del større enn et bilbatteri, og sakte ga han den Formen til Substansen av en isbit (som Harry hadde frosset til med Fryserio av vannet fra en flaske i pungen hans.) Du var ikke ment å transfigurere noe som kunne brennes, men når den opprinnelige substansen var vann, og boblehodeformelen kunne beskytte lufttilførselen deres, håpet Harry at dette ikke ville gjøre ham eller noen andre syke.
Nå var det bare et spørsmål om hvorvidt det ville være nok tid før svartspanerne foretok en grundig undersøkelse av denne celleblokken til at Harry kunne fullføre denne transfigurasjonen, og den delvise transfigurasjonen han ville gjøre etter det –
Da den gamle trollmannen vendte tilbake, tomhendt, begynte til og med Amelia å føle et stikk av engstelse. Hun og de andre to svartspanerteamene hadde jobbet seg en tredjedel av veien nedover de tre spiralene, synkront, slik at det ikke ville være noe gap i deres dekning av området som kunne overkommes ved å skjære seg gjennom et tak, og hittil hadde de ikke funnet et eneste spor.
«Kunne jeg spurt deg om en rapport?» sa Amelia, og holdt skarpheten borte fra stemmen.
«Først en enkel gåtur fra topp til bunn,» sa den gamle trollmannen. Han skar en grimase, og det vanligvis-rynkede ansiktet fikk enda flere hudfolder. «Jeg undersøkte Bellatrix’ celle, og fant en dødsdokke liggende på hennes sted. Jeg tror at flukten var ment å gå ubemerket hen. Det er noe skjult i hjørnet under et tøystykke; det lot jeg ligge uforstyrret slik at dine svartspanere kan se på det. På veien tilbake åpnet jeg alle dørene og tittet inn i cellene. Jeg så ikke noe som var forvrengt, bare fangene –»
De ble avbrutt av et skrik fra den rødgylne føniksen, og alle svartspanerne hennes rykket til av det. Fordømmelse var i det, og et krav som hastet, hvilket nesten fikk Amelia til å starte å løpe fra korridoren der og da.
«– i heller dårlig tilstand,» sa Humlesnurr stille. Et øyeblikk var de blå øynene svært kalde bak de halvmåneformede brillene.
«Er det noen av dere som vil snakke til meg angående konsekvensene av deres handlinger?»
«Jeg har ikke –» begynte Amelia.
«Det vet jeg,» sa den gamle trollmannen. «Min unnskyldning, Amelia.» Han sukket. «Noen av de mer nylige fangene hadde rester av magien sin igjen, når jeg så på dem, men jeg kunne ikke sanse noen uspist kraft; den sterkeste hadde bare omtrent så mye magi igjen som et barn i første klasse. Jeg hørte Vulkan skrike i fortvilelse flere ganger, men aldri utfordrende. Det virker som om dere er nødt til å fortsette søket; de kan skjule seg godt nok til å unngå det jeg kan oppdage med bare blikket.»
Da Harry fullførte sin første transfigurasjon satte han seg opp, trakk vekk teppet som hadde dekket ham, kastet en kjapp Lumos, så på klokka, og ble sjokkert over å se at nesten en time og tretti minutter hadde gått. Hvor mye av den tida som hadde gått siden noen hadde åpnet døra og så lukket den igjen – Harry hadde ikke sett i den retningen, naturligvis – kunne ikke Harry gjette på.
«Herre …?» hvisket Bellatrix’ stemme, bløt og svært tentativ.
«Du kan snakke nå,» sa Harry. Han hadde bedt henne om å forholde seg stille mens han arbeidet.
«Det var Humlesnurr som så inn på oss.»
Pause.
«Interessant,» sa Harry nøytralt. Han var glad for at han ikke hadde lagt merke til det der og da. Det hørtes ut som om det hadde vært altfor nære på.
