Kapittel 62: Eksperimentet i Stanford-fengselet. Etterspill | Harry Potter og rasjonalitetens metode

Etterspill, Hermine Grang:

Hun holdt akkurat på å lukke bøkene og rydde vekk leksene for å forberede seg på leggetid; Padma og Amanda stablet opp sine egne bøker på den andre siden av bordet, da Harry Potter kom inn i Ravnklostua; og det var ikke før da at hun innså at hun ikke hadde sett ham siden frokost.

Den innsikten ble kjapt tråkket på av en langt mer sjokkerende observasjon.

Det var et gyllenrødt bevinget vesen på Harrys skulder, en lysende fugl av ild.

Og Harry så trist og utslitt ut, og virkelig trett, som om føniksen var det eneste som holdt ham gående, men det var allikevel en varme ved ham; hvis du myste med øynene kunne du ha trodd at du på en eller annen måte så på rektor, det var det inntrykket som gikk gjennom Hermines hode selv om det ikke ga mening.

Harry Potter slepte seg gjennom Ravnklostua, forbi sofaer fulle med stirrende jenter, forbi kortspillgrupper med stirrende gutter, på vei mot henne.

I teorien snakket hun ikke med Harry Potter ennå, uka hans var ikke ferdig før i morgen, men hva det nå var som foregikk var det helt klart langt viktigere enn det –

«Vulkan,» sa Harry akkurat idet hun åpnet munnen, «den jenta der borte er Hermine Grang, hun snakker ikke til meg akkurat nå fordi jeg er en idiot, men hvis du ønsker å være på skulderen til en god person så er hun bedre enn meg.»

Så mye utmattelse og smerte i Harry Potters stemme –

Men før hun kunne finne ut hva hun skulle gjøre med det, hadde føniksen glidd vekk fra Harrys skulder lik ild som kryper over en fyrstikk i hurtig fart, den glimtet mot henne, det var en føniks som fløy foran henne og stirret på henne med øyne av lys og flamme.

«Kra?» spurte føniksen.

Hermine stirret på den, det føltes som om hun møtte et spørsmål på en prøve hun hadde glemt å forberede seg til, det ene aller viktigste spørsmålet og hun hadde gått der hele livet uten å forberede seg på det, hun kunne ikke finne på noe å si.

«Jeg –» sa hun. «Jeg er bare tolv, jeg har ikke gjort noe ennå –»

Føniksen gled bare mykt rundt, roterte rundt en vingetupp som det vesenet av lys og luft det var, og svevde tilbake til Harry Potters skulder der den bestemt slo seg ned.

«Dumme gutt,» sa Padma på den andre siden av henne; det så ut som om hun prøvde å bestemme seg for om hun skulle le eller skjære en grimase, «fønikser er ikke for smarte jenter som gjør leksene sine, de er for idioter som går rett på fem eldre Smygard-bøller. Det er en grunn til at Griffings farger er rødt og gull, vet du.»

I Ravnklostua kunne det høres en hel del vennlig latter.

Hermine var ikke av dem som lo.

Ikke Harry heller.

Harry hadde lagt en hånd over ansiktet sitt. «Fortell Hermine at jeg beklager,» sa han til Padma, og stemmen hadde nesten minsket til hvisking. «Fortell henne at jeg glemte at fønikser er dyr, de forstår ikke tid og planlegging, de forstår ikke folk som skal gjøre gode ting senere – jeg er ikke sikker på om de forstår tanken om at det er noe en person er, alt de ser er hva folk gjør. Vulkan forstår ikke hva tolv betyr. Fortell Hermine at jeg er lei meg – jeg burde ikke ha – alt går bare galt, gjør det ikke?»

Harry snudde seg for å gå, fremdeles med føniksen på skulderen, begynte sakte å slepe seg mot trappa som førte opp til sovesalen hans.

Og Hermine kunne ikke la det bli med det, hun bare kunne ikke la det bli med det. Hun visste ikke om det var hennes konkurranse med Harry eller om det var noe annet. Hun kunne bare ikke la det bli med at føniksen vendte seg vekk fra henne.

Hun måtte –

Sinnet hennes sendte frenetisk inn et spørsmål til helheten av hennes ypperlige hukommelse, og fant en ting –

«Jeg skulle til å springe foran desperanten for å forsøke å redde Harry!» ropte hun litt desperat til den rødgylne fuglen. «Jeg mener, jeg begynte faktisk å springe og alt! Det var dumt og modig, ikke sant»?

Med et kvitrende skrik kastet føniksen seg fra Harrys skulder igjen, tilbake mot henne som en ildebrann som spredte seg utover, den sirklet rundt henne tre ganger som om hun var senteret i et inferno, og bare et øyeblikk berørte vingen dens kinnet hennes, før føniksen gled tilbake til Harry.

Det var stille i Ravnklostua.

«Jeg sa jo det,» sa Harry høyt, og så startet han å klatre opp trappene til soverommet sitt; det virket som om han klatret veldig raskt, som om han var svært lett på føttene av en eller annen årsak, slik at han og Vulkan ble borte i løpet av et kort øyeblikk.

Hermine holdt en skjelvende hånd opp til kinnet der Vulkan hadde berørt henne med vingen, en varm flekk forble der som om en liten bit av huden hennes hadde blitt varsomt påtent.

Hun hadde besvart føniksens spørsmål, antok hun, men det føltes som om hun bare så vidt hadde klart å bestå, som om hun fikk 62 og kunne ha fått 104 hvis hun forsøkte hardere.

Hvis hun hadde prøvd i det hele tatt.

Hun hadde faktisk ikke egentlig prøvd i det hele tatt, når hun tenkte seg om.

Bare gjort leksene sine –

Hvem har du reddet?

Etterspill, Vulkan:

Mareritt, det var hva gutten hadde forventet, skrikende og tryglende og hylende stormer av tomhet, utladningen av redslene som var blitt lagt inn i minnene, og på den måten, kanskje, kunne de bli en ting som hørte fortida til.

Og gutten visste at marerittene ville komme.

Natta etter ville de komme.

Gutten drømte, og i hans drømmer var verden i flammer, Galtvort var i flammer, hjemmet hans var i flammer, gatene i Oxford var i flammer; alt brant med gylne flammer som skinte varmt, men ikke konsumerte; og alle menneskene som gikk gjennom de flammende gatene skinte med hvitt lys klarere enn ild, som om de var flammer selv, eller stjerner.

De andre guttene i første klasse kom for å legge seg, og så det med egne øyne, underet som de allerede hadde hørt rykte om, at Harry Potter lå stille og uten bevegelse i sin seng, med et vennlig smil på ansiktet; mens en rødgyllen fugl hadde vaglet seg på puta hans og holdt vakt over ham, med lysende vinger svøpt over ham som et pledd som var trukket over hodet hans.

Regnskapets time hadde blitt utsatt enda en natt.

Etterspill, Draco Malfang:

Draco rettet på kutten sin, og sørget for at den grønne kanten var rett. Han viftet tryllestaven over sitt eget hode og framsa en formel som far hadde lært ham mens andre barn fremdeles lekte i søla; en formel som sørget for at ikke et eneste fnugg av lo eller støv ville skitne til trollmannskutten hans.

Draco plukket opp den mystiske konvolutten som far hadde uglet ham, og dyttet den inn i kutten sin. Han hadde allerede brukt Tafyrio og Rydderuskus på den mysteriøse beskjeden.

Og så gikk han av gårde til frokost, for å sette seg på nøyaktig samme tikk av klokka som da maten kom til syne, hvis han kunne få det til, slik at det ville se ut som om alle andre hadde ventet på hans ankomst før de kunne spise. Fordi hvis du var Malfangs ætling så var du fus i alt, inkludert frokost. Derfor.

Vincent og Grylius ventet på ham utenfor døra til hans private rom, våkne og klare før han var – skjønt ikke, naturligvis, like skarpt oppdresset.

Smygards oppholdsrom var forlatt; alle som sto opp så tidlig gikk uansett rett til frokost.

Hallene i Smygards fangerom var stille foruten deres egne fottrinn, tomme og stille nok til at ekkoene fikk fritt spillerom.

Storsalen var et kaos av larm og støy på tross av det ganske lave antall elever som hadde kommet; noen yngre barn gråt, elever sprang fram og tilbake mellom bord eller sto i små grupper og ropte til hverandre, en prefekt med rød kutte sto foran to grønnstripete elever og skrek mot dem, og Slur skred fram mot kaoset –

Støyen minsket litt idet folk fikk øye på Draco, idet noen av ansiktene snudde seg for å stirre på ham, og ble stille.

Maten kom på bordet. Ingen så på den.

Og Slur spant rundt på helen, avbrøt forrige mål, og gikk rett mot Draco.

En knute av frykt strammet rundt Dracos hjerte, hadde noe hendt med far – nei, da ville da vel far helt sikkert ha fortalt ham – hva som enn skjedde, hvorfor hadde ikke far fortalt –

Under Slurs øyne hang det poser av utmattelse, så Draco idet husstyreren hans kom nærmere; eliksirmesteren hadde aldri vært skarp til å dresse seg opp (dette var en underdrivelse) men kutten var enda skitnere og mer ustelt denne morgenen, og flekket med ekstra fett.

«Har du ikke hørt det?» hveste husstyreren idet han kom nær nok. «For svingende, Malfang, du får da vel tilsendt en avis?»

«Hva er det, profe –»

«Bellatrix DeMons har unnsluppet fra Azkaban!»

«Hva?» sa Draco sjokkert, og Grylius bak ham sa noen han virkelig ikke skulle ha sagt, og Vincent bare gispet.

Slur stirret på ham med smale øyne, så nikket han brått. «Jeg ser at Lucifus ikke har fortalt deg noe. Nei vel.» Slur snøftet, snudde seg –

«Professor!» sa Draco. Implikasjonene begynte akkurat å gå opp for ham, og hjernen hans spant febrilsk. «Professor, hva burde jeg gjøre – far har ikke instruert meg –»

«Da foreslår jeg,» snerret Slur idet han skred av gårde, «at du forteller dem det, Malfang, slik din far har hatt til hensikt!»

Draco kastet et blikk tilbake på Vincent og Grylius, skjønt han visste ikke hvorfor han gadd, de så naturligvis enda mer forvirret ut enn han gjorde.

Og Draco gikk framover mot Smygard-bordet, og satte seg ned ved den bortre enden, der det fremdeles ikke var noen som hadde satt seg.

Draco tok litt pølseomelett på tallerkenen sin, og begynte å spise med automatiske bevegelser.

Bellatrix DeMons har unnsluppet fra Azkaban.

Bellatrix DeMons har unnsluppet fra Azkaban …?

Draco ante ikke hva han skulle få ut av det, det var like totalt uventet som at sola skulle slukke – vel, det var forventet at sola ville slukke om seks milliarder år, men det var like uventet som om sola skulle slukke i morgen. Far ville ikke ha gjort det. Humlesnurr ville ikke ha gjort det, ingen skulle ha vært i stand til å gjøre det – hva var egentlig meningen – hvilken nytte ville Bellatrix ha for noen etter ti år i Azkaban – selv om hun ble sterk igjen, hva var poenget med en mektig trollkvinne som var fullstendig ond og sinnssyk og fanatisk dedikert til en mørk herre som ikke var her mer?

«Hei,» sa Vincent fra plassen ved siden av Draco, «jeg skjønner ikke, sjef, hvorfor gjorde vi det?»

«Vi gjorde det ikke, treigskalle!» glefset Draco. «Åh, for Merlins skyld, hvis selv du tror at vi – har ikke din far fortalt deg noen av historiene om Bellatrix DeMons? Hun torturerte far en gang, hun torturerte din far, hun torturerte alle, Den mørke herren ba henne en gang om å kaste Martyrio på seg selv og hun gjorde det! Hun gjorde ikke sprø ting for å skape frykt og lydighet i befolkningen, hun gjorde sprø ting fordi hun er sprø! Hun er ei ond hurpe, det er det hun er!»

«Åh, virkelig?» sa en indignert stemme bak Draco.

