Det var kun i øyekroken Hermine så det, en refleksjon i en statues polerte metall i et kryss mellom to korridorer, et blink av gull, et glimt av rødt, noe som lignet et bilde av ild; bare et øyeblikk så hun det, og så var det borte.
Hun stoppet opp, forvirret, og så gikk hun nesten videre, men det hadde vært noe kjent med den kortvarige gløden –
Hermine gikk videre til dit statuen sto, og tittet ned den korridoren der hun gikk ut fra at flammen som ble reflektert kunne ha kommet fra.
Svakt, som om det var fra et sted langt borte, hørte hun skriket, kalleropet.
Hermine begynte å løpe.
Hun løp en stund; hver gang hun kom til et kryss stoppet hun opp og fikk tilbake så mye pust hun klarte, og så ville hun se et nytt glimt av ild reflektert fra en eller annen retning, eller høre det fjerne kalleropet. Hvis det ikke hadde vært for armetreningen hennes ville hun kollapset av utmattelse ved å løpe på den måten.
Hun så aldri føniksen.
Og så kom hun til et kryss med fire mulige veier, og det var ingenting, ikke noe tegn; hun ventet i lange sekunder, men hun hørte intet rop og så ingen ild, og hun hadde nettopp begynt å undre seg, med en syk og trist følelse, om hun hadde innbilt seg det hele, idet hun hørte et menneske skrike ut.
Idet hennes raskt løpende føtter kom rundt hjørnet oppfattet hun hele scenen med ett blikk; tre store gutter med grønnstripede kutter snudde seg allerede for å se på henne, og en kortere og mindre gutt i gult, som dinglet i lufta fra en fot som ble holdt oppe av en usynlig hånd.
Solskinnsgeneralen tenkte seg ikke om et eneste sekund – hvis du stoppet opp for å tenke ble det aldri et særlig bra overraskelsesangrep.
Tryllestaven var i hånda hennes, gjorde vridningen, og leppene hennes sa «Sovnium!» og den største bølla falt om kull; håsblåsgutten falt ned fra lufta med et dunk! og de to andre bøllene forsøkte å sikte inn tryllestavene sine på henne, og hun sa «Sovnium!» igjen, og en til av de store guttene datt overende – den av dem som hadde siktet raskest med tryllestaven, det var den hun hadde skutt på.
Uheldigvis var det å kaste to søvnheksinger på rad strevsomt selv for henne, og hun klarte ikke å få av gårde en tredje, før –
Den siste bølla ropte «Parero!» og ble omgitt av en skimrende blå glød.
For tjuefire timer siden ville Hermine fått panikk; en virkelig skjoldformel ville la bølla kaste formler på henne mens han selv var beskyttet.
Men nå, så tenkte hun bare –
«Lamstivosløvus!» skrek bøllegutten.
Den dyprøde strålen skjøt mot henne med fryktelig briljans, den flammet langt kraftigere enn noen heksing som hadde skutt ut fra Harrys tryllestav.
Hermine svingte seg svakt til venstre, og strålen bommet, fordi guttens sikte ikke hadde vært i nærheten av så bra som Harrys, og tanken slo henne at bøller og professor Krengles armeer muligens ikke fungerte sammen.
«Lamstivosløvus!» ropte bøllegutten igjen. «Exitarmus! Lamstivosløvus!»
Men uansett, nå hadde hun jo nettopp brukt en hel time på å tenke på alle de andre formlene hun kunne ha kastet på Harry og Nilus –
«Gellio!» ropte bøllegutten, en bredstrålet heksing uten en tydelig stråle som kunne hoppes unna, og knærne hennes ble plutselig for svake til å holde henne oppe. Og så, med et sint brøl som lagde en enda sterkere dyprød stråle, «Lamstivosløvus!»
Hun vred seg unna den ved å la seg falle med vilje, og da hadde hun kommet seg tilstrekkelig til sin neste formel, som var –
«Holkium,» sa Hermine, og rettet bemerkningen mot gulvet.
