Den røde ildstrålen traff Hanna rett i fjeset, vippet henne over ende og sendte hodet hennes med et dunk rett i steinveggen, hvor det bleke ansiktet hennes så ut til å bli hengende et øyeblikk, innrammet av flyvende strå av brungyllent hår, før hun kollapset på bakken i en haug av kuttetøy og hårstrå, idet den tredje og endelige salven med flammende grønne spiraler tok ned fiendens skjoldformel.
Marsdagene marsjerte forbi, fylt av timer og studier og hjemmelekser, frokost og lunsj og middag.
Griffinggutten stirret på de åtte av dem, anspentheten var tydelig i hvert ord av kroppsspråket, ansiktet hans gjorde bevegelser, men det kom ingen lyd; og så slapp hendene hans grepet om smygardguttens krage, og han gikk av gårde uten at noen sa et ord. (Vel, Lavendel sa nesten et ord – munnen hennes var nettopp i ferd med å åpne seg i indignasjon, kanskje fordi hun ikke hadde fått sjansen til å framføre talen sin – men heldigvis så Hermine det og gjorde tegnet som betydde HOLD KJEFT.)
Og så var det naturligvis soving. Man vil jo ikke glemme det med sovingen bare fordi det virker så normalt.
«Stimulus!» sa den unge stemmen til Susanne Beining, og Hermines øyne åpnet seg og leppene hennes trakk inn luft med et gisp, lungene hennes føltes tunge som om en tung vekt lå på brystet hennes. Ved siden av henne holdt Hanna allerede på å sette seg opp, mens hun holdt hodet i hendene og skar en grimase. Dafnia hadde advart dem om at dette ville bli en ‘hard’ kamp, noe som hadde gjort Hermine litt urolig, og det samme gjaldt visst for alle sammen. Bortsett kanskje fra Susanne, som bare hadde møtt opp på det avtalte tidspunktet, og fulgt med dem uten å si noe, og slåss mot syvendeårs-bølla til hun var den siste jenta som fremdeles sto. Kanskje griffingen hadde nølt med å slåss mot den siste datter av Beining, eller kanskje Susanne bare hadde vært veldig heldig; uansett, da Hermine forsøkte å sette seg opp igjen, så innså hun at brystet hennes hadde føltes veldig tungt fordi det var, faktisk, en ganske stor kropp som hadde falt sammen og landet oppå henne.
Heller ikke ville du ønske å glemme det der med magi, selv om det faktiske øyeblikket der du kastet en formel utgjorde bare en helt minimal del av dagen din. Det var tross alt hele poenget med Galtvort.
«Okei, hva med om vi sklir rundt på skateboard?» sa Lavendel. «Vi kunne komme oss fortere rundt enn ved å gå. Og så ville vi se kjempekule ut på skateboard, gompeartefakter er kanskje ikke like kjappe som sopelimer, men de ser tøffere ut – vi burde stemme over det –»
Når det gjaldt den tida som ble til overs, så brukte du den til ting som falt naturlig for deg: sladder om romanser i de øvre klassetrinnene, eller bøker og studietimer.
Hermine strakte ut en skjelvende hånd mot sin utgave av Galtvorts historie fra der den hadde falt; boka som hun alltid fant trøst i lå bare litt unna der hun selv hadde endt opp på gulvet, etter at den øvreårige jenta i rødstripete kutte hadde skubbet henne inn i veggen. Og så hadde den eldre griffingheksa gått videre uten å se seg tilbake, bare hvisket fram et «Salazars –» og et ord som gjorde mer vondt enn noe smygardingene sa om grumser, ‘grums’ var bare et merkelig trollmannsord, men Hermine kjente godt til det ordet griffingen hadde sagt. Hun kunne ikke bli vant til det, hun kunne ikke bli vant til å bli hatet. Det gjorde fremdeles like vondt hver gang det skjedde, og på et vis gjorde det enda mer vondt når det kom fra griffingene som liksom skulle være de snille.
