I absolutt mørke sto en gutt og holdt tryllestaven sin mot Azkabans solide metallvegg, og utførte en trylling som bare tre andre mennesker i verden ville ha trodd mulig, og som ingen utenom ham selv kunne utføre.
Naturligvis ville en mektig trollmann kunne kuttet seg gjennom veggen på få sekunder, med en gest og et ord.
For en gjennomsnittlig voksen kunne det ha dreid seg om et par minutters arbeid, og etterpå ville de ha vært slitne.
Men for å få til det samme når du var en Galtvort-elev i første klasse, måtte du være effektiv.
Heldigvis – vel, ikke heldigvis, hell hadde ikke noe å gjøre med det – samvittighetsfullt hadde Harry øvd på transfigurering en ekstra time hver dag, helt til det punktet der han til og med var flinkere enn Hermine i det ene faget; han hadde øvd på delvis transfigurering til den grad at tankene hans hadde begynt å ta det sanne universet for gitt, slik at det behøvdes bare en tanke mer innsats å beholde dets tidløse kvantumsnatur i sinnet, selv mens han beholdt et fast mentalt skille mellom konseptet Form og konseptet Substans.
Og problemet med at den kunsten hadde blitt så rutinepreget …
… var at Harry kunne tenke på andre ting mens han gjorde det.
På en eller annen måte hadde tankene hans klart å ikke gå den veien, å ikke konfrontere det åpenbare, helt til han sto foran utsikten til å virkelig faktisk gjøre det om bare noen få minutter.
Det Harry var i ferd med å gjøre …
… var farlig.
Virkelig farlig.
Noen-kan-kanskje-faktisk-på-ekte-bli-drept-farlig.
Nærkontakt med tolv desperanter uten å ha en skytsverge hadde vært skremmende, men bare skremmende. Harry kunne ha kastet skytsvergeformelen, ville ha kastet den med en gang han trodde han sto i fare for å ikke kunne klare det, med en gang han følte at motstanden begynte å svikte. Og selv om det ikke hadde fungert … selv da, med mindre desperantene hadde fått instrukser om å kysse alle de fant, ville ikke feilen ha vært fatal.
Dette var annerledes.
Den transfigurerte gompegjenstanden kunne eksplodere og drepe dem.
Grensesnittet mellom teknologi og magi kunne feile på mange forskjellige måter og drepe dem.
Svartspanerne kunne få inn et heldig skudd.
Det var bare, vel …
Seriøst farlig.
Harry hadde oppdaget at sinnet hans forsøkte å argumentere med seg selv for å få seg til å tro at det var trygt.
Og, joda, hele greia kunne virke, men …
Men selv når man så bort fra at rasjonalister aldri fikk lov til å argumentere seg selv fram til handlinger, så visste Harry at han ikke på noen måte kunne ha argumentert seg selv til å estimere mindre enn 20 % sannsynlighet for å dø.
Tap, sa Håsblås.
Tap, sa stemmen til professor Krengle i sinnet hans.
Tap, sa hans mentale modell av Hermine og professor McSnurp og professor Pirrevimp og Nilus Langballe, og, vel, i det store og hele alle Harry kjente, bortsett fra Fred og Frank, som ville ha gått for dette på flekken.
Han burde bare gå og finne Humlesnurr og overgi seg. Han burde, han burde virkelig, virkelig, det var den eneste sinnsfriske tingen å gjøre på dette tidspunktet.
Og hvis det bare hadde vært Harry på dette oppdraget, bare hans liv som hadde stått på spill, så ville han det. Det ville han definitivt.
Den delen som nesten fikk ham til å miste konsentrasjonen om den delvise transfigurasjonen han utførte, den delen som truet med å åpne ham opp for desperantene …
… var professor Krengle, fremdeles bevisstløs, fremdeles en slange.
Hvis professor Krengle havnet i Azkaban for sin del av denne flukten, så ville han dø. Han ville sannsynligvis ikke vare en uke en gang. Så følsom var han.
Og så enkelt var det.
Hvis Harry tapte her …
Så mistet han professor Krengle.
Selv om han sannsynligvis er ond, sa Håsblås-delen av ham stille. Selv da?