Harry sa et ord til pungen sin, og begynte å trekke fram den magiske gjenstanden som han ville kombinere med produktet av denne timens arbeid. Så, når det var trukket fram, brakte et nytt ord fram en tube lim av industriell styrke; før han brukte det kastet Harry boblehodeformelen på seg selv og Bellatrix, og fikk Bellatrix til å kaste den samme formelen på slangen, slik at dampen fra limet i den lukkede cellen ikke ville skade dem.
Når limet hadde begynt å festne seg, og bandt teknologi til magi, la Harry produktet ned på senga, og satte seg på gulvet for å hvile magi og vilje før han gjorde seg klar til neste transfigurasjon.
«Herre …» sa Bellatrix nølende.
«Ja,» sa den tørre stemmen.
«Hva er denne gjenstanden du har laget?»
Harry tenkte raskt. Det virket som en god anledning til å sjekke planen sin mot hennes intellekt, ved hjelp av et utvalg ledende spørsmål.
«Tenk igjennom, min kjære Bella,» sa Harry glatt. «Hvor vanskelig er det for en mektig trollmann å skjære i Azkabans vegger?»
Det ble en pause, og så kom Bellatrix’ stemme, sakte og forvirret, «Ikke vanskelig i det hele tatt, herre …?»
«Jeg sier meg enig,» sa den tørre, lyse stemmen til Bellas mester. «La oss si at man gjorde dette, og fløy gjennom hullet på en sopelime, og satte fart opp og vekk. Da ville jo det å redde en fange fra Azkaban virke ganske lett, ville det ikke?»
«Men herre …» sa Bella. «Svartspanerne ville … de har sine egne sopelimer herre, raske –»
Harry lyttet, det var slik han hadde trodd. Den mørke herren svarte, igjen med et tonefall av glatt sokratisk undersøkelse, og Bellatrix stilte enda et spørsmål, som Harry ikke hadde forventet; men Harrys eget motspørsmål viste at det burde ikke bety noe til syvende og sist. Og som svar på Bellatrix’ siste spørsmål, smilte Den mørke herren bare, og sa at det var på tide at han fortsatte arbeidet sitt.
Og så kom Harry seg opp fra cellegulvet, gikk til den bortre enden av cellen, og lot tryllestaven berørte veggens harde overflate – Azkabans vegg, det solide metallet som skilte dem fra den direkte strålingen som kom fra desperantenes grop.
Og Harry begynte den delvise transfigurasjon.
Denne formelen ville gå raskere, håpet Harry. Han hadde brukt time etter time på å øve på denne unike magien, hvilket hadde gjort det til noe rutinemessig, ikke særlig vanskeligere for ham enn vanlig transfigurasjon. Formen som han endret hadde ikke et veldig stort totalvolum; den transfigurerte formen var kanskje høy og bred og lang, men den var veldig tynn. En halv millimeter, hadde Harry sett for seg, ville være nok, når den perfekte glattheten ble vurdert …
På den lange benken som fungerte som fengselsseng, der Harry hadde satt fra seg den transfigurerte teknologiske gjenstanden og den parede magiske gjenstanden slik at limet skulle tørke; små bokstaver i gyllen skrift glinset på gompeartefakten. Harry hadde ikke egentlig planlagt at de skulle være der, men de hadde dukket opp flere ganger i bakhodet hans underveis, og til slutt virket det som om de ble en del av den transfigurerte formen.
Det var mange forskjellige ting som Harry kunne ha sagt før han brukte denne bestemte triumfen av teknologisk kløkt. Et stort antall utsagn som kunne være, på en måte eller en annen, passende. Eller i det minste som Harry kunne ha sagt, hvis Bellatrix ikke hadde vært der.
Men det var bare én ting å si, som Harry bare ville få sjansen til å si denne ene gangen, og sannsynligvis aldri få en bedre sjanse til å si noen gang i framtida. (Eller i det minste tenke, hvis han ikke kunne si det.) Han hadde ikke faktisk sett filmen[1], men han hadde sett en trailer, og av en eller annen grunn hadde denne frasen festet seg i hjernen hans.
De ørsmå gylne bokstavene på gompegjenstanden sa,
All right, you primitive screwheads! Listen up!
[1] Army of Darkness, 1992