Sopelimer ble funnet opp i det gompene kalte den mørke middelalderen, etter sigende av en legendarisk heks ved navn Celestria Relevo, som kanskje kunne ha vært tipp-tippoldebarnet til Merlin.
Celestria Relevo, eller hva det nå var for person eller gruppe som faktisk hadde funnet opp de relevante fortryllelsene, hadde ikke hatt det minste peiling på newtonsk mekanikk.
Derfor fungerte sopelimer etter aristotelisk fysikk.
De gikk dit du pekte dem.
Hvis du ville at de skulle gå rett framover, så pekte du dem rett framover; du brydde deg ikke om å sende noe av kraften nedover for å motvirke gravitasjonskraften.
Hvis du svingte en sopelime, så gikk all hastigheten umiddelbart i den nye retningen sopelimen pekte, den gikk ikke sidelengs basert på den tidligere retningen.
Sopelimer hadde topphastigheter, men ingen øvre akselerasjon. Ikke på grunn av noe som hadde med luftmotstand å gjøre, men fordi en sopelime hadde en eller annen form for maksimal aristotelisk kraft som fortryllelsen kunne frambringe.
Harry hadde aldri eksplisitt lagt merke til det før, på tross av at han var smidig nok til å få beste karakterer i flytimene. Sopelimer fungerte så tett opp mot det det menneskelige sinnet instinktivt forventet at de skulle fungere at hjernen hans hadde klart å fullstendig overse den fysiske absurditeten. Harry, på den første torsdagen med timer i sopelime, hadde vært distrahert av mer interessante fenomener; ord skrevet på papir og en glødende rød ball. Så hjernen hans hadde rett og slett latt være å mistro, markert sopelimens realitet som akseptert, og fortsatt med sitt, uten noensinne å tenke på spørsmålet som ville hatt et åpenbart svar. For det er et trist faktum at vi svært sjelden tenker på en brøkdel av alle fenomenene vi møter …
Slik er historien om hvordan Harry Jakob Potter-Eving-Vernes nesten ble drept på grunn av sin manglende nysgjerrighet.
Fordi raketter ikke virket etter aristotelisk fysikk.
Raketter virket ikke slik et menneskesinn instinktivt trodde at flyvende gjenstander skulle fungere.
Og følgelig, en rakettforsterket sopelime beveget seg ikke på samme måte som de magiske sopelimene som Harry kunne fly svært bra.
Ingen av disse tankene gikk faktisk gjennom Harrys hode der og da.
Delvis på grunn av at den mest gjennomtrengende støyende lyden han noensinne hadde hørt forhindret ham fra å høre seg selv tenke.
Og delvis fordi en akselerasjon på 4G oppover betydde at det tok ca. to og et halvt sekund alt i alt å komme seg fra bunnen i Azkaban til toppen.
Og selv om dette var to og et halvt av de lengste sekundene i Tidens historie, så var det ikke rom til å få gjort noe særlig tenking.
Det var bare tid til å se lysene fra svartspanernes heksinger som regnet ned mot ham, å endre sopelimens vinkel en tanke for å unngå dem, å innse at sopelimen bare fortsatte med mer eller mindre samme kraft i samme retning istedenfor å gå den veien han pekte dem, og aktivere de ordløse konseptene
* dritt *
og
* Newton *
hvorpå Harry vinklet sopelimen mye kraftigere og så begynte de svært raskt å nærme seg veggen, så han vinklet den tilbake den andre veien, og det kom mer lys nedover og desperantene gled mykt oppover mot dem sammen med en eller annen form for gigantisk bevinget vesen av hvitgylne flammer, så Harry vred sopelimen tilbake opp mot himmelen, men nå skled han fremdeles mot en annen vegg så han vippet sopelimen lett og han nærmet seg ikke lenger, men han var for nærme, så han tippet den igjen og så var ikke de fjerne svartspanerne på sine sopelimer veldig fjerne i det hele tatt og han kom til å krasje med den kvinnen så han spant sopelimen rett vekk fra henne og så innså han plutselig at raketten hans var en ekstremt kraftig flammekaster og om brøkdelen av et sekund ville den peke rett mot svartspaneren så han spant sopelimen sidelengs idet han beveget seg oppover og han kunne ikke huske om den pekte på noen svartspanere nå men i det minste pekte den ikke på henne.