Det var ikke en avgjørelse Harry hadde tatt på noe bevisst vis. Han kunne bare ikke gjøre det. Å tape var for huspoeng, ikke mennesker.
Hvis du tror at ditt eget liv er verdifullt nok til at du ikke er villig til å ta en åtti prosents sannsynlighet for å dø for å kunne beskytte alle fangene i Azkaban, noterte hans Smygard-side, så kan du rett og slett ikke rettferdiggjøre å ta en tyve prosents risiko rettet mot ditt eget liv for å redde Bellatrix og professor Krengle. Matematikken går ikke opp, du kan ikke tillegge konsistente nytteverdier over utbytte her.
Den logiske siden av ham noterte at Smygard nettopp vant diskusjonen.
Harry beholdt Formen i sinnet, og fortsatte å utføre besvergelsen. Han kunne alltids bare avbryte oppdraget når han var ferdig med transfigurasjonen; han ønsket ikke å kaste bort den innsatsen han allerede hadde investert.
Og så tenkte Harry på noe annet som plutselig gjorde det veldig vanskelig å holde magien gående, svært vanskelig å opprettholde motstanden mot desperantene.
Hva hvis flyttnøkkelen ikke tar oss dit professor Krengle sa at den skulle?
Det var åpenbart, i tilbakeblikk, det øyeblikket han tenkte på det.
Selv om den planlagte flukten gikk nøyaktig som den skulle, selv om gompegjenstanden fungerte og ikke eksploderte og ikke interagerte dårlig med den magiske gjenstanden; selv om svartspanerne ikke fikk inn et heldig skudd, selv om Harry klarte å komme seg langt nok vekk fra Azkaban til å bruke portnøkkelen …
… så var det kanskje ikke en psykiatrisk helbreder ved enden av den.
Det var noe Harry hadde trodd mens han stolte på professor Krengle, og han hadde glemt å reevaluere det etter at det viste seg at han ikke lenger var til å stole på.
Du kan ikke gjøre dette, sa Håsblås. På dette tidspunktet snakker vi ren idioti.
Kulde lot til å spre seg gjennom rommet, men Harry holdt transfigurasjonen gående selv mens hans forsvar mot desperantene svekket seg.
Jeg kan ikke miste professor Krengle.
Han forsøkte å drepe en politimann, sa Håsblås. Du har allerede mistet ham; i det øyeblikket mistet du ham. Bellatrix er sannsynligvis bare det alle tror hun er. Bare ta kappen din tilbake, gå og finn Humlesnurr og fortell ham at du ble lurt.
Nei, tenkte Harry desperat, ikke uten å snakke med professor Krengle, det kan finnes en forklaring, jeg vet ikke, kanskje han sto langt nok unna min skytsverge til at desperantene fikk grep om ham … jeg forstår ikke, det gir ikke mening i noen hypotese, hvorfor ville han gjøre det … jeg kan ikke bare …
Harry vendte sinnet vekk fra den tankerekken før den fullstendig brøt ned hans motstandsdyktighet mot redselen, fordi han kunne ikke tenke på å overgi professor Krengle til desperantene samtidig som han tok et fast standpunkt mot Døden; det var en kognitiv umulighet.
Tankegangen din er kunstig hemmet, observerte den logiske delen av ham behersket, finn en måte å u-hemme den på.
Ålreit, la oss bare generere alternativer, tenkte Harry. Ikke velge, ikke veie, definitivt ikke forplikte … bare tenk på hva annet jeg kanskje kan være i stand til å gjøre utenom den opprinnelige planen.
Og Harry fortsatte å skjære hullet i veggen. Han brukte delvis transfigurasjon på et tynt sylindrisk skall av metall, to meter i diameter og en halv millimeter tykt, som gikk hele veien gjennom veggen. Han transfigurerte denne halvmillimeters tykkheten om til motorolje. Motorolje var flytende og du skulle aldri transfigurere noe flytende fordi det kunne komme damp, men han og Bellatrix og slangen hadde alle boblehodeformler på seg. Og Harry ville kaste Finite på oljen umiddelbart etterpå, for å oppløse sin egen transfigurasjon …
… så snart den avdelte og oljede metallklumpen skled ut av veggen og ned på gulvet i cellen deres; han utførte kuttet på skrå, slik at gravitasjonen ville trekke klumpen ned og inn så snart transfigurasjonen var ferdig.