Harry hadde delt ut åtte av sine soldater til de andre armeene, som han hadde fått beskjed om; han hadde frivillig gitt fra seg to kaosløytnanter, Tommy Ding ble sendt til Dragearmeen, og så byttet han bort Jokum Finnimann til henne mot Blaise Zabini, som han sa ble ‘suboptimalt utnyttet’ i Solskinn. Lavendel hadde valgt å bli med det meste av FULHET i Solskinn; Tracey hadde bestemt seg for å bli i Kaos.
«Så du kan bruke sjarmen på general Potter?» sa Lavendel, mens Hermine ignorerte begge to så hardt hun kunne. «Jeg må få lov til å si, Tracey, at jeg tror at vår Solskinnsgeneral allerede har festet et godt grep om ham – det ville være lettere å overbevise Hermine om at dere tre burde ha en av de der, du veit, ordningene –»
Hittil hadde ingen funnet ut av hva slags kløktige planer Draco Malfang pønsket på.
«Sikker?» sa Harry Potter, og hørtes litt motvillig ut. «Du vet at en rasjonalist aldri noensinne er sikker på noe som helst, Hermine, ikke en gang at to og to blir fire. Jeg kan ikke faktisk lese sinnet til Malfang, og hvis jeg kunne, så kunne jeg ikke være sikker på at han ikke var en perfekt psykoblokker. Alt jeg kan si er at basert på det jeg har sett av Malfang, så er det langt mer plausibelt enn det Dafnia Grønbek tror, at han faktisk prøver å vise smygardingene en bedre vei. Vi burde … vi burde virkelig forsøke å støtte opp om det, Hermine.»
(Vel, det virket som om Harry mente at Draco Malfang var på den gode siden. Problemet var bare at Harry også hadde en tendens til å stole på slike folk som professor Krengle.)
«Professor Krengle,» sa Harry, «jeg er bekymret over det hatet huset Smygard ser ut til å utvikle mot Hermine Grang.»
De satt på forsvarsprofessorens kontor, Harry satt et godt stykke unna skrivebordet (og allikevel var følelsen av umiddelbar katastrofe godt merkbar), den tomme bokhylla dannet fremdeles en ramme rundt professor Krengles stadig mer hårløse hode. Koppen som balanserte på Harrys hofte var fylt med professor Krengles obskure, sannsynligvis-dyre kinesiske te, og det sa noe om måten Harry hadde tenkt på i det siste at for å drikke av den måtte han foreta et bevisst valg.
«Og dette angår meg av hvilken grunn?» sa professor Krengle, og nippet til teen sin.
«Nå ja, vel,» sa Harry, «det der bare overser jeg – åh, kom igjen, professor Krengle, du har plottet for å gjenopprette huset Smygards rykte minst siden den første fredagen i år.»
Det kunne ha kanskje vært en bitteliten sprekk av et smil, i kantene av de tynne, bleke leppene; men på den annen side, det kunne også muligens ikke ha vært det. «Jeg tror at huset Smygard vil klare seg greit til slutt, herr Potter, uavhengig av skjebnen til ei enkelt jente. Men jeg er enig i at akkurat nå ser det ikke spesielt lystig ut for din lille venn. Bøller fra to hus, mange av dem fra mektige familier med gode forbindelser, ser frøken Grang som en trussel mot deres rykte og en skam mot deres stolthet. Det er et svært kraftfullt motiv for å skade henne; og allikevel blekner det mot den rå misunnelsen fra griffingene, som ser at en fra utsiden får de heroismens laurbær som de har drømt om siden barndommen.» Nå var smilet på professor Krengles lepper absolutt til stede, enskjønt tynt. «Og så er det de i huset Smygard som hører at Salazar Smygards spøkelse har forlatt dem til fordel for en grums. Jeg lurer på om du i det hele tatt kan forestille deg, herr Potter, hvordan slike som dem ville reagere på det? De som ikke tror på det, ville gladelig drept frøken Grang for fornærmelsen. Og når det gjelder de smygardingene som undres, innerst inne, i et eller annet stille sted inne i dem selv, om det kanskje kunne være sant … deres indre panikk er noe det er svært vanskelig å vurdere.» Professor Krengle nippet likevektig til teen. «Når du får mer erfaring, herr Potter, vil du se slike konsekvenser før du begynner å plotte. Slik det er nå, får du dårlig hjelp av din bevisste ignoranse av all menneskelig natur som du ikke liker.»
