Noen barn ville ha ventet til etter første besøk i Diagonallmenningen.
«Pose med element 79,» sa Harry, og dro tilbake en tom hånd fra minkelskinnpungen.
De fleste barn ville i alle fall ha ventet til de fikk tryllestaven først.
«Pose med okane,» sa Harry. Den tunge gullposen dukket opp i hånda hans.
Harry tok ut posen, og dyttet den så tilbake i minkelskinnpungen. Han tok ut hånda, dyttet den inn igjen, og sa, «Pose med symboler på økonomisk bytte.» Denne gangen kom hånda ut tom.
«Gi meg tilbake den posen jeg nettopp puttet inn.» Ut kom gullposen atter en gang.
Harry Jakob Potter-Eving-Vernes hadde fått kloa i én magisk gjenstand. Hvorfor vente?
«Professor McSnurp,» sa Harry til heksa som gikk ved siden av seg og så ut som om hun moret seg, «kan du gi meg to ord; et ord for gull, og ett ord for noe annet som ikke er penger, i et språk som jeg ikke forstår? Men ikke si hva som er hva.»
«Ahava og zavah,» sa professor McSnurp. «Det er hebraisk, og det andre ordet betyr kjærlighet.»
«Takk, professor. Pose med ahava.» Tom.
«Pose med zavah.» Og den dukket opp i hånda hans.
«Zavah er gull?» spurte Harry, og professor McSnurp nikket.
Harry tenkte gjennom de eksperimentelle dataene han hadde samlet. Det var bare den aller mest grove og foreløpige innsatsen, men det var nok til å støtte minst én konklusjon:
«Aaaaaaahhhhhrghhhh, dette gir ingen mening!»
Heksa ved hans side hevet et øyenbryn. «Problemer, herr Potter?»
«Jeg falsifiserte nettopp hver eneste hypotese jeg hadde! Hvordan kan den vite at ’pose med 115 galleoner’ er ok, men ikke ’pose med 90 + 25 galleoner’? Den kan telle, men ikke legge sammen? Den kan forstå substantiv, men ikke substantivsetninger som betyr det samme? Personen som laget denne snakket sannsynligvis ikke japansk, og jeg snakker ikke hebraisk, så den bruker ikke deres kunnskap, og den bruker ikke min kunnskap –» Harry veivet hjelpeløst med den ene hånda. «Reglene virker på en måte konsistent, men de betyr ingenting! Jeg har ikke engang tenkt til å spørre om hvordan en pung har endt opp med stemmegjenkjenning og naturlig språkforståelse, når de beste programmererne av kunstig intelligens ikke kan få de raskeste supercomputerne til å gjøre det etter trettifem års hardt arbeid,» Harry trakk pusten, «men hva er det som skjer?»
«Magi,» sa professor McSnurp.
«Det er bare et ord! Selv etter at du har fortalt meg det, kan jeg ikke gjøre noen nye antakelser. Det er nøyaktig som å si ’phlogiston’ eller ’elan vital’ eller ’nødsituasjon’ eller ’kompleksitet’!»
Den svartkledde heksa lo høyt. «Men det er magi, herr Potter.»
Harry sank litt sammen. «Med all respekt, professor McSnurp, jeg er ikke sikker på at du helt forstår hva jeg prøver å gjøre her.»
«Med respekt, herr Potter, jeg er helt sikker på at det gjør jeg ikke. Med mindre – dette er bare en spekulasjon, selvfølgelig – du forsøker å ta over verden?»
«Nei! Jeg mener, jo da, men – altså, nei!»
«Jeg tror muligens jeg burde bli bekymret ved at du hadde trøbbel med å besvare det spørsmålet.
Tung til sinns vurderte Harry Dartmouth-konferansen om kunstig intelligens i 1956. Det hadde vært den første konferansen noensinne om dette emnet, den som hadde skapt frasen ‘kunstig intelligens.’ De hadde identifisert nøkkelproblemer slik som å få datamaskiner til å forstå språk, lære, og forbedre seg selv. De hadde foreslått, fullstendig seriøst, at betydelig framskritt rundt disse emnene kunne gjøres ved at ti vitenskapsmenn samarbeidet i to måneder.
Nei. Opp med hodet. Du har nettopp startet med å nøste opp i alle magiens hemmeligheter. Du vet ikke noe om hvorvidt det kommer til å virke for vanskelig etter to måneder.
«Og du har faktisk aldri hørt andre trollmenn stille denne typen spørsmål, eller gjøre denne typen vitenskapelige eksperimenter?» Harry spurte på ny. Det virker bare så åpenbart fra hans ståsted.
Men på den annen side, det hadde tatt mer enn to hundre år etter oppfinnelsen av den vitenskapelige metode før noen gompe-vitenskapsmann hadde tenkt på å systematisk undersøke hva slags setninger en menneskelig fireåring kunne eller ikke kunne forstå. Lingvistikkens utviklingspsykologi kunne ha blitt oppdaget i det attende århundret, i prinsippet, men ingen hadde en gang tenkt på å se etter før det tyvende. Så du kunne ikke egentlig klandre den mye mindre trollmannsverdenen for å ikke undersøke tilbakehentingsformelen.
Professor McSnurp åpnet munnen, tenkte seg om, og trakk så på skuldrene. «Jeg er fremdeles ikke sikker på hva du mener med ’vitenskapelig eksperiment’, herr Potter. Som jeg sa, jeg har sett gompefødte elever forsøke å få gompe-vitenskap til å virke på innsiden av Galtvort, og folk finner opp nye formler og eliksirer hvert år.»
Harry ristet på hodet. «Teknologi er ikke det samme som vitenskap i det hele tatt. Og det å forsøke en mengde forskjellige måter for å gjøre noe er ikke det samme som å eksperimentere for å finne ut hva slags regler som gjelder.» Det var mengder av mennesker som hadde forsøkt å finne opp flygende maskiner ved å prøve ut en masse ting som hadde med vind å gjøre, men bare Wright-brødrene hadde bygd en vindtunnel for å måle oppdrift. «Hm .. hvor mange gompefødte barn får dere på Galtvort hvert år?»
«Kanskje ti eller så?»
Harry hoppet over et skritt i befippelsen, og snublet nesten i sine egne bein. «Ti?»
Gompeverdenen hadde en befolkning på syv milliarder, og fortsatte å øke. Hvis du var en av en million, så var det syv av dere i London og tusen til i Kina. Det var uunngåelig at gompepopulasjonen ville frambringe noen elleveåringer som kunne kalkulus – Harry visste at han ikke var den eneste. Han hadde møtt andre vidunderbarn i mattekonkurranser. Faktisk hadde han blitt grundig knust av motstandere som sannsynligvis brukte bokstavelig talt hele dagen på å øve på matteproblemer og som aldri hadde lest en science fiction-bok og som ville bli fullstendig utbrent før puberteten og aldri ville klare å få til noe i livene sine fordi de bare repeterte kjente teknikker istedenfor å lære å tenke kreativt. (Harry hadde et element av dårlig taper i seg.)
Men … i trollmannsverdenen …
Ti gompebarn hvert år, som alle sluttet sin gompeutdanning i elleveårsalderen? Og professor McSnurp var muligens ikke nøytral, men hun hadde påstått at Galtvort var den største og mest eminente trollmannsskolen i verden … og den ga bare undervisning opp til syttenårsalderen.
Professor McSnurp visste uten tvil hver minste detalj om hvordan du skulle gå fram for å forandre deg til en katt. Men det virket som om hun bokstavelig talt aldri hadde hørt om den vitenskapelige metode. For henne var det bare gompe-magi. Og hun virket ikke en gang nysgjerrig på hva slags hemmelighet som skjulte seg bak tilbakehentingsformelens språkforståelse.
Okei, da gjensto det egentlig bare to muligheter.
Mulighet en: Magi var så ubegripelig ugjennomsiktig, sammenbrettet og ugjennomtrengelig, at selv om trollmenn og hekser hadde forsøkt alt de kunne for å forstå, hadde de gjort få eller ingen framskritt og til slutt gitt opp; og Harry ville ikke klare det noe bedre.
Eller …
Harry knakk fingerknoklene i fast bestemthet, men de ga bare fra seg en slags stille, klikkende lyd, istedenfor å bli besvart med et illevarslende ekko fra veggene i Diagonallmenningen.
Mulighet to: Han kom til å ta over verden.
Etter hvert. Kanskje ikke helt fra starten.
Den typen ting tok jo gjerne av og til mer enn to måneder. Gompevitenskap hadde ikke dratt til månen den første uka etter Galileo.