«Oof,» sa bøllegutten idet føttene forsvant under ham og han faktisk mistet tryllestaven.
Parero-formelen oppløste seg.
«Sovnium,» sa Hermine.
Pusten hennes kom fremdeles i raske støt idet hun krabbet over dit hvor håsblåsgutten hadde satt seg opp, han stønnet og gned seg i hodet etter å ha falt i gulvet med hodet først; det var bra at han ikke var en gomp, innså Hermine, ellers kunne han ha brukket nakken. Hun hadde ikke egentlig tenkt på det.
«Øh,» sa gutten, håret hadde en farge som ville ha gitt ham merkelappen ‘brunette’ om han var ei jente; øynene en slags standard brunfarge som på en eller annen måte virket akkurat riktig for Håsblås; det var ingen tårer i ansiktet hans, men han så noe blek ut. Hun gjettet at han kunne være i fjerde klasse, eller tredje.
Så utvidet de brune øynene hans idet han fokuserte på henne. «General Solskinn?»
«Jah,» sa hun. «Det er (pust) meg.» Hvis håsblåsingen sa noe om at hun var Harry Potters utkårede, kom hun til å drepe ham, bestemte hun seg for.
«Wow,» sa håsblåsgutten. «Det var – du bare – jeg mener, jeg så deg på skjermene før jul, men – wow! Jeg kan ikke tro at du gjorde det der nå nettopp!»
Det var en pause.
Jeg kan heller ikke tro at jeg gjorde det der nå nettopp, tenkte Hermine Grang, som følte seg litt svak, helt plutselig, det må ha vært all løpingen. «Unnskyld (pust) meg,» sa hun, «kan du (pust) u-gellifisere beina mine?»
Gutten nikket, dyttet seg opp på føttene og lette i kutten sin for å finne tryllestaven; men Hermine måtte korrigere bevegelsene hans før motheksingen fungerte riktig.
«Jeg heter Mikal Piggtil,» sa gutten da Hermine hadde kommet seg tilbake på føttene igjen. Han rakte fram hånda. «I Håsblås kaller de meg bare Mikke, det er ingen andre Mikke i mitt hus dette året, tro det eller ei.»
De tok hverandre i hendene, og Mikke sa, «Uansett, tusen takk.»
Hermine var ikke forberedt på den plutselige bølgen av eufori som strømmet over henne; det å redde noen føltes bokstavelig talt bedre enn noe annet hun hadde følt hele livet.
Hun snudde seg for å se på bøllene.
De var svært store, og de så ut til å være, trodde hun, rundt femten år gamle; og hun innså plutselig hvor stor forskjellen hadde blitt mellom Galtvort-elever som hadde blitt med i professor Krengles valgfrie aktiviteter, og elever som i årevis hadde fått opplæring av de verste professorene som noensinne hadde professert. Det å være i stand til å treffe ting du siktet på, for eksempel; eller å klare å tenke raskt nok under en kamp at du burde Stimulus dine falne kamerater. Og andre ting som professor Krengle hadde sagt, som at i den virkelige verden ville nesten alle kamper bli avgjort av et overraskende angrep, ga plutselig mye mer mening for henne.
Mens hun fremdeles prøvde å få tilbake pusten, vendte hun blikket mot Mikke igjen.
«Ville du (pust) trodd,» sa Hermine Grang, «at for fem minutter siden hadde jeg (pust) problemer med å finne ut hvordan jeg kunne (pust) bli en helt?»
Hadde hun virkelig trodd at hun trengte noens tillatelse, eller at helter satt rolig og ventet på at noen skulle gi dem oppgaver? Nå skjønte hun at det hele var svært enkelt – du dro bare dit det skjedde noe ondt, det var alt som krevdes for å være en helt. Hun burde ha husket, hun burde ikke ha trengt påminnelse fra en føniks, at stygge ting noen ganger hendte her og nå, på Galtvort.