Hvis Harry og Bellatrix ikke dro av sted på hans sopelime gjennom det hullet som ble skapt i veggen …
Harrys hjerne foreslo at de kunne forsøke å transfigurere en overflate som dekket hullet i veggen, som etterlot et rom stort nok til at Bellatrix og professor Krengle kunne gjemme seg, med kappen, mens Harry overga seg. Og professor Krengle ville til sist våkne opp, og han og Bellatrix kunne forsøke å finne ut hvordan de skulle komme seg fra Azkaban på egen hånd.
Det var, først av alt, en dum ide; og for det andre ville det fremdeles være en diger metallklump på cellegulvet som ville avsløre det.
Og plutselig så Harrys hjerne det åpenbare.
La Bellatrix og professor Krengle bruke fluktruten du fant opp. Du blir igjen og overgir deg.
Det var Bellatrix’ og professor Krengles liv som sto på spill.
De tjente på, ikke tapte på, å ta risikoen.
Og det var ingen grunn, ingen fornuftig grunn i det hele tatt, til at Harry skulle bli med dem.
Roen senket seg over Harry idet han tenkte dette; kulden og mørket som hadde flakket rundt sinnets grenser trakk seg tilbake. Ja, der var det, det var den kreative veien, utenfor boksen; det var det skjulte tredje alternativet. Det feilaktige dilemmaet var åpenbart når han så på det i ettertid. Hvis Harry overgav seg, ville han ikke være nødt til å overgi Bellatrix og professor Krengle. Hvis Bellatrix og professor Krengle tok en farlig fluktrute, trengte ikke Harry å bli med dem.
Harry trengte ikke en gang å måtte stå overfor det pinlige i å innrømme at han hadde blitt lurt, hvis han beordret Bellatrix til å fjerne minnet. Alle ville bare anta at han hadde blitt kidnappet, inkludert Harry selv. Greit nok, det var ingen plausibel grunn til at Den mørke herren noensinne ville be Bellatrix om å gjøre det; men Harry kunne rett og slett bare smile og si til Bellatrix at hun ikke hadde tillatelse til å få vite grunnen, og det ville være det …
Svartspanerteamet hennes hadde kommet omtrent tre-fjerdedels vei ned Azkaban, og det samme hadde de to andre teamene på de to andre spiralene. Amelia følte seg mer anspent allerede, skjønt hun veddet på at forbryterne gjemte seg på nest nederste etasje; deler av henne ønsket at Humlesnurr hadde tenkt på å undersøke den spesifikke etasjen mer grundig, og andre deler av henne var glad for at han ikke hadde det.
Og så var det en fjern lyd, som en liten ‘klang’-lyd som kom langt borte fra. Som, la oss si, en veldig høy lyd som kom fra nest nederste etasje. Amelia tittet på Humlesnurr helt ubevisst, før hun klarte å hindre seg selv.
Den gamle trollmannen trakk på skuldrene, ga henne et lite smil, sa, «Siden du ber så pent, Amelia,» og dro nok en gang ut på egen hånd.
«Finite Incantatem,» sa Harry til oljen som dekket den digre metallklumpen på gulvet. Han kunne knapt høre seg selv snakke, ørene hans kimte fremdeles fra det gigantiske klang’et fra det solide metallet som skled ut av veggen og falt på gulvet. (Han burde ha satt opp en stilleformel, når han så tilbake, skjønt det ville ikke ha forhindret lyden fra å spre seg gjennom det solide metallgulvet.) Og så sa Harry «Finite Incantatem» igjen, til det oljedekkede tometers hullet i veggen, og spredte effekten utover; det var sin egen magi Harry kansellerte, hvilket gjorde formelen minimalt anstrengende. Harry følte seg litt sliten nå, men dette var den siste bruken av magi han ville trenge. Han hadde ikke en gang trengt å gjøre det, egentlig, men Harry ønsket ikke å la transfigurert væske ligge og flyte, og han ville heller ikke avsløre hemmeligheten bak delvis transfigurasjon.