Draco så ikke opp. Grylius og Vincent ville passe ryggen hans.

«Jeg ville ha trodd at du ble glad –»

«– over å høre at en dødseter er blitt befridd, Malfang!»

Alekto Misfall hadde alltid vært en av de andre problem-menneskene; far hadde en gang bedt Draco forsikre seg om at han aldri var i samme rom som Alekto …

Draco snudde seg og ga Flora og Hestia Misfall sitt Hånflir Nummer Tre, det som sa at han var av en eldgammel adelsslekt og det var ikke de, og ja, det betydde noe. Draco sa i deres generelle retning, han nedlot seg definitivt ikke til å snakke direkte til dem spesielt, «Det finnes dødsetere, og så finnes det dødsetere,» og så snudde han seg tilbake til maten sin.

Så kom det to sinte, synkrone «Hmf!», fulgt av to par sko som stormet mot den andre enden av Smygard-bordet.

Få minutter senere kom Milly Bylling springende mot dem, synlig andpusten, og sa, «herr Malfang, har du hørt om det?»

«Om Bellatrix DeMons?» sa Draco. «Ja –»

«Nei, om Potter!»

«Hva?»

«Potter gikk rundt med en føniks på skulderen sin i går kveld, det så ut som han hadde blitt slept gjennom ti mil med søle, de sier at føniksen tok ham med til Azkaban for å forsøke å stoppe Bellatrix, og han duellerte med henne og de sprengte halve festningen!»

«Hva?» sa Draco, «Åh, men det er bare ingen måte at –»

Draco stoppet.

Han hadde sagt det et antall ganger om Harry Potter og hadde begynt å legge merke til en trend.

Milly sprang videre for å fortelle det til noen andre.

«Du tror ikke virkelig –» sa Grylius.

«Ærlig talt så har jeg ingen anelse lenger,» sa Draco.

Et par minutter senere, etter at Teodor Nokk hadde satt seg tvers overfor ham og Viljam Rosinius hadde satt seg med Misfall-tvillingene, dultet Vincent til ham og sa, «Der.»

Harry Potter hadde kommet inn i Storhallen.

Draco holdt nøye øye med ham.

Det var ikke noe alarmert uttrykk på Harrys ansikt som han kunne se, ingen overraskelse, ikke noe sjokk, han bare så …

Det var det samme fjerne, selv-oppslukte uttrykket Harry hadde når han forsøkte å finne ut svaret på et spørsmål Draco ennå ikke forsto.

Draco dyttet seg kjapt opp fra benken ved Smygard-bordet, sa «Vent her,» og gikk så fort som verdigheten tillot mot Harry.

Det virket som om Harry la merke til at han nærmet seg akkurat idet den andre gutten var på vei mot Ravnklo-bordet, og Draco –

– ga Harry ett kjapt blikk –

– og gikk så rett forbi ham, rett ut av Storhallen.

Et minutt senere tittet Harry rundt hjørnet på det lille steinutspringet der Draco hadde ventet; det lurte kanskje ikke alle, men det ville skape en plausibel grunn for å benekte.

«Stillus,» sa Harry. «Draco, hva –»

Draco tok konvolutten fram fra kutten sin. «Jeg har en melding til deg fra far.»

«Hæh?» sa Harry, og tok konvolutten fra Draco, og rev den åpen på en temmelig ikke-forsiktig måte, og trakk fram et ark pergament og brettet det opp og –

Harry pustet skarpt inn.

Så tittet Harry på Draco.

Så tittet Harry ned på pergamentet igjen.

Det var en pause.

Harry sa, «Ba Lucifus deg om å melde tilbake hvordan jeg reagerte på dette?»

Draco nølte litt, veide alternativene, og så åpnet han munnen –

«Ja, det ser jeg at han gjorde,» sa Harry, og Draco forbannet seg selv, han burde visst bedre, det var bare det at det hadde vært vanskelig å bestemme seg. «Hva kommer du til å fortelle ham?»

«At du ble overrasket,» sa Draco.

«Overrasket,» sa Harry flatt. «Jah. Fint. Fortell ham det.»

«Hva er det?» sa Draco. Og så, når han la merke til at Harry ikke helt visste om han ville svare, «Hvis du samhandler med far bak min rygg –»

Og Harry ga Draco papiret.

Det sa:

Jeg vet det var deg.

«HVA I –»

«Jeg skulle til å spørre deg om det,» sa Harry. «Har du noen peiling på hva faren din tenker på?»

Draco stirret på Harry.

Så sa Draco, «Var det deg som gjorde det?»

«Hva?» sa Harry? «Hva i all verden for slags grunn skulle jeg ha til – hvordan i alle dager skulle jeg –»

«Gjorde du det, Harry?»

«Nei!» sa Harry. «Selvsagt ikke!»

Draco hadde lyttet nøye, men han hadde ikke oppdaget noen nøling eller skjelving.

Så Draco nikket, og sa, «Jeg aner ikke hva faren min tenker på, men det kan ikke, jeg mener kan ikke på noen måte være bra. Og øh … folk sier også …»

«Hva,» sa Harry trett, «sier de, Draco?»

«Tok en føniks deg virkelig med til Azkaban for å forsøke å forhindre at Bellatrix DeMons flyktet –»

Etterspill, Nilus Langballe:

Harry hadde akkurat satt seg ned ved Ravnklo-bordet for første gang den morgenen, i håp om å få seg en rask matbit. Han visste at han hadde behov for å gå et sted for seg selv og tenke igjennom ting, men det var en liten gjenværende del av føniksens fred (selv etter møtet med Draco) som han fremdeles gjerne ville holde seg fast i, en eller annen vidunderlig drøm som han ikke kunne huske noe av utenom skjønnheten; og den delen av ham som ikke følte seg fredfull ventet bare på at alle amboltene skulle slutte å falle ned på ham, slik at når han senere gikk for å tenke og være for seg selv en stund, ville han kunne prosessere alle katastrofene samtidig.

Harrys hånd grep en gaffel, løftet en bit potetmos mot munnen –

Og det kom et skrik.

Nå og da ville noen rope når de hørte nyhetene, men Harrys ører gjenkjente dette –

Harry kom seg øyeblikkelig opp fra benken og satte kursen mot Håsblås-bordet, med en forferdelig kvalm følelse som plutselig begynte å gnage nederst i magen hans. Det var en av de tingene han ikke hadde tenkt igjennom da han hadde bestemt seg for å utføre forbrytelsen, fordi professor Krengle hadde planlagt det slik at ingen ville få vite det; og nå, i etterkant, så hadde Harry bare – ikke tenkt på det –

Dette, sa Håsblås med bitter intensitet, er også din skyld.

Men før Harry hadde kommet seg dit, hadde Nilus satt seg ned og spiste nå farsekaker med klapsefikensaus.

Håsblåsguttens hender skalv, men han skar opp maten sin, og spiste den, uten å miste noe.

«Hallo, general,» sa Nilus, og stemmen skalv bare lett. «Utkjempet du en duell med Bellatrix DeMons i går kveld?»

«Nei,» sa Harry. Stemmen hans skalv også, av en eller annen grunn.

«Regnet ikke med det,» sa Nilus, Det var en skrapende lyd mens kniven kuttet kjøttet igjen. «Jeg har tenkt til å finne henne og drepe henne, kan jeg regne med din hjelp?»

Forbløffede gisp kom fra mengden av håsblåsinger som hadde samlet seg rundt Nilus.

«Hvis hun kommer etter deg,» sa Harry hest, hvis alt var en fryktelig feil, hvis alt var en løgn, «så vil jeg forsvare deg med mitt liv,» jeg vil ikke la deg bli skadet for det jeg gjorde, uansett, «men jeg vil ikke hjelpe deg med å finne henne, Nilus, venner hjelper ikke venner med å begå selvmord.»

Nilus’ gaffel stoppet opp på vei mot munnen.

Så puttet Nilus matbiten i munnen, og tygget igjen.

Og Nilus svelget den.

Og Nilus sa, «Jeg tenkte ikke akkurat nå, men etter at jeg er ferdig på Galtvort.»

«Nilus,» sa Harry, og holdt stemmen svært nøye kontrollert, «Jeg tror at, selv etter at du er uteksaminert fra Galtvort, så er det allikevel muligens en fullstendig idiotisk ide. Det er nødt til å være langt mer erfarne svartspanere som er på jakt etter henne –» nei, vent, det var ikke lurt –

«Hør på ham!» sa Ernst Maltmann, og så sa en eldre utseende håsblåsjente som sto ved siden av Nilus, «Nille, vær så snill, tenk på det, han har rett!»

Nilus reiste seg opp.

Nilus sa, «Vennligst ikke følg etter meg.»

Nilus reiste seg og gikk bort fra alle sammen; Harry og Ernst strakk armen automatisk og ufrivillig ut etter ham, og noen av de andre håsblåsingene gjorde det samme.

Og Nilus satte seg ned ved Griffing-bordet, og i det fjerne (skjønt de måtte anstrenge seg for å få det med seg) hørte de Nilus sa, «Jeg har tenkt til å oppspore henne og drepe henne når jeg er uteksaminert, er det noen som vil hjelpe?» og minst fem stemmer sa «Ja» og så sa Ronny Wiltersen høyt, «Still dere i kø, folkens, jeg fikk ei ugle fra mamma til morran i dag, hu sa at jeg skulle si til alle at hu er fus,» og noen sa «Molly Wiltersen mot Bellatrix DeMons? Hvem tror hun at hun lurer –» og Ronny strakte seg bort til et fat og grep en muffin –

Noen dunket Harry på skulderen, og han snudde seg og så ei ukjent grønnstripet eldre jente, som overrakte en pergamentkonvolutt og så gikk raskt videre.

Harry stirret på konvolutten et øyeblikk, og gikk så bort til nærmeste vegg. Det var ikke veldig privat, men det burde være tilstrekkelig uforstyrret; og Harry ønsket ikke å gi inntrykk av at han hadde mye å skjule.

Det hadde vært en levering fra Smygard-systemet; det du brukte hvis du ønsket å kommunisere med noen uten at andre visste at dere hadde snakket sammen. Avsenderen ga en konvolutt til noen som hadde rykte på seg for å være et sendebud man kunne stole på, sammen med ti fjong; den første personen ville ta fem fjong og gi konvolutten videre til et annet sendebud sammen med de resterende fem fjong, og det andre sendebudet ville åpne den konvolutten og finne nok en konvolutt med et navn påskrevet og levere konvolutten til den personen. På den måten ville ingen av de to menneskene som overleverte beskjeden kjenne til både avsender og mottaker, så ingen andre visste at de to partene hadde hatt kontakt …

Da Harry kom fram til veggen, puttet han konvolutten innenfor kutten, åpnet den mellom klesfoldene, og tok en forsiktig titt på pergamentet han trakk fram.

Det sa,

Klasserommet til venstre for transfigurasjon, 8 om morgenen.

– LL.

Harry stirret på det, og forsøkte å huske om han kjente noen med initialene LL.

Han søkte i minnet …

Søkte …

Hentet –

«Kleggen-jenta?» hvisket Harry vantro, og så lukket han munnen. Hun var bare ti år gammel, hun burde ikke være på Galtvort i det hele tatt!

Etterspill: Lars Loran Demons

Harry sto i det ubrukte klasserommet ved siden av transfigurasjon klokka åtte om morgenen, ventende, i det minste hadde han klart å få i seg litt mat før han møtte den neste katastrofen, Lulla Lunekjær …

Døra til klasserommet åpnet seg, og Harry så, og ga seg selv et virkelig hardt mentalt spark.

Enda en ting han ikke hadde tenkt på, enda en ting han virkelig burde ha tenkt på.

Den andre guttens grønnstripete formelle kutte var skjev, det var røde flekker på den som lignet svært på små prikker av friskt blod, og en av munnvikene så ut som et sted som hadde blitt kuttet og helbredet, av Restitutio eller en annen mindre medisinsk formel som ikke helt fjernet all skaden.

Lars Lorans ansikt var stripet av tårer, ferske tårer og halvtørkede tårer, og det var vann i øynene hans, og et løfte om at mer var på vei. «Stillus,» sa den eldre gutten, og så «Humanum exponerio» og noen andre ting, mens Harry tenkte febrilsk og uten stort hell.

Og så senket Lars Loran tryllestaven sin og puttet den i kutten, og sakte denne gangen, formelt, sank gutten ned på knærne på det støvete gulvet i klasserommet.

Han bøyde hodet sitt helt ned, helt til panna hans også berørte støvet, og Harry ville ha sagt noe, men hadde mistet munn og mæle.

Lars Loran DeMons sa, med brusten stemme, «Mitt liv er ditt, herre, og min død likeså.»

«Jeg,» sa Harry, det var en stor klump i halsen hans, og han hadde problemer med å snakke, «jeg –» hadde ikke noe med det å gjøre, burde han ha sagt, skulle han ha sagt akkurat nå, men også den uskyldige Harry ville ha hatt problemer med å si noe –

«Takk,» hvisket Lars Loran, «takk, herre, åh, tusen takk», lyden av et avbrutt hulk kom fra den knelende gutten, alt Harry kunne se av ham var håret på bakhodet hans, ingenting av ansiktet. «Jeg er en tosk, herre, et utakknemlig fjols, ikke verdig til å tjene deg, jeg kan ikke klandre meg selv tilstrekkelig, for jeg – jeg skrek til deg etter at du hjalp meg, fordi jeg trodde du avviste meg, og jeg forsto ikke engang før i morges at jeg hadde vært slik en tosk som spurte deg mens Langballe hørte på –»

«Jeg hadde ikke noe med det å gjøre,» sa Harry.

(Og han fant det svært vanskelig å fortelle en blank løgn på den måten.)

Sakte hevet Lars Loran hodet sitt fra gulvet, og så opp på Harry.

«Jeg forstår, herre,» sa den eldre gutten, stemmen hans skalv litt, «du stoler ikke på min kløkt, og jeg har sannelig vist meg selv som en tosk … jeg ønsket bare å fortelle deg, at jeg ikke er utakknemlig, at jeg vet at det må ha vært svært vanskelig å redde bare en person, at de er på vakt nå, og at du ikke kan – hjelpe far – men jeg er ikke utakknemlig, jeg vil aldri være utakknemlig mot deg igjen. Hvis du noensinne har en bruk for denne uverdige tjeneren, så send bud på meg hvor enn jeg er, og jeg vil komme, herre –»

«Jeg var ikke involvert på noen måte.»

(Men det ble lettere hver gang han gjorde det.)

Lars Loran kastet et blikk opp på Harry, og sa usikkert, «Har jeg din tillatelse til å gå, herre … ?»

«Jeg er ikke din herre.»

Lars Loran sa, «Ja, herre, jeg forstår,» og dyttet seg opp fra gulvet, sto opprett og bukket dypt, så rygget han vekk fra Harry helt til han snudde seg for å åpne klasseromsdøra.

Idet Lars Lorans hånd berørte dørklinken, stoppet han opp.

Harry kunne ikke se Lars Lorans ansikt, da den eldre guttens stemme sa, «Sendte du henne til noen som vil ta vare på henne? Spurte hun om meg i det hele tatt?»

Og Harry sa, med fullstendig normal og jevn stemme, «Vennligst hold opp med det. Jeg var ikke involvert på noen måte.»

«Ja, herre, beklager, herre,» sa stemmen til Lars Loran; og smygardgutten åpnet døra og gikk ut og lukket døra bak seg. Føttene hans skjøt fart idet han sprang vekk, men ikke raskt nok til at Harry ikke kunne høre at han startet å hulke.

Ville jeg grått? undret Harry. Hvis jeg ikke visste noe, hvis jeg var uskyldig, ville jeg startet å gråte akkurat nå?

Harry visste ikke, så han fortsatte bare å stirre på døra.

Og en eller annen utrolig taktløs del av ham tenkte, Yay, vi fullførte et oppdrag og fikk en lakei –

Hold kjeft. Hvis du noen gang ønsker å få lov til å stemme på noe igjen … hold kjeft.

Etterspill, Amelia Beining:

«Så livet hans er ikke i fare, antar jeg,» sa Amelia.

Helbrederen, en gammel mann med faste øyne som bar hvit kutte (han var gompefødt og fulgte en eller annen merkelig gompetradisjon; Amelia hadde aldri spurt ham om det, men personlig syntes hun at det fikk ham til å ligne altfor mye på et spøkelse), ristet på hodet og sa, «Definitivt ikke.»

Amelia tittet på den menneskelige skikkelsen som hvilte bevisstløs på helbrederens seng, det forbrente og forslåtte kjøttet; det tynne lakenet som hadde dekket ham for bluferdighetens skyld var blitt brettet ned på hennes forespørsel.

Han kunne bli helt frisk igjen.

Eller kanskje ikke.

Helbrederen hadde sagt at det var altfor tidlig å si.

Så tittet Amelia bort på den andre heksa i rommet, etterforskeren.

«Og du sier,» sa Amelia, «at den brennende materien var transfigurert fra vann, sannsynligvis i form av is.»

Etterforskeren nikket, og sa, mens hun hørtes litt forvirret ut, «Det kunne ha vært mye verre, hvis det ikke hadde vært for –»

«Så veldig snilt av dem,» spyttet hun ut, og så presset hun en sliten hånd mot panna. Nei … nei, det hadde vært planlagt som omtenksomt. Ved denne siste etappen av flukten ville det ikke være noe poeng i å lure noen. Hvem det nå var som hadde gjort dette, så hadde de forsøkt å begrense skaden – og de hadde tenkt på at svartspanere kunne puste inn røyken, ikke på at noen skulle bli angrepet med ilden. Hvis de fremdeles hadde hatt full kontroll ville de, uten tvil, ha styrt rakkeren mer forsiktig.

Men Bellatrix DeMons hadde ridd på rakkeren ut av Azkaban alene, alle svartspanerne som så det hadde vært enige om det; de hadde hatt sine anti-forvrengningsformler aktive og det hadde bare vært en kvinne på rakkeren, selv om rakkeren hadde rom for to.

En eller annen god og uskyldig person, som var i stand til å kaste skytsvergeformelen, var blitt lurt til å redde Bellatrix DeMons.

En eller annen uskyldig hadde slåss mot Barry Enhånd, og forsiktig overmannet en erfaren svartspaner uten å skade ham nevneverdig.

En eller annen uskyldig hadde transfigurert brennstoffet til gompeartefakten som de hadde brukt til å ri ut av Azkaban, og laget det av frossent vann for at det ikke skulle skade svartspanerne hennes.

Og etter det hadde de ikke lenger vært nyttige for Bellatrix DeMons.

Du ville jo forvente at alle som var i stand til å overmanne Barry Enhånd skulle forutse den delen. Men så ville du ikke akkurat forvente at noen som kunne kaste skytsvergeformelen ville prøve å redde Bellatrix DeMons i første omgang.

Amelia førte hånda ned over øynene sine, og lukket dem et øyeblikk i stille sorg. Jeg lurer på hvem det var, og hvordan Du-vet-hvem manipulerte dem … hva i alle dager for slags historie kunne ha blitt fortalt …

Hun innså ikke før et øyeblikk senere at den tanken betydde at hun startet å tro. Kanskje fordi at, uansett hvor vanskelig det var å tro på Humlesnurr, så begynte det å bli mer vanskelig å ikke gjenkjenne håndverket til den kalde, mørke intelligensen.

Etterspill, Albus Humlesnurr:

Ja vel, så var det bare femtisju sekunder til frokosten var over, og ja vel, så hadde han trengt fire omdreininger av tidsvenderen sin, men når alt kom til alt, så rakk Albus Humlesnurr alltid måltider.

«Rektor?» pep den høflige stemmen til professor Filius Pirrevimp, idet den gamle trollmannen passerte ham på vei til sitteplassen sin. «Herr Potter etterlot en melding til deg.»

Den gamle trollmannen stoppet. Han så spørrende på formelprofessoren.

«Herr Potter sa at etter at han våknet opp, så innså han at de tingene han hadde sagt til deg etter at Vulkan skrek var svært urettferdige. Herr Potter sa at han sa ikke noe om andre ting, men ba bare om unnskyldning for den delen.»

Den gamle trollmannen fortsatte å se på formelprofessoren sin, og sa fremdeles ikke noe.

«Rektor?» kvekket Filius.

«Fortell ham at jeg sa takk,» sa Albus Humlesnurr, «men at det er mer vist å lytte til fønikser enn til vise gamle trollmenn,» og satte seg ned på plassen sin, tre sekunder før all mat forsvant.

Etterspill, Professor Krengle:

«Nei,» glefset madam Pomfrit til barnet, «du får ikke se ham! Du får ikke plage ham! Du får ikke lov til å stille ham ett lite spørsmål! Han skal hvile i senga og gjøre ingenting i minst tre dager!»

Etterspill, Minerva McSnurp:

Hun var på vei mot sykestua, og Harry Potter var på vei ut fra den, da de passerte hverandre.

Blikket han ga henne var ikke sint.

Det var ikke trist.

Det sa ikke mye i det hele tatt.

Det var som … som om han så på henne akkurat lenge nok til å gjøre det tydelig at han ikke med vilje unnlot å se på henne.

Og deretter så han vekk før hun klarte å bestemme seg for hva slags blikk hun skulle servere til gjengjeld; som om han ønsket å spare henne for det også.

Han sa ingenting da han gikk forbi henne.

Det gjorde ikke hun heller.

For hva kunne det ha vært å si?

Etterspill, Fred og Frank Wiltersen:

De kvekket faktisk høyt da de kom rundt et hjørne og så Humlesnurr.

Det skyldtes ikke det faktum at rektor hadde dukket opp fra ingensteds og så på dem med et strengt blikk. Humlesnurr gjorde alltid det.

Men trollmannen var kledt i formell svart kutte og så svært eldgammel og svært mektig ut, og han ga dem begge et SKARPT BLIKK.

«Fred og Frank Wiltersen!» lød Humlesnurrs Ord av Kraft.

«Ja, rektor!» sa de, rettet seg lynraskt opp og ga ham en stram militærhilsen som de hadde sett på gamle bilder.

«Lytt nøye! Dere er venner av Harry Potter, er det så?»

«Ja, rektor!»

«Harry Potter er i fare. Han må ikke gå utenfor Galtvorts beskyttende magi. Hør meg, sønner av Wiltersen, jeg ber dere om å høre: dere vet at jeg er like Griffing som dere, at jeg også vet at det finnes høyere regler enn reglene. Men dette, Fred og Frank, denne ene tingen er av aller skrekkeligste viktighet, det må ikke være noen unntak denne gangen, små eller store! Hvis dere hjelper Harry med å forlate Galtvort kan han dø! Om han sender dere ut på et oppdrag, så kan dere gå; om han ber dere om å skaffe ham gjenstander, så kan dere hjelpe; men hvis han ber dere om å smugle sin egen person ut av Galtvort, så må dere nekte! Forstår dere?»

«Ja, rektor!» Dette sa det helt uten å tenke, egentlig, og så utvekslet de usikre blikk med hverandre –

De klare blå øynene til rektor stirret fast på dem. «Nei. Ikke uten å tenke. Hvis Harry ber dere om å få ham ut, så må dere nekte; hvis han spør dere om veien ut, må dere nekte. Jeg vil ikke be dere om å si fra til meg hvis det skjer, for det vet jeg at dere aldri vil gjøre. Men be ham på vegne av meg om å komme til meg, hvis det er så viktig, og jeg vil vokte ham mens han går. Fred, Frank, jeg beklager å legge slike begrensninger på deres vennskap, men dette er hans liv.»

De to så lenge på hverandre; de kommuniserte ikke, de bare tenkte de samme tingene samtidig.

Deretter vendte de blikket mot Humlesnurr igjen.

Så sa de, med et grøss av kulde idet de framsa navnet, «Bellatrix DeMons.»

«Dere kan trygt gå ut fra,» sa rektor, «at det er minst så ille som det.»

«Okei –»

«– forstått.»

Etterspill, Alastor Bister og Severus Slur:

Da Alastor Bister mistet øyet sitt, hadde han påkalt tjenesten til den svært lærde ravnkloing Jørund Skurkløft, som Bister mistrodde en anelse mindre enn gjennomsnittet fordi Bister hadde unnlatt å rapportere ham for å være en uregistrert varulv; og han hadde betalt Skurkløft for å sette opp en liste over alle kjente magiske øyne, og alle kjente ledetråder til hvor de kunne befinne seg.

Da Bister hadde fått lista tilbake, hadde han ikke brydd seg om å lese det meste av den; for på toppen av lista sto Thunors Øye, med opphav i en æra før Galtvort ble skapt, og som for tida var eid av en mektig mørk trollmann som hersket over et lite, glemt helveteshull som ikke var i Storbritannia eller andre steder der han måtte bekymre seg om idiotiske regler.

Slik var det at Alastor Bister hadde mistet sin venstre fot og fått Thunors Øye i sin besittelse, og slik hadde de undertrykkede sjelene i Urulat fått sin frihet i omtrent to uker før en annen mørk trollmann kom og fylte maktvakuumet.

Deretter hadde han vurdert å gå etter Thunors Venstrefot, men hadde bestemt seg for å ikke gjøre det etter at han innså at det ville være akkurat det de forventet.

Nå vendte Galøye Bister sakte på seg, snudde seg alltid rundt, og holdt oversyn over gravplassen på Lillehenge. Det burde ha vært langt dystrere, det stedet, men i fullt dagslys virket det ikke som noe annet enn en gressbakke markert med vanlige gravsteiner, avgrenset av de lenkede bøyde bitene av skjørt metall som gompene brukte istedenfor vaktformler, og de var lette nok å klatre over. (Bister kunne ikke forstå hva gompene tenkte på med denne innretningen; om de latet som om de hadde beskyttelse, eller hva; og han hadde bestemt seg for å ikke spørre om gompe-kriminelle respekterte slike lenker.)

Bister trengte ikke faktisk å snu og vende på seg for å holde oversikt over gravplassen.

Thunors Øye så alt innenfor synsavstand i alle retninger rundt ham, uansett hvor det pekte.

Men det var ingen bestemt grunn til å la en tidligere dødseter som Severus Slur få vite det.

Av og til kalte folk Bister ‘paranoid’.

Bister ba dem alltid om å overleve hundre års jakt etter svarte trollmenn og så kunne de eventuelt diskutere saken etter det.

Galøye Bister hadde en gang kommet fram til hvor lang tid det hadde tatt ham, da han så tilbake, å oppnå det han nå vurderte som et anstendig nivå av forsiktighet – veid opp hvor mye erfaring han hadde trengt til å bli flink istedenfor heldig – og hadde begynt å mistenke at de fleste mennesker døde før de kom så langt. Bister hadde en gang uttrykt denne tanken til Skurkløft, som hadde utført noen chiffreringer og funderinger, og svart ham at en typisk person som jaktet på mørke trollmenn ville dø, i gjennomsnitt, åtte og en halv ganger på veien til å bli ‘paranoid’. Dette forklarte en hel del, forutsatt at Skurkløft ikke løy.

I går hadde Albus Humlesnurr fortalt Galøye Bister at Den mørke herren hadde brukt unevnelige svartekunster for å overleve kroppens død, og var nå våken og utenlands, der han forsøkte å gjenbygge kraften sin og starte trollmannskrigen på ny.

Andre ville kunne ha reagert med skepsis og vantro.

«Jeg kan ikke tro at dere karer aldri fortalte meg om denne gjenfødelsesgreia,» sa Galøye Bister med adskillig syrlighet i stemmen. «Innser dere hvor lang tid jeg vil bruke på å sjekke graven til alle forgjengere til alle svarte trollmenn jeg noensinne har drept som kunne ha vært smart nok til å lage en malacrux? Dere startet ikke med denne graven akkurat nå, håper jeg?»

«Jeg gir denne en ny dose hvert år,» sa Severus Slur rolig, og åpnet den tredje av det mannen hadde påstått ville være sytten flasker, og begynte å vifte med tryllestaven over den. «De andre forfedre-gravene vi har klart å finne er forgiftet med bare de lengst varende substansene, siden noen av oss har mindre fritid enn deg selv.»

Bister så på mens væsken snurret ut av beholderen og forsvant, for straks å dukke opp inne i beina der margen en gang hadde vært. «Men dere mener det er verdt umaken å sette opp en felle, istedenfor å bare Forsvinne beina.»

«Han har andre veier fram til liv, dersom han skulle vurdere denne som blokkert,» sa Slur tørt, og åpnet en fjerde flaske. «Og før du spør, det må være den originale graven, åstedet for den første gravleggingen; beinet må fjernes som en del av ritualet og ikke tidligere. Derfor kan han ikke ha hentet det ut før, og det er heller ikke noe poeng i å bytte ut skjelettet med et av en svakere forgjenger. Han ville legge merke til at det hadde mistet all kraft.»

«Hvem ellers vet om denne fellen?» forlangte Bister å få vite.

«Du. Jeg. Rektor. Ingen andre.»

Bister snøftet. «Pfah. Har Albus fortalt Amelia, Bart og den McSnurp-kvinnen om gjenfødelsesritualet?»

«Ja –»

«Hvis Voldy finner ut at Albus vet om gjenfødelsesritualet og at Albus har fortalt det til dem, så vil Voldy tenke seg fram til at Albus har sagt det til meg, og Voldy vet at jeg ville tenkt på dette.» Bister ristet foraktfullt på hodet. «Hva er disse andre måtene Voldy kan bruke for å komme tilbake?»

Slurs hånd tok en pause før flaske fem (alt sammen foregikk forvrengt, selvsagt; hele denne operasjonen var forvrengt, men det betydde mindre enn ingenting for Bister, det bare markerte deg i synet til Øyet hans som forsøker-å-skjule), og den tidligere dødseteren sa, «Det trenger du ikke å vite.»

«Du lærer, gutt,» sa Bister med mild anerkjennelse. «Hva er det i flaskene?»

Slur åpnet den femte flaska, og beveget tryllestaven for å få substansen til å flyte over mot graven, og sa, «Denne? Et gompenarkotikum som heter LSD. En samtale i går fikk meg til å tenke på gompeting, og LSD virket som det mest interessante valget, så jeg skyndte meg å få tak i noe. Hvis det blir en del av gjenfødelseseliksiren, mistenker jeg at effekten vil bli permanent.»

«Hva gjør den?» sa Bister.

«Det sies at effekten er umulig å beskrive for noen som ikke har brukt det,» kom det slepent fra Slur, «og jeg har ikke brukt det.»

Bister nikket anerkjennende idet Slur åpnet den sjette flaska. «Hva med den der?»

«Kjærlighetseliksir.»

«Kjærlighetseliksir?»

«Ikke den vanlige typen. Den er ment å utløse et toveisbånd med en uutholdelig søt lamiakvinne ved navn Lara som rektor håper kan være i stand til å omvende selv ham, hvis de virkelig elsket hverandre.»

«Blæh!» sa Bister. «Den forbannede sentimentale tosken –»

«Enig,» sa Severus Slur kjølig, med oppmerksomheten rettet mot arbeidet.

«Fortell meg at du i det minste har noe malaklo-gift der et sted.»

«Andre flaske.»

«Iokain-pulver.»

«Enten fjortende eller femtende flaske.»

«Bahls Deliriksir,» sa Bister, og navnga et ekstremt avhengighetsskapende narkotisk stoff med interessante bieffekter på folk med Smygard-tendenser; Bister hadde en gang sett en avhengig mørk trollmann gjøre latterlige anstrengelser for å få et offer til å ta på en bestemt flyttnøkkel, istedenfor å bare få noen til å kaste en fjong med felle på til vedkommende på neste bytur; og etter å ha utført alt det arbeidet, så hadde den avhengige lagt ned ekstra arbeid på å legge en Flyttus nummer to på den samme flyttnøkkelen, som ville, på andre berøring, flytte offeret tilbake i trygghet. Til denne dag, selv når han tok hensyn til deliksiren, kunne ikke Bister forestille seg hva i alle dager som hadde passert gjennom hodet til mannen på det tidspunktet han kastet Flyttus nummer to.

«Tiende flaske,» sa Slur.

«Basiliskgift,» foreslo Bister.

«Hva?» spyttet Slur ut. «Slangegift vil bidra positivt til gjenfødelseseliksiren! For ikke å snakke om at den ville løse opp bein og alle de andre ingrediensene! Og hvor i alle dager ville vi uansett få tak i –»

«Rolig, gutt, jeg bare sjekket om du kunne dine saker.»

Galøye Bister fortsatte sin (i hemmelighet unødvendige) sakte dreining for å holde oppsyn med gravplassen, og eliksirmesteren fortsatte å helle.

«Vent litt,» sa Bister plutselig. «Hvordan vet du at dette virkelig er stedet der –»

«Fordi det står ‘Tom Venster’ på gravsteinen,» sa Slur tørt. «Og jeg har nettopp vunnet ti sigder fra rektor, som veddet på at du ville komme på det før femte flaske. Så mye for konstant årvåkenhet.»

«Hvor lang tid tok det før Albus innså –»

«Tre år etter at vi lærte om ritualet,» sa Slur, i et tonefall som ikke var helt likt som hans vanlige sardoniske slepende stemme. «Når vi tenker tilbake, burde vi ha konsultert deg tidligere.»

Slur åpnet den niende flaska.

«Vi har forgiftet alle de andre gravene også, med langtidsvirkende substanser,» bemerket den tidligere dødseteren. «Det er mulig at vi er på riktig gravplass. Det er ikke sikkert at han planla så langt framover da han i sin tid slaktet familien sin, og han kan ikke flytte selve graven –»

«Det virkelige stedet ser ikke ut som en gravplass mer,» sa Bister flatt. «Han flyttet alle de andre gravene hit og forandret minnene til gompene. Ikke en gang Bellatrix DeMons ville få vite om det før ritualet skulle til å starte. Ingen kjenner den sanne plasseringen nå utenom ham.»

De fortsatte sitt nytteløse arbeid.

Etterspill, Blaise Zabini:

Smygards oppholdsrom kunne bli nøyaktig og presist bli beskrevet som en remilitarisert sone; det øyeblikket du kom inn gjennom portretthullet ville du se at venstre halvdel av rommet Definitivt Ikke Snakket med høyre halvdel og omvendt. Det var helt åpenbart, det trengte ikke å bli forklart til noen, at du ikke hadde et valg om å ikke velge side.

Ved et bord nøyaktig midt i rommet satt Blaise Zabini for seg selv, og gliste selvtilfreds mens han gjorde lekser. Han hadde et rykte nå, og han aktet å opprettholde det.

Etterspill, Dafnia Grønbek og Tracey Davidsen:

«Skal du noe spennende i dag?» sa Tracey.

«Niks,» sa Dafnia.

Etterspill, Harry Potter:

Hvis du gikk høyt nok i Galtvort, ville du ikke se mange andre mennesker; bare korridorer og vinduer og trapper og et tilfeldig portrett her og der, og av og til et eller annet severdig, slik som en bronsestatue av et pelskledt vesen som lignet et lite barn, og holdt et pussig, flatt spyd …

Hvis du gikk høyt nok i Galtvort, ville du ikke se mange andre mennesker, og det passet Harry ypperlig.

Det var mange andre steder det var mye verre å være fanget i, antok Harry. Sannsynligvis kunne du ikke tenke deg noe sted som var bedre å være fanget i enn et eldgammelt slott med en fraktal struktur som alltid var i endring, som innebar at du aldri ville gå tom for steder å utforske, full av interessante mennesker og interessante bøker og utrolig viktig kunnskap som var ukjent for gompe-vitenskapen.

Hvis Harry ikke hadde fått beskjed om at han ikke kunne forlate stedet, så ville han sannsynligvis hoppet av glede over sjansen til å kunne bruke mer tid på Galtvort; han ville ha plottet og inngått hemmelige samarbeid for å få det til. Galtvort var bokstavelig talt optimalt, kanskje ikke innenfor alle områder som var mulig å tenke seg, men definitivt på den virkelige planeten jorda; det var det Aller Morsomste Stedet.

Hvordan kunne slottet og slottsområdet virke så mye mindre, så mye mer begrensende, hvordan kunne resten av verden bli så mye mer interessant og viktig, det øyeblikket Harry hadde fått beskjed om at han ikke fikk lov til å forlate Galtvort? Han hadde brukt måneder her og det hadde ikke føltes klaustrofobisk da.

Du kjenner til forskningen på dette området, bemerket en del av ham selv, det er bare standard knapphetseffekt, som den gangen da en stat forbød vaskemidler med fosfat og folk som aldri hadde brydd seg før kjørte til neste stat for å kunne kjøpe hauger av fosfatholdig vaskemiddel, og undersøkelser viste at de vurderte slike vaskemidler som mildere, mer effektive og til og med lettere å helle … og hvis du gir en toåring valget mellom et leketøy som ligger fritt og åpent og et som er beskyttet av en barriere de kan gå rundt, så vil de ignorere leken som ligger åpent og velge den bak barrieren … selgere vet at de kan øke salget rett og slett ved å fortelle kunden at varen kanskje ikke er tilgjengelig … alt det der sto i Cialdinis bok Påvirkning, alt du føler akkurat nå, gresset er alltid grønnere på den siden som ikke er tillatt.

Hvis Harry ikke hadde blitt fortalt at han ikke kunne bevege seg utenfor Galtvort, så ville han sannsynligvis jublet over muligheten til å være her hele sommeren …

… men ikke resten av livet.

Og det var egentlig hele problemet, på en måte.

Hvem vet om det virkelig fremdeles fantes en mørk fyrst Voldemort som han skulle overvinne?

Hvem vet om Han-hvis-navn-må-være-unevnt fremdeles eksisterte utenfor fantasien til den kanskje-ikke-bare-later-som-om-han-er-gale gamle trollmannen?

Fyrst Voldemorts kropp hadde blitt funnet, forbrent til kull, og det kunne ikke virkelig finnes slike ting som en sjel. Hvordan kunne fyrst Voldemort fremdeles være i live? Hvordan kunne Humlesnurr vite at han var i live?

Og hvis det ikke var en mørk herre, så kunne ikke Harry overvinne ham, og han ville være fanget på Galtvort for alltid.

… kanskje han ville kunne unnslippe på lovlig måte etter at han ble uteksaminert i sitt syvende år; seks år og fire måneder og tre uker fra nå. Det var ikke så lenge når man tenkte på mulige tidsrom, det bare virket lenge nok til at protoner kunne forvitre.

Men det var ikke bare det, heller.

Det var ikke bare det at Harrys frihet sto på spill.

Rektor på Galtvort, overmagiarius av Heksingating, grandilokvensibus av Det internasjonale hekseriforbund, slo alarm i all stillhet.

En falsk alarm.

En falsk alarm som Harry hadde utløst.

Vet du, sa den delen av ham som hadde ansvaret for å forbedre evnene hans, tenkte du ikke igjennom, en gang, hvordan hvert forskjellige yrke har hver sin måte å være fremragende på, hvordan en fremragende lærer ikke er lik en fremragende rørlegger; men alle har til felles bestemte metoder for å ikke være dumme; og at en av de aller viktigste av disse teknikkene er å vedkjenne seg små feilgrep og rette dem opp før de ble STORE feilgrep?

… skjønt dette virket allerede som om det kunne klassifiseres som et STORT feilgrep, faktisk …

Poenget er, sa hans indre oppsynsmann, at det blir verre bokstavelig talt minutt for minutt. Måten spionerer rekrutterer folk på er å få dem til å begå et lite feilgrep, og så bruker de dette lille feilgrepet til å presse dem til å gjøre et større feilgrep, og så bruker de DET feilgrepet til å få dem til å gjøre enda større ting, og så eier utpresseren dem til slutt med hud og hår.

Tenkte du ikke en gang på hvordan den personen som ble presset, hvis de kunne forutse hvordan det kom til å gå, burde bestemme seg for å ta straffen etter første trinn, motta straffen som fulgte med at første feilgrep ble offentliggjort? Bestemte du deg ikke for at det var det du ville gjøre, hvis noen noensinne prøvde å presse deg til å gjøre noe stort for å skjule noe lite? Du ser likheten her, Harry Jakob Potter-Eving-Vernes?

Men så var det ikke lite, det var allerede ikke lite, det ville være en god del mennesker med temmelig mye makt og innflytelse som ville bli svært sinte på Harry, ikke bare for den falske alarmen, men for å befri Bellatrix fra Azkaban, hvis Den mørke herren faktisk eksisterte og kom etter ham senere, så ville den krigen kanskje allerede være tapt –

Du tror ikke at de vil bli imponert av din ærlighet og rasjonalitet og framsynthet ved å stoppe dette før snøballen ruller enda lenger?

Nei, det trodde Harry ikke at de ville bli; og etter et øyeblikks refleksjon så det ut til at alle deler av seg selv om deltok i konversasjonen måtte si seg enig i at det var absurd optimistisk.

Hans vandrende føtter førte ham nær et åpent vindu, og Harry gikk bort dit, lente armene på vinduskarmen og stirret ned på Galtvort-parken høyt ovenfra.

Brunt som var nakne trær, gult som var dødt gress, isfarget is som var frosne bekker og frosne tjern … den skoleansatte, hvem det nå var, som hadde døpt dette for ‘Den forbudte skogen’ hadde ikke forstått noe særlig om markedsføring; navnet ga deg bare mer lyst til å dra dit. Sola holdt på å gå ned, for Harry hadde tenkt en del timer nå; for det meste tenkt de samme tingene om igjen og om igjen, men med viktige forskjeller hver gang, som om tankene hans ikke gikk i sirkler, men klatret oppover i en spiral, eller nedover.

Han hadde fremdeles vanskelig for å tro at han hadde gjennomgått hele den greia med Azkaban – han hadde skrudd av skytsvergen sin før den sugde ut alt livet hans, han hadde lamslått en svartspaner, han hadde funnet ut hvordan han skulle skjule Bella fra desperantene, han hadde stått ansikt til ansikt med tolv desperanter og skremt dem vekk, han hadde funnet opp den rakettassisterte sopelimen, og ridd på den – han hadde gjennomgått hele greia, og ikke en eneste gang hadde han satt mot i seg selv ved å tenke, Jeg er nødt til å gjøre dette … fordi … jeg lovet Hermine at jeg skulle komme tilbake fra den lunsjen! Det virket som en ugjenkallelig tapt mulighet som han aldri ville få igjen; nesten som, siden han hadde gjort det feil den gangen, så ville han aldri klare å få det rett, uansett hva slags utfordring han møtte neste gang, eller hva slags løfte han ga. Fordi da ville han bare gjøre det keitete og med vilje for å rette opp det at han ikke hadde gjort det første gang, istedenfor å fremføre de heltemodige utsagnene han kunne ha gjort hvis han hadde husket løftet til Hermine. Som om en feil sving var umulig å rette opp, du fikk bare en sjanse, måtte få det til første gang …

Han burde ha husket det løftet til Hermine før han dro til Azkaban.

Men, skal vi se, hvorfor hadde han i det hele tatt bestemt seg for å gjøre det?

Min foreløpige hypotese er at du er ganske dum, sa Håsblås.

Det er ikke veldig nyttig når feil skal analyseres, tenkte Harry.

Hvis du vil ha litt flere detaljer, sa Håsblås, så var forsvarsprofessoren ved Galtvort bare, ‘La oss få Bellatrix ut av Azkaban!’, og du bare, ‘Okei!’

Vent litt, DET er urettferdig –

Hei, sa Håsblås, har du lagt merke til at når du er så langt oppe som dette, og hvert enkelt tre blir utydelig og sklir over i nabotreet, så kan du faktisk se formen til selve skogen?

Hvorfor hadde han gjort det …?

Ikke på grunn av noen kost-nytte-beregninger, det var helt sikkert. Han hadde vært for brydd til å trekke fram et papirark og starte å beregne forventede effekter, han hadde bekymret seg for at professor Krengle ville slutte å respektere ham hvis han sa nei eller til og med nølte for mye med å hjelpe en jomfru i nød.

Han hadde tenkt, et sted dypt inne i seg, at hvis din mysteriøse lærer tilbød deg ditt første oppdrag, den første muligheten, det første utlyste eventyret, og du sa nei, så ville din mysteriøse lærer forlate deg i avsky, og du ville aldri få en ny sjanse til å være helt …

… ja, sånn var det. Når han tenkte tilbake, var det akkurat sånn det hadde vært. Han hadde gått rundt og startet å tro at livet hadde et plott, og her var det et plot twist, i motsetning til, tja, si, her er et forslag om å hente Bellatrix DeMons ut fra Azkaban. Det hadde vært den sanne og opprinnelige grunnen for avgjørelsen i den brøkdelen av et sekund som den hadde blitt tatt; hjernen hans hadde perseptuelt gjenkjent narrativet der han sa ‘nei’ som dissonant. Og hvis du tenkte litt grundigere igjennom det, så var ikke det en spesielt rasjonell måte å ta avgjørelser på. Professor Krengles overordnede motiv om å sikre seg de siste rester av Smygards tapte kunnskap, før Bellatrix døde og det ble ugjenkallelig glemt, virket imponerende fornuftig i sammenlikning; en fordel som sto i bra forhold til det som i starten hadde virket som en liten risiko.

Det virket ikke rettferdig, det virket ikke rettferdig, at dette var det som skjedde hvis han mistet grepet om rasjonaliteten sin bare for brøkdelen av et sekund, den bittelille tida som trengtes for at hjernen skulle bestemme seg for å være mer komfortabel med ‘ja’-argumenter enn ‘nei’-argumenter i diskusjonen som hadde fulgt etterpå.

Harry ville ikke tilstå og ruinere sitt gode navn og rykte for alltid, og få alle til å bli sinte på ham, og kanskje ende opp med å bli drept av Den mørke herren senere. Han ville heller være fanget på Galtvort i seks år enn å møte det. Det var slik han følte det. Og derved var det faktisk nyttig, en lettelse, å være i stand til å klynge seg til en enkelt avgjørende faktor, som var at hvis Harry tilsto, så ville professor Krengle havne i Azkaban og dø der.

(Et hopp, en pause, en stamming i Harrys åndedrett.)

Og …

Hvis du formulerte det på den måten, så hei, da kunne du til og med late som om du var en helt istedenfor en feiging.

Harry løftet øynene fra Den forbudte skogen, og tittet opp på den klare, blå, forbudte himmelen.

Stirret ut gjennom glassrutene på den store, lyse, flammende tingen, de fluffy tingene, det mystiske endeløse blå som de var festet på, det merkelige, nye, ukjente stedet.

Det … hjalp, faktisk, det hjalp en hel del, å tenke på at hans egne problemer var ikke-eksisterende sammenliknet med å være i Azkaban. At det var mennesker i verden som virkelig var i trøbbel, og Harry Potter var ikke en av dem.

Hva skulle han egentlig gjøre med Azkaban?

Hva skulle han egentlig gjøre med det magiske Storbritannia?

… hvem sin side var han på, på dette tidspunktet?

I det klare dagslyset var det slik at alt Albus Humlesnurr hadde sagt definitivt hørtes mye visere ut enn professor Krengle. Bedre og lysere, mer moralsk, mer passende, ville det ikke være hyggelig om det var sant. Og tingen man måtte huske på var at Humlesnurr trodde på ting fordi de hørtes fine ut, mens professor Krengle var den som var åndsfrisk.

(Igjen det hoppet i pustingen hans, det skjedde hver gang han tenkte på professor Krengle.)

Men bare fordi ting hørtes fine ut, gjorde det jo ikke feil heller.