Og så tittet Hermine seg nervøst tilbake til dit de tre eldre guttene lå bevisstløse, og hun innså at de hadde sett henne, det kunne hende at de visste hvem hun var, de kunne snike seg innpå henne og overraske henne med et angrep, og – og de kunne virkelig skade henne –
Hermine stoppet.
Hun husket at Harry Potter hadde gått inn midt mellom fem Smygard-bøller den aller første skoledagen, da han ikke engang hadde lært seg å bruke tryllestaven.
Hun husket at rektor sa at du vokste opp ved å bli plassert i voksne situasjoner, og at de fleste mennesker levde sine liv innenfor en begrensende sirkel av frykt.
Og hun husket professor McSnurps stemme som sa, «Du er tolv.»
Hermine pustet dypt; en gang, to ganger, tre ganger.
Hun spurte Mikke om han hadde behov for å besøke madam Pomfrits kontor, hvilket han ikke hadde; og fikk ham til å fortelle henne navnene på smygardguttene, bare i tilfelle.
Og så spankulerte Hermine Grang vekk fra haugen av bevisstløse bøller, og forsikret seg om at hun plasserte et smil på ansiktet der hun gikk.
Hun visste at hun sannsynligvis kom til å få vondt før eller senere. Men hvis du var altfor redd for å få vondt ved å gjøre det som var rett, så kunne du ikke være en helt, så enkelt var det; og hvis noen hadde plassert Valghatten på hodet hennes i det øyeblikket ville den ikke ha ventet ett sekund før den ropte ut ‘GRIFFING!’
Hun tenkte fremdeles på dette da hun kom ned til middag; euforien ved å redde noen var fremdeles ikke bleknet, og hun begynte å bekymre seg for om den hadde ødelagt noe i hjernen hennes.
Idet hun nærmet seg Ravnklo-bordet brøt det løs en plutselig epidemi av hvisking, og Hermine lurte på om håsblåsgutten hadde sagt noe, før hun innså at hviskingen sannsynligvis ikke handlet om det.
Hun satte seg ned tvers overfor Harry Potter som så ekstremt nervøs ut, sannsynligvis fordi hun fremdeles smilte.
«Ah –» sa Harry idet hun forsynte seg med nyristet brød, smør, kanel, ikke noe frukt eller grønnsaker overhodet, og tre porsjoner sjokoladebrownies. «Eh –»
Hun lot ham fortsette slik til hun var ferdig med å skjenke seg opp et glass grapefruktjus, og så sa hun, «Jeg har et spørsmål til deg, herr Potter. Hva tror du det skyldes at mennesker feiler i å bli seg selv?»
«Hva?» sa Harry.
Hun tittet på ham. «Lat som om ikke alle disse greiene pågår,» sa hun, «og bare si det du ville ha sagt i går.»
«Ehh …» sa Harry, og så svært forvirret og bekymret ut. «Jeg tror at vi allerede er oss selv … det er ikke som om jeg er en imperfekt kopi av noen andre. Men det høres ut som om du ønsker en bestemt type svar, så da vil jeg si at folk ikke blir seg selv fordi vi absorberer alle disse ville tingene fra miljøet vi lever i, og så gulper vi det opp igjen. Jeg mener, hvor mange som spiller rumpeldunk ville spilt et sånt spill hvis de hadde funnet på spillet selv? Eller tilbake i gompe-Storbritannia, hvor mange mennesker som ser på seg selv som arbeiderparti, konservative eller liberaldemokrater ville ha funnet opp nøyaktig den kombinasjonen av politiske trossetninger hvis de måtte kommet fram til alt på egen hånd?»
Hermine vurderte dette. Hun hadde lurt på om Harry ville si noe smygardsk eller til og med noe griffingsk, men dette så ikke ut til å passe inn i rektors liste; og det gikk opp for Hermine at det kunne muligens være ganske mange flere synspunkter enn bare fire.
«Okei,» sa Hermine, «nytt spørsmål. Hva gjør noen til en helt?»
«En helt?» sa Harry.