Det virket svært … inviterende, det tometers hullet som førte ut i frihet.
Det lyset som kom inn fra utsiden … var ikke akkurat sola som skinte på ansiktet hans, men det var klarere enn noe som fantes på innsiden av Azkaban.
Harry var fristet til å bare bli med, bare slenge seg på sopelimen sammen med Bellatrix og slangen. Det var greie sjanser for at de ville komme seg trygt ut. Og hvis de kom seg trygt ut, og Harry ble med, så kunne han og professor Krengle gå tilbake i tid og se absolutt uskyldige ut; alt ville gå tilbake til det normale.
Hvis Harry ble igjen og overgav seg … så, selv om alle antok at Harry hadde vært et gissel, antok at Harry hadde jugd for professor McSnurp fordi en tryllestav pekte på ham … selv om Harry selv ville slippe lett unna, vel …
Det var ikke sannsynlig at forsvarsprosessoren ville fortsette å undervise ved Galtvort.
Professor Krengle ville ha nådd sin skjebnebestemte ende på karrieren i februar dette skoleåret.
Og ja, professor McSnurp ville drepe Harry, og ja, det ville skje langsomt og smertefullt.
Harry snudde seg mot Bellatrix; han åpnet munnen for å gi henne en siste instruks –
Og så kom det en hvesing, en svak hvesing, et hiss som hørtes langsomt og forvirret ut, og hvesingen sa,
«Ssi meg … hva var … den sstøyen?»
Gjennom korridoren skred den gamle trollmannen. Han kom til en metalldør og åpnet den, og visste allerede fra hukommelsen at cellene innenfor ville være tomme.
Syv mektige besvergelser, undersøkende i sin natur, framsa trollmannen før han beveget seg videre; det ville være lav nok anstrengelse totalt sett, med så få celler igjen å undersøke.
«Lærer,» hveste Harry. Så mange følelser boblet opp i ham, alle på en gang. Han visste, skjønt han kunne ikke se, at den grønne slangen rundt Bellatrix’ skuldre sakte løftet hodet for å se seg rundt. «Er du … i orden, lærer?»
«Lærer?» kom den svake, forvirrede vislingen. «Ssi meg, hvor er dette?»
«Fengssel,» hveste Harry, «fengsselet med livss-sspisere, vi skulle redde en kvinne, du og jeg. Du forssøkte å drepe besskytter-mannen, jeg blokkerte mordforbannelssen din, det var en resssonnansse mellom oss … du ble bevissstløss, jeg måtte overvinne besskytter-mannen sselv … min voktende formel var forssvunnet, livss-sspiserne kunne varssle vokterne om at kvinnen hadde rømt. Det er noen her ssom kan ssanse min voktende formel, ssannssynligviss rektor … sså måtte ta ned min voktende formel, finne annen måte å besskytte deg og kvinnen fra livss-sspisere på uten vokterformel, lære å besskytte meg sselv uten vokterformel, sskremme bort livss-sspisere uten vokterformel, sså finne ny flyktplan for deg og kvinnen, og sså til sslutt, kuttet hull i tykk metallvegg i fengssel sselv om jeg bare er en førssteårss elev. Ingen tid til å forklare, dere må reisse nå. Hviss vi aldri møtess igjen, sså var jeg glad for å kjenne deg en tid, sselv om du ssannssynligviss er ond. Det er fint å ha ssjansen til å ssi så mye ssom dette: Farvel.»
Og Harry tok sopelimen og ga den til Bellatrix, og sa enkelt, «Kom deg på.»
Han hadde bestemt seg for å beholde minnene. En grunn var at de var viktige. En annen grunn var at han og forsvarsprofessoren hadde startet å planlegge dette for en uke siden, og Harry hadde ingen lyst til å få fjernet hele siste uke, eller forklare Bellatrix nøyaktig hva som trengte å bli forglemmet. Harry kunne sannsynligvis lure verifiserum, og hvis Humlesnurr insisterte på at Harry senket psykoblokk-skjoldene for en dypere undersøkelse … vel, Harry hadde oppført seg heltemodig hele veien.