Og hvis forsvarsprofessoren hadde en liten flekk på åndsfriskheten, så var det at hans syn på livet var for negativt.

Virkelig? spurte den delen av Harry som hadde lest atten millioner eksperimentelle resultater om mennesker som var for optimistiske og hadde for stor tiltro til seg selv. Professor Krengle er for pessimistisk? Så pessimistisk at hans forventninger rutinemessig er dårligere enn virkeligheten? Stopp ham ut og putt ham i et museum, han er unik. Hvem av dere to planla den perfekte forbrytelsen, og så la inn all den feilmarginen og de nødplanene som endte opp med å redde skinnet ditt, bare i tilfelle den perfekte forbrytelsen slo feil? Hint, hint, navnet hans var ikke Harry Potter.

Men ‘pessimistisk’ var ikke riktig ord for å beskrive professor Krengles problem – hvis det da virkelig var et problem, og ikke den overlegne visdommen som fulgte erfaring. Men for Harry virket det som om professor Krengle konstant tolket alt i verst mulig lys. Hvis du ga professor Krengle et glass som var 90 % fullt, ville han fortelle deg at de tomme 10 % beviste at ingen virkelig brydde seg om vann.

Det var en veldig god analogi, når Harry tenkte over det. Ikke hele det magiske Storbritannia var som Azkaban, det glasset var godt over halvfullt …

Harry myste opp på den klare blå himmelen.

… skjønt, hvis man fulgte den analogien … hvis Azkaban eksisterte, så kanskje det faktisk beviste at de 90 % gode menneskene var der av andre grunner, folk som forsøkte å vise seg fram som gode, som professor Krengle hadde sagt. For hvis de virkelig var gode, så ville de ikke ha laget Azkaban, de ville ha stormet festningen for å rive den ned … ville de ikke?

Harry myste opp på den klare blå himmelen. Hvis du ville være en rasjonalist var du nødt til å lese en skrekkelig mengde artikler om feil i den menneskelige naturen, og noen av disse feilene var uskyldige logiske feilslutninger, og noen av dem så langt mørkere ut.

Harry myste opp på den klare blå himmelen, og tenkte på Milgram-eksperimentet.

Stanley Milgram hadde utført det for å utforske årsakene til andre verdenskrig, forsøke å forstå hvorfor Tysklands innbyggere hadde adlydt Hitler.

Så han hadde designet et eksperiment for å utforske lydighet, for å se om tyskere, av en eller annen grunn, var mer troende til å adlyde skadelige ordre fra autoritetspersoner.

Først hadde han kjørt en pilotversjon av eksperimentet på amerikanske testpersoner, som en kontroll.

Og etterpå hadde han ikke brydd seg om å prøve det i Tyskland.

Eksperimentutstyr: En serie av 30 brytere plassert i en vannrett linje, med merkelapper som startet på ‘15 volt’ og gikk opp til ‘450 volt’, med forklaringer for hver gruppe av fire brytere. Den første gruppa med fire het ‘Lett sjokk’, sjette gruppe het ‘Ekstremt intenst sjokk’, syvende gruppe het ‘Fare: alvorlig sjokk’, og de to bryterne som var igjen hadde bare merkelappene ‘XXX’.

Og en skuespiller, som samarbeidet med eksperimentlederen, som hadde framstått overfor de sanne testpersonene som en som var akkurat som dem; noen som hadde besvart den samme annonsen for deltakelse i et eksperiment om læring, og som hadde tapt et (fikset) lotteri og blitt bundet fast i en stol, sammen med elektrodene. De ekte testpersonene hadde fått et lett sjokk fra elektrodene, bare slik at de kunne se at det fungerte.

De virkelige testpersonene hadde blitt fortalt at eksperimentet omhandlet effekten av straff på læring og hukommelse, og at en del av testen var å se om det gikk an å se noen forskjell ut fra hva slags type person som ga straffen; og at personen som var festet til stolen ville prøve å memorisere sett av ordpar, og at hver gang ‘eleven’ fikk en feil, så skulle ‘læreren’ gi et stadig sterkere sjokk.

Ved 300 volt skulle skuespilleren stoppe å forsøke å rope ut svar og begynne å sparke i veggen; og testlederen ville deretter instruere testpersonen om at et ikke-svar skulle behandles som et feil svar, og så fortsette.

Ved 315 volt ville dunkingen i veggen bli gjentatt.

Etter det ville ikke noe bli hørt.

Hvis testpersonen protesterte, eller nektet å vri en bryter, så ville testlederen, som vedlikeholdt en passiv oppførsel og var kledt i grå labfrakk, si ‘Vennligst fortsett’, og så, ‘Eksperimentet krever at du fortsetter’, deretter ‘Det er absolutt nødvendig at du fortsetter’, og til sist ‘Du har ikke noe annet valg, du må fortsette’. Hvis den siste oppfordringen fremdeles ikke virket, så ville eksperimentet stoppe der.

Før eksperimentet ble satt i gang hadde Milgram beskrevet utformingen av eksperimentet, og så spurt fjorten eldre psykologistudenter hvilken andel av testpersonene de trodde ville gå hele veien til 450-voltsmerket, hvilken andel av testpersonene som ville vri den siste av de to bryterne merket XXX, etter at offeret hadde sluttet å respondere.

Det mest pessimistiske svaret hadde vært 3 %.

Det faktiske antallet hadde vært 26 av 40.

Testpersonene hadde svettet, stønnet, stammet, ledd nervøst, bitt seg i leppene, gravd neglene inn i sitt eget kjøtt. Men når testlederen hadde oppfordret dem til å fortsette, så hadde de, de fleste av dem, fortsatt med å gi det de trodde var smertefulle, farlige, muligens dødelige elektriske sjokk. Helt til toppen av skalaen.

Harry kunne høre professor Krengle le, i tankene: forsvarsprofessorens stemme som sa noe liknende som: Vel, vel, herr Potter, selv ikke jeg hadde vært så kynisk; jeg visste at folk ville forråde sine kjæreste prinsipper for penger og makt, men jeg visste ikke at et alvorlig blikk også ville holde.

Det var farlig å forsøke å gjette innen evolusjonær psykologi hvis du ikke var en profesjonell evolusjonær psykolog; men da Harry hadde lest om Milgram-eksperimentet hadde tanken slått ham at situasjoner som denne sannsynligvis hadde oppstått mange ganger i forfedrenes omgivelser, og at de fleste mulige forfedre som hadde forsøkt å ikke adlyde autoritetene var døde. Eller at de i det minste hadde gjort det mindre bra i det videre livet enn dem som adlød. Folk tenkte på seg selv som gode og moralske, men når det ble alvor var det en bryter som ble vridd over i hjernen deres, og det var plutselig mye vanskeligere å heroisk gå mot autoritetene enn de hadde trodd. Selv om du kunne gjøre det, ville det ikke være lett, det ville ikke være en framvisning av heltemodighet som kom uten anstrengelse. Du ville skjelve, stemmen din ville feile, du ville være redd; ville du allikevel være i stand til å motstå autoritetene?

Brått blunket Harry. Hjernen hans hadde nettopp opprettet en sammenheng mellom Milgram-eksperimentet og det Hermine hadde gjort i første time av forsvar mot svartekunster, hun hadde nektet å skyte på en medelev, selv når autoriteten hadde sagt at hun måtte; hun hadde skjelvet og vært redd, men hun hadde allikevel nektet. Harry hadde sett det skje rett foran sine egne øyne, og allikevel hadde han ikke laget den koblingen før nå …

Harry stirret ned på den rødnende horisonten, sola sank lavere, himmelen bleknet, mørknet, selv om mesteparten av den fremdeles var blå; snart ville det bli natt. De gylne og røde fargene til sola og solnedgangen minnet ham om Vulkan; og Harry undret seg et øyeblikk over om det måtte være en trist ting å være en føniks, og kalle og rope og skrike uten å bli tatt hensyn til.

Men Vulkan ville aldri gi opp. Like mange ganger som han døde ville han alltid bli gjenfødt, for Vulkan var et vesen av lys og ild, og det å fortvile over Azkaban hørte til mørket like mye som Azkaban selv gjorde.

Hvis du fikk et glass som var halvfullt og halvtomt, så var det slik virkeligheten var, det var sannheten og slik var det; men du kunne fremdeles velge hvordan du følte om det, om du ville fortvile over den tomme halvparten eller glede deg over vannet som var der.

Milgram hadde forsøkt visse andre variasjoner av testen.

I det attende eksperimentet hadde testpersonen bare måttet rope ut testordene til offeret som var bundet fast i stolen, og skrive ned svarene, mens noen andre vred på bryterne. Det var de samme tegnene på lidelse, den samme frenetiske bankingen fulgt av stillhet, men det var ikke du som vred på bryteren. Du bare så på at det skjedde, og leste opp spørsmålene til personen som ble torturert.

37 av 40 testpersoner hadde fortsatt sin deltakelse i eksperimentet helt til enden, den 450-volts enden som var markert med ‘XXX’.

Og hvis du var professor Krengle, så kunne du ha bestemt deg for å føle deg kynisk omkring det.

Men 3 av 40 testpersoner hadde nektet å delta hele veien til enden.

Herminene.

De eksiterte, i verden, de menneskene som ikke ville fyre av en enkeltslagheksing mot en medelev selv om forsvarsprofessoren beordret dem til å gjøre det. De som hadde skjult sigøynere og jøder og homoseksuelle på loftene sine under Holocaust, og av og til mistet livet sitt for det.

Og var disse personene fra en annen rase enn menneskeheten? Hadde de noen ekstra tannhjul i hodet, en tilleggsbit av nevralt nettverk, som mindre verdige dødelige ikke hadde? Men det var ikke sannsynlig, gitt logikken i seksuell reproduksjon som sa at genene for komplekst maskineri ville bli rørt sammen og bli ødelagt hvis de ikke var universelle.

Uansett hva slags deler Hermine var laget av, så hadde alle de samme delene inne i seg et sted …

… vel, det var jo en hyggelig tanke, men den var ikke fullstendig korrekt, det fantes slike ting som hjerneskader; folk kunne miste gener, og det komplekse maskineriet ville stoppe å fungere, det var sosiopater og psykopater, folk som ikke hadde det utstyret i hjernen som skulle til for å klare å bry seg. Kanskje fyrst Voldemort hadde blitt født slik, eller kanskje han hadde kjent til godhet og allikevel valgt ondskap; her og nå betydde det ikke det minste. Men en supermajoritet av befolkningen burde være i stand til å gjøre det Hermine og motstandere mot Holocaust gjorde.

Testpersonene som hadde gjennomgått Milgram-eksperimentet, som hadde skjelvet og svettet og ledd nervøst mens de gikk hele veien til å vri bryterne merket ‘XXX’; mange av dem hadde skrevet for å takke Milgram i etterkant for hva de hadde lært om seg selv. Det var også en del av historien, legenden om det legendariske eksperimentet.

Sola hadde nesten forsvunnet nedenfor horisonten nå, en siste gyllen skalk tittet opp over tretoppene i det fjerne.

Harry så på den, skalken av sola; brillene hans var ment å være UV-resistente så han skulle kunne se rett på den uten å skade øynene.

Harry stirret direkte på den, den lille delen av lyset som ikke var forvansket og blokkert og skjult, selv om det bare var 3 deler av 40; de andre 37 delene var der et sted. De 7,5 % av glasset som var fullt, som beviste at folk virkelig brydde seg om vann, selv om den styrken til å bry seg inne i dem selv altfor ofte ble overvunnet. Hvis folk virkelig ikke brydde seg, ville glasset virkelig ha vært tomt. Hvis alle hadde vært som Du-vet-hvem på innsiden, i hemmelighet smart egoistiske, så ville det ikke ha vært noen som motarbeidet Holocaust i det hele tatt.

Harry tittet ned på solnedgangen, på den andre dagen av resten av hans liv, og visste at han hadde byttet side.