Harry nippet til sin egen te.
«Ah …» sa Harry. «Professor Krengle … hjelp?»
«Jeg har allerede tilbudt frøken Grang min hjelp,» sa professor Krengle, «i det øyeblikket jeg forutså hvordan dette ville utvikle seg. Min elev fortalte meg, på en høflig måte, at jeg ikke skulle blande meg inn i hennes saker. Og hun vil heller ikke gi deg noe annet svar, regner jeg med. Siden jeg har lite både å vinne og tape i denne saken, så har jeg heller ikke tenkt til å anstrenge meg ytterligere.» Forsvarsprofessoren trakk på skuldrene, med tekoppen holdt stødig i det nøyaktig riktige høflige grepet, slik at væskens overflate ikke en gang så ut til å bevege på seg idet professor Krengle lente seg bakover i stolen. «Ikke bekymre deg for mye, herr Potter. Akkurat nå er det mange sterke følelser rundt frøken Grang, men hun er i mindre fare enn du kanskje forestiller deg. Når du blir eldre, vil du lære at det vanlige folk først og fremst gjør er ingenting.»
Konvolutten som Smygard-systemet hadde levert til Dafnia under lunsjen var usignert, som vanlig; pergamentet inne i den oppga et tidspunkt og et sted, og sa, enkelt, ‘vanskelig’.
Det var ikke det som hadde bekymret Dafnia. Den som hadde bekymret Dafnia var at hun noterte seg at Milly ikke ville se i hennes og Traceys retning under lunsjen den dagen. Hun hadde bare stirret rett fram på tallerkenen sin og spist. Milly hadde tittet opp bare en gang, som Dafnia hadde sett, i retning Håsblås-bordet, og så vendte hun øynene raskt ned igjen; skjønt Dafnia var for langt unna til å kunne se Millys ansiktsuttrykk, siden Milly hadde satt seg ned langt fra henne og Tracey.
Dafnia hadde grublet på dette under lunsjen, med en kvalm følelse i magen ulik noe hun kunne huske å ha hatt tidligere, og den hadde fått henne til å stoppe å spise før hun var halvferdig med første porsjon.
Det jeg Ser må skje … det får sannsynligvis det å bli spist av dødskappesvevere til å ligne på et teselskap …
Det var ingen bevisst avgjørelse Dafnia tok, absolutt ikke slik smygardinger var ment å gjøre, ingen avveining av personlige fordeler.
Istedenfor –
Dafnia fortalte Hanna og Susanne og alle sammen, at hennes informant hadde advart henne om at den neste bølla kom til å sikte seg inn på håsblåsinger spesielt, og at bølla planla å risikere lærernes vrede ved å virkelig skade enten Hanna eller Susanne, som i, seriøst, og at de to ville måtte stå over denne.
Hanna hadde gått med på å holde seg utenfor.
Susanne hadde –
«Hva er det du gjør her?» ropte general Grang, skjønt det var en slags blanding av rop og hvisking.
Susannes runde ansikt forandret seg ikke, som om håsblåsjenta plutselig hadde utviklet den typen erfaren tomhet som Dafnias egen mor brukte. «Er jeg virkelig her?» sa Susanne rolig.
«Du sa at du ville stå over denne gangen!»