Harry bommet på en annen svartspaner med omtrent en meter, suste forbi ham på en sideveis-pekende flammekaster som beveget seg oppover i, gjettet Harry senere, rundt 300 kilometer i timen.
Hvis det var skrik fra sprøstekte svartspanere så kunne ikke Harry høre dem, men dette var ikke bevis verken for eller mot, siden alt Harry kunne høre i øyeblikket var en ekstremt høy lyd.
Et par roligere, men ikke stillere sekunder senere virket det ikke som om det var flere svartspanere i nærheten, eller noen desperanter, eller noen gigantiske flammevesener med vinger, og Azkabans enorme og fryktelige bygningsmasse så forbløffende knøttsmått ut fra denne høyden.
Harry fikk sopelimen til å peke mot sola, svakt synlig gjennom skyene; den sto ikke høyt på himmelen på denne tida av dagen og i denne vintermåneden, og sopelimen akselererte i den retningen i to nye sekunder og skaffet seg en forbløffende mengde hastighet svært raskt før det faste brennstoffet i raketten tok slutt.
Etter det, da Harry igjen kunne høre seg selv tenke, var det bare ulingen av vinden forårsaket av den latterlige farten deres, og Harrys trylleri-styrkede fingre som grep om sopelimen motsto bare det farts-senkende draget fra å bevege seg langt raskere enn terminalfarten; da var det at Harry faktisk tenkte igjennom alle de greiene med newtonsk mekanikk og aristotelisk fysikk og sopelimer og raketter og viktigheten av nysgjerrighet og hvordan han aldri skulle gjøre noe så griffingsk igjen noensinne eller i alle fall ikke før han hadde lært Den mørke herrens hemmelighet om udødelighet og hvorfor hadde han hørt på professor Kvirinius «Jeg forssikrer deg, gutt, jeg ville ikke forssøkt dette hviss jeg ikke forventet å overleve» Krengle istedenfor professor Mikal «Sønn, hvis du forsøker å gjøre noe som helst med raketter på egen hånd, jeg mener noe som helst uten at en kyndig ekspert følger med, så vil du dø og det vil gjøre moren din trist» Vernes-Eving.
«HVA?» hylte Amelia til speilet.
Vinden hadde roet seg ned til et levelig nivå ettersom luftmotstanden bremset dem opp, hvilket ga Harry god anledning til å lytte til den summende, ringende lyden som nå ga inntrykk av å fylle hele hjernen hans.
Professor Krengle var ment å kaste en stillhetsformel på rakettens dyse … tydeligvis var det grenser for hva stillhetsformler kunne gjøre … når han tenkte på det burde Harry ha transfigurert et par øreplugger, ikke bare stolt på stillhetsformelen, skjønt det ville vel ikke ha vært nok, det heller …
Vel, magisk helbredelse hadde sannsynligvis en metode for å behandle permanent hørselsskade.
Det var ikke tull, heller, magisk helbredelse hadde sannsynligvis noe for å behandle det. Han hadde sett elever gå til madam Pomfrit med skader som hørtes langt verre ut enn dette …
Er det noen teknikker for å transplantere en imaginær personlighet til en annens hode? spurte Håsblås. Jeg har ikke lyst til å bo i ditt lenger.
Harry dyttet alt det der bak i bakhodet, det var ikke egentlig noe han kunne gjøre med det akkurat nå. Hvis det var noe han burde bekymre seg om –
Så kastet Harry et blikk bak seg, idet han for første gang husket å sjekke hvorvidt Bellatrix eller professor Krengle hadde blitt blåst vekk fra sopelimen.
Men den grønne slangen var fremdeles i selen sin, og den utmagrede kvinnen klamret seg fremdeles til sopelimen, med et ansikt som fremdeles hadde en usunn farge og med øyne som fremdeles var klare og farlige. Skuldrene hennes ristet som om hun lo hysterisk, og leppene hennes beveget seg som for å rope, men ingen lyd kom ut –
Å ja, stemmer.
Harry tok av seg hetta på kappen, og dunket på ørene sine for å la henne skjønne at han ikke kunne høre noe.
Hvorpå Bellatrix grep staven sin, pekte den på Harry, og plutselig minsket ringingen i ørene hans og han kunne høre henne.
Et øyeblikk senere angret han på det; de forbannelsene hun skrek ut mot Azkaban, desperanter, svartspanere, Humlesnurr, Lucifus, Bartemius Kroek, noe som het Føniksordenen, og alle som sto i veien for hennes mørke herre, et cetera, var slett ikke passende for yngre og mer sensitive lyttere; og latteren hennes gjorde vondt i hans nylig legede ører.
