«Vel,» hvisket Dafnia og holdt stemmen sin så lav hun kunne, «nå føler jeg meg i det minste ikke som den eneste åndsfriske personen på Galtvort mer.»
«Fordi nå har du resten av oss som venner?» hvisket Lavendel Bruun, som trippet av sted på hennes venstre side.
«Jeg tror ikke at det er det hun mener,» mumlet general Grang fra Lavendels egen venstreside.
De smøg seg sakte og forsiktig gjennom Galtvorts korridorer, alle åtte hadde begge ører på stilk for å lytte etter det minste tegn til Trøbbel, som om det var en kamp og de lette etter fiendtlige krigere å legge seg i bakhold for; bare at i dette tilfellet lette de etter bøller som skulle Overvinnes og ofre som skulle Reddes, i tidsrommet mellom der frokosten sluttet og der Lavendel og Parvati måtte gå til urtologitimen.
Lavendel hadde argumentert for det synet at hvis ei jente i første klasse kunne ta ned tre eldre bøller, så burde åtte førsteårs jenter være i stand til å slå tjuefire eldre bøller fordi Multiplikasjon.
Skulle en dømme etter hennes frenetiske usammenhengende tale og håndveiving, hadde ikke general Grang funnet dette overbevisende.
Padma hadde forholdt seg stille en stund i diskusjonen som fulgte, og så bemerket tankefullt at selv på Galtvort ville det neppe være bra for ditt rykte som bølle å banke opp jenter i første klasse.
Parvati hadde rettet seg opp da hun hørte dette, og utbrøt at dette betydde at de var de eneste som kunne gjøre noe med Galtvorts bølleproblem, hvilket gjorde det helt virkelig heltinnemodig. Pluss at hele grunnen til at deres foreldre hadde flyttet til Storbritannia var at de to skulle gå på verdens eneste magiske skole med en dødsrate på 0 %, og hva var poenget hvis de ikke utnyttet det til å prøve ut en del ting?
Til dette hadde general Grang svart at Parvati ikke forsto hensikten med en perfekt sikkerhetshistorikk i det hele tatt –
Lavendel hadde sagt at hvis det virkelig var sånn at alle var venner og sammen om dette, og ikke Hermines medhjelpere slik professor Krengle trodde, så burde de stemme over slike ting som dette.
Dafnia hadde forventet at hennes stemme ville bli avgjørende etter at Hermine og Susanne og Hanna stemte nei. Og derved hadde Dafnia vurdert det svært grundig etter at hennes første bølge av entusiasme hadde lagt seg. Hun var en smygarding, tross alt, og det betydde at det var hennes ansvar å holde et vaktsomt øye med deres egne interesser mens de alle sprang rundt og forsøkte å hjelpe folk – hennes jobb å beregne hvor risikabelt det egentlig var, og hvorvidt det ville være verdt det for dem, akkurat slik mor ville ha gjort i hennes sted. Alltid passe på deg selv og dine venner på den måten, det var det ordentlig smygarding handlet om …
Hanna Abom, den nervøse, lille håsblåsjenta, hadde med en liten, skjelvende stemme sagt «Ja.»
Og nå måtte Dafnia og Susanne og Hermine følge de andre fem, de kunne ikke på noen måte la de andre gå av sted på egen hånd. Fordi ingen griffing ville kunne leve med å skade det siste overlevende barnet i Beining-familien, og ingen smygarding ville tørre å overfalle datteren til den urgamle adelsslekta Grønbek. (Håpet Dafnia, i det minste.) Og general Grang som startet hele greia … det var ikke en gang noe vits i å spørre.
Galtvorts korridorer passerte dem en etter en, de anspente hendene deres beveget seg aldri langt fra tryllestavene, ettersom stein og tre og evigbrennende fakler kom til syne og ble borte bak dem. Ved en anledning hørte de fottrinn og trakk pusten; hendene deres søkte nesten etter tryllestavene; men så var det bare en enslig eldre ravnkloing som tittet nysgjerrig på dem før han snufset og lot blikket falle tilbake til boka si idet han gikk videre.