«Sa jeg det?» sa Susanne. Hun snurret tryllestaven hverdagslig i en hånd, og lente seg mot steinveggen der de ventet; det rødbrune håret hennes plasserte på en eller annen måte seg selv perfekt ordnet mot den gule kanten av heksekutten. «Jeg lurer på hvorfor. Kanskje jeg ikke ville at Hanna skulle få merkelige ideer. Du vet, Håsblås-lojalitet.»
«Hvis du ikke forlater oss,» sa Solskinnsgeneralen, «så avblåser jeg dette oppdraget, og så går vi alle tilbake til lesesalene våre, frøken Beining!»
«Hei!» sa Lavendel. «Vi stemte ikke over –»
«Greit for meg,» sa Susanne, som holdt et stødig blikk mot den andre enden av korridoren der den slo seg sammen med den flislagte gangen hvor de hadde blitt fortalt at bølla skulle komme. «Da blir jeg bare her alene, da.»
«Hvorfor –» sa Dafnia, med hjertet i halsen. Hvis jeg forsøker å endre det, hvis noen forsøker å endre det, så vil virkelig forferdelige, forskrekkelige, ikke bra, ekstremt dårlige ting skje. Og så vil det skje uansett. «Hvorfor gjør du dette?»
«Det er ikke likt meg,» sa Susanne. «Jeg vet det. Men –» Susanne trakk på skuldrene. «Folk oppfører seg ikke alltid som seg selv, vet du.»
De ba pent.
De tryglet.
Susanne sa ikke engang noe mer, hun bare fortsatte å holde utkikk og vente.
Dafnia gråt nesten, hun undret seg stadig over om hun hadde forårsaket dette, hvis det å forsøke å forandre Skjebnen fikk dette til å bli verre –
«Dafnia,» sa Hermine, med en stemme mye høyere enn vanlig, «gå og hent en lærer. Løp.»
Dafnia spant rundt på hælen og satte av gårde i den andre retningen i korridoren, og så innså hun noe, og så snudde hun seg tilbake til dit alle de andre jentene utenom Susanne så på at hun forlot dem, og Dafnia, som følte seg som om hun skulle kaste opp, sa, «Jeg kan ikke …»
«Hva?» sa Hermine.
«Jeg tror det blir verre hver gang du prøver å motvirke det som er skjebnebestemt,» sa Dafnia. Det var slik det noen ganger var i skuespill.
Hermine stirret på henne, og så sa Hermine, «Padma.»
Den andre ravnklojenta satte av sted straks, uten å diskutere. Dafnia så henne forlate dem, og visste at Padma ikke var like flink til å løpe som henne, og nå lurte hun på om det kanskje ville vise seg å være den eneste grunnen til at hjelpen ville komme for sent …
«Bøllene er her,» sa Susanne lakonisk. «Heisan, de har et gissel.»
Alle sammen virvlet rundt, og tittet, og så –
Tre eldre bøller; Dafnias øyne kjente igjen Arsenia Belgmørch, som var en toppløytnant i en av armeene i syvendeklasse, og Terkel Sverthe som var nummer to i Galtvorts duellklubb, og verst av alt, Robert Juksom III, i sjetteklasse, som hadde en far som nesten helt sikkert var en dødseter.
Alle tre var omgitt av skjoldformler, blå tåker som glødet under overflaten i striper av andre farger og viste tegn til fasettering over, skjold med flere lag, som om de tre trodde de slåss mot seriøse duellanter og hadde brukt tilsvarende med energi.
Og bak dem, bundet og støttet opp av glødende rep, var Hanna Abom. Øynene hennes var utvidede og fylt av panikk, og munnen hennes beveget seg, skjønt de ikke kunne høre noe gjennom Stillus’en de hadde satt opp tidligere.
Så gjorde Juksom et kast med tryllestaven, og de glødende repene kastet Hanna mot dem, det var et lite plopp idet Hannas kropp suste gjennom Stillus-barrieren; Susannes tryllestav pekte umiddelbart på Hanna og Susannes stemme mumlet «Vingardium Leviosa» –
«Løp!» skrek Hanna, idet hun ble mykt senket ned mot gulvet.