«Japps,» sa Hermine.
«Ah …» sa Harry. Kniven og gaffelen hans sagde nervøst på et stykke steik, og kuttet det opp i mindre og mindre biter. «Jeg tror at ganske mange mennesker kan gjøre ting når verden sender dem inn i riktig situasjon … som ved at folk forventer at du skal gjøre det, eller det bare forutsetter ferdigheter og evner som du allerede har, eller det er en autoritet som følger med for å se om du gjør noe feil, eller forsikrer seg om at du gjør din del. Men problemer som det er sannsynligvis allerede i ferd med å bli løst, om du skjønner, og da er det ikke noe behov for helter. Så jeg tror at de menneskene vi kaller ‘helter’ er sjeldne fordi de er nødt til å finne alle løsningene underveis, og de fleste er ikke komfortable med det. Hvorfor spør du?» Harrys gaffel stablet tre biter av gjennom-oppdelt steik og løftet dem opp til munnen.
«Nei, du skjønner, i stad slo jeg ut tre eldre Smygard-bøller og reddet en håsblåsing,» sa Hermine. «Jeg har tenkt til å bli en helt.»
Da Harry var ferdig med å hoste opp maten han hadde fått i vrangstrupen (noen av de andre ravnkloingene som var innenfor hørevidde hostet fremdeles) sa han, «Hva?»
Hermine fortalte historien, den begynte å spre seg utover som hvisking allerede mens hun fortalte den. (Skjønt hun utelot den delen med føniksen, fordi det virket som noe privat mellom dem. Hermine hadde følt seg overrasket, da hun tenkte på det i etterkant, over at en føniks ville dukke opp for noen som ønsket å være en helt; det virket litt egoistisk når hun tenkte på det på den måten; men kanskje det ikke betydde noe for fønikser så lenge de så at du var villig til å hjelpe folk.)
Da hun var ferdig med å snakke, stirret Harry på henne fra den andre siden av bordet og sa ikke et ord.
«Jeg beklager for hvordan jeg oppførte meg tidligere,» sa Hermine. Hun tok en slurk fra glasset med grapefruktjus. «Jeg burde ha husket at så lenge jeg slår deg ned i støvlene i formeltimene, så er det greit at du gjør det bedre i forsvar.»
«Vær så snill å ikke misforstå dette,» sa Harry. Han så altfor voksen ut nå, og alvorlig. «Men er du sikker på at dette er den du er, og ikke, for å si det litt brutalt, meg?»
«Jeg er helt sikker,» sa Hermine. «Altså, navnet mitt rimer til og med ganske mye på ‘heltinne’, jeg har ikke tenkt på det før i dag.»
«Det å være en helt er ikke akkurat en tur i parken,» sa Harry. «Ikke virkelig helting, den typen voksne er nødt til å gjøre, det er ikke som dette, det kommer ikke til å bli så lett som dette.»
«Det vet jeg,» sa Hermine.
«Det er vanskelig, og det er smertefullt, og du må ta avgjørelser der det ikke finnes noen gode svar –»
«Ja, Harry, jeg har også lest de bøkene.»
«Nei,» sa Harry, «du forstår ikke, selv om bøkene advarer deg så er det ingen måte du kan forstå det på før –»
«Det stopper ikke deg,» sa Hermine. «Det stopper deg ikke et sekund. Jeg vedder på at du aldri en gang vurderte å ikke være en helt på grunn av det. Så hvorfor tror du at det vil stoppe meg?»
Det var en pause.
Et plutselig stort glis lyste opp Harrys ansikt, et smil som var like lyst og guttaktig som grimasen hadde vært dyster og voksen, og så var alt bra igjen mellom dem.
«Dette kommer til å gå noe så inni granskauen forferdelig galt på en eller annen måte,» sa Harry, og smilte fremdeles bredt. «Du vet det, ikke sant?»
«Ja, seff,» sa Hermine. Hun tok enda en bit toast. «Hvilket minner meg om noe, Humlesnurr nektet å være min mysteriøse gamle trollmann, er det noe sted jeg kan skrive for å bestille en ny?»