Men Harry kunne allikevel ikke stoppe det brede gliset som strakk kinnene hans så vidt ut at de begynte å gjøre vondt.
Harry hadde alltid vært redd for å bli som et av disse vidunderbarna som aldri kom seg videre, men endte opp med å bruke resten av livet på å skryte av hvor flinke de hadde vært som tiåringer. Men på den annen side, de fleste voksne genier ble det heller ikke noe stort ut av. Sannsynligvis var det tusen mennesker som var like intelligente som Einstein for hver faktiske Einstein i historien. Fordi de andre geniene ikke hadde fått tak i den ene tingen du absolutt trengte for å oppnå storhet. De hadde aldri funnet et viktig problem.
Dere er mine nå, tenkte Harry til veggene i Diagonallmenningen, og alle butikkene og gjenstandene, og alle butikkinnehaverne og kundene; og alle områder og mennesker i trollmanns-Storbritannia, og hele den større trollmannsverdenen; og hele det større universet som gompe-vitenskapsmenn forsto så mye mindre av enn de trodde. Jeg, Harry Jakob Potter-Eving-Vernes, gjør herved krav på dette territoriet i vitenskapens navn!
Lyn og torden feilet fullstendig i å lyse opp og buldre på den skyfrie himmelen.
«Hvorfor smiler du?» forhørte professor McSnurp seg, lett på vakt og ganske sliten.
«Jeg lurer på om det finnes en trylleformel for å få lyn til å flerre i bakgrunnen hver gang jeg tar en skjebnesvanger avgjørelse,» forklarte Harry. Han memoriserte grundig den nøyaktige ordlyden av denne skjebnesvangre avgjørelsen slik at framtidige historiebøker ville kunne gjengi den korrekt.
«Jeg har en klar følelse av at jeg burde gjøre noe med dette,» sukket professor McSnurp.
«Bare overse det, det vil forsvinne. Oooo, se på den!» Harry satte tankene om verdenserobring midlertidig på pause, og skyndte seg bort til en interessant vindusutstilling, og professor McSnurp fulgte etter.
Harry hadde nå kjøpt sine eliksiringredienser og heksekjele, og, tja, et par ting til. Gjenstander som virket som fornuftige ting å ha med seg i Harrys Bag of Holding (også kjent som Minkel Super Pung Qx31 med Upåviselig Utvidelsesformel, Utvidende Åpning og Tilbakehentingsformel). Smarte, fornuftige kjøp.
Harry kunne rett og slett ikke forstå hvorfor professor McSnurp så så mistenksom ut.
Akkurat nå var Harry inne i en butikk som var dyr nok til å ha utstillingsvindu ut mot den travle hovedgata i Diagonallmenningen. Butikken hadde en åpen front, med varer lagt ut på skrånende trerekker, kun bevoktet av en svak grå glød og en ungt utseende selgerske i en svært kort versjon av heksekutte som viste fram knær og albuer.
Harry undersøkte trollmannsverdenens versjon av et førstehjelpsskrin, Nødsituasjons Hjelpepakke Pluss. Det var to selvstrammende turnikeer. En sprøyte med noe som lignet på flytende ild, som etter sigende skulle drastisk redusere sirkulasjonen i et behandlet område mens den opprettholdt blodets oksygenopptak i inntil tre minutter, hvis du hadde behov for å forhindre en gift i å spre seg gjennom kroppen. Hvitt tøy som kunne legges på en kroppsdel for å midlertidig dempe smerte. Pluss et utall andre gjenstander som Harry totalt feilet i å skjønne noe av, som ‘Desperantpåvirkningsbehandling’, som så ut og luktet som vanlig sjokolade. Eller ‘Paffraff-forsvareren’, som så ut som et lite skjelvende egg og hadde en lapp som viste hvordan man trykket den opp i noens nesebor.
«Et knallkjøp til fem galleoner, er du ikke enig?» sa Harry til professor McSnurp, og tenåringsselgersken som svevde rundt rett ved nikket ivrig.
Harry hadde forventet at professoren nå skulle komme med noen form for godkjennende kommentar om det å være forsiktig og forberedt.
Det han istedenfor fikk kunne bare beskrives som Det onde øye.
«Og nøyaktig hvorfor,» sa professor McSnurp med tung skepsis, «tror du at du kommer til å trenge et helbredersett, unge mann?» (Etter den uheldige hendelsen i eliksirbutikken forsøkte professor McSnurp å unngå å si ’herr Potter’ mens andre var i nærheten.)
Harrys munn åpnet seg og lukket seg igjen. «Jeg tror ikke jeg kommer til å trenge det! Det er bare i tilfelle!»
«Bare i tilfelle av hva da?»
Harrys øyne utvidet seg. «Du tror jeg planlegger å gjøre noe farlig og at det er grunnen til at jeg vil ha et førstehjelpsskrin?»
Et blikk av innbitt mistanke og ironisk vantro var svaret.
«Store skotte!» sa Harry. (Dette var et uttrykk han hadde lært fra den gale vitenskapsmannen Doc Brown i Tilbake til framtida.) «Trodde du det da jeg kjøpte fjærfallingseliksiren, gjellegresset, og flaska med mat- og vannpiller også?»
«Ja.»
Harry ristet forbløffet på hodet. «Nøyaktig hva slags type plan tror du egentlig jeg har?»
«Jeg vet ikke,» sa professor McSnurp mørkt, «men det ender enten med at du leverer ett tonn sølv til Flirgott, eller i verdensdominasjon.»
«Verdensdominasjon er slikt et stygt ord. Jeg foretrekker å kalle det verdensoptimering.»
Denne glimrende spøken feilet i å berolige heksa, som fortsatte å sende ham Blikket Som Ser Snarlig Undergang Komme.
«Wow,» sa Harry, da han innså at hun var helt seriøs. «Du tror virkelig det. Du tror virkelig at jeg planlegger å gjøre noe farlig.»
«Ja.»
«Som om det er den eneste grunnen til at noen noensinne ville kjøpe førstehjelpsutstyr? Ikke misforstå meg, professor McSnurp, men hva slags type gærne barn er du vant til å hanskes med?»
«Griffinger,» spyttet professor McSnurp; ordet bar med seg en bør av bitterhet og fortvilelse som falt som en evig forbannelse over all ungdommelig entusiasme og lettlivet stemning.
«Viserektor professor Minerva McSnurp,» sa Harry, og plasserte hendene fast på hoftene. «Jeg har ikke tenkt å ende opp i Griffing –»
Her skjøt viserektor inn en eller annen bemerkning om at hvis han gjorde så, skulle hun finne ut hvordan hun kunne drepe en hatt; et merkelig utsagn som Harry lot passere uten kommentarer, skjønt salgsjenta så ut til å få et plutselig hosteanfall.
«– jeg skal være i Ravnklo. Og hvis du virkelig tror at jeg planlegger å gjøre noe farlig, så, ærlig talt, så forstår du meg ikke i det hele tatt. Jeg liker ikke fare, det er skremmende. Jeg er bare forsiktig. Jeg er forberedt. Jeg planlegger for uforutsette hindringer. Som mine foreldre pleide å synge for meg: Vær beredt! Det er guttespeidernes marsj-sang! Vær beredt! Mens du gjennom livet marsjerer! Ikke vær nervøs, ikke vær forvirret, ikke vær redd – vær beredt!»
(Harrys foreldre hadde faktisk kun noensinne sunget nøyaktig de linjene av denne Tom Lehrer-sangen, og Harry var lykkelig uvitende om resten.)
Professor McSnurps kroppsspråk myknet en smule – skjønt, mest da Harry sa at han skulle til Ravnklo. «Hva slags type hindringer forestiller du deg at dette settet vil forberede deg på, unge mann?»
«En av mine klassekamerater blir bitt av et forferdelig monster, og mens jeg leter febrilsk i minkelskinnpungen etter noe som kunne ha hjulpet henne, titter hun trist på meg, og sier med sin siste pust, ’Hvorfor var du ikke beredt?’. Og så dør hun, og jeg vet, mens hennes øyne lukker seg, at hun aldri noensinne vil tilgi meg –»
Harry hørte salgsjenta gispe, og han tittet opp og så henne stirre ned på seg med fast sammenpressede lepper. Så vred den unge damen seg rundt og flyktet inn i de mørkere gjemmestedene i butikken.
Hva … ?
Professor McSnurp bøyde seg ned, tok Harrys hender, vennlig, men bestemt, og trakk Harry ut av hovedgata i Diagonallmenningen; førte ham bort til en passasje mellom to butikker som var dekt med skitne mursteiner og endte blindt i en vegg av solid svart skitt.