Heltinnene snek seg forbi høytidelige eikepaneler med utskårne forgylte fresker, og kom til en blindvei som kun førte inn til en guttedo, og vendte om, og vandret tilbake forbi høytidelige eikepaneler med utskårne forgylte fresker, og svingte så gjennom støvete gamle mursteinskorridorer med sementmørtel, som faktisk endte opp med å føre dem rundt i en sirkel, så de spurte et portrett og fortsatte så ned en annen støvete gammel mursteinskorridor istedenfor, som førte dem til en kort marmortrapp som burde ha ført dem opp omtrent til etasje fire og en halv hvis det hadde vært noe annet sted enn på Galtvort, og så var det tilbake til steindekket gulv igjen, og vinduer i taket som lot pilarer av solskinn stråle ned på dem selv om de ikke var i nærheten av taket, og etter at de hadde fulgt den gangen rundt et par hjørner førte den dem til en ny guttedo, tydelig markert med et skilt som viste silhuetten til en kuttekledt figur som urinerte ned i et toalett.
Alle åtte sto foran den lukkede døra og stirret med en viss mengde oppgitthet.
«Jeg kjeder meg,» sa Lavendel.
Padma gjorde et nummer av å ta et lommeur ut av kutten sin og tittet på det. «Seksten minutter og tretti sekunder,» sa hun. «Ny rekord for å beholde oppmerksomheten for en griffing.»
«Jeg tror heller ikke at dette kommer til å fungere,» sa Susanne. «Og jeg er en håsblåsing.»
«Vet dere,» sa Lavendel tankefullt, «jeg lurer på om kanskje det som virkelig gjør noen til en helt, er at når de forsøker noe som dette, så skjer det faktisk noe interessant.»
«Vedder på at du har rett,» sa Tracey. «Jeg vedder på at hvis vi hadde Harry Potter med oss, så hadde vi møtt på tre bøller og et skjult rom fullt av skatter i løpet av de første fem minuttene. Jeg vedder på at alt general Kaos trenger å gjøre er å gå på badet, og han, bare, finner Smygards Mysteriekammer eller noe –»
Dafnia kunne ikke la den gå upåaktet hen. «Tror du fyrst Smygard ville ha plassert inngangen til Mysteriekammeret på et bad –»
«Det jeg sier,» sa Susanne, idet Tracey åpnet munnen for å svare, «er at vi har ingen måte å faktisk finne noen bøller på. Jeg mener, alt de trenger å gjøre er å finne en håsblåsing et sted, mens vi er nødt til å treffe på dem på nøyaktig rett tid, ikke sant? Hvilket er et veldig bra problem fordi hvis vi faktisk fant dem, så ville vi alle bli skvist som insekter. Kan vi ikke bare gjøre den der forbudte-fjerde-etasje-korridor-greia som det er ment at vi skal gjøre?»
Lavendel snøftet foraktfullt. «Du blir ikke en virkelig heltinne bare ved å gjøre de forbudte tingene som rektor sier at du ikke skal gjøre!»
(Dafnias sinn forsøkte å finne en mening i dette utsagnet, samtidig som hun sendte Valghatten en stille takk for å ikke plassere henne i den minste nærhet av Griffing.)
«Når jeg tenker over det …» sa Parvati sakte, «jeg mener, hva er oddsen for at Harry Potter tilfeldigvis skulle møte de fem bøllene den første morgenen på skolen? Han må ha hatt en eller annen måte å finne dem på.»
Dafnia sto tilfeldigvis slik til at når hun så på Parvati så kunne hun også se Hermine, så hun la merke til at ravnklojentas uttrykk forandret seg – og så innså hun at Solskinnsgeneralen også hadde funnet noen bøller nå nettopp –
«Åh!» sa Padma som om hun nettopp hadde innsett noe. «Naturligvis! Gjenferdet til Salazar Smygard fortalte ham det!»
«Hva?» sa Dafnia nøyaktig samtidig som flere andre personer.