Etterspill:
«… og professor Pirrevimp sier at det virker helt umulig å få henne til å ombestemme seg,» sa Minerva stramt og stirret på den sølvskjeggede gamle trollmannen som var ansvarlig for dette. Albus Humlesnurr satt bare stille og lyttet til henne med et fjernt, trist uttrykk i øynene. «Frøken Grang blunket ikke en gang da professor Pirrevimp truet med å få henne overført til Griffing; hun sa bare at hvis hun dro, så ville hun ta med seg alle bøkene sine. Hermine Grang har bestemt seg for å bli en helt og hun tar ikke nei for et svar. Jeg tviler på om du kunne ha dyttet henne ut i dette noe hardere hvis du hadde prøvd –»
Det tok Minervas hjerne fem hele sekunder å behandle innsikten.
«ALBUS!» skrek hun.
«Min kjære,» sa den gamle trollmannen, «etter at du har tatt deg av din trettiende helt, eller noe sånt, så vil du innse at de reagerer temmelig forutsigbart på bestemte ting; som å bli fortalt at de er for unge, eller at de ikke er skapt til å være helter; eller at det å være en helt er ubehagelig; og hvis du virkelig vil forsikre deg om saken så forteller du dem alle tre. Skjønt,» med et kort sukk, «det lønner seg ikke å gjøre det for åpenlyst, ellers vil viserektoren din avsløre deg.»
«Albus,» sa Minerva, med enda strammere stemme, «hvis hun blir skadet, så sverger jeg, denne gangen skal jeg –»
«Hun ville ha endt opp med det uansett,» sa Albus, fremdeles med det fjerne, triste blikket. «Hvis noen er ment å bli en helt, så vil de ikke lytte til våre advarsler, Minerva, uansett hvor hardt vi forsøker. Og når det er slik, så er det bedre for Harry om frøken Grang ikke blir hengende for langt etter.» Albus framskaffet, som fra ingen steder, en liten tinnboks som åpnet seg og avslørte små gule klumper, hun hadde aldri vært i stand til å finne ut hvor han oppbevarte den og hun hadde aldri klart å oppdage magien som var involvert. «Sitronsutt?»
«Hun er ei tolv år gammel jente, Albus!»
Etter-etterspill:
Innenfor vinduene, knapt usynlige i kveldsmørket, svømte det fisk i det svarte vannet; lyst opp av det klare skinnet fra Smygards oppholdsrom når de kom nærmere; oppslukt av mørket når de svømte vekk.
Dafnia Grønbek satt i en komfortabel, svart lærsofa. Hodet hadde kollapset ned i hendene hennes; hun glødet gyllengult idet skinnende gnister av hvitt lyst dukket opp og forsvant rundt henne.
Hun hadde forberedt seg på å bli ertet for å like Nilus Langballe. Hun hadde forventet å få høre en haug spydige kommentarer om håsblåsinger. Hun hadde planlagt massevis av smarte svarreplikker til disse tenkte konversasjonene da hun var på vei tilbake til Smygards fangehull.
Hun hadde sett fram til å bli ertet for å like Nilus. Å bli ertet for den typen ting betydde at du hadde vokst opp til å bli ei jente på ordentlig.
Men det viste seg at ingen hadde forstått at det å utfordre Nilus til en Eldgammel Duell betydde at hun likte ham. Hun hadde trodd at det ville ha vært åpenbart, men neida, den tanken hadde tydeligvis ikke falt noen inn.
Det var alltid den heksingen du ikke så som traff deg.
Hun burde bare kalt seg for Dafnia av Solskinn, på linje med Nilus av Kaos. Eller Solskinns-Dafnia sånn som Solskinns-Ronny. Eller hva som helst utenom Grønbek av Solskinn.
Grønbek av Solskinn.
Derfra hadde det gått over til Grønbek av Solskinn og Blå Himmel.
Så hadde noen lagt til Snødekkede Fjell og Spretne Villdyr.
For øyeblikket ble hun omtalt som Den glitrende enhjørningsprinsessen av den urgamle adelsslekta Gnistrebæsj.
Og en eller annen forbannet sjetteklassejente hadde truffet henne med en glitrevåde, hun hadde ikke en gang visst at det fantes noe slikt som en glitrevåde, og Finite Incantatem hadde ikke virket, og hun hadde spurt eldre jenter som hun trodde var hennes venner (hun hadde åpenbart tatt feil på dette området) og så hadde hun truet kasteren med alvorlige politiske følger iverksatt av hennes far, og allikevel satt Dafnia Grønbek i Smygards oppholdsrom med hodet i hendene, lyst glitrende, og lurte på hvordan hun hadde endt opp med å være den eneste åndsfriske personen på Galtvort.
Det var etter middagstid og de holdt på fremdeles og hvis de ikke holdt opp før i morgen tidlig kom hun til å søke om å bli tatt opp ved Durmstrang for å bli den neste mørke fruen.
«Hei, alle sammen!» sa Misfall-tvillingene dramatisk, mens de viftet med en utgave av Aftenprofeten. «Heksingating har nettopp vedtatt at ‘Få se hva du har’ utgjør en lovlig utfordring som skal utkjempes fram til utfordreren legger seg ned for å ta en høneblund!»
«Hvordan våger dere å fornærme æren til Den Glitrende Enhjørningsprinsessen!» ropte Tracey. «Få se hva dere har!» Og så la Tracey seg flatt ned på sofaen og snorket høyt.
Dafnias glitrende hode sank lenger ned i de glødende hendene hennes. «Etter at familien min tar over så skal jeg få lagt dere alle sammen under en anti-immiveringstrolling og sende dere til sjøs med flumnettverket,» sa hun til ingen bestemt. «Det er greit for dere, ikke sant?»
Dunk-dunk, dunk-dunk-dunk, dunk.
Dafnia tittet opp, overrasket; det der var et kodesignal fra Solskinn –
«Det tykkes meg å høre dunking!» bæljet herr Gurgel. «Der dunkes på døra!»
«Få se hva du har, dør!» ropte en eldre gutt nær døra, og rev den opp.
Det ble et øyeblikk med fullstendig overraskelse.
«Jeg er kommet for å snakke med frøken Grønbek,» sa Solskinnsgeneralen, med en stemme som om hun prøvde å høres selvsikker ut. «Kunne noen være så snill –»
Fra uttrykket på Hermines ansikt hadde hun akkurat lagt merke til Dafnias glitring.
Og det var da Milly Bylling kom stormende opp fra de nedre soverommene og ropte, «Hei, alle sammen, gjett hva, nå har Grang gått av sted og jult opp Drønne og det som var igjen av gjengen hans, og faren hans uglet ham og sa at hvis han ikke –»
Milly fikk øye på Hermine som sto i døråpningen.
Det ble en svært høy stillhet.
«Øh,» sa Dafnia. Hva? sa hjernen hennes. «Æh, hva gjør du her, general?»
«Vel,» sa Hermine med et pussig smil på ansiktet, «jeg har bestemt meg for at det ikke er rettferdig at mysteriøse gamle trollmenn gir noen mennesker en sjanse til å bli helter, og ikke andre, og jeg har også lest historiebøker, og det er på langt nær nok jentehelter i dem. Så jeg tenkte at jeg bare skulle stikke innom for å sjekke om du hadde lyst til å bli en helt og hvorfor gløder du på den måten?»
Det ble nok en stillhet.
«Dette,» sa Dafnia, «var sannsynligvis ikke det beste tidspunktet for å stille meg det spørsmålet –»
«Jeg tar tilbudet!» ropte Tracey Davidsen og spratt opp fra sofaen.
Og slik kom det til at Foreningen for Utviklingen av Likhet i Heltemessige Eventyrlige Tilnærminger ble født.