Den høye heksa pekte med tryllestaven på hovedgata og snakket, «Stillus,» sa hun, og en skjerm av stillhet sank ned rundt dem og blokkerte for all gatelyd.
Hva gjorde jeg galt …
Professor McSnurp snudde seg for å betrakte Harry. Hun hadde ikke tatt på et fullt voksent Gjort Noe Galt-Ansikt, men uttrykket var flatt, kontrollert. «Du må huske på, herr Potter,» sa hun, «at det var krig i dette landet for mindre enn ti år siden. Alle har mistet noen, og det å snakke om venner som dør i dine armer – er ikke noe vi gjør uten videre.»
«Jeg – jeg mente ikke å – » Informasjonen dumpet ned som en fallende stein inn i Harrys usedvanlig livlige fantasi. Han hadde snakket om noen som trakk sitt siste pust – og så hadde salgsjenta sprunget av gårde – og krigen hadde endt for ti år siden, så jenta måtte ha vært rundt åtte eller ni år gammel, da, da, «Jeg beklager, beklager, jeg mente ikke …» klarte Harry halvkvalt å si, og snudde seg for å springe vekk fra den eldre heksas blikk, men det var en vegg av skitt som blokkerte veien og han hadde foreløpig ingen tryllestav. «Jeg beklager, jeg er lei meg, unnskyld!»
Det kom et tungt sukk bak ham. «Det vet jeg at du er, herr Potter.»
Harry turte å titte bakover. Professor McSnurp virket bare trist, nå. «Jeg er lei meg,» sa Harry igjen, og følte seg elendig. «Skjedde det noe slikt med –» og så lukket han munnen brått, og klasket en hånd over den for sikkerhets skyld.
Den gamle heksas ansikt ble enda tristere. «Du må lære deg å tenke før du snakker, herr Potter; ellers vil du gå gjennom livet uten å ha noe særlig med venner. Det har blitt skjebnen til mang en ravnkloing, og jeg håper det ikke blir din.»
Harry ønsket bare å flykte vekk. Han ønsket å trekke fram en tryllestav og slette hele greia fra professor McSnurps hukommelse, være tilbake utenfor butikken sammen med henne igjen, få det til å ikke ha skjedd –
«Men for å besvare spørsmålet ditt, herr Potter; nei, ingenting som det har noensinne hendt meg. Jeg har så absolutt sett en venn trekke sin siste pust, en gang, eller syv ganger. Men ingen av dem forbannet meg mens de døde, og jeg trodde aldri at de ikke ville tilgi meg. Hvordan – hvorfor ville du si en slik ting, herr Potter? Hvorfor ville du i det hele tatt tenke det?»
«Jeg, jeg, jeg,» Harry svelget, «det er bare det at jeg alltid forsøker å forestille meg det verste som kunne hende,» og muligens hadde han også forsøkt å fleipe litt, men han ville heller ha bitt av seg tunga enn å si det akkurat nå.
«Hva?» sa professor McSnurp. «Men hvorfor?»
«Så jeg kan forhindre det!»
«Herr Potter …» den gamle heksas stemme døde bort et sekund. Så sukket hun, og knelte ned ved siden av ham. «Herr Potter,» sa hun, rolig nå, «det er ikke ditt ansvar å ta vare på elevene ved Galtvort. Det er mitt. Jeg vil ikke la noe vondt hende med deg eller med noen andre. Galtvort er det tryggeste stedet for magiske barn i hele trollmannsverdenen, og madam Pomfrit har et fullt utstyrt helbrederkontor. Du vil ikke komme til å trenge et helbredersett i det hele tatt, og slett ikke et til fem galleoner.»
«Men jeg gjør det!» sprutet Harry ut. «Ingen steder er fullstendig trygge! Og hva hvis mine foreldre har et hjerteattakk eller havner i en ulykke når jeg drar hjem til jul – madam Pomfrit kommer ikke til å være der, jeg trenger mitt eget helbredersett –»
«Hva i Merlins navn …» sa professor McSnurp. Hun rettet seg opp, og så ned på Harry med et uttrykk som varierte fra irritasjon til bekymring. «Det er ingen grunn til å gå rundt og tenke på slike forferdelige ting, herr Potter!»
Da han hørte svaret, vred Harrys uttrykk seg i en bitter retning. «Jo, det er det! Hvis du ikke tenker, skader du ikke bare deg selv, du ender opp med å skade andre!»
Professor McSnurp åpnet munnen for å svare, men lukket igjen. Heksa gned seg på neseryggen og så tankefull ut. «Herr Potter … hvis jeg tilbød meg å lytte til deg en stund … er det noe du skulle ønske å snakke med meg om?»
«Om hva?»
«Om hvorfor du er overbevist om at du alltid må være på vakt mot forferdelige ting som kan skje deg.»
Harry stirret forvirret på henne. Det var jo selvforklarende, et aksiom. «Vel …» sa han sakte, og prøvde å organisere tankene sine. Hvordan kunne han forklare seg selv overfor en professor-heks, når hun ikke en gang kjente til det grunnleggende? «Gompeforskere har funnet ut at folk alltid er svært optimistiske, i forhold til virkeligheten. Som at de sier at noe vil ta to dager og det tar ti, eller de sier det vil ta to måneder og det tar over 35 år. I ett eksperiment, for eksempel, spurte de elever om å oppgi når de trodde de ville være ferdige med hjemmearbeidet. Når var de henholdsvis 50 %, 75 % og 99 % sikre på at de ville være ferdige? Men bare 13 %, 19 % og 45% av elevene var ferdige til de angitte tidene. Og de fant ut at grunnen var at når de spurte en gruppe om et i beste fall-estimat, hvis alt gikk så bra som det kunne gå, og en annen gruppe om et gjennomsnitts-estimat, hvis alt gikk som vanlig, så fikk de tilbake svar som var statistisk identiske. Ser du, hvis du spør noen om hva de forventer normalt skal skje, så ser de for seg en linje med optimale handlinger hele veien – alt følger planen, ingen overraskelser. Men i virkeligheten, siden mer enn halvparten av elevene ikke var ferdige på det tidspunktet de var 99 % sikre på å være det, så gir virkeligheten vanligvis et resultat litt verre enn det verste scenarioet man ser for seg. Det kalles planleggingsfeilen, og den beste måten å kompensere for den på er å spørre om hvor lang tid det tok forrige gang du gjorde det. Det kalles å bruke utsideperspektivet istedenfor innsideperspektivet. Men når du gjør noe nytt og du derfor ikke kan endre perspektiv, må du bare være veldig, veldig, veldig pessimistisk. Så pessimistisk at virkeligheten faktisk ender opp med å bli bedre enn forventet, omtrent like ofte som det blir dårligere. Det er faktisk svært vanskelig å være så pessimistisk at du har en grei sjanse til å tippe utfallet dårligere enn det det virkelig blir. Som når jeg virkelig prøver å se mørkt på det og ser for meg at en av klassekameratene mine blir bitt, men det som egentlig skjer er at de overlevende dødseterne angriper hele skolen for å få tak i meg. Men på den positive siden – »
«Stopp,» sa professor McSnurp.
Harry stoppet. Han hadde akkurat skullet til å påpeke at Mørkets herre i alle fall ikke kom til å angripe, siden han var død.
«Jeg tror ikke jeg uttrykte meg helt klart,» sa heksa, og den presise skotske stemmen hørtes enda mer forsiktig ut. «Har noe skjedd med deg personlig som skremmer deg, herr Potter?»
«Det som skjedde med meg personlig er bare anekdotisk bevis,» forklarte Harry. «Det har ikke samme vekt som en gjentatt, fagfellevurdert journalartikkel om en kontrollert studie med tilfeldige tilordninger, mange undersøkelsesobjekter, store effektstørrelser og sterk statistisk signifikans.»
Professor McSnurp kløp seg i neseryggen, pustet dypt inn og så ut igjen. «Jeg ville fremdeles like å høre om det,» sa hun.
«Vel …», sa Harry. Han trakk pusten. «Det hadde vært noen ran i vårt nabolag, og moren min spurte meg om å levere tilbake ei gryte hun hadde lånt av en nabo to kvartaler bort, og jeg sa at jeg ikke hadde lyst fordi jeg kanskje kunne bli ranet, og hun sa, ’Harry, ikke si sånne ting!’ Som det å tenke på det faktisk ville få det til å skje, slik at hvis jeg ikke snakket om det, så ville jeg være trygg. Jeg forsøkte å forklare hvorfor jeg ikke var beroliget, og hun fikk meg til å gå bort med gryta uansett. Jeg har for ung til å vite hvor statistisk usannsynlig det var at en raner skulle peke ut meg som mål, men jeg var gammel nok til å vite at det å ikke tenke på noe ikke stopper det fra å skje, så jeg var virkelig redd.»
«Ikke noe annet?» sa professor McSnurp etter en pause, da det ble klart at Harry var ferdig. «Det er ikke noe annet vondt som har hendt deg?»
«Jeg vet det ikke høres så ille ut,» forsvarte Harry seg. «Men det var et av de der livs-kritiske øyeblikkene, ikke sant? Jeg mener, jeg visste at det å ikke tenke på noe, ikke hindrer det i å skje, jeg visste det, men jeg forsto at mamma virkelig tenkte på den måten.» Harry stoppet, kjempet mot sinnet som økte i ham igjen da han tenkte på det. «Hun ville ikke høre, jeg tryglet henne om å ikke sende meg ut, og hun lo det bort. Alt jeg forsøkte å fortelle henne ble behandlet som en stor spøk …» Harry tvang det svarte raseriet ned igjen. «Det var da jeg innså at alle som var ment å beskytte meg i virkeligheten var gale, og at de ikke ville lytte til meg uansett hvor mye jeg tryglet og ba, og at jeg aldri noensinne kunne stole på at de fikk til alt rett.» Noen ganger var det ikke nok med gode intensjoner, noen ganger måtte du være fornuftig …
Det var en lang stillhet.
Harry brukte god tid på å puste dypt og roe seg selv ned. Det var ikke noe poeng i å bli sint. Det var ikke noe poeng i å bli sint. Alle foreldre var som det, ingen voksne ville la seg selv synke så lavt at de plasserte seg selv på samme nivå som et barn; hans genetiske foreldre ville ikke ha vært annerledes. Sunn fornuft var en liten gnist i natta, et infinitesimalt sjeldent unntak til regelen om galskap, så det var ikke noe poeng i å bli sint.
Harry likte ikke seg selv når han var sint.
«Takk for at du delte dette, herr Potter,» sa professor McSnurp etter en stund. Det var et fraværende uttrykk på ansiktet hennes (omtrent nøyaktig samme uttrykk som hadde dukket opp på Harrys eget ansikt mens han eksperimenterte med pungen, hvis bare Harry hadde sett seg selv i et speil for å innse det.) «Jeg vil trenge å tenke litt igjennom dette.» Hun snudde seg mot inngangen til blindveien, og løftet tryllestaven –
«Ehhh…,» sa Harry, «kan vi gå og kjøpe det helbredersettet nå?»
Heksa stoppet opp, og så stødig ned på ham. «Og hvis jeg sier nei – at det er for dyrt og at du ikke vil trenge det – hva da?»
Harrys ansikt vred seg i bitterhet. «Nøyaktig det du selv tror, professor McSnurp. Nøyaktig det du tror. Jeg konkluderer med at du er nok en åndssvak voksen som jeg ikke kan snakke med, og jeg vil starte å planlegge hvordan jeg skal få tak i et slikt sett uansett.»
«Jeg er din verge på denne turen,» sa professor McSnurp med en farlig brodd i stemmen. «Jeg vil ikke tillate at du herser med meg.»
«Jeg skjønner det,» sa Harry. Han holdt innsigelsene ute av stemmen, og sa ikke noe om de andre tingene som dukket opp i hodet hans. Professor McSnurp hadde instruert ham om å tenke før han talte. Sannsynligvis ville han ikke huske det i morgen, men han kunne i det minste huske det i fem minutter.
Heksas tryllestav gjorde en liten sirkelbevegelse i hånda hennes, og lydene fra Diagonallmenningen kom tilbake. «Ja vel, unge mann,» sa hun. «La oss gå og få tak i det helbredersettet.»
Harry gapte overrasket. Så skyndte han seg etter henne, nesten snublende i hastverket.
Butikken sto der som da de forlot den, gjenkjennelige og ugjenkjennelige gjenstander lå fremdeles utover de skrånende utstillingsstativene, den grå gløden fremdeles beskyttende og salgsjenta tilbake til sin gamle posisjon. Hun tittet overrasket opp da de kom inn.
«Beklager,» sa hun da de kom nærmere, og Harry snakket omtrent samtidig, «Jeg er lei meg for –»
De avbrøt og så på hverandre, og så lo salgsjenta litt. «Jeg mente ikke å få deg til å ende opp i trøbbel med professor McSnurp,» sa hun. Stemmen hennes senket seg konspiratorisk. «Jeg håper hun ikke var for grusom med deg.»
«Della!» sa professor McSnurp med et krenket uttrykk.
«Pose med gull», sa Harry til pungen, og tittet så bort på salgsjenta mens han telte opp fem galleoner. «Ingen fare, jeg forstår at hun bare er grusom mot meg fordi hun bryr seg om meg.»
Han rakte over myntene mens professor McSnurp harket fram noe uviktig. «En Nødsituasjons Hjelpepakke Pluss, takk.»
Det var faktisk litt ubehagelig å se måten den Utvidende Åpningen svelget det store medisinskrinet på. Harry kunne ikke unngå å tenke på hva som ville skje hvis han prøvde å klatre inn i minkelskinnpungen selv, når det var gitt at bare personen som puttet noe inn ville være i stand til å hente noe ut igjen.
Da pungen var ferdig med å … spise … innkjøpet han hadde jobbet slik for, kunne Harry sverge på at han hørte en liten rapelyd. Det måtte være lagt inn i formelen med vilje. Den alternative hypotesen var for skrekkelig å tenke på … faktisk kunne ikke Harry en gang forestille seg en alternativ hypotese. Harry så bort på professoren igjen, mens de nok en gang gikk bortover Diagonallmenningen. «Hva er neste stopp?»
Professor McSnurp pekte mot en butikk som så ut som om den var laget av kjøtt istedenfor murstein, og dekket i pels istedenfor maling. «Små kjæledyr er tillatt ved Galtvort – du kunne få deg ei ugle for å sende brev med, for eksempel –»
«Kan jeg betale en fjong eller noe og leie ei ugle når jeg trenger å sende noe?»
«Ja,» sa professor McSnurp.
«I så fall tror jeg svaret er, med følelse, nei.»
Professor McSnurp nikket, som om hun haket av et punkt på en eller annen liste. «Kan jeg spørre om hvorfor ikke?»
«Jeg hadde en stein som kjæledyr en gang. Den døde.»
«Du tror ikke du kunne ta vare på et kjæledyr?»
«Jeg kunne,» sa Harry, «men jeg ville endt opp med å bli besatt av tanker rundt hvorvidt jeg hadde husket å mate den i dag eller om den holdt på å sulte i hjel i buret sitt, undret på hvor herren dens var og hvorfor det ikke var noe mat.»
«Den stakkars ugla,» sa den eldre heksa i en bløt tone. «Forlatt på den måten. Jeg lurer på hva den ville gjort.»
«Vel, jeg antar at den ville bli ordentlig sulten, og starte å klore seg ut av buret eller boksen eller hva det nå er, men sannsynligvis ville det ikke gå så bra –» Harry stoppet brått.
Heksa fortsatte, fremdeles med den bløte stemmen. «Og hva ville hende med den så?»
«Unnskyld meg,» sa Harry, mens han strakte seg over, tok professor McSnurps hånd, vennlig, men fast, og styrte henne inn i en ny blindgate; etter å ha dukket unna så mange fremmede som ville takke Gutten-som-overlevde hadde denne prosessen blitt nesten en umerkelig rutine. «Kan du lage den stillhetsgreia?»
«Stillus.»
Harrys stemme skalv. «Den ugla representerer ikke meg, mine foreldre låste meg aldri inn i et skap og lot meg sulte, jeg har ikke noen frykt for å bli forlatt og jeg liker ikke måten du tenker på, professor McSnurp!»
Heksa så alvorlig på ham. «Og hvilken måte tenker jeg på, herr Potter?»
«Du tror jeg var,» Harry hadde vansker med å si det, «vanskjøttet? Misbrukt?»
«Ble du?»
«Nei!» ropte Harry. «Nei, det har jeg aldri blitt! Tror du jeg er dum? Jeg vet hva barnemishandling er, jeg vet om upassende berøringer og alt det der, og hvis noe sånt skjedde ville jeg ringe politiet! Og si fra til rektor! Og finne telefonnummeret til barnevernet! Og fortelle bestemor og bestefar og fru Figg! Men foreldrene mine har aldri gjort noe sånt som det, aldri noensinne! Hvordan våger du å antyde noe slikt!»
Den eldre heksa møtte ham med et stødig blikk. «Det er min plikt som viserektor å undersøke mulige tegn på barnemishandling når det gjelder barn som kommer under min omsorg.»
Harrys sinne spant ut av kontroll til rent, svart raseri. «Ikke våg å ytre et ord om disse, disse antydningene til noen andre! Til noen andre! Hører du, professor McSnurp? En beskyldning som det kan ødelegge mennesker, og knuse familier, selv når foreldrene er fullstendig uskyldige! Jeg har lest om det i avisene!» Harrys stemme hadde hevet seg til et høy-decibels skrik. «Systemet vet ikke hvordan det skal stoppe, det tror verken på foreldrene eller på barna når de sier at ingenting har skjedd! Ikke våg å true familien min med det! Jeg vil ikke la deg ødelegge hjemmet mitt!»
«Harry,» sa den eldre heksa bløtt, og hun strakte fram en hånd mot ham –
Harry tok et fast steg bakover, løftet armen og slo bort hånda hennes.
McSnurp stivnet, så trakk hun hånda tilbake og tok et skritt bakover. «Harry, det er greit,» sa hun. «Jeg tror deg.»
«Gjør du,» hveste Harry. Raseriet strømmet fremdeles gjennom blodet hans. «Eller bare venter du til du blir alene igjen så du kan fylle ut papirene?»
«Harry, jeg så huset ditt. Jeg så deg sammen med foreldrene dine. De elsker deg. Du elsker dem. Jeg tror på deg når du sier at dine foreldre ikke har mishandlet deg. Men jeg måtte spørre, fordi det er noe merkelig med deg.»
Harry stirret kaldt på henne. «Som hva?»
«Harry. Jeg har sett mange misbrukte barn i løpet av min tid ved Galtvort. Det ville knuse hjertet ditt å få vite akkurat hvor mange. Og, når du er lykkelig, så oppfører du deg ikke som en av de barna, ikke i det hele tatt. Du smiler til fremmede, du klemmer folk; jeg la hånda mi på skulderen din og du rykket ikke til. Men noen ganger, bare noen få ganger, sier du eller gjør du noe som minner veldig om … noen som tilbrakte sine første elleve år innelåst i en kjeller. Ikke den kjærlige familien jeg så.» Professor McSnurp la hodet på skakket, og fikk et tankefullt uttrykk igjen.
Harry tok til seg dette, og behandlet det. Det svarte raseriet begynte å trekke seg unna, og det gikk opp for ham at han ble lyttet til med respekt, og at familien hans ikke var i fare.
«Og hvordan forklarer du dine observasjoner, professor McSnurp?»
«Jeg vet ikke,» sa hun. «Men det er mulig at noe kan ha hendt med deg som du ikke husker.»
Raseri vellet opp i Harry igjen. Det hørtes altfor mye ut som noe han hadde lest i avisartiklene om knuste familier. «Undertrykte minner er en haug pseudo-vitenskap! Folk undertrykker ikke traumatiske minner, de husker dem altfor godt resten av livet!»
«Nei, herr Potter. Det er et formular som heter misminneformelen.»
Harry stivnet til. «En formel som sletter minner?»
Den eldre heksa nikket. «Men ikke alle effektene av opplevelsene, hvis du forstår hva jeg antyder, herr Potter.»
Han fikk kuldegysninger. Den hypotesen … kunne ikke enkelt avkreftes. «Men mine foreldre kunne ikke gjøre noe slikt!»
«Definitivt ikke,» sa professor McSnurp. «Det ville krevd noen fra trollmannsverdenen. Det er … dessverre ingen måte å være sikker på, er jeg redd.»
Harrys evner som rasjonalist hadde restartet, og begynte å fungere igjen. «Professor McSnurp, hvor sikker er du på dine observasjoner, og hvilke alternative forklaringer kunne også tenkes?»
Heksa åpnet hendene, som for å vise at de var tomme. «Sikker? Jeg er ikke sikker på noe, herr Potter. I hele mitt liv har jeg aldri møtt noen som er som deg. Noen ganger virker det rett og slett ikke som om du er elleve år, eller menneskelig i det hele tatt.»
Harrys øyenbryn hevet seg i retning himmelen –
«Beklager!» sa professor McSnurp raskt. «Jeg beklager så meget, herr Potter. Jeg forsøkte å få fram et poeng, og jeg er redd det kom ut annerledes enn jeg hadde tenkt –»
«Tvert imot, professor McSnurp,» sa Harry, og begynte sakte å smile. «Jeg tar imot det som et flott kompliment. Men ville du ha noe imot at jeg tilbød en alternativ forklaring?»
«Gjerne det.»
«Det er ikke meningen at barn skal være mye smartere enn sine foreldre,» sa Harry. «Eller mer fornuftige, kanskje – faren min kunne antakelig overliste meg og finne smartere løsninger hvis han, om du skjønner hva jeg mener, faktisk prøvde, istedenfor å bruke sin voksne intelligens først og fremst til å komme opp med nye grunner til å ikke forandre mening –» Harry stoppet. «Jeg er for smart, professor. Jeg har ikke noe å snakke med vanlige barn om. Voksne respekterer meg ikke nok til å snakke ordentlig med meg. Og ærlig talt, hvis de prøvde å snakke skikkelig, ville de ikke høres like smarte ut som Richard Feynman, så jeg kunne like gjerne lese noe Richard Feynman har skrevet istedenfor. Jeg er isolert, professor McSnurp. Jeg har vært isolert hele mitt liv. Kanskje det har noe av den samme effekten som å bli innelåst i en kjeller. Og jeg er altfor intelligent til å se opp til foreldrene mine på den måten barn forventes å gjøre. Mine foreldre elsker meg, men de føler seg ikke forpliktet til å respondere på fornuft, og noen ganger føler jeg at det er de som er barna – barn som ikke vil høre og som samtidig har absolutt autoritet over min hele eksistens. Jeg forsøker å ikke være for bitter, men jeg forsøker også å være ærlig med meg selv, så, ja, jeg er litt bitter allikevel. I tillegg har jeg et problem med å mestre sinnet mitt, men det prøver jeg å jobbe med. Det er alt.»
«Det er alt?»
Harry nikket fast. «Det er alt. Men ærlig talt, professor McSnurp, selv i det magiske Storbritannia er vel den normale forklaringen alltid verdt å overveie?»
Det var senere på dagen, solen sank lavere på sommerhimmelen og de handlende begynte å gli vekk fra gatene. Noen butikker var allerede stengt; Harry og professor McSnurp hadde kjøpt de nødvendige skolebøkene fra Snirckel og Blæk rett før skoletid. Med kun en lett utblåsning da Harry hadde fattet interesse for nøkkelordet ‘aritmantikk’ og funnet ut at lærebøkene for syvende klasse ikke hadde i seg noe mer matematisk avansert enn trigonometri.
Men i dette øyeblikket var tankene om lavthengende forskningsfrukter langt borte fra Harrys tanker.
I dette øyeblikket gikk de to ut av Olivanders, og Harry stirret på sin nyanskaffede tryllestav. Han hadde veivet litt med den, og produsert gnister i flere farger, noe som ikke skulle komme som et sjokk etter alt annet han hadde sett, men allikevel –
Jeg kan utføre magi.
Jeg. Som i, meg, personlig. Jeg er magisk. Jeg er … en trollmann.
Han hadde følt magien strømme opp gjennom armen sin, og i det øyeblikket innså han at han alltid hadde hatt denne fornemmelsen, at han hadde eid fornemmelsen hele sitt liv, fornemmelsen som ikke var syn eller hørsel eller lukt eller smak eller berøring, men bare magi. Som å ha øyne, men å alltid ha dem lukket, så du ikke en gang innså at du så mørke; og så en dag åpne øynene og se verden. Sjokket hadde strømmet gjennom ham, berørt biter av ham, vekket dem, og så slumret det til ro igjen sekunder senere; og etterlot seg bare vissheten om at han nå var en trollmann, og hadde til og med, på en forunderlig måte, alltid visst det.
Og –
«Det er virkelig meget besynderlig at skjebnen har siktet deg inn mot nettopp denne staven, når dens tvilling – ja, når det nettopp var dens tvilling som ga deg det arret.»
Det kunne ikke på noen måte være et sammentreff. Det hadde vært tusenvis av tryllestaver i den butikken. Vel, ok, faktisk kunne det jo være et sammentreff, det var syv milliarder mennesker i verden, og tusen til én-sammentreff skjedde hver dag. Men Bayes’ teorem sa at alle noenlunde fornuftige hypoteser som gjorde det mer sannsynlig enn en tusen til én-sjanse for at han endte opp med broren til Mørkets herres tryllestav, kom til å ha en fordel.
Professor McSnurp hadde bare sagt så pussig og latt det være med det, hvilket hadde fått Harry til å gå inn i en nær sjokk-tilstand over den rene, overveldende ikke-nysgjerrigheten til trollmenn og hekser. Ikke i noen tenkelig verden ville Harry bare ha sagt «hm» og gått ut av butikken uten en gang å forsøke å komme opp med en hypotese om hva som foregikk.
Hans høyre hånd løftet seg og berørte arret.
Hva … nøyaktig …
«Du er en trollmann nå, fullt og helt,» sa professor McSnurp. «Gratulerer.»
Harry nikket.
«Og hva synes du om trollmannsverdenen?»
«Det er merkelig,» sa Harry. «Akkurat nå burde jeg ha tenkt igjennom alt jeg har sett av magi … alt som jeg nå vet er mulig, og alt som jeg nå vet ikke er sant, og alt arbeidet som gjenstår før jeg forstår det. Og allikevel føler jeg meg bare … distrahert av trivialiteter som,» Harry senket stemmen, «hele den Gutten-som-overlevde-greia.» Ingen så ut til å være innen hørevidde, men ingen grunn til å friste skjebnen.
Professor McSnurp kremtet. «Virkelig? Du sier ikke det.»
Han nikket. «Jo. Det er bare … merkelig. Å finne ut at du var en del av denne store fortellingen, kampen for å overvinne den store og forferdelige Mørkets herre, og så er det allerede gjort. Ferdig. Fullstendig over. Som om du er Frodo Lommelun og finner ut at foreldrene dine tok deg til Dommedagsberget og fikk deg til å kaste Ringen inn i flammene da du var ett år gammel, og du ikke en gang husker det.»
Professor McSnurps smil hadde stivnet en tanke.
«Du vet, hvis jeg var en annen, en hvilken som helst annen, hadde jeg sannsynligvis vært ganske bekymret for å måtte leve opp til en slik start. Heisan, Harry, hva har du gjort etter at du overvant Mørkets herre? Din egen bokhandel? Det er jo flotte saker! Hei, visste du at jeg oppkalte sønnen min etter deg? Men jeg har håp om at dette ikke kommer til å bli et problem.» Harry sukket. «Allikevel … det er nesten nok til å få meg til å håpe at det er noen løse tråder å nøste opp i, bare sånn at jeg kan si at jeg virkelig deltok på en måte, om du skjønner hva jeg mener.»
«Å?» sa professor McSnurp i en merkelig tone. «Hva slags tråder tenkte du på?»
«Vel, for eksempel, du nevnte at mine foreldre ble forrådt. Hvem forrådte dem?»
«Sirius Svaart,» sa heksa, og hveste nesten fram navnet. «Han er i Azkaban. Trollmannsfengselet.»
«Hvor sannsynlig er det at Sirius Svaart kommer til å flykte fra fengselet, og jeg er nødt til å spore ham opp i en eller annen spektakulær duell, eller enda bedre, putte en stor sum løsepenger på hodet hans og gjemme meg i Australia mens jeg venter på resultatene?»
Professor McSnurp blunket. To ganger. «Ikke sannsynlig. Ingen har noensinne flyktet fra Azkaban, og jeg tviler på at han blir den første.»
Harry var en tanke skeptisk i forhold til den der «ingen har noensinne rømt fra Azkaban»-setningen. Skjønt, kanskje når du hadde magi, så kunne du nærme deg et 100 % perfekt fengsel, spesielt hvis du hadde en tryllestav og fangen ikke hadde det. Den beste måten å komme seg ut på ville være å ikke havne der i utgangspunktet.
«Ok, greit,» sa Harry. «Høres ut som om den tråden ikke er løs.» Han sukket, og gned håndflata over hodet. «Eller kanskje Mørkets herre ikke virkelig døde den natta. Ikke helt. Ånden hans ble igjen, hvisker til mennesker i mareritt som forplanter seg til den våkne verden, leter etter en vei tilbake til de levendes land som han sverget på å ødelegge, og nå, ifølge den eldgamle profetien, er han og jeg låst i en dødelig duell der vinneren skal tape og taperen skal vinne –»
Professor McSnurps hode vred seg fram og tilbake, og øynene hennes så i alle retninger, som for å gjennomsøke gata etter mulige tilhørere.
«Jeg spøker, professor,» sa Harry lett irritert. Søren også, hvorfor skulle hun alltid ta alt så alvorlig –
En sakte synkende følelse begynte å gjøre seg gjeldende et sted i Harrys mage.
Professor McSnurp tittet på Harry med et behersket uttrykk. Et veldig, veldig behersket uttrykk. Smilet var påklistret. «Selvsagt gjør du det, herr Potter.»
Å. Fy. Søren.
Hvis Harry hadde hatt behov for å formalisere den ordløse tankerekken som nettopp hadde lynt gjennom hodet hans, hadde det kommet ut noe slikt som, ’Hvis jeg estimerer sannsynligheten for at professor McSnurp gjorde det jeg nettopp så som et resultat av at hun forsiktig kontrollerte seg selv, mot sannsynlighetsdistribusjonen for alle ting hun naturlig ville gjøre hvis jeg leverte en dårlig spøk, så er denne oppførselen signifikant bevis for at hun skjuler noe.’
Men det Harry faktisk tenkte, var Å. Fy. Søren.
Harry snudde sitt eget hode rundt for å ta overblikk over gata. Niks, ingen i nærheten.
«Han er ikke død, er han,» sukket Harry.
«Herr Potter –»
«Den mørke herren lever. Selvsagt lever han. Det var en handling av ren optimisme av meg å ha så mye som drømt om det motsatte. Jeg må ha mistet tankens bruk, jeg kan ikke skjønne hva jeg tenkte på. Bare fordi noen sa at kroppen hans var funnet oppbrent til grillrester, kan jeg ikke forstå hvorfor jeg trodde at han var død. Jeg har definitivt mye igjen å lære av pessimismens kunst.»
«Herr Potter –»
«Fortell meg i det minste at det ikke er en eldgammel profeti …» Professor McSnurp ga ham fremdeles det lyse, stivnede, påklistrede smilet. «Nå tuller du!»
«Herr Potter, du burde ikke gå rundt og finne opp ting å bekymre deg om –»
«Mener du virkelig det? Forestill deg min reaksjon senere, når jeg finner ut at det faktisk var noe å bekymre seg for når alt kommer til alt.»
Det fikserte smilet hennes bleknet.
Harrys skuldre sank sakte nedover. «Jeg har en hel magisk verden å analysere. Jeg har ikke tid til dette.»
Begge to holdt munn, mens en mann i flagrende oransje gevanter kom til syne i gata og sakte passerte dem; professor McSnurps øyne sporet ham umerkelig. Harrys munn beveget seg ettersom han tygde seg hardt i leppene, og hadde noen passert nær nok ville de lagt merke til at en liten blodflekk kom til syne.
Da den oransjekledde mannen hadde beveget seg tilstrekkelig langt bort, snakket Harry igjen, i en lav murrende tone. «Skal du fortelle meg sannheten nå, professor McSnurp? Og ikke prøv å snakke det bort, jeg er ikke dum.»
«Du er elleve år gammel, herr Potter!» hvisket hun barskt.
«Og dermed mindreverdig. Beklager … jeg glemte det et øyeblikk.»
«Dette er forferdelige og viktige saker! De er hemmelige, herr Potter! Det er en katastrofe at du, som fremdeles er et barn, vet så mye som du allerede gjør! Du må ikke fortelle det til noen, forstår du? Til absolutt ingen!»
Blodet hans ble kaldt, istedenfor varmt, slik det av og til hendte når Harry ble tilstrekkelig rasende. En forferdelig mørk klarhet sank ned over tankene hans, og gikk igjennom mulige taktikker og vurderte konsekvensene med jernhard realisme.
Poengter at du har en rett til å vite: Vil feile. Elleve år gamle barn har ikke rett til å vite noe som helst, i McSnurps øyne.
Si at du ikke vil være venn med henne lenger: Vil feile. Hun verdsetter ikke vennskapet ditt tilstrekkelig.
Påpeke at du vil være i fare hvis du ikke får vite: Vil feile. Planer er allerede lagt basert på din ignoranse. Det virkelige bryet med å legge nye planer vil virke mindre lokkende enn bare den usikre muligheten for at du kommer til skade.
Rettferdighet og fornuft vil begge feile. Du må enten finne noe du har som hun ønsker, eller finne noe du kan gjøre som hun frykter …
Ah.