Men korridoren foran dem og bak dem var nå blokkert av et glødende grått felt, en barriereformel som Dafnia ikke kjente igjen.
«Trenger jeg å forklare hva dette handler om?» sa Sverthe med falsk jovialitet. Den syvendeårs duellanten hadde tatt på seg et kjekt smil som ikke nådde fram til øynene. «Vel, bare for sikkerhets skyld, dere små, upraktiske vesener, og det inkluderer deg, frøken Grønbek; dere har skapt mer enn nok trøbbel og dere har fortalt mer enn nok løgner. Vi tok med oss den lille vennen deres bare for å sørge for at alle vet at vi tok dere alle sammen – skjønt jeg antar at den andre ravnklojenta gjemmer seg rundt et hjørne eller klamrer seg fast til taket et sted? Vel, det spiller ingen rolle. Dette er deres –»
«Nok snakking,» sa Robert Juksom III, «tid for smerte,» og løftet staven sin. «Spasmio!»
Akkurat samtidig pekte Susanne framover med tryllestaven sin og sa «Prismatis!» og en liten regnbuesfære dannet seg omtrent øyeblikkelig midt i lufta, miniatyrbarrieren var så kondensert og strålende at den holdt seg intakt selv da Juksoms heksing traff den og spratt tilbake mot Belgmørch, som veivet med tryllestaven for å få bort den mørke strålen; og så et øyeblikk senere var den mangefargede gløden borte.
Dafnias øyne utvidet seg et øyeblikk, hun hadde aldri tenkt på å bruke en prismatisk sfære på den måten –
«Juksy, kjære?» sa Belgmørch. Leppene hennes utvidet seg i et ondskapsfullt smil. «Jeg trodde vi hadde snakket om dette. Først slår vi dem, så leker vi.»
«V-vær så snill,» sa Hermine Grang med sviktende stemme, «la dem gå – jeg, jeg, jeg lover at jeg –»
«Åh, virkelig,» sa Sverthe i et irritert tonefall. «Har du tenkt til å tilby deg å overgi deg hvis vi lar de andre gå? Men vi har dere alle, nå.»
Så smilte Juksom. «Det kunne være morsomt,» sa junior-dødseteren fra sjette klasse, bløtt og truende. «Hvordan ville det være om du slikker skoene mine, grums, og en av dine venner kan gå? Velg den du liker best, og la de andre være igjen for å få det vondt.»
«Niks,» sa den unge stemmen til Susanne Beining, «det kommer ikke til å skje,» og med en blindende rask bevegelse sprang håsblåsjenta til venstre akkurat idet en rød lammestråle brøt ut fra Belgmørchs tryllestav, Dafnia kunne nesten ikke se bevegelsen idet Susanne så ut til å treffe korridorens vegg og så sprette tilbake fra den som om hun var en gummiball, og føttene hennes hamret inn i Juksom ansikt, det trengte ikke gjennom skjoldet, men sjetteklassingen sjanglet allikevel bakover av kraften og Susanne fulgte ham ned og foten hennes trampet på guttens stavarm, nok en gang var skjoldet i veien, «Senilum totalis!» ropte Sverthe og Parvati ropte «Prismatis!» og regnbueveggen dannet seg, men den flammende blå strålen gikk rett igjennom det som om det ikke en gang var der, strålen bommet på Susanne med noen få centimeter, det var en virvelvind av bevegelser som Dafnia ikke kunne følge, i løpet av denne bevegelsen fikk Belgmørch beina slått vekk under seg, men den eldre heksa bare rullet tilbake i stående posisjon, og så –
Dafnia så det komme, og leppene hennes begynte å forme ordene «Pris –» men det var allerede for sent.