Fordi han kunne ikke tro på det mer, virkelig ikke, ikke etter å ha dratt til Azkaban. Han kunne ikke gjøre det 37 av 40 mennesker ville stemme for at han gjorde. Alle hadde kanskje inne i seg det som krevdes for å være Hermine, og en dag ville de kanskje lære; men en dag var ikke nå, ikke her, ikke i dag, ikke i den virkelige verden. Hvis du var på den siden som hadde 3 av 40 personer var du ikke en politisk majoritet, og professor Krengle hadde hatt rett, Harry ville ikke bøye hodet i underkastelse når det skjedde.

På en måte var det forferdelig passende. Du skulle rett og slett ikke dra til Azkaban og komme tilbake uten å ha byttet mening om noe som helst viktig.

Så da har professor Krengle rett, mener du? spurte Smygard. Hvis vi glemmer det der om hvorvidt han er god eller ond, – har han rett? Er du, for dem, uansett om de vet det eller ikke, deres neste herre? Vi kan droppe den mørke-greia, det er bare han som er kynisk igjen. Men er det å herske blitt din intensjon nå? Jeg må nesten få sagt at det gjør selv meg nervøs.

Tror du at du er til å stole på om du får makt? sa Griffing. Er det ikke en slags regel om at mennesker som ønsker makt ikke burde få det? Kanskje vi burde gjøre Hermine til hersker istedenfor.

Tror du at du er egnet til å lede et samfunn og ikke få det til å kollapse inn i totalt kaos på tre uker blank? sa Håsblås. Se for deg hvor høyt mamma ville skrike hvis hun hørte at du var blitt valgt til statsminister, og så spør du deg selv, er du sikker på at hun tar feil der?

Faktisk, sa Ravnklo, jeg må påpeke at alle disse politiske greiene høres overveldende kjedelig ut. Hva om vi overlater alt som har med velgere å gjøre til Draco og holder oss til vitenskap? Det er det vi faktisk er flinke til, og det har vært kjent for å forbedre tilværelsen for mennesker også, vet du.

Sakte i svingene, tenkte Harry til delene av seg selv, vi trenger ikke å bestemme alt akkurat nå. Vi har lov til å tenke igjennom problemet så grundig som mulig før vi finner fram til en løsning.

Den siste lille biten av sola sank under horisonten.

Det var merkelig, denne følelsen av å ikke helt vite hvem du var, hvilken side du var på, å ikke allerede ha bestemt deg for noe så stort som det, det var en ufamiliær følelse av frihet i det …

Og det minnet ham om hva professor Krengle hadde sagt til hans siste spørsmål, hvilket minnet ham om professor Krengle, hvilket gjorde det vanskelig å puste igjen, startet opp den brennende følelsen i Harrys hals og sendte tankene hans rundt i den klatrende spiralen en gang til.

Hvorfor var det blitt sånn at han ble trist hver gang han tenkte på professor Krengle? Harry var vant til å kjenne seg selv, og han visste ikke hvorfor han følte seg så trist …

Det føltes som om han hadde mistet professor Krengle for alltid, mistet ham i Azkaban, det var slik det føles. Like sikkert som om forsvarsprofessoren var blitt spist av desperanter, konsumert av tomrommene.

Mistet ham! Hvorfor mistet jeg ham? Fordi han sa Avada Kadavra og det faktisk var en god grunn til å gjøre det, selv om jeg ikke forsto det på et par timer? Hvorfor kan ikke ting bli slik de var før?

Men det hadde ikke vært Avada Kadavra. Det kunne ha spilt en liten rolle i den ikke-reversible kollapsen av en struktur av rasjonaliseringer og vegringer og å møysommelig la være å tenke over visse ting. Men det hadde ikke vært Avada Kadavra, dét hadde ikke vært den forstyrrende tingen som Harry hadde sett.

Hva var det jeg så …?

Harry tittet på den mørknende himmelen.

Han hadde sett professor Krengle gjøre seg om til en forherdet kriminell da han møtte svartspaneren, og den tilsynelatende endringen i personlighet hadde skjedd uten anstrengelse og var komplett.

En annen kvinne hadde kjent forsvarsprofessoren som ‘Jeremiel Jaffe’.

Hvor mange forskjellige mennesker er du, forresten?

Kan ikke si at jeg har brydd meg med å telle.

Du måtte jo nesten bare lure …

… på om ‘professor Krengle’ bare var enda et navn på lista, bare en person til som han hadde gjort seg om til, laget som middel for å oppnå et eller annet mål det var umulig å gjette på.

Fra nå av ville Harry alltid lure på, hver gang han snakket med professor Krengle, om det var en maske, og hvilket motiv som lå bak denne maska. Med hvert tørre smil ville Harry forsøke å se hva som styrte disse leppene akkurat nå.

Er det slik andre mennesker vil starte å tenke om meg, hvis jeg blir altfor Smygard? Hvis jeg kjører gjennom altfor mange snedige planer, vil jeg aldri bli i stand til å smile til noen igjen, uten at de lurer på hva jeg egentlig mener med det?

Kanskje det fantes måter å gjenoppbygge tillit, på overflaten, og gjøre et normalt menneskelig forhold mulig igjen, men Harry kunne ikke se for seg hva det kunne være.

Det var slik Harry hadde mistet professor Krengle, ikke personen, men … forbindelsen mellom dem …

Hvorfor gjorde det så vondt?

Hvorfor føltes det så ensomt nå?

Det fantes da helt klart andre mennesker, kanskje bedre mennesker, å stole på og bli venn med? Professor McSnurp, professor Pirrevimp, Hermine, Draco, for ikke å snakke om mamma og pappa, det var ikke som om Harry var alene …

Bare …

En kvelende følelse vokste i Harrys strupe idet han forsto.

Det var bare det at professor McSnurp, professor Pirrevimp, Hermine, Draco, alle visste av og til noe som Harry ikke visste, men …

De var ikke fremragende, og hevet over Harry, innenfor de områdene han hadde sine styrker; de geniale evnene de hadde var ikke av hans type geni, og hans type geni var ikke som deres; han kunne se på dem som likeverdige, men kunne ikke se opp til dem som en som var bedre.

Ingen av dem hadde vært, ingen av dem kunne noensinne bli …

Harrys mentor …

Det var det professor Krengle hadde vært.

Det var det Harry hadde mistet.

Og måten han hadde mistet sin første mentor på gjorde det, eller gjorde det ikke, umulig for Harry å få ham tilbake. Kanskje en dag ville han kjenne til alle professor Krengles skjulte hensikter, og tvilen mellom dem ville forsvinne; men skjønt det virket mulig så virket det ikke så veldig sannsynlig.

Det kom et vindkast, utenfor borgen; det bøyde de nakne trærne, skapte krusninger på innsjøen som fremdeles ikke var frosset til ute på dypet, den laget en hviskende lyd mens den gled forbi vinduet som tittet ut på den duskmørke verden, og Harrys tanker vandret utover for en tid.

Så trakk de seg innover igjen, til neste trinn i spiralen.

Hvorfor er jeg annerledes enn de andre barna på min alder?

Hvis professor Krengles svar på det hadde vært en unnvikelse, så var det en velkalkulert en. Dyp nok og kompleks nok, tilstrekkelig full av forslag om skjulte meninger, til å tjene som felle for en ravnkloing som ikke ville ha bli distrahert av noe mindre. Eller kanskje professor Krengle hadde ment svaret sitt ærlig. Hvem kunne vite hvilke motiver som kunne ha styrt de leppene?

Jeg vil si så mye som dette, her Potter: Du er allerede en psykoblokker, og jeg tror du kommer til å bli en perfekt psykoblokker før det er gått lang tid. Identitet innebærer ikke, for slike som oss, det samme som for andre mennesker. Alle vi kan forestille oss, kan vi være, og det som er virkelig annerledes med deg, herr Potter, er at du har en uvanlig god fantasi. En forfatter må inneholde sine karakterer, han må være større enn dem for å klare å gi dem liv inne i hodet sitt. For en skuespiller eller en spion eller en politiker, så er begrensningen i egen diameter grensen for hvem han kan gi seg ut for å være, grensen for hvilket ansikt han kan ha på som en maske. Men for slike som du og jeg … alle vi kan forestille oss, kan vi også være, ikke bare å late som, men på virkelig. Mens du forestilte deg at du var et barn, herr Potter, så var du et barn. Allikevel er det andre eksistenser du kan støtte opp om, større eksistenser, hvis du så ønsket. Hvorfor er du så fri, og har så stor omkrets, når andre barn på din alder er så små og begrensede? Hvorfor kan du forestille deg og bli et ‘selv’ som er mer voksent enn det selv et barn av en skuespiller skulle være i stand til å komponere? Det vet jeg ikke, og jeg kan ikke si hva jeg gjetter. Men det du har, herr Potter, er frihet.

Hvis det var skjult planlagt smiger, så var det skikkelig distraherende.

Og den tanken som var enda mer bekymrende var at professor Krengle ikke hadde innsett hvor forstyrret Harry ville bli, hvor feil den talen ville høres ut for ham, hvor mye skade den ville gjøre på hans tillit til professor Krengle.

Det burde alltid være en ekte person som du virkelig var, i tingenes kjerne …

Harry stirret ut på den kommende natta, på mørket som samlet seg.

… ikke sant?

Det var nesten leggetid da Hermine hørte de regelmessige innpustingene og tittet opp fra sin kopi av Beauxbatons historie for å se den savnede gutten, gutten som hadde blitt borte under søndagens lunsj, hvems fravær fra middagen hadde blitt fulgt av rykter – og hun hadde ikke trodd på dem fordi de var fullstendig latterlige, men hun hadde følt seg urolig på innsiden – om at han hadde trukket seg tilbake fra Galtvort for å spore opp Bellatrix DeMons.

«Harry!» skrek hun, og hun tenkte ikke en gang på at hun snakket direkte til ham for første gang på ei uke, ei heller la hun merke til hvordan en del andre elever skvatt av lyden av ropingen hennes, helt borte i andre enden av Ravnklostua.

Harrys øyne hadde allerede funnet henne, han var allerede på vei mot henne, så hun stoppet halvveis oppe fra stolen –

Et par øyeblikk senere satt Harry tvers overfor henne, og han la bort tryllestaven etter å ha kastet en Stillus-barriere rundt dem.

(Og en ganske stor gjeng ravnkloinger forsøkte å se ut som om de ikke så på.)

«Hei der,» sa Harry. Stemmen skalv litt. «Jeg har savnet deg. Du har … tenkt til å snakke med meg igjen nå?»

Hermine nikket, hun bare nikket, hun kunne ikke komme på noe å si. Hun hadde også savnet Harry, men hun innså, med et par store tekopper skyldfølelse, at det kanskje hadde vært mye verre for ham. Hun hadde andre venner; Harry … av og til føltes det ikke rettferdig at Harry snakket til bare henne på denne måten, slik at hun måtte snakke med ham; men hun fikk det bestemte inntrykket av hele Harrys person at det hadde skjedd en god del urettferdige ting med ham også.

«Hva er det som har skjedd?» sa hun. «Vi får høre alle slags rykter. Det var folk som sa at du hadde dratt av sted for å slåss mot Bellatrix DeMons, det var folk som sa at du hadde dratt for å slå deg sammen med Bellatrix DeMons –» og de ryktene hadde sagt at Hermine bare hadde funnet på det der med føniksen, og hun hadde ropt at hele Ravnklostua hadde sett det, så det neste ryktet hadde påstått at hun hadde funnet på den delen også, som var idioti av slike ubegripelige dimensjoner at den hadde gjort henne helt paff.

«Jeg kan ikke snakke om det,» sa Harry hviskende. «Kan ikke snakke om en hel del av det. Jeg skulle ønske at jeg kunne fortelle deg alt,» stemmen hans skalv, «men jeg kan ikke … jeg antar, hvis det hjelper eller noe, så skal jeg i alle fall ikke ha lunsj med professor Krengle mer …»

Harry la hendene over ansiktet og dekte for øynene sine.

Hermine følte seg kvalm i absolutt hele overkroppen.

«Gråter du?» sa Hermine.

«Ja,» sa Harry, med ujevnt pust. «Jeg vil ikke at noen andre skal se det.»

Det ble stille. Hermine ville så gjerne hjelpe, men hun visste ikke hva hun skulle gjøre med en gutt som gråt, og hun visste ikke hva som skjedde; det føltes som om store ting skjedde rundt henne – nei, rundt Harry – og hvis hun visste hva de var så ville hun sannsynligvis bli redd, eller bekymret, eller noe, men hun visste ingenting.

«Har professor Krengle gjort noe galt?» sa hun til slutt.

«Det er ikke derfor jeg ikke kan ha lunsj med ham mer,» sa Harry, fremdeles med den hviskende stemmen og med hendene presset over øynene. «Det var rektors avgjørelse. Men ja, professor Krengle sa noen ting til meg som fikk meg til å stole mindre på ham, antar jeg …» Harrys stemme hørtes svært skjelven ut. «Jeg føler meg ganske alene akkurat nå.»

Hermine puttet hånda si på kinnet der Vulkan hadde berørt henne dagen før. Hun hadde tenkt på den berøringen, igjen og igjen, kanskje fordi hun hadde ønsket at det skulle være viktig, at det skulle bety noe for henne …

«Er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe?» sa hun.

«Jeg vil gjøre noe normalt,» sa Harry fra bak hendene sine. «Et eller annet som er veldig normalt for førsteklassinger på Galtvort. Noe som elleve- og tolvåringer som oss er ment å gjøre. Som et slag med svartespreng eller noe … du har ikke tilfeldigvis kortene eller kan reglene eller noe sånt?»

«Æh … jeg kan ikke reglene, faktisk …» sa Hermine. «Jeg vet at de eksploderer.»

«Ikke klysekuler, sikkert?»

«Kan ikke reglene og de spytter på deg. Dette er spill for gutter, Harry!»

Det var en pause. Harry gned hendene mot ansiktet for å tørke det, og så tok han hendene vekk; og da han så på henne igjen så han litt hjelpeløs ut. «Vel,» sa Harry, «hva gjør hekser og trollmenn på vår alder, når de leker, du veit, den typen meningsløse, dumme leker som det er ment vi skal leke på vår alder?»

«Hoppe paradis?» sa Hermine. «Hoppetau? Enhjørningsangrep? Jeg vet ikke, jeg leser bøker!»

Harry startet å le, og Hermine startet å knise sammen ham skjønt hun visste ikke helt hvorfor, men det var morsomt.

«Det hjalp vel kanskje litt,» sa Harry. «Faktisk så tror jeg det hjalp mye mer enn det ville hjulpet å spille klysekuler en hel time, så takk for at du er deg. Og samme hva, så skal jeg ikke få noen til å Forglemme alt jeg kan om kalkulus. Jeg dør heller.»

«Hva?» sa Hermine. «Hvorfor – hvorfor i alle dager ville du ønske å gjøre det?»

Harry reiste seg fra bordet, og det kom en strøm av gjenopprettede bakgrunnslyder idet bevegelsen hans brøt stillhetsformelen. «Jeg er en tanke søvnig, så jeg stikker og legger meg,» sa Harry, nå med vanlig og tørr stemme igjen, «jeg har litt tapt tid jeg må ta igjen, men vi sees til frokost, og så til urtologi, hvis det er greit. For ikke å snakke om at det ikke ville være rettferdig å lesse av all depresjonen min på deg. Natta, Hermine.»

«God natt, Harry,» sa hun, og følte seg forvirret og bekymret. «Drøm søtt.»

Harry snublet litt idet hun sa det, og så fortsatte han mot trappa som ledet til sovesalen for førsteklassinger.

Harry skrudde lydløseren på sengegavlen sin på maks, slik at han ikke ville vekke noen andre hvis han startet å skrike.

Satte alarmen til å vekke ham til frokost (hvis han ikke allerede var våken på det tidspunktet; hvis han da fikk sove i det hele tatt).

Kom seg i seng, la seg ned –

– følte klumpen under puta.

Harry stirret opp i himlingen over senga.

Hveste lavt, «Åh, nå tuller du …»

Det tok noen sekunder før Harry klarte å motivere seg til å sette seg opp i senga, trekke dyna over seg selv og puta for å gjøre handlingen uklar for de andre guttene, kaste en lavintensitets Lumos og se hva som lå under puta.

Det var et pergament, og en kortstokk.

På pergamentet sto det,

En liten fugl har fortalt meg at Humlesnurr har stengt døra til buret ditt.

Jeg må innrømme at i dette tilfellet kan det tenkes at Humlesnurr har et poeng. Bellatrix DeMons er igjen sluppet løs i verden, og det er ikke gode nyheter for noen god person. Hvis jeg var i Humlesnurrs sted, er det mulig jeg ville ha gjort det samme.

Men bare i tilfelle … Salems Hekseinstitutt i Amerika tar også imot gutter, til tross for navnet. De er gode mennesker og ville til og med beskytte deg fra Humlesnurr hvis du skulle trenge det. Storbritannia hevder at du trenger Humlesnurrs tillatelse til å emigrere til det magiske Amerika, men det magiske Amerika er uenig. Så hvis du havner i en prekær situasjon; gå utenfor grensen av Galtvorts beskyttelser, ta fram hjerter konge fra kortstokken og riv det i to.

At du bare burde gjøre dette hvis det er en ytterst prekær situasjon burde være unødvendig å si.

Lev vel, Harry Potter.

– Julenissen

Harry stirret ned på kortstokken.

Den kunne ikke frakte ham noe annet sted, ikke akkurat nå, flyttnøkler virket ikke her inne.

Men han følte seg allikevel urolig rundt det å plukke den opp, selv bare for å skjule den inne i kofferten sin …

Vel, han hadde allerede plukket opp pergamentet, og det kunne jo like gjerne vært fortryllet med en felle, hvis det var feller involvert.

Men allikevel.

«Vingardium Leviosa,» hvisket Harry, og Svevde kortstokken til å ligge ved siden av vekkerklokka der den lå i en lomme i sengegavlen. Han fikk ta seg av det i morgen.

Og så la Harry seg tilbake i senga, og lukket øynene, for å drømme uten noen føniks til å beskytte seg, og gjøre opp for sine handlinger.

Han våknet med et gisp av redsel, ikke et skrik; han hadde fremdeles ikke skreket denne natta, men teppet lå sammenkrøllet rundt kroppen hans der hans sovende skikkelse hadde vridd og vrengt på seg mens han drømte om å springe, forsøkte å komme seg unna gapene i rom som jaget ham gjennom en korridor av metall opplyst av svakt gasslys, en endeløst lang korridor av metall opplyst av svakt gasslys, og han hadde ikke visst, i drømmen, at det å berøre tomrommene ville innebære at han ville dø på skrekkeligste vis og etterlate den fremdeles pustene kroppen liggende tilbake, alt han hadde visst var at han var nødt til å springe og springe vekk fra sårene i verden som skled etter ham –

Harry startet å gråte igjen, ikke på grunn av redselen i å bli jaget, det var fordi han løp vekk fra noen bak ham som ropte om hjelp, skrek til ham at han måtte komme tilbake og redde henne, hjelpe henne, hun var i ferd med å bli spist, hun kom til å dø, og i drømmen hadde Harry sprunget vekk istedenfor å hjelpe henne.

«IKKE GÅ!» Stemmen kom som et skrik fra bak metalldøra. «Nei, nei, nei, ikke gå, ikke ta det bort, ikke ikke ikke –»

Hvorfor hadde Vulkan i det hele tatt satt seg til på skulderen hans? Han hadde gått sin vei. Vulkan burde hate ham.

Vulkan burde hate Humlesnurr. Han hadde gått sin vei.

Vulkan burde hate alle –

Gutten var ikke våken, drømte ikke, tankene hans var omtåket og forvirret i skyggelandet mellom søvn og oppvåkning, ubeskyttet av sikkerhetsnettet som hans våkne sinn laget for seg selv, de grundige reglene og sensorene. I dette skyggelandet hadde hjernen hans våknet tilstrekkelig til å tenke, men noe annet var for søvnig til å gripe inn; tankene hans fór av sted fritt og vilt, uhindret av hans konsept om selvet, hans våkne selvs idealer om hva han ikke burde tenke på. Det var friheten i hans hjernes drømmer, mens hans konsept om selvet sov. Fri til å gjenta, om igjen og om igjen, Harrys nye verste mareritt:

«Nei, jeg mente det ikke, vær så snill å ikke dø!»

Et raseri vokste i ham side om side med selvforakt, en forferdelig het vrede / iskaldt hat, for verden som hadde gjort dette mot henne / mot ham selv, og i denne halvvåkne tilstanden fantaserte Harry om flukt, fantaserte om måter å unnslippe dette moralske dilemmaet på, han så seg selv sveve over den enorme triangulære redselen som var Azkaban, og hvisket en besvergelse ulik alle andre stavelser som noensinne før hadde blitt hørt på jorda, hvisking som ga ekko over hele himmelen og ble hørt på den andre siden av jorda, og det var en eksplosjon av skytsvergens sølvild som lik en atombombe rev alle desperanter i filler umiddelbart og rev fra hverandre Azkabans metallvegger, knuste de lange korridorene og alt deres svake oransje lys, og så et sekund senere husket hjernen hans at det var mennesker der inne, og skrev om den halvdrømmende fantasien slik at den viste alle fangene som lo mens de fløy av gårde i flokker vekk fra det flammende vraket av Azkaban, sølvlyset ga lemmene deres tilbake kraft og muskler mens de fløy, og Harry startet å gråte voldsommere inn i puta sin, fordi han ikke kunne gjøre det, fordi han ikke var Gud –

Han hadde sverget på sitt liv og sin magi og sin kunst som rasjonalist, han hadde sverget ved alt han holdt kjært og alle sine lykkelige minner, han hadde gitt sin ed så nå måtte han gjøre noe, måtte gjøre noe, måtte GJØRE NOE –

Kanskje det ikke hadde noe for seg.

Kanskje det var meningsløst å følge reglene.

Kanskje du bare brant ned Azkaban uansett.

Og faktisk så hadde han sverget på å gjøre det, så nå var det det han måtte gjøre.

Han ville bare gjøre det som var nødvendig for å bli kvitt Azkaban, det var alt. Hvis det betydde å herske over Storbritannia, så var det greit; hvis det betydde å finne en formel som kunne hviskes, som ville gi ekko over hele himmelen, samme det; det viktige var å ødelegge Azkaban.

Det var den siden han var på, det var den han var, så, der, det var gjort.

Hans våkne sinn ville ha krevet adskillig flere detaljer før den godtok at det var svaret, men i hans halvveis drømmende tilstand føltes det tilstrekkelig mye som en løsning til at hans trøtte sinn kunne få sove på ordentlig igjen, og drømme det neste marerittet.

ENDELIG ETTERSPILL:

Hun våknet med et gisp av redsel, en forstyrrelse i pustingen hennes som fikk henne til å føle at hun ikke fikk nok luft, og allikevel beveget ikke lungene hennes på seg, hun våknet opp med et stemmeløst skrik på leppene og ingen ord, ingen ord kom fram, for hun kunne ikke forstå hva hun hadde sett, hun kunne ikke forstå hva hun hadde sett, det var for stort for henne til å begripe og få en forståelig form, hun kunne ikke sette ord på den formløse skikkelsen og derfor kunne hun ikke få det ut, kunne ikke få det ut og bli uskyldig og uvitende på ny.

«Hva er klokka?» hvisket hun.

Hennes juvelprydede vekkerklokke i gull, den vakre og magiske og kostbare vekkerklokka som rektor hadde gitt henne da hun ble ansatt på Galtvort, hvisket tilbake, «Rundt to på natta. Fortsett å sove.»

Lakenene hennes var badet i svette, nattkjolen hennes var badet i svette, hun tok tryllestaven opp fra der den lå ved siden av puta og rengjorde seg selv før hun forsøkte å fortsette å sove, hun forsøkte å fortsette å sove og klarte det til slutt.

Rakel Rummelfiold fortsatte å sove.