«Vel, vel, professor,» sa Harry i en lav iskald tone, «det virker som om jeg har noe du trenger. Du kan, hvis du vil, fortelle meg sannheten, hele sannheten, og til gjengjeld vil jeg bevare hemmelighetene dine. Eller du kan forsøke å holde meg uvitende slik at du kan bruke meg som en brikke; i så tilfelle skylder jeg deg ingenting.»
McSnurp stoppet brått opp. Øynene hennes flammet, og stemmen hennes endte i ren hvesing. «Hvordan våger du!»
«Hvordan våger DU!» hvisket han tilbake til henne.
«Er det ment som utpressing?»
Harrys lepper vred seg. «Jeg tilbyr deg en tjeneste. Jeg gir deg en sjanse til å beskytte din verdifulle hemmelighet. Hvis du nekter, vil jeg ha alle motiv for å gjøre undersøkelser andre steder, ikke for å terge deg, men fordi jeg må vite! Kom deg over det meningsløse sinnet mot et barn som du synes burde adlyde deg, og du vil innse at alle fornuftige voksne ville gjøre det samme. Se på det fra mitt perspektiv! Hvordan ville du føle det hvis det var DEG?»
Harry så på McSnurp, observerte den tunge pusten hennes. Det gikk opp for ham at det var på tide å lette presse litt, la henne bare småkoke en stund. «Du trenger ikke å bestemme deg akkurat nå,» sa Harry i en mer normal tone. «Jeg forstår det hvis du trenger tid til å tenke igjennom tilbudet mitt … men jeg vil advare deg,» sa Harry mens stemmen ble kaldere. «Ikke prøv den misminneformelen på meg. For en tid tilbake fant jeg på et signal, og jeg har allerede sendt det signalet til meg selv. Hvis jeg finner det signalet og jeg ikke husker at jeg har sendt det …» Han lot setningen bli hengende betydningsfullt i lufta.
McSnurps ansikt arbeidet seg gjennom forskjellige uttrykk. «Jeg … kunne aldri vurdert å misminne deg, herr Potter … men hvorfor i alle dager ville du ha kommet opp med et sånt signal hvis du ikke visste om –»
«Jeg kom på tanken mens jeg leste en gompe-science fiction-bok, og sa til meg selv, vel, sånn i tilfelle … Og nei, jeg vil ikke fortelle deg signalet, jeg er ikke dum.»
«Jeg hadde ikke tenkt å spørre,» sa McSnurp. Det så ut som om en porsjon luft hadde gått ut av henne, og plutselig så hun veldig gammel ut, og veldig sliten. «Dette har vært en strevsom dag, herr Potter. Kan vi få tak i kofferten din, og sende deg hjem? Jeg stoler på at du ikke vil nevne dette temaet for noen før jeg har hatt litt tid til å tenke meg om. Ha i tankene at det bare er to andre personer i hele verden som vet om dette, og det er rektor Albus Humlesnurr og professor Severus Slur.»
Så. Ny informasjon; det var et fredstilbud. Harry nikket godkjennende, og vendte hodet framover og startet å gå igjen, mens blodet hans saktet varmet seg opp på ny.
«Så nå må jeg finne en måte å drepe en udødelig mørk trollmann på,» sa Harry og sukket frustrert. «Jeg skulle virkelig ønske du hadde fortalt meg det før vi var ferdige med handleturen.»
Koffertbutikken var rikere utsmykket enn noen annen butikk Harry hadde besøkt; gardinene var fløyelsmyke og delikat mønstrede, gulv og vegger av farget, polert treverk, og koffertene hadde æresplasser på polerte elfenbensplattformer. Selgeren var kledt i utsøkte kapper bare en anelse mindre fornemme enn Lucifus Malfangs, og snakket med utsøkt, oljeglatt høflighet til både Harry og professor McSnurp.
Harry hadde stilt sine spørsmål, og hadde blitt trukket mot en koffert av tungt-utseende treverk, ikke polert, men varm og solid, gravert med et mønster av en voktende drage hvis øyne så ut til å bevege seg for å se på alle som nærmet seg den. En koffert med formler for å være lett i vekt, å krympe på kommando, å skyte ut små tentakler med klør fra bunnen for å tasse etter sin eier. En koffert med to skuffer på hver av de fire sidene, som hver gled ut for å avsløre rom så dype som hele kofferten. En skuff med fire låser, som ledet til fire forskjellige rom innenfor. Og – dette var den viktige delen – en hendel på baksiden der du kunne åpne ei ramme med en trapp ned til et lite, opplyst rom som kunne inneholde, estimerte Harry, rundt tolv bokhyller.
Hvis de lagte bagasje som dette, kunne ikke Harry forstå hvorfor noen gadd å eie et hus.
Ett hundre og åtte galleoner. Det var prisen for en god koffert, lett brukt. Til rundt femti britiske pund per galleon var dette tilstrekkelig til å kjøpe en bruktbil. Det ville være dyrere enn alt annet Harry hadde kjøpt i hele sitt liv, sammenlagt.
Nittisju galleoner. Så mye var igjen i gullposen Harry hadde fått lov til å ta ut av Flirgott.
Professor McSnurps ansikt hadde et plaget uttrykk. Etter en lang dags shopping trengte hun ikke å spørre Harry om hvor mye gull det var igjen i posen, etter at selgeren hadde sagt prisen, hvilket betydde at professoren kunne gjøre grei aritmetikk uten penn og papir. Nok en gang minnet Harry seg selv på at vitenskapelig analfabet på absolutt ingen måte var det samme som dum.
«Beklager, unge mann,» sa professor McSnurp. «Dette er helt og holdent min feil. Jeg ville tilby deg å ta deg med tilbake til Flirgott, men banken er stengt for alt utenom nødtjenester nå.»
Harry så på henne, og vurderte …
«Vel,» sukket professor McSnurp mens hun svingte rundt på hælen, «vi kan like gjerne gå igjen, antar jeg.»
… hun hadde ikke helt mistet kontrollen da et barn våget å trosse henne. Hun hadde ikke vært fornøyd, men hun hadde tenkt istedenfor å frambringe et raseriutbrudd. Det kunne muligens bare ha vært det faktum at det var en udødelig mørk herre å bekjempe – at hun trengte Harrys godvilje. Men de fleste voksne ville ikke ha vært i stand til å tenke så grundig og forsiktig; ville ikke vurdert framtidige konsekvenser i det hele tatt, hvis noen med lavere status hadde nektet å adlyde …
«Professor?» sa Harry.
Heksa snudde seg igjen og så på ham.
Harry pustet dypt. Han hadde behov for å være litt rasende for det han hadde tenkt til å gjøre nå, det var ingen sjanse for å ha tilstrekkelig mot til å gjennomføre det ellers. Hun hørte ikke på meg, tenkte han til seg selv. Jeg ville ha tatt med noe mer gull fra banken, men hun var ikke interessert i å høre … Han snakket, mens han fokuserte hele sin verden på McSnurp og behovet for å lede denne samtalen i det sporet han ønsket.
«Professor, du antok at ett hundre galleoner ville være mer enn nok for en koffert. Det var derfor du ikke brydde deg om å advare meg før beholdningen gikk ned til nittisju. Som er akkurat den typen resultat forsøksstudier viser – det er det som skjer når folk tror de gir seg selv en liten feilmargin. De er ikke pessimistiske nok. Hvis det hadde vært opp til meg, hadde jeg tatt med meg to hundre galleoner for sikkerhets skyld. Det var definitivt mengder av penger i hvelvet, og jeg kunne puttet resten tilbake etterpå. Men jeg antok at du ikke ville la meg gjøre det. Jeg antok at du ville blitt sint om jeg hadde spurt om det. Var det feil av meg?»
«Jeg antar jeg må innrømme at du har rett,» sa professor McSnurp. «Men, unge mann, du må –»
«Denne typen ting er grunnen til at jeg har problemer med å stole på voksne.» Harry klarte på en eller annen måte å holde stemmen stødig. «Fordi de blir sinna hvis du så mye som forsøker å argumentere med dem. For dem er det trass og uforskammethet og en utfordring mot deres høyere status i stammen. Hvis du forsøker å snakke med dem blir de sinte. Så hvis jeg hadde noe virkelig viktig jeg ville gjøre, ville jeg ikke klare å stole på deg. Selv om du lyttet med dyp innlevelse til hva jeg nå enn sa – fordi det også er en del av den rollen man spiller som en voksen som bryr seg – så ville du aldri endret dine handlinger, du ville ikke faktisk ha oppført deg annerledes, på grunn av noe jeg sa.»