«Nok, Bella,» sa Harry til sist, og stemmen hennes stoppet øyeblikkelig.
Det var en pause. Harry trakk kappen tilbake over hodet, bare på generelt grunnlag; og innså samtidig at de kanskje hadde teleskoper der nede eller noe; han skjønte plutselig at det å ta av seg hetta bare for et øyeblikk hadde vært en utrolig teit ting å gjøre, han håpet at hele oppdraget ikke endte opp med å feile på grunn av den ene tabben …
Vi er visst ikke helt skapt for dette, er vi vel? bemerket Smygard.
Hei, protesterte Håsblås i ren refleks, vi kan ikke forvente å få til alt perfekt den første gangen, vi trenger sannsynligvis bare mer øvelse GLEM AT JEG SA DET.
Harry så seg bakover igjen, og så Bellatrix se seg rundt med et forvirret, undrende uttrykk i ansiktet. Hodet hennes snudde seg hit, så dit, så tilbake igjen.
Og til slutt sa Bellatrix, nå med lavere stemme, «Herre, hvor er vi?»
Hva mener du? var det Harry ville sagt, men Mørkets herre ville aldri innrømmet at det var noe han ikke forsto, så Harry svarte, tørt, «Vi er på en sopelime.»
Tror hun at hun er død, at dette er Himmelen?
Bellatrix’ hender var fremdeles lenket fast til sopelimen, så det var bare en finger som hevet seg og pekte når hun sa, «Hva er det?»
Harrys blikk fulgte den retningen fingeren hennes pekte, og så … ikke noe spesielt, faktisk …
Så innså Harry det. Etter at de hadde kommet høyt nok, var det ikke lenger skyer som dekket den.
«Det er sola, kjære Bella.»
Det kom ut bemerkelsesverdig kontrollert; Mørkets herre hørtes fullstendig rolig ut, og kanskje litt utålmodig; men tårene rant nedover Harrys kinn.
I den endeløse kulden, i gravens mørke, ville sola naturligvis ha vært …
Et lykkelig minne …
Bellatrix’ hode fortsatte å snu seg.
«Og de fluffy greiene?» sa hun.
«Skyer.»
Det var en pause, og så sa Bellatrix, «Men hva er de?»
Harry svarte ikke, han ville aldri ha klart å holde stemmen sin rolig, han klarte bare så vidt å holde pustingen jevn mens han gråt.
Etter en stund pustet Bellatrix ut, så bløtt at Harry nesten ikke hørte henne, «Det er vakkert …»
Så slappet ansiktet hennes langsomt av, fargen forlot blekheten omtrent så raskt som den hadde kommet.
Den skjelettliknende kroppen hennes falt slapt sammen over sopelimen.
Den lånte tryllestaven dinglet livløst fra stroppen som var festet til hennes ubevegelige hånd.
NÅ KØDDER DU –
Så husket Harrys sinn at Kvikkopperpepper-eliksiren hadde en kostnad, Bellatrix ville ssove gansske lenge, hadde professor Krengle sagt.
Og i det samme øyeblikket ble en annen del av Harry fullstendig overbevist, der han så tilbake på den kalkhvite avmagrede kvinnen, som så dødere ut i det klare sollivet enn noe annet Harry hadde sett i sitt liv, at hun var død, at hun nettopp hadde ytret sitt siste ord, at professor Krengle hadde dosert feil –
– eller med vilje ofret Bellatrix for å hjelpe dem med å flykte –
Puster hun?
Harry kunne ikke se om hun pustet.
Han kunne ikke se noen måte å gripe bak seg og ta pulsen på henne på, der han satt i førersetet på sopelimen.
Harry tok et overblikk framover for å forsikre seg om at de ikke hadde kurs mot eventuelle flyvende steiner, fortsatte å styre sopelimen mot sola; den usynlige gutten og den muligens døde kvinnen red av gårde inn i ettermiddagen mens fingrene grep så hardt om treverket at de ble hvite.
Han kunne ikke snu seg bakover og utføre kunstig åndedrett.
Han kunne ikke bruke noe fra helbredersettet sitt.
Stole på at professor Krengle ikke har satt henne i fare?