Tre glitrende salver hamret inn i Susanne samtidig; hun hadde tryllestaven løftet som om hun kunne kontre dem og så var det et hvitt lysglimt idet heksingene traff det magiske treet, men så vred Susannes bein på seg og sendte henne flyvende inn i en vegg. Hodet hennes traff veggen med en merkelig knekkende lyd, og så datt Susanne overende og lå stille med hodet i en tilsynelatende pussig vinkel, fremdeles med et fast grep om tryllestaven i en utstrakt hånd.
Et øyeblikk av frossen stillhet.
Parvati fortet seg over til der Susanne lå, presset en tommel over pulspunktet på Susannes håndledd, og så – så, sakte, skjelvende kom Parvati seg på beina, med store øyne og –
«Pulsum exponerio,» sa Sverthe akkurat idet Parvati åpnet munnen, og Susannes kropp ble omgitt av en varm, rød glød. Nå gliste den syvendeårs gutten virkelig. «Sannsynligvis bare et brukket kragebein, ville jeg sagt. Men bra forsøk.»
«Merlin, de er vrange,» sa Juksom.
«Dere hadde meg et sekund der, småjenter.» Den syvendeårs jenta smilte ikke i det hele tatt.
«Tordnum!» skrek Dafnia, løftet tryllestaven over hodet sitt og fokuserte hardere enn hun hadde gjort i hele sitt liv. «Gråskalletakio! Lysesve –»
Hun så ikke en gang heksingen som tok henne ned.
Hermine følte støtet fra Stimulus vekke henne opp, og en slags intuitiv strategiforståelse gjorde at hun ikke rullet seg rett opp på beina; det hadde vært en fullstendig håpløs kamp, og hun visste ikke hva hun kunne gjøre, men et eller annet instinkt fortalte henne at det å komme seg kjapt opp på beina ikke var det rette.
Hun åpnet øynene sine som små sprekker, og den tynne stripen av lys som kom inn viste Parvati som rygget unna fra alle tre bøllene, den siste jenta som fremdeles sto oppreist etter det Hermine kunne se.
Og øynene viste henne også Tracey som hadde falt ikke langt fra henne, og Hermines tryllestav var fremdeles i hendene hennes; og så, med et desperat håp om at smygardjenta ville vise mer sunn fornuft enn hun vanligvis gjorde, utførte Hermine bevegelsene med tryllestaven så ubemerkelig hun kunne, og hvisket, knapt uten å bevege leppene, «Stimulus».
Hermine følte at formelen fungerte, men Tracey beveget seg ikke. Hermine håpet at det var fordi Tracey var kløktig, og ventet på en sjanse til å …
Hva kunne de gjøre?
Hermine visste ikke, og panikken som hadde ligget på lur underveis i kampen startet å spise henne opp innvending nå da hun lå stille, nå da hun forsøkte å tenke, nå da hun kunne se at alt var absolutt håpløs.
Det var da Hermine hørte et dunk, og skjønt det nå var utenfor hennes synsvidde, visste hun at Parvati hadde falt.
Et øyeblikks stillhet kom og gikk.
«Hva nå?» sa stemmen til den skremmende-bløte gutten.
«Nå vekker vi opp grumsa,» sa den presise stemmen til den skremmende/formelle gutten, «og finner ut hvem som virkelig står bak dem, ikke Salazar Smygards spøkelse.»
«Nei, søtinger,» sa stemmen til den skremmende/søte jenta, «først binder vi alle sammen svært grundig –»
Og så kom det en lyd som fra lyn og torden, og Hermines øyne utvidet seg i sjokk før hun kunne beherske seg, og i sitt utvidete synsfelt kunne hun se den skremmende/bløte gutten vri seg i kramper mens gule buer av energi krabbet over ham lik store flammende ormer. Tryllestaven fløy ut av hånda hans mens han kollapset på gulvet, vred seg i spasmer, og et øyeblikk etter lå han rolig.