«Det er det det spøkelset var som skremte meg, det er jeg temmelig sikker på,» forklarte Padma. «Jeg mener, jeg kom bare fram til det i etterkant, men … ja. Salazar Smygards spøkelse liker det ikke når smygardinger er bøller, han synes det bringer skam over hans navn, og spøkelset er fremdeles nøklet inn i Galtvorts beskyttelser så han vet alt som hender, det vedder jeg på.»
Dafnias munn hang åpen; og hun så at Hanna hadde lagt en hånd på panna og lente seg mot steinveggene, mens Traceys øyne brant som små brune stjerner.
Salazar Smygards spøkelse?
Hadde gått i kompaniskap med Harry Potter?
Og hadde sendt Hermine Grang for å stoppe gjengen til Drønne?
Hun hadde gladelig betalt hundre galleoner for å være til stede når Draco Malfang fikk høre dette.
Skjønt når man tenkte på hvor raskt rykter spredte seg på Galtvort; nå da Padma hadde avslørt hemmeligheten, hadde Milly sannsynligvis fortalt ham det for tretti minutter siden …
Faktisk … nå da Dafnia tenkte igjennom det …
«Så,» sa Parvati, «Vi er nødt til å spørre Gutten-som-overlevde hvor vi kan finne Salazar Smygards spøkelse? Wow, jeg antar at hvis jeg sier slike ting høyt, så kan det hende at jeg faktisk holder på å bli en heltinne –»
«Ja!» sa Lavendel. «Vi er nødt til å spørre Gutten-som-overlevde hvor vi kan finne Salazar Smygards spøkelse!»
«Vi er nødt til å spørre … Gutten-som-overlevde … hvor vi kan finne Salazar Smygards spøkelse …» gjentok Hanna med nervøs stemme, som om hun tvang seg selv til å si det.
«Og hvis det ikke fungerer,» ropte Tracey, «så lamslår vi Harry Potter, svinebinder ham og tar ham med oss!»
Det sa en hel del, tenkte Hermine Grang, og det var egentlig en del heller triste greier – mens de åtte av dem vandret tilbake gjennom den labyrinten av svingete små passasjer som var Galtvort, siden tida før neste skoletime var omme, og de ikke hadde funnet noen bøller – at hun helt ærlig ikke ante hvorvidt Harry Potter hadde blitt ført rundt av Smygards spøkelse eller en føniks eller hva. Og hva nå enn Harry hadde gjort, så håpet hun at det ikke virket for dem. Og mest av alt håpet hun at de andre ikke stemte for Traceys ide om å lamslå Harry Potter og frakte den bevisstløse kroppen med seg rundt for å tiltrekke seg Eventyr. Det var ikke sjanse for at det kunne fungere i det virkelige livet, eller, hvis det gjorde det, så ga hun opp.
Hermine tittet fra heks til heks, Tracey småpratet med Lavendel, og de andre kom med bemerkninger innimellom; og blikket hennes falt på ei jente som virket heller underkuet og stille, den eneste personen som hun ikke hadde noen sjanse til å gjette tankene til.
«Hanna?» sa hun til jenta som gikk ved siden av seg. Hermine forsøkte å gjøre stemmen så vennlig hun kunne. «Du må ikke svare, men er det greit om jeg spør hvorfor du stemte ja til å slåss mot bøller?»
Hermine hadde trodd at hun gjorde stemmen myk og lav, men alle stoppet å gå, og Lavendel og Tracey stoppet å prate og tittet på dem.
Hannas kinn ble allerede rødere, og akkurat idet hun åpnet munnen –
«Det er fordi hun har mer mot enn du tror, åpenbart,» sa Lavendel.
Hanna stoppet med munnen åpen.
Hun lukket munnen.
Hun svelget, hardt og synlig, mens kinnene hennes ble enda rødere.
Så pustet Hanna dypt, og sa, med liten stemme, «Det er en gutt som jeg liker.»
Håsblåsjenta rykket til idet hun sa det, og hodet hennes pilte nervøst fra side til side for å se på alle som så på henne, mens pausen og stillheten strakk seg ut.
«Ehh, okei?» sa Susanne til slutt.
«Jeg har fem gutter som jeg liker,» sa Lavendel.
«Padma og jeg visste at vi kom til å like de samme guttene,» sa Parvati, «så vi lagde ei liste og kastet fjong og mynt for å se hvem som kunne velge først.»
«Jeg vet hvem jeg er skjebnebestemt til å gifte meg med,» sa Tracey. «Jeg bryr meg ikke om hva verden sier, han er ment å bli min!»
Dette fikk alle de andre jentene til å se forventningsfullt på Hermine, hvis hjerne allerede hadde skylt ut Traceys siste uttalelse fullstendig slik at den kunne fokusere kun på det første Hanna hadde sagt.
«Hm,» sa Hermine. Hun var svært nøye med å la stemmen fortsette å være vennlig. «Hanna, grunnen til at du ble med i Foreningen for Utviklingen av Likhet i Heltemessige Eventyrlige Tilnærminger var at det er en gutt som kanskje vil like deg mer hvis du blir en helt?»
Håsblåsjenta nikket igjen, og kinnene ble dyprøde mens hun stirret ned på sitt eget speilbilde i de blankpolerte skoene.
«Hun liker Nilus Langballe, faktisk,» sa Dafnia. Smygardjenta ga fra seg et trist sukk. «Og beklageligvis for henne kommer han til å gifte seg med en annen. Det er svært tragisk.»
Dette frembrakte en høyfrekvent iiiip-lyd fra Hanna, som fortsatte å stirre på føttene sine.
«Vent, hva?» sa Lavendel. «Nilus skal gifte seg med en annen? Hvordan vet du noe om dette? Hvem?»
Dafnia bare ristet trist på hodet med et deprimert uttrykk.
«Unnskyld meg,» sa Hermine, og så, da de andre så på henne igjen, «Ah …» mens hun forsøkte å organisere tankene sine. «Jeg mener, eh … Hanna … å forsøke å bli en helt for at en gutt skal like deg er ikke veldig feministisk.»
«Det uttales feminint, faktisk,» sa Padma.
«Og hvorfor sier du at Hanna ikke er feminin?» sa Susanne. «Det er ikke noe ufeminint ved å ønske å imponere en gutt.»
«Dessuten,» sa Parvati, og hørtes forvirret ut, «er ikke hele poenget at vi forsøker å være helter selv om det ikke er feminint?»
Diskusjonen som fulgte, ville ikke bli husket av Hermine Grang som en av hennes mest suksessfulle forsøk på å bevege seg inn på den politiske utdanningens områder. Hun forsøkte å forklare, og så, etter diskusjonen som fulgte, forsøkte hun å forklare en gang til, mens de andre syv jentene så på henne med mer og mer skeptiske uttrykk. Etterpå erklærte Dafnia i den bydende tonen til den framtidige fyrstinne Grønbek at hvis denne feminist-greia betydde at jenter ikke fikk lov til å jakte på gutter på akkurat den måten de ville, så kunne feminismen holde seg i gompeverdenen der den hørte hjemme. Lavendel foreslo at kanskje heksisme kunne si at hekser kunne gjøre akkurat det de ville, noe som hørtes mer morsomt ut enn feminisme. Og til slutt stengte Padma for mer diskusjon ved å bemerke, utmattet, at hun ikke så noe poeng i å fortsette diskusjonen, siden FULHET ikke handlet om feminisme i det hele tatt, det dreide seg bare om at flere jenter ville bli helter.
På dette tidspunktet hadde Hermine gitt opp.
Idet formeltimen deres sluttet den dagen, og førsteklasse-ravnkloingene begynte å traske ut av klasserommet, begynte Hermine allerede å få trekninger. De hadde kommet seg til timen rett før klokka klang, de måtte springe rett til pultene og sette seg ned, så det hadde ikke vært tid til at den forferdelige tingen skulle skje så langt; men det betydde bare at Hermine fikk lov til å se fram til den kommende katastrofen hele timen.
Sikkert nok; etter at professor Pirrevimp hadde kvekket fram at alle kunne gå, og alle gikk, så begynte Harry å gå mot henne; og for sin egen del skyflet Hermine bøkene inn i minkelskinnpungen sin og gikk raskt mot døra og dyttet den åpen og gikk ut i korridoren, og naturligvis fulgte Harry etter henne med et overrasket uttrykk fordi de hadde en avtale om å dra på biblioteket –
«Hermine?» sa Harry idet døra lukket seg bak ham. «Er det noe galt?»
Døra fløy åpen bak Harry straks etter at han hadde lukket den; Harry hoppet så vidt unna før den traff ham, og Padma Patil kom ut av klasserommet med et forskrekkelig bestemt uttrykk på ansiktet.
«Unnskyld meg, herr Potter,» kom de forferdelige ordene, den unge jentas høye stemme ga gjenklang gjennom korridoren som de mørkeste dommedagsklokker, «kan jeg spørre deg om hjelp med noe?»
Harrys øyenbryn hevet seg, og han sa, «Du kan naturligvis spørre.»
«Kan du si oss hvordan man snakker med Salazar Smygards spøkelse? Vi vil at han skal fortelle oss hvordan man finner bøller, slik han forteller deg det.»
Det ble stille i korridoren utenfor klasserommet.
Døra åpnet seg igjen, og Su tittet ut med en nysgjerrig mine –
«Vel, vi får komme oss til biblioteket,» sa Harry hverdagslig, og ansiktet så avslappet ut, «har du noe imot å slå følge med oss?», og begynte å gå i den retningen som førte til biblioteket på oddetallsdager den måneden, og det virket som om Su hadde tenkt å slå følge, men Harrys ansikt vendte seg mot hennes et øyeblikk.
Det var ikke før Harry hadde rundet et hjørne at han trakk fram tryllestaven sin, sa «Stillus» med lav, presis stemme, vendte seg til Padma og sa, «En interessant gjetning, frøken Patil.»
Padma så ganske kry ut, da, og sa, «Jeg burde ha skjønt det tidligere, egentlig. Det var den hvesingen i spøkelsets stemme, jeg burde ha tenkt ormmunn med en gang, selv før han begynte å snakke om Gudrik Griffing.»
Harrys ansikt forandret seg ikke. «Kan jeg få spørre, frøken Patil, om hvorvidt du har delt denne tanken med –»
«Hun sa det foran alle i FULHET,» sa Hermine.
Harrys øyne så ut som om han forsøkte å beregne noe svært raskt, og så sa han, «Hermine, hva er sjansen for at –»
«Hun sa det foran Lavendel og Tracey.»
«Um,» sa Padma. «Burde jeg ikke ha gjort det?»
«Vent her,» gryntet herr Gurgel, og gikk rundt hjørnet; og man hørte lyden av at han banket på Draco Malfangs private rom.
Det var en litt uggen følelse i Traceys mage, og hun minnet seg igjen på at siden Padma hadde avslørt hemmeligheten så kom noen til å fortelle det til Draco Malfang, og det kunne like gjerne være henne, og det var ikke som om hun skyldte Harry Potter noe, og en smygarding måtte gjøre det som var nødvendig for å oppnå sine Ambisjoner.
Hun hadde samlet på Ambisjoner helt siden professor Krengle hadde rakket ned på henne, og så langt hadde hun bestemt seg for at hun ønsket å eie sin egen Nimbus 2000-sopelime, bli super-berømt, gifte seg med Harry Potter, spise sjokoladefrosker til frokost hver dag, og overvinne minst tre mørke herrer bare for å vise professor Krengle hvem som var ordinær.
«Herr Malfang vil ta imot deg,» sa den lave, truende stemmen til herr Gurgel idet han kom tilbake. «Og det er best for deg at han ikke synes at du kaster bort tida hans.» Gutten tårnet over henne et øyeblikk, og trådte så til side.
Tracey la til det å ha sine egne tjenere til lista over Ambisjoner, og gikk inn.
Malfangs private soverom så akkurat ut som Dafnias. Helt privat hadde hun håpet på krystallkroner av diamant eller gullfresker på veggene – hun ville aldri ha sagt det så Dafnia kunne høre henne, men adelsslekta Malfang var et steg opp fra Grønbek. Men det var bare et lite soverom likt Dafnias, og den eneste forskjellen var at Malfangs greier var dekorert med sølvslanger istedenfor smaragdplanter.
Idet hun trådte over dørstokken, reiste Draco Malfang – som var perfekt kledt og velstelt selv inne på sitt eget soverom – seg opp fra kontorstolen for å hilse henne velkommen med et lite, vennlig bukk, og hadde på et sjarmerende smil akkurat som om hun var noen som betydde noe, hvilket gjorde Tracey så nervøs at hun glemte alt hun hadde øvd på inne i hodet sitt og bare buste ut med, «Jeg har noe å fortelle deg!»
«Ja, Grylius sa det,» sa Draco Malfang glatt. «Vær så god, frøken Davidsen, sett deg ned.» Han pekte på sin egen kontorstol, idet han selv satte seg ned på senga.
Hun følte seg lettere animert, idet hun forsiktig satte seg i Malfangs egen stol; ubevisst beveget fingrene hennes seg over kutten for å justere måten de falt over knærne hennes på, for å forsøke å få dem til å se like elegante og glatte ut som Draco Malfangs –
«Så, frøken Davidsen,» sa Draco Malfang. «Hva ønsket du å fortelle meg?»
Tracey nølte, og så, da Malfangs ansikt begynte å se litt utålmodig ut, så stammet hun det bare fram, alt Padma hadde sagt om at Salazar Smygards spøkelse sendte Harry Potter ut for å stoppe bøller og også det Dafnia hadde fortalt henne om at Hermine Grang var en del av det –
Draco Malfangs uttrykk endret seg overhodet ikke mens hun snakket, ikke det minste, og det gikk opp for Tracey med et sykelig sug i magen.
«Du tror meg ikke!» sa hun.
En kort pause.
«Vel,» sa Draco Malfang, med et smil som ikke var fullt så sjarmerende som det forrige, «Jeg tror at det var det Padma sa og det Dafnia sa, så takk uansett, frøken Davidsen.» Gutten reiste seg fra der han hadde sittet på senga, og Tracey, helt uten å tenke seg om, reiste seg fra stolen.
Mens han fulgte henne til døra, akkurat idet han skulle til å vri på dørklinken, gikk det opp for Tracey at – «Du spurte meg ikke om hva jeg ønsket i bytte for denne informasjonen,» sa hun.
Draco Malfang ga henne et slags blikk, hun visste ikke helt hva det skulle bety, og han sa ikke noe.
«Vel, uansett,» sa Tracey, og gjorde en plutselig endring i sin tidligere Plan, «Jeg ønsker ingenting til gjengjeld, jeg ville bare være vennlig.»
Et kort overrasket uttrykk syntes på Draco Malfangs ansikt før det igjen glattet seg ut, og han sa, «Det er ikke så enkelt å bli venn med en Malfang, frøken Davidsen.»
Tracey smilte, og mente det. «Vel, da skal jeg bare fortsett å være vennlig, da,» sa hun, og forlot rommet med litt ekstra sprett i steget, og følte seg som en virkelig smygarding for kanskje den første gangen i sitt liv. Hun hadde nettopp bestemt at Draco Malfang også skulle være en av ektemennene hennes.
Etter at jenta hadde gått, kom Grylius inn, lukket døra igjen og sa, «Er alt i orden, herr Malfang?»
Draco sa ingenting til sin tjener og venn. Øynene hans stirret ut i ingenting, som om han forsøkte å stirre gjennom veggene i soverommet, gjennom Galtvorts innsjø som omga Smygards fangekjellere, gjennom jordskorpen og atmosfæren og støvet mellom stjernene i Melkeveien, helt ut i den fullstendige tomheten og mørket mellom galaksene som ingen trollmann og ingen vitenskapsmann noen gang hadde sett.
«Herr Malfang?» sa Grylius, og begynte å høres litt bekymret ut.
«Jeg kan ikke tro at jeg trodde på hvert eneste ord av det der,» sa Draco.
Dafnia gjorde ferdig sine siste centimetere om transfigurasjon og tittet opp, tvers over Smygards oppholdsrom, der Milly Bylling fremdeles gjorde lekser. Det var på tide å ta en Avgjørelse.
Hvis FULHET skulle gå rundt og forsøke å lamslå bøller, så ville ikke bøllene like det; det var åpenbart. Og de ville forsøke å gjøre noe ubehagelig med det, det var også åpenbart. På den annen side, hvis bøllene virkelig ble ekle å ha med å gjøre, så kunne Hermine be Harry Potter om hjelp, eller de kunne slå sammen krenglepoengene sine og be forsvarsprofessoren om en tjeneste … Nei, den tingen Dafnia var virkelig bekymret for var om denne affæren ville bli dårlig mottatt av professor Slur. Du ville bare aldri havne på feil side av det Slur likte.
Men siden den dagen hun hadde utfordret Nilus til en Eldgammel Duell, hadde hun lagt merke til at folk så på henne på en annen måte. Selv smygardingene som ertet henne så annerledes på henne. Det begynte å gå opp for Dafnia at det å være en datter av den urgamle adelsslekta Grønbek ga langt mer respekt hvis du var en vakker heltinne som var født inn i en urgammel adelsslekt, og ikke bare en pen adelsjente. Det var forskjellen mellom å ha din rolle spilt av den mest prominente kvinnelige skuespilleren, og å ha din rolle spilt av en to galleoners tilfeldig frilanser med hvinende latter.
Å bekjempe bøller var muligens ikke den beste måten å bli en heltinne på. Men far hadde en gang fortalt henne at problemet med å ikke gripe muligheter var at det var vanedannende. Hvis du sa til deg selv at du heller ventet på en bedre mulighet, så ville du sannsynligvis si det samme til deg selv neste gang. Far hadde sagt at folk flest brukte hele livet på å vente på en mulighet som var god nok, og så døde de. Far hadde sagt at selv om det å gripe muligheter ville medføre at all slags ting kunne gå galt, så var det ikke på langt nær så ille som å være en håpløs klump. Far hadde sagt at etter at hun fikk for vane å gripe muligheter, så var tida inne til å velge mulighetene med omhu.
På den annen side; mor hadde advart henne mot å stole på alle fars råd, og hadde sagt at Dafnia ikke fikk lov til å spørre om fars sjette år på Galtvort før hun var minst tretti år gammel.
Men til syvende og sist hadde far fått mor til å gifte seg med ham, og med hell plottet seg inn i en urgammel adelsslekt, så det var jo også det å ta hensyn til.
Milly Bylling gjorde seg ferdig med leksene og begynte å legge vekk tingene sine.
Dafnia reiste seg fra pulten og gikk bort til henne.
Milly svingte beina vekk fra bordet og reiste seg opp, slang bokveska over en skulder, og tittet opp på Dafnia som kom gående, med et forvirret uttrykk på ansiktet.
«Hei, Milly,» sa Dafnia idet hun kom nærmere, og gjorde stemmen sin lav og opphisset, «gjett hva jeg fant ut i dag?»
«Den greia med at Salazar Smygards spøkelse hjelper Grang?» sa Milly. «Det har jeg allerede fått med meg –»
«Nei,» sa Dafnia med en lav og forsiktig stemme, «dette er til og med bedre.»
«Virkelig?» sa Milly, i en tilsvarende lav og opphisset stemme. «Hva er det?»
Dafnia så seg konspiratorisk rundt. «Kom til rommet mitt, så skal jeg fortelle deg det.»
De gikk bort til trappene som førte nedover; de private rommene var til og med lavere ned i innsjøen enn soverommene for syvende klasse …
Snart etter satt Dafnia i den komfortable kontorstolen sin, og Milly hadde satt seg godt til rette på sengekanten.
«Stillus,» sa Dafnia, da begge hadde satt seg; og istedenfor å putte tryllestaven tilbake innenfor kutten, lot Dafnia bare hånda falle naturlig ned langs siden, der den fremdeles holdt tryllestaven, bare i tilfelle.
«O-kei,» sa Milly. «Hva er det?»
«Vet du hva jeg har funnet ut?» sa Dafnia. «Jeg har kommet fram til at du får vite om rykter så raskt, du vet om ting før de faktisk skjer.»
Dafnia hadde halvveis forventet at Milly skulle bli blek og besvime, og hun gjorde ikke egentlig det, men jenta hadde noen ganske merkelige rykninger før hun startet å stamme fram benektelser.
«Å, ta det rolig, du trenger ikke å bekymre deg,» sa Dafnia med sitt søteste smil, «jeg vil ikke fortelle noen andre at du er en seerske. Jeg mener, vi er jo venner, ikke sant?»
Rianna Filthorn, syvendeårs smygarding, jobbet ivrig med nok en seksti centimeters stil (hun tok alle fag utenom clairvoyanse og gompologi, og det virket som om ØGLE-året hennes besto av bare lekser) da husstyreren hennes kom fram til bordet hun jobbet ved og bjeffet «Bli med meg, frøken Filthorn!» og gikk videre alt mens hun febrilsk begynte å pakke sammen pergament, fjærpenn og bøker.
Da hun til slutt tok igjen professor Slur ventet han rett utenfor rommet og stirret på henne med halvlukkede øyne som så altfor intense ut; og før hun kunne spørre hva dette dreide seg om spant han rundt og marsjerte nedover gangene, så hun måtte skynde seg for å holde følge.
Turen deres førte dem ned et sett trapper og så et nytt sett, under det hun hadde trodd var det laveste nivået i Smygards fangekjellere. Og korridorene begynte å se eldre ut, arkitekturen så ut til å gå flere århundrer tilbake, til en tid der store, ujevne steiner ble holdt sammen av simpel mørtel. Hun begynte å undres på om professor Slur tok henne med til de virkelige fangekjellerne hun hadde hørt rykte om, Galtvorts virkelige fangekjellere som hadde blitt avsperret for alle andre enn de ansatte; og om professor Slur kanskje gjorde forferdelige ting der nede mot uskyldige, hjelpeløse unge jenter, men det var sannsynligvis bare en ønskedrøm fra hennes side.
De gikk ned nok et sett med trapper, og kom ut i et rom som ikke var et rom i det hele tatt, men en tom steinhule med en enkelt dør, gjennomhullet av mange mørke åpninger og opplyst av en enslig fakkel av eldgammel type som startet å brenne idet de kom inn.
Deretter tok professor Slur fram tryllestaven sin og begynte å kaste formel etter formel, hun mistet oversikten over antallet; og så, da eliksirmesteren var ferdig, vendte han seg mot henne, låste sine intense øyne til hennes, og sa med en stemme som ikke var den vanlige, slepende, men helt jevn, «Du vil ikke si noe til noen om denne saken, frøken Filthorn; ikke nå, og ikke senere. Hvis du aksepterer det, så nikk. Hvis ikke, så snur vi oss og går tilbake.»
Hun nikket, skrekkslagen, og med et merkelig håp som startet å gry i hjertet hennes (vel, ikke akkurat i hjertet).
«Oppgaven jeg har til deg er svært enkelt, frøken Filthorn,» sa professor Slurs tonløse stemme, «og din ekstremt generøse belønning på femti galleoner er bare for å kompensere deg for å få hukommelsen din justert i etterkant.»
Hun trakk pusten, helt ufrivillig. Familien hennes var nok velstående, men de hadde andre døtre og innvilget henne et heller stramt budsjett, og det var definitivt mye penger for henne.
Så rapporterte ørene hennes at de hadde hørt ordene justert hukommelse og et øyeblikk ble hun indignert, det var ikke noe poeng hvis hun ikke kunne beholde minnene, hva slags jente trodde professor Slur at hun var?
«Du kjenner sikkert til,» sa Severus Slur, «frøken Hermine Grang, Solskinnsgeneralen?»
«Hva?» sa Rianna Filthorn i plutselig frykt og avsky. «Hun er i første klasse! Æsj!»