Merkelig, det var merkelig, at selv det å være overbevist om at professor Krengle ikke hadde ment å drepe svartspaneren (for det ville ha vært idiotisk) allikevel innebar at forsvarsprofessorens forsikringer ikke lenger føltes betryggende.
Så slo det Harry at det fremdeles gjensto å sjekke –
Harry så seg bakover, og hveste, «Lærer?»
Slangen rørte ikke på seg i selen, og sa ingen ord.
… kanskje slangen, som ikke var en faktisk rytter, ikke hadde blitt beskyttet mot akselerasjonen. Eller kanskje det å komme så nære desperantene uten beskyttelse, selv et øyeblikk i animagus-form, hadde slått ut forsvarsprofessoren.
Det var ikke bra.
Det var meningen at professor Krengle skulle fortelle Harry når det var trygt å bruke flyttnøkkelen.
Harry styrte sopelimen med hvitnende fingre, og tenkte, han tenkte svært hardt i en liten, umålt tidsperiode, der Bellatrix kanskje eller kanskje ikke pustet, der professor Krengle selv muligens allerede hadde ikke-pustet en stund.
Og Harry avgjorde at selv om det var mulig å rette opp feilen ved å eventuelt kaste bort flyttnøkkelen han hadde på seg, så var det ikke mulig å rette opp feilen ved å la en hjerne gå uten oksygen for lenge.
Så Harry tok den neste flyttnøkkelen i rekkefølgen fra pungen sin, idet han fikk sopelimen til å stå stille i den klare blå lufta (Harry visste ikke, når han tenkte seg om, hvorvidt en flyttnøkkels evne til å justere i forhold til jordas rotasjon også inkluderte evnen til å tilpasse generell hastighet med de nye omgivelsene), lot flyttnøkkelen berøre sopelimen, og …
Harry stoppet opp, holdt fremdeles kvisten, lik den kvisten han hadde brukket for noe som virket som to uker siden. Han følte en plutselig motvilje; det virket som om hjernen hans hadde lært seg leksa, ved en ren nevral prosess av operant betinging, om at Å Knekke Kvister Er En Dårlig Ide.
Men det var ikke faktisk logisk, så Harry knakk kvisten allikevel.
Det kom et tordnende smell fra bak den nærmeste metalldøra, hvilket fikk Amelia til å slippe speilet og virvle rundt med tryllestaven i hånda, og så åpnet døra seg med et smell og Albus Humlesnurr kom til syne, stående foran et stort rykende hull i fengselsveggen.
«Amelia,» sa den gamle trollmannen. Det var ikke noe spor av noe av hans vanlige lette humør, øynene var så harde som safirer bak halvmånebrillene.
«Jeg må forlate Azkaban og jeg må gjøre det nå. Er det noen raskere måte enn en sopelime når jeg skal komme meg utenfor vaktformlene?»
«Nei –»
«Da vil jeg trenge din raskeste sopelime, umiddelbart!»
Det stedet Amelia ønsket å være var sammen med den svartspaneren som var blitt skadet av satanstunger eller hva det nå hadde vært.
Det hun trengte å gjøre var å finne ut hva Humlesnurr visste.
«Du!» bjeffet den gamle heksa til teamet rundt seg. «Fortsett å gå gjennom korridorene helt til dere har nådd bunnen, alle har kanskje ikke unnsluppet ennå!»
Og så, til den gamle trollmannen, «To sopelimer. Du kan orientere meg når vi har kommet opp i lufta.»
Blikkene møttes, hvert med sin utfordring, men det varte ikke lenge.
Et sykelig hardt trekk tok tak i Harrys underliv, langt hardere enn trekket som hadde ført ham til Azkaban, og denne gangen var reisens avstand så stor at han kunne høre et øyeblikks stillhet, observere det usynlige rommet mellom rom, i sprekken mellom ett sted og et annet.
Sola, som et lite øyeblikk hadde skint på de to, ble raskt skygget for av en regnsky mens de skjøt vekk fra Azkaban, i vindens retning og raskere enn vinden.
«Hvem står bak?» ropte Amelia til sopelimen som fløy ved siden av henne.
«En av to personer,» svarte Humlesnurr, «her og nå vet jeg ikke hvem av dem. Hvis det er den første, så har vi problemer. Hvis det er den andre, så har vi alle langt større problemer.»
Amelia gadd ikke å bruke pust på å sukke. «Når vil du vite det sikkert?»
Den gamle trollmannens stemme var barsk, rolig, og allikevel var den på en eller annen måte hørbar over lyden av vinden. «Tre ting trenger de for perfeksjon, hvis det er den ene: Kjøttet til Den mørke herrens mest trofaste tjener, blodet til Den mørke herrens største fiende, og tilgang til en bestemt grav. Jeg hadde antatt at Harry Potter var trygg, når Azkaban-forsøket omtrent hadde feilet – skjønt jeg satte fremdeles vaktformler på ham – men nå er jeg allikevel avgjort bekymret. De har tilgang til Tid, en eller annen som har en tidsvender sender meldinger for dem; og jeg mistenker at forsøket på å kidnappe Harry Potter allerede har funnet sted for noen timer siden. Det er derfor vi ikke har hørt om det, siden vi er i Azkaban der tida ikke kan slå knute på seg selv. Den fortida kom etter vår egen framtid, forstår du.»
«Og hvis det er den andre?» ropte Amelia. Det hun allerede hadde hørt var bekymrende nok; det hørtes ut som det mørkeste av mørke ritualer, og sentrerte på den døde Mørkets herre selv.
Den gamle trollmannen, hvis ansikt nå var enda barskere, sa ingenting, bare ristet på hodet.
Da trekket fra flyttnøkkelen hadde stoppet tittet sola bare så vidt over horisonten, og det så mer ut som soloppgang enn solnedgang, idet sopelimen svevet lavt over et lite område med mørk oransje stein og sand, arrangert i klumpete åser som om noen hadde knadd landets deig noen ganger og så glemt å kjevle det flatt. I nærheten rullet vannet forbi i en endeløs utsikt av vann, skjønt grunnen under den svevende sopelimen var noen meter over havets nivå.
Harry blunket til morgengryets farger, og så forsto han at flyttnøkkelen hadde vært internasjonal.
«Hei der!» kom et skarpt kvinnelig rop nedenfra, og Harry snudde sopelimen for å ta en titt. En kvinne som så ut til å være middelaldrende holdt en hånd opp mot munnen som for å rope, og sprang framover. Hennes vennlige ansiktstrekk, smale øyne og ravfargede hud var kjennetegn på en rase Harry ikke kjente til; hun hadde briljant purpurkutte i en stil Harry aldri hadde sett maken til; og da leppene hennes åpnet seg igjen snakket hun med en aksent Harry ikke kunne plassere, for han hadde ikke reist mye rundt. «Hvor ble dere av? Dere er to timer forsinket! Jeg ga dere nesten opp … hallo?»
Det var en kort pause. Harry oppdaget at tankene hans beveget seg merkelig, for sakte, alt virket fjernt, som om det var en tykk glassplate mellom ham selv og følelsene sine, slik at han kunne se, men ikke røre. Dette hadde kommet over ham da han så soloppgangens lys og den vennlig utseende heksa, og tenkte at dette virket absolutt som en passende måte å avslutte et eventyr på.
Så løp heksa forover og trakk tryllestaven; et mumlet ord skar over lenkene som festet den utmagrede kvinnen til sopelimen, og Bellatrix ble svevet ned på sandsteinen med skjelettarmene og de bleke beina danglet som livløse ting. «Åh, Merlin,» hvisket heksa, «Merlin, Merlin, Merlin …»
Det virker som om hun er bekymret, tenkte en abstrakt, fjern ting mellom to glasspaneler. Er det dette en virkelig helbreder ville sagt, eller er det noe en som er bedt om å gi en opptreden ville si?
Som om det ikke var Harry som snakket, men en annen del av ham som var bak enda et glasspanel, kom det hvisking fra leppene hans. «Den grønne slangen på ryggen hennes er en animagus.» Hviskingen var ikke lys, ikke kald, bare stille. «Han er bevisstløs.»
Heksas hode tittet opp, for å se hvor stemmen hadde kommet fra, den som virket som om den snakket fra tom luft, og etterpå så hun ned på Bellatrix igjen. «Du er ikke herr Jaffe.»
«Det får vi tro er animagusen,» hvisket Harrys lepper. Å, tenkte Harry bak glasset, som lyttet til lyden fra sine egne lepper, det gir mening; professor Krengle må ha brukt et annet navn.
«Siden når er han en a – bah, glem det.» Heksa la tryllestaven kort på slangens nese, så ristet hun skarpt på hodet. «Ikke noe feil med ham som en dags hvilke ikke vil fikse. Henne …»
«Kan du vekke ham opp nå?» hvisket Harrys lepper. Er det en god ide? tenkte Harry, men det virket definitivt som om leppene hans syntes det.
Igjen den skarpe hoderistingen. «Hvis en Stimulus ikke fungerte på ham –»
«Jeg har ikke forsøkt det,» hvisket Harrys lepper.
«Hva? Hvorfor – ah, samme det. Stimulus!»
En pause, og så krøp en slange sakte ut fra selen sin. Det grønne hodet hevet seg sakte og så seg rundt.
En uklarhet senere var det professor Krengle som sto der; og enda et øyeblikk senere hadde han falt ned på kne.
«Ligg ned,» sa heksa uten å se opp fra Bellatrix. «Er det deg der inne, Jeremiel?»
«Ja,» sa forsvarsprofessoren ganske hest, idet han la seg forsiktig ned på en relativt flat del av sandsteinen. Han var ikke like blek som Bellatrix, men ansiktet var blodløst i det svake morgengryet. «Vær hilset, frøken Kambell.»
«Dette har vi allerede vært gjennom,» sa heksa, skarp i stemmen og med et lett smil på ansiktet, «kall meg Krystine, dette er ikke Storbritannia og vi trenger ikke dine formaliteter her. Og det er blitt doktor nå, ikke frøken.»
«Min unnskyldning, doktor Kambell.» Dette ble etterfulgt av en tørr klukklatter.
Heksas smil ble litt bredere; stemmen mye skarpere.
«Hvem er vennen din?»
«Det trenger du ikke å vite.» Forsvarsprofessorens øyne var lukket, der han lå på bakken.
«Hvor galt gikk det?»
Særdeles tørt: «Du kan lese om det i morgen i alle aviser som har en internasjonal seksjon.»
Heksas tryllestav tappet her, der, dyttet og strøk over hele kroppen til Bellatrix. «Jeg har savnet deg, Jeremiel.»
«Virkelig?» sa forsvarsprofessoren, og hørtes lett overrasket ut.
«Ikke det minste. Hvis jeg ikke skyldte deg –»
Forsvarsprofessoren startet å le, og snart endte det opp i et hosteanfall.
Hva tror du? sa Smygard til Den indre kritikeren, mens Harry hørte på fra bak glassveggene. Opptreden, eller virkelig?
Klarer ikke å avgjøre det, sa Harrys indre kritiker. Jeg er ikke i topp kritisk form akkurat nå.
Har noen et forslag til en god måte å hente inn mer informasjon på? sa Ravnklo.
Igjen den hviskingen fra tomme lufta over sopelimen: «Hva er sjansen for å få omgjort alt som er blitt gjort med henne?»
«Tja, skal vi se. Psykomantikk og ukjente mørke ritualer; ti år slik at alt det der virkelig kan feste seg, etterfulgt av ti år med påvirkning fra desperanter? Omgjøre det? Nå prater du tull, herr Hvem du nå er. Spørsmålet er om det er noe igjen, og jeg vil si at det kanskje er en sjanse av tre –» Heksa avbrøt plutselig seg selv. Da stemmen hennes snakket igjen, var den langt stillere. «Hvis du var hennes venn tidligere … så, nei, du vil aldri få henne tilbake. Det er best at du forstår det med en gang.»
Jeg stemmer for at dette er en opptreden, sa Den indre kritikeren. Hun ville ikke bare sprute ut med alt det der som svar på ett spørsmål, med mindre hun ventet på en anledning til å gjøre det.
Notert, men jeg setter en lav vekting av tiltro på det, sa Ravnklo. Det er svært vanskelig å ikke la mistankene dine kontrollere oppfattelsen din når du forsøker å vekte så subtile bevis.
«Hva slags eliksir ga du henne?» sa heksa etter å ha åpnet Bellatrix’ munn og tittet inn, tryllestaven hennes lyste opp med mangefarget blinking.
Mannen på bakken sa rolig, «Kvikkopper –»
«Hva i all verden tenkte du på?»
Igjen den hostende latteren.
«Hun kommer til å sove en uke hvis hun er heldig,» sa heksa, og klikket med tungen. «Jeg ugler deg når hun åpner øynene, antar jeg, så du kan komme tilbake og overtale henne til å gjennomføre ubryteløftet. Har du noe som vil forhindre henne fra å drepe meg på stedet, hvis hun i det hele tatt klarer å bevege seg den første måneden?