«Sstopp!» sa slangen. Stemmen dens var sterkere nå. «Sstopp, sstopp, sstopp! Hva mener du, farvel?»
«Fluktplan er rissikabel,» sa Harry. «Mitt liv ikke på sspill, bare ditt og henness. Sså jeg blir her, og overgir meg –»
«Nei!» sa slangen. Vislingen var kraftfull. «Sskal ikke! Ikke tillatt!»
Bellatrix besteg sopelimen; Harry kunne sanse (men aldri se) at hodet hennes snudde seg for å se på ham, hun sa ingenting. Ventet kanskje på ham, eller ventet bare på hans ordre.
«Sstoler ikke lenger på deg,» sa Harry enkelt. «Ikke ssiden du prøvde å drepe besskytter-mannen.»
Og slangen hveste, «Jeg prøvde ikke å drepe besskytter-mannen! Er du en tossk, gutt? Drepe ham ville ikke gi noen mening, ond eller ikke!»
Jorda sluttet å rotere rundt sin akse, tok pause på sin ferd rundt sola.
Slangens hvesing var nå mer rasende enn noe Harry noensinne hadde hørt fra mennesket professor Krengle. «Drepe ham? Hadde jeg ønssket å drepe ham ville han vært død på ssekunder, tosskete gutt, han kunne ikke måle sseg mot meg! Jeg ssøkte å undertvinge, å dominere, tvinge ham til å la sskjoldene rundt ssinnet ssitt falle, trengte å lesse ham, å vite hvem ssom ventet på ssvaret hanss, lære detaljene for minneformel –»
«Du kasstet mordforbannelssen!»
«Vissste han ville hoppe unna!»
«Var hanss liv verdt sså lite? Hva hviss han ikke klarte å hoppe?»
«Ville dyttet ham unna med min egen magi, tosskete gutt!»
Igjen sluttet jorda å rotere. Harry hadde ikke tenkt på det.
«Tankeløsse taper av en plotter,» hveste slangen, så sint at hvesingene virket å overlappe hverandre og bukte seg over hverandres haler, «ssmarte dusst, sslu idiot, tossk av en utrent ssmygarding, din missforståtte misstro har ruinert –»
«Dette er ikke et bra tidspunkt å disskutere på,» bemerket Harry mildt. Strømmen av lettelse som forsøkte å strømme gjennom ham ble stoppet av den økte spenningen.
«Ssiden jeg ikke kan bli sskikkelig ssint på deg uten å åpne meg sselv for livss-sspisere. Må sskynde dere, noen kan ha hørt lydene –»
«Forklar fluktplan,» sa slangen befalende. «Rasskt!»
Harry forklarte. Ormtunge hadde ikke ord for å beskrive gompeteknologi, men Harry beskrev funksjonen og professor Krengle så ut til å forstå.
Det var et par kortere hvesinger, slange-ekvivalenten av et utbrudd av overrasket latter, og så, bjeffende kommandoer. «Be kvinne å sse vekk, kasst formel for sstillhet, ssett vokterformel utenfor døra. Vil transsformere meg sselv, gjøre noen rasske forbedringer på oppfinnelssen din, gi kvinnen nødelikssir sså hun kan gi osss sskjold, transsformere tilbake før du tar ned formelen. Sså vil planen være tryggere.»
«Og det er meningen at jeg sskal tro,» vislet Harry, «at helbreder for kvinne virkelig venter osss?»
«Bruk hodet, gutt! Ssi at jeg var ond. Å sslutte å bruke deg her ville åpenbart ikke være det jeg planla. Operassjonen er en mulighet ssom dukket opp, funnet opp etter sså din voktende formel, hele affæren ment å ikke bli lagt merke til, sskjult når forlot sspisested. Sselvsagt vil du sse persson ssom later ssom om helbreder ved ankomsst! Gå tilbake til sspiseplasss etterpå, opprinnelig plan fortssetter uforsstyrret!»
Harry stirret på den usynlige slangen.
På den ene siden, å formulere det slik fikk Harry til å føle seg heller dum.
Og på den andre siden så var det ikke akkurat beroligende.
«Sså,» hveste Harry, «hva er din plan for meg, nøyaktig?»
«Du ssa lite tid,» kom slangens hvesing, «men plan er at du skal hersske over landet, åpenbart, sselv din unge adelige venn har forsstått det nå, sspør ham når du kommer tilbake. Vil ikke ssi noe mer nå, er tid for å fly, ikke ssnakke.»
Den gamle trollmannen strake seg ut mot nok en metalldør. Fra bak døra kom en endeløs død mumling, «Jeg er ikke svart, jeg er ikke svart, jeg er ikke svart …» Den rødgylne føniksen på skulderen hans skrek allerede i nød, og den gamle trollmannen fikk allerede rykninger, da –
Et annet skrik trengte igjennom korridoren, føniksliknende, men ikke kalleropet til den sanne føniksen.
Trollmannens hode vendte seg, så på det flammende sølvvesenet på sin andre skulder, idet eteriske og substanseløse klør kastet formelvesenet ut i lufta.
Den falske føniksen fløy nedover korridoren.
Den gamle trollmannen spurtet etter, føttene travet som en sprek ung mann på seksti.
Den sanne føniksen skrek en gang til, to ganger, og en tredje gang, der den svevet foran metalldøra; og så, når det ble klart at dens herre ikke ville komme tilbake uansett hvor mye den skrek i nød, fløy den motvillig etter dem.
Professor Krengle hadde fått tilbake sin sanne form denne gangen – polyksir varte bare en time med mindre man fikk påfyll – og selv om forsvarsprofessoren var blek, og lente seg mot metallgitteret til nærmeste celle, var magien hans sterk nok til å hente tryllestaven sin uten et ord, idet Bellatrix tok av seg kappen og plasserte den lydig i Harrys ventende hånd. Følelsen av dommedag bygde seg opp igjen, skjønt ikke i full styrke, etter hvert som forsvarsprofessorens kraft vendte tilbake; kantene av dens enorme styrke støtte borti Harrys lett barnslige aura.
Harry sa høyt beskrivelsen av gompegjenstanden, navnga den for forsvarsprofessoren som lyttet oppmerksomt, og så gjorde et Finite fra Harry en ende på alt arbeidet han hadde gjort og det ble nok en gang en isblokk. Professor Krengle kunne ikke kaste formler på noe som Harry hadde transfigurert, for det ville vært en interaksjon, uansett hvor lett, mellom magien deres, men –
Tre sekunder senere holdt professor Krengle sin egen transfigurerte versjon av gompegjenstanden. Et enkelt bjeffet ord og et sveip fra staven, og det størknede limet var borte fra den magiske gjenstanden; tre besvergelser senere var magien og teknologien sveiset sammen som om det var en enkelt gjenstand, og formler for ubrekkelighet og feilfri fungering var kastet på gompegjenstanden.
(Harry følte seg langt bedre når dette ble gjort under overoppsyn av en voksen.)
En eliksir ble kastet bort til Bellatrix, og professor Krengle og Harry kommanderte begge, «Drikk,» som om de snakket med samme stemme. Den avmagrede kvinnen hadde allerede løftet den til leppene sine, uten å vente; for det var åpenbart for alle at denne slange-animagusen var en av tjenerne til Mørkets herre, og en kraftfull og betrodd en.
Harry trakk hetta på Usynlighetskappen over hodet.
En kort og forferdelig heksing fosset ut av forsvarsprofessorens tryllestav, brant hullet i veggen, og ga fryktelige arr på den store metallklumpen som lå midt i rommet; på Harrys anmodning, fordi, hadde han sagt, den metoden han hadde brukt ville kunne identifisere ham.
«Venstrehåndshanske,» sa Harry til pungen sin, og trakk den fram, og tok den på.
En gest fra forsvarsprofessoren fikk en sele til å komme til syne på Bellatrix’ skuldre; en annen fikk en mindre tøygjenstand til å dukke opp på hånda hennes, og noe som lignet håndjern på håndleddene, idet kvinnen gjorde seg ferdig med å drikke eliksiren.
En merkelig, usunn farge dukket opp på Bellatrix’ bleke ansikt, hun rettet seg opp, de innsunkne øynene virket klarere og langt farligere …
… små dotter av damp kom ut av ørene hennes …
(Harry bestemte seg for å ikke tenke på den biten.)
… og Bellatrix DeMons lo, da; plutselig gal latter som klang altfor høyt blant de små fangecellene i Azkaban.
(Svært snart, hadde forsvarsprofessoren sagt, ville Bellatrix falle om bevisstløs og forbli slik ganske lenge, betalingen for eliksiren hun hadde drukket; men for bare noen øyeblikk ville hun få tilbake kanskje en tyvendedel av den kraften hun en gang hadde hatt.)
Forsvarsprofessoren kastet tryllestaven over til Bellatrix, og et øyeblikk senere ble han uklar og deretter en grønn slange.
Og et øyeblikk etter det vendte desperantenes frykt tilbake til rommet.
Bellatrix rykket bare svakt til, grep tryllestaven, beveget den uten et ord; slangen fløy opp og ble festet i selen på ryggen hennes.
Harry sa «Opp!» til sopelimen.
Bellatrix festet tryllestaven til hylsteret på hånda si.
Harry hoppet oppå tomanns-sopelimen og tok førerplassen. Bellatrix fulgte etter ham, hun grep de håndjern-liknende tingene rundt armleddene og lenket hendene sine fast til sopelimens håndgrep, idet Harrys høyre hånd dyttet tryllestaven tilbake i pungen.
Og de tre skjøt framover gjennom hullet i veggen –
– og kom ut i friluft, rett over desperantenes grop, i det indre av den enorme triangulære prismen som var Azkaban, den blå himmelen var nå tydelig synlig over dem, og dagslyset skinte klart nedover.
Harry ga sopelimen riktig vinkel og begynte å øke farten, oppover og mot sentrum av det triangulære området. Hans venstre hånd, behansket for å hindre direkte kontakt mellom huden hans og noe professor Krengle hadde transfigurert, holdt bryteren til kontrollen til gompegjenstanden.
Høyt over dem hørtes fjerne rop.
All right, you primitive screwheads!
Svartspanere på raske racerlimer vinklet ut av himmelen, dykket raskt ned mot dem, utydelige gnister av lys kom allerede mot dem idet de første skuddene ble avfyrt.
Listen up!
«Protego maksimalis!» ropte Bellatrix ut med en mektig, sprukken stemme, etterfulgt av en kaklende latter idet et skimrende blått felt omsluttet dem.
You see this?
Fra gropen av forråtnelse i senteret av Azkaban svevet over hundre desperanter opp i lufta, for noen lignet det på en stor masse av lik, en flyvende kirkegård; av andre ble det oppfattet som et konglomerat av fravær som virket som om det utgjorde en egen stor revne i verden der de gled oppover.
This …
Stemmen til en eldgammel og mektig trollmann bæljet fram en forferdelig besvergelse, og en stor tunge av hvitgyllen ild skjøt ut av et hull i Azkabans vegger, først uten form, men straks utviklet den vinger.
Is …
Og svartspanerne aktiverte de anti-anti-gravitasjonsheksingene som var innebygd i Azkabans vaktformler, som hindret all flyvemagi som ikke var blitt kastet med det nylig endrede passordet.
Løftekraften i Harrys sopelime skrudde seg av.
Gravitasjonen, på den annen side, holdt seg på.
Sopelimens ferd oppover sakket, startet å minske, begynte prosessen med å gjøre det om til et fall.
My …
Men fortryllelsene som holdt sopelimen pekende i en retning og tillot styring, fortryllelsene som holdt rytterne på plass og ga dem en slags beskyttelse fra akselerasjon, den magien virket fremdeles.
BROOMSTICK!
Harry skrudde på tenningen til produktet fra General Technics, en modell Berserker PFRG, N-klasse, ammoniumperklorat-kompositt-drevet fast brennstoff-rakett som hadde blitt paret med hans Nimbus X200 topersons sopelime.
Og det var lyd.