«Sover alle andre nå?» sa en stemme. «Bra.»
Susanne Beining reiste seg fra gulvet nær der den skremmende/bløte gutten hadde stått, med nakken fremdeles bøyd på en pussig måte. Så rullet hun hodet rundt på skuldrene, en henslengt bevegelse, og så var hodet hennes rett igjen.
Den førsteårige jenta med rundt ansikt sto og betraktet de to gjenværende bøllene med en hånd plassert utfordrende på hoften.
Med et glis.
Og omgitt av mangefasettert blå tåke.
«Polyksir!» spyttet bøllejenta fram.
«Polydrikkus reverso!» brølte den gjenværende bøllegutten.
Noe med form som et speilvendt skjerf spyttet ut av tryllestaven hans –
Passerte uten motstand gjennom tåka som omga Susanne –
Et øyeblikk glødet hun i en merkelig speilfarge, som en refleksjon av seg selv –
Og så falmet gløden.
Den unge jenta sto der fremdeles, med hånda på hoften.
«Feil,» sa Susanne.
«Og dette er sannheten,» sa Susanne. «I tilfelle ingen har fortalt dere det tidligere –»
I den lille hånda hennes løftet en tryllestav seg, uklart synlig gjennom den blå tåka som omga den.
«Du bøller ikke med ‘Blåsingene,» sa Susanne, og med et grått glimt så lyst at det gjorde vondt i Hermines halvlukkede øyne, startet den virkelige kampen.
Den pågikk en stund.
Noe av taket ble smeltet.
Jentebølla forsøkte å skrike fram et tilbud om våpenhvile, at de ville forlate stedet og ta Juksom med seg, og Susanne skrek ut stavelsene til en forbannelse som Hermine kjente igjen som Abi-Dalzims Grusomme Vissenhet som var ulovlig i syv land.
Til slutt lå bøllejenta bevisstløs og ikke-gjenoppvekkelig på gulvet, og den siste bøllegutten hadde flyktet og etterlot seg kompanjongenes kropper, og Susanne lente seg mot en av veggene, badet i svette og med den svidde kutten våt av svettemerker, med anstrengt pust, og venstre arm grep om høyre skulder.
Etter en stund rettet Susanne seg opp, og snudde seg for å se bort mot der hennes med-hekser sov på gulvet.
Vel, de burde ha sovet på gulvet.
Lavendel satt allerede oppreist med øyne så store som vannmeloner.
«Det …» sa Lavendel.
«Var …» sa Tracey.
«Hva?» sa Hermine.
«Jeg mener, hva?» sa Parvati.
«Kult!» sa Lavendel.
«Åh, pokker,» sa Susanne Beining. Ansiktet hennes hadde allerede sett litt blekt ut under svetten, og nå ble det blekere, det så nesten fryktelig hvitt ut. «Eh … kunne jeg overbevise dere om at dere hallusinerte alt det der?»
Blikk ble kjapt utvekslet. Hermine tittet på Parvati, Parvati tittet på Lavendel, Lavendel møtte kjapt blikket til Tracey.
De fire av dem tittet tilbake på Susanne og ristet på hodene.
«Åh, pokker,» sa Susanne igjen. «Hør, jeg kommer tilbake om et par minutter men jeg må virkelig gå nå vær så snill å ikke si dette til noen ha det!»
Og Susanne sprang ut i gangen, og beveget seg overraskende fort, før noen kunne si noe mer.
«Nei, jeg mener det, hva?» sa Parvati.
«Stimulus,» sa Hermine, og pekte med tryllestaven mot Dafnia, hvis kropp hun ikke hadde vært i stand til å se tidligere; og Lavendel pekte staven sin mot Hannas kropp og sa det samme.
Hannas øyne åpnet seg og hun forsøkte febrilsk å rulle seg opp på føttene, men kollapset og falt på gulvet før hun var halvveis.
«Det er greit, Hanna!» sa Lavendel. «Vi vