Nøle er alltid lett, ssjelden nyttig.
Det hadde forsvarsprofessoren fortalt ham; og skjønt du kunne gruble rundt detaljene i dette ordtaket, forsto Harry ravnkloingenes svakheter godt nok til å vite at du måtte komme til bunns i dine egne grublerier. Var det slik at noen planer krevde at du måtte vente? Ja, mange planer krevde at du måtte vente med å handle, men det var ikke det samme som å nøle med å velge. En ting var å vente fordi du visste hva som var riktig øyeblikk for å gjøre det som var nødvendig; men å vente fordi du ikke kunne bestemme seg – ingen smarte planer krevde det.
Trengte du av og til mer informasjon for å velge? Ja, men det kunne også ende opp i en unnskyldning for å utsette saken; og det ville være fristende å utsette det, når du sto overfor et valg mellom to smertefulle alternativer, og det å ikke velge ville la deg slippe den mentale smerten inntil videre. Så du ville velge en bit informasjon som ikke var lett å få tak i, og hevde at det var umulig å gjøre et valg uten den; det ville være unnskyldningen din. Skjønt hvis du visste hvilken informasjon du trengte, visste når og hvordan du kunne få tak i denne informasjonen, og så visste hva du ville gjøre avhengig av hver enkel mulig observasjon, så kunne det i mindre grad mistenkes for å være en unnskyldning for nøling.
Hvis du ikke bare nølte, burde du være i stand til å velge på forhånd hva du ville gjøre, med en gang du fikk den ekstra informasjonen du påsto at du trengte.
Hvis Mørkets herre virkelig var der ute, ville det være lurt å bli med på professor Krengles plan om å få noen til å gi seg ut for å være Mørkets herre?
Nei. Definitivt ikke. Absolutt ikke.
Og hvis Harry visste helt sikkert at Mørkets herre ikke virkelig var der ute … i så tilfelle, så …
Forsvarsprofessorens kontor var et lite rom, i alle fall i dag; det hadde endret seg siden forrige gang Harry hadde sett det; steinen i rommet hadde blitt mørkere, mer polert. Bak forsvarsprofessorens skrivebord sto den enslige tomme bokhylla som alltid utsmykket rommet, en høy bokhylle som strakte seg nesten fra gulv til tak, med syv tomme hylleplater. Harry hadde bare sett professor Krengle ta ut ei bok fra de tomme hyllene ved en anledning, og hadde aldri sett ham putte ei bok tilbake.
Den grønne slangen svaiet over stolsetet bak forsvarsprofessorens skrivebord, øynene uten øyelokk stirret uten å blunke på Harry fra omtrent samme høyde.
Nå var de beskyttet av tjueto formler, alle som kunne kastes inne i Galtvort uten å påkalle rektors oppmerksomhet.
«Nei,» hveste Harry.
Den grønne slangen tippet på hodet, vred det lett; ingen følelse ble formidlet av bevegelsen, ikke noe som Harrys ormtungetalent formidlet til ham. «Grunn til ikke?» sa den grønne slangen.
«For rissikabelt,» sa Harry enkelt. Det var sant uansett om Mørkets herre var der ute. Det å tvinge seg selv til å velge på forhånd hadde fått ham til å innse at han bare hadde brukt det ubesvarte spørsmålet som unnskyldning for å nøle; den fornuftige avgjørelsen var den samme uansett svar.
Et øyeblikk virket det som om øynene i de mørke gropene glinset svart; et øyeblikk gapte den skjellete munnen og viste fram hoggtennene. «Tror du har lært feil leksse, gutt, fra forrige feil. Mine planer pleier ikke å feile, og forrige ville ha vært feilfri uten din egen dumhet. Riktig leksse er å følge sstien som din eldre og vissere Ssmygarding visser deg, temme dine ville impulsser.»
«Leksse jeg lærte er å ikke forssøke plott ssom får jente-venn til å tro at jeg er ond eller gutte-venn til å tro at jeg er dum,» glefset Harry tilbake. Han hadde forberedt et mer behersket svar enn det, men ordene hadde på en eller annen måte funnet veien ut av munnen hans.
Sssss-lyden som kom fra slangen ble ikke oppfattet av Harry som ord, bare som rent raseri. Et øyeblikk senere, «Du ssa til dem –»
«Sselvsagt ikke! Men vet hva de ville ssagt.»
Det var en lang pause mens slangehodet svaiet, og stirret på Harry; nok en gang gikk det ikke an å oppfatte noen følelse, og Harry lurte på hva professor Krengle kunne tenke på som professor Krengle ville bruke så lang tid å tenke på.
«Du bryr deg sseriøst om hva de to tenker?» kom slangens hvesing endelig. «Virkelige barn er de to, ikke som deg. Kunne ikke vurdert vokssne ssaker.»
«Kunne kansskje gjort det bedre enn meg,» hveste Harry. «Gutte-venn ville ha sspurt om hemmelige motiver før vurdert å redde kvinne –»
«Glad for at du forsstår det nå,» hvislet slangen kjølig. «Sspør alltid etter andress fordel. Sså må du lære å alltid sspørre om dine egne. Hviss min plan ikke er etter din ssmak, hva er din?»
«Hviss nødvendig – være på sskolen i sseks år og sstudere. Galtvort virker bra ssted å være. Bøker, venner, merkelig men ssmakfull mat.» Harry ønsket å klukkle, men det fantes ingen virkemidler i ormtunge for den latteren han ønsket å uttrykke.
Dypet i slangens øyne virket nesten svart. «Lett å ssi det nå. Sslike som du og jeg, vi akssepterer ikke å bli fengsslet. Du vil misste tålmodighet lenge før ssjuende år, kansskje før dette er sslutt. Jeg sskal planlegge etter det.»
Og før Harry kunne hvese fram flere ord på ormtunge, satt professor Krengles menneskeform i stolen igjen. «Så, herr Potter,» sa forsvarsprofessoren, med en stemme så rolig som om de ikke hadde diskutert noe viktig; som om konversasjonen ikke hadde foregått i det hele tatt, «Jeg hører at du har begynt å trene på duellering. Ikke den verdiløse typen med regler, håper jeg?»
Hanna Abom virket så fra seg som Hermine noen gang hadde sett henne (unntatt dagen med føniksen, den dagen Bellatrix DeMons hadde rømt, som ikke burde telle for noen). Håsblåsjenta hadde kommet over til Ravnklo-bordet under middagen, og klappet Hermine på skulderen, og nesten halt henne vekk –
«Nilus og Harry Potter lærer duellering av herr Djervell!» braste Hanna ut med så snart de var noen få skritt vekk fra bordet.
«Hvem?» sa Hermine.
«Fredrik Djervell!» sa Hanna. «Han er kaptein på rumpeldunklaget vårt, og general for en arme, og han tar alle valgfrie fag og får bedre karakterer enn noen annen, og jeg hører at han får trening i duellering fra profesjonelle privatlærere hver sommer, og en gang slo han to syvendeklassinger, og til og med noen lærere kaller ham Super-Håsblåsingen, og professor Stikling sier at vi alle burde emu, eh, emuljere ham, eller noe sånt, og –»
Etter at Hanna til slutt måtte stoppe opp for å puste (lista hadde fortsatt en stund), klarte Hermine å få inn et ord.
«Solskinnssoldat Abom!» sa Hermine. «Ro deg ned. Vi kommer ikke til å slåss mot general Djervell, ikke sant? Klart, Nilus øver for å klare å slå oss, men vi kan også lære –»
«Forstår du ikke?» skrek Hanna, og hevet stemmen langt høyere enn den burde ha vært hvis de forsøkte å holde samtalen slik at alle ravnkloingene som så på dem ikke skulle høre dem. «Nilus øver ikke for å slå oss! Han øver sånn at han kan slåss mot Bellatrix DeMons! De kommer til å valse gjennom oss som en klabb gjennom en stabel pannekaker!»
Solskinnsgeneralen ga soldaten sin et blikk. «Hør,» sa Hermine, «jeg tror ikke at noen ukers øvelse vil få noen til å bli en uovervinnelig kriger. Pluss at vi vet allerede hva vi skal gjøre med uovervinnelige krigere. Vi konsentrerer ilden på dem og så går de ned akkurat slik som Draco.»
Håsblås-jenta tittet på henne med en blanding av beundring og skepsis. «Er du ikke en gang, du veit, bekymret?»
«Åh, ærlig talt!» sa Hermine. Noen ganger var det vanskelig å være den eneste fornuftige personen i hele ditt klassetrinn. «Har du ikke noensinne hørt uttrykket at det eneste vi behøver å frykte, er frykten selv?»
«Hva?» sa Hanna. «Det er jo galskap, hva med dødskappesvevere som sniker i mørket, og å bli plassert under Befaliusforbannelsen, og fryktelige transfigurasjonsulykker, og –»
«Det jeg mener,» sa Hermine, og utmattelse lekket ut i den nå-hevede stemmen hennes, hun hadde måttet høre på denne typen ting hele uka nå, «hva om vi venter til etter at Kaoslegionen faktisk knuser oss med å bli så redde for dem og mumlet du nettopp Griffinger og trodde jeg ikke skulle høre det?»
Noen øyeblikk senere gikk Hermine tilbake til plassen sin med et søtt smil klistret på det unge ansiktet; det var ikke det fryktinngytende, kjølige blikket til Harrys mørke side, men det var det mest redselsfulle ansiktet hun klarte å lage.
Harry Potter skulle så gå ned i neste kamp.
«Dette er galskap,» gispet Nilus, med den lille mengden luft han fremdeles klarte å avse uten å miste pusten helt.
«Dette er genialt!» sa Fredrik Djervell. Øynene til Super-Håsblåsingen glinset med manisk entusiasme, skinte som svette på panna mens han trampet føttene gjennom dansen til en av duellstillingene sine. De vanlige lette trinnene hans hadde endret seg til tyngre tramping, som kunne ha noe med å gjøre de transfigurerte metallvektene de hadde plassert på armer og bein og spent fast over brystene. «Hvor får du disse ideene fra, herr Potter?»
«En merkelig gammel butikk … i Oxford … og jeg skal aldri … handle der … igjen.» Dunk.