Fremdeles med lukkede øyne tok forsvarsprofessoren fram et papirark fra kutten sin; et øyeblikk senere begynte ord å vise seg på det, fulgt av små røykdotter. Da røyken sluttet fløt papiret over til kvinnen.
Kvinnen tittet på papiret med hevede øyenbryn og snøftet sardonisk. «Best for deg at dette virker, Jeremiel, ellers vil min siste vilje og mitt testament si at hele min formue skal brukes til å sette en pris på hodet ditt. Og når vi snakker om det –»
Forsvarsprofessoren grep nok en gang innenfor kutten og kastet en klirrende pose over til heksa. Heksa fanget den, holdt den opp for å vurdere vekten, og ga fra seg en fornøyd lyd.
Så reiste hun seg opp, og den magre skjelettkvinnen fløt opp fra bakken ved siden av henne. «Jeg drar tilbake,» sa heksa. «Jeg kan ikke starte arbeidet mitt her.»
«Vent,» sa forsvarsprofessoren, og med en gest tok han tilbake tryllestaven fra Bellatrix’ hånd og festeanordning. Så pekte hånda hans staven mot Bellatrix, og beveget den i en liten sirkel, fulgt av et stille, «Forglemmiarum.»
«Nå holder det,» glefset helsa, «jeg tar henne med herfra før noen skader henne ytterligere –» En arm kom rundt for å klemme Bellatrix DeMons til siden hennes, og så forsvant begge med det høye PLOPP!-et som kjennetegnet eksivering.
Og det ble stille på dette ujevne stedet, utenom det jevne bruset fra passerende bølger og et lite vindpust.
Jeg tror forestillingen er over, sa Den indre kritikeren. Jeg gir den to og en halv av fem stjerner. Hun er sannsynligvis ikke en spesielt erfaren skuespiller.
Jeg lurer på om en virkelig helbreder ville virke mer uekte enn en skuespiller som ble bedt om å spille en? undret Ravnklo.
Som å se på et tv-program, det var slik det føltes, som å se et program som hadde karakterer du ikke egentlig likte spesielt godt, det var alt som kunne sees og føles fra bak glassveggene.
På en eller annen måte klarte Harry å bevege leppene på egen hånd, sende sin egen stemme ut i den stille morgenlufta, og ble deretter overrasket over å høre sitt eget spørsmål. «Hvor mange forskjellige mennesker er du, forresten?»
Den bleke mannen som lå på bakken lo ikke, men fra sopelimen kunne Harrys øyne se at kanten på professor Krengles lepper krøllet seg oppover, antydningen til det familiære sardoniske smilet. «Kan ikke si at jeg har brydd meg med å telle. Hvor mange er du?»
Det burde ikke ha rystet Harrys indre så mye, å høre det svaret, og allikevel følte han – han følte seg – ustabil, som om hans eget senter hadde blitt fjernet –
Åh.
«Unnskyld meg,» sa Harrys stemme. Den hørtes nå like fjern og frakoblet ut som blekningen Harry følte. «Jeg tror at jeg kommer til å besvime om noen sekunder.»
«Bruk den fjerde portnøkkelen jeg ga deg, den jeg sa førte til reserve-tilfluktsrommet,» sa mannen som lå på bakken, rolig, men raskt. «Det vil være tryggere der. Og fortsett å ha på deg kappen.»
Harrys ledige hånd trakk fram enda en kvist fra pungen og brakk den.
Så kom det nok et flyttnøkkel-trekk, av internasjonal lengde, og så var han på et mørkt sted.
«Lumos,» sa Harrys lepper, og en del av ham tittet seg rundt for å forsikre seg om tryggheten til alle deler av ham.
Han var inne i noe som så ut som en gompe-lagerbygning, en forlatt sådan.
Harrys føtter klatret av sopelimen og la kroppen ned på gulvet. Øynene lukket seg, og en bitteliten del av selvet viljet lyset til å forsvinne, før mørket tok ham.
«Hvor skal du dra?» ropte Amelia. De hadde kommet omtrent til grensen for Azkabans vaktformler.
«Tilbake i tid for å beskytte Harry Potter,» sa den gamle trollmannen, og før Amelia kunne gjøre så mye som å åpne leppene for å spørre om han ønsket hjelp, følte hun vaktformlenes grense idet de passerte den.
Det kom et plopp av eksivering, og trollmannen og føniksen forsvant og etterlot seg den lånte sopelimen.