Selgeren ble stående og se på dem med utilslørt fascinasjon.
«Jeg ser ditt synspunkt,» sa professor McSnurp omsider. «Hvis jeg av og til virker for streng, vær vennlig å ha i bakhodet at jeg har vært overhode for Griffing-huset i noe som føles som flere tusen år.»
Harry nikket, og fortsatte. «Så – sett at jeg hadde en måte å få tak i flere galleoner fra hvelvet på, uten at vi trengte å gå tilbake til Flirgott, men det innebar at jeg gikk utenfor min rolle som et lydig barn. Ville jeg være i stand til å stole på deg i den saken, selv om du måtte ha trådd utenfor din rolle som professor McSnurp for å dra nytte av det?»
«Hva?» sa professor McSnurp.
«For å si det på en annen måte, hvis jeg kunne få dagen i dag til å ha forløpt annerledes, slik at vi ikke tok for lite penger med oss, ville det være akseptabelt selv om det ville innebære at et barn motsatte seg en voksen, sett i tilbakeblikk?»
«Jeg … antar … det …» sa heksa, og så temmelig forvirret ut.
Harry tok ut minkelskinnpungen og sa, «Elleve galleoner opprinnelig fra mitt familiehvelv.»
Og det var gull i Harrys hånd.
For et øyeblikk sto professor McSnurp og gapet, så snappet kjevene igjen, øynene smalnet, og heksa spyttet fram, «Hvor fikk du tak i –»
«Fra familiehvelvet, som jeg sa.»
«Hvordan?»
«Magi.»
«Hva er det for et svar? Det forklarer ingenting –» glefset professor McSnurp, og så stoppet hun og blunket.
«Nei, det gjør ikke det, ikke sant? Jeg burde ha hevdet at det er fordi jeg gjennom eksperimenter oppdaget de sanne hemmeligheter bak hvordan pungen virker, og at den faktisk kan hente gjenstander fra alle steder, ikke bare fra innsiden, hvis du formulerer spørsmålet korrekt. Men faktisk så er det fra da jeg falt ned i haugen med gullmynter mens vi var i banken. Jeg dyttet noen galleoner ned i lomma. Alle som forstår pessimisme vet at penger er noe du kan komme til å trenge kjapt, med kort tidsfrist. Så nå er du sint på meg fordi jeg satte meg opp mot din autoritet? Eller glad for at vi lyktes i vårt viktige ærend?»
Selgerens øyne var store som tekopper.
Og heksa sto der, stille.
«Disiplin ved Galtvort må opprettholdes,» sa hun da nesten et helt minutt var gått. «For alle elevers skyld. Og det må innebære høflighet og lydighet, fra deg, mot alle professorer.»
«Jeg forstår, professor McSnurp.»
«Bra. Så la oss kjøpe den kofferten og dra hjem.»
Harry følte seg klar for å kaste opp, eller juble, eller besvime, eller noe. Dette var første gang hans nøye forberedte argumenter hadde virket på noen. Kanskje fordi det også var første gang han virkelig hadde noe viktig som en voksen trengte fra ham, men likevel –
Minerva McSnurp, +1 poeng.
Harry bukket, og ga gullposen og de ekstra elleve galleonene over til McSnurp. «Jeg er særdeles takknemlig, professor. Kan du fullføre kjøpet for meg? Jeg må en tur på toalettet.»
Selgeren hadde gjenvunnet fatningen, og pekte mot en dør med gullhåndtak innfelt i veggen. I det Harry startet å gå, hørte han selgeren snakke med oljeglatt stemme. «Er det lov å spørre hvem dette var, madam McSnurp? Jeg går ut fra at han er en smygarding – tredje klasse, kanskje? – og fra en framstående familie, men jeg var ikke i stand til å gjenkjenne – »
Dunket fra baderomsdøra kuttet over resten av setningen, og etter at Harry hadde klart å finne fram til låsen og smekket den på plass, grep han det magisk selvrensende håndkleet og, med skjelvende hender, tørket svetten av panna. Hele kroppen hans badet i svette som hadde trengt rett igjennom gompeklærne hans, skjønt det i det minste ikke vistes gjennom kutten.
Solen holdt på å gå ned på sommerhimmelen, og det begynte å bli svært sent, på det tidspunktet de nok en gang sto i bakgården ved Den lekke heksekjel, det stille støvete grensesnittet mellom det magiske Storbritannias Diagonallmenningen og hele gompeverdenen. (Det var en utrolig fristilt økonomi …) Harry var ment å gå til en telefonkiosk og ringe faren sin med en gang han var på den andre siden. Han trengte etter sigende ikke å bekymre seg om at kofferten skulle bli stjålet. Kofferten hadde status som betydelig magisk gjenstand, en ting gomper flest ikke ville oppdage; det var en del av det du kunne få i trollmannsverdenen hvis du var villig til å betale tilsvarende prisen for en bruktbil.
«Så her skilles våre veier, for en tid,» sa professor McSnurp. Hun ristet på hodet i undring. «Dette har vært den merkeligste dagen i mitt liv på … svært mange år. Siden den dagen da jeg fikk vite at et spebarn hadde overvunnet Du-vet-hvem. Jeg undres nå, i tilbakeblikk, på om det var den siste fornuftige dagen i verden.»
Hah, som om hun hadde noe å klage på. Du synes din dag var uvirkelig? Du skulle ha prøvd min.
«Jeg ble svært imponert over deg i dag,» sa Harry til henne. «Jeg burde ha husket å gi komplimentet høyt; jeg ga deg poeng i hodet mitt og allting.»
«Takk for det, herr Potter,» sa professor McSnurp. «Hvis du allerede hadde blitt sortert inn i et hus, så ville jeg ha trukket så mange poeng at barnebarna dine fremdeles ville tape huscup’en.»
«Takk skal du ha, professor.» Det var antakelig for tidlig å kalle henne Minni.
Denne kvinnen kunne svært godt være den mest fornuftige voksne Harry noensinne hadde møtt, til tross for hennes manglende vitenskapelige kompetanse. Harry vurderte til og med å tilby henne å være nestleder i gruppa han eventuelt satte sammen for å bekjempe Den mørke herren, men han var ikke dum nok til å si det høyt. Hva ville være et bra navn for gruppa, forresten …? Dødseter-eterne?
«Vi sees igjen snart, når skolen starter,» sa professor McSnurp. «Og herr Potter, når det gjelder tryllestaven din –»
«Jeg vet hva du vil spørre om,» sa Harry. Han tok ut sin dyrebare tryllestav og, med et dypt stikk av indre smerte, leverte den over til henne, håndtak først. «Ta den. Jeg hadde ikke planlagt å gjøre noe, ikke den minste lille ting, men jeg vil ikke at du skal ha mareritt om at jeg blåser huset vårt i fillebiter.»
Professor McSnurp ristet på hodet med raske bevegelser. «Åh, nei, herr Potter. Tryllestaver tar vi ikke. Jeg bare mente å advare deg mot å bruke tryllestaven hjemme, siden Magidepartementet kan oppdage underårig magibruk og det er forbudt uten overoppsyn.»
«Ah,» sa Harry. «Det høres ut som en veldig fornuftig regel. Jeg er glad for å se at trollmannsverdenen tar den typen ting seriøst.»
Professor McSnurp tittet hardt på ham. «Du mener virkelig det du sier.»
«Ja,» sa Harry. «Jeg forstår hensikten. Magi er farlig, og reglene er der av gode grunner. Visse andre ting er også farlige. Jeg forstår det også. Husk at jeg ikke er dum.»
«Det er usannsynlig at jeg noensinne vil glemme det. Takk skal du ha, Harry, det får meg til å føle meg tryggere på deg. På gjensyn!»
Harry snudde seg for å gå, inn i Den lekke heksekjel og ut mot gompeverdenen.
I det hånda hans rørte håndtaket på bakdøra, hørte han en siste hvisking bak seg.
«Hermine Grang.»
«Hva?» sa Harry, med hånda fremdeles på døra.
«Hold utkikk etter ei førsteårs jente ved navn Hermine Grang på toget til Galtvort.»
«Hvem er hun?»
Det var ikke noe svar, og da Harry snudde seg, var professor McSnurp gått.
Etterspill:
Rektor Albus Humlesnurr lente seg forover på pulten. Hans glitrende øyne tittet på Minerva. «Så, kjære, hva synes du om Harry?»
Minerva åpnet munnen. Så lukket hun munnen. Så åpnet hun munnen igjen. Ingen ord kom ut.
«Jeg forstår,» sa Albus alvorlig. «Takk for rapporten, Minerva. Du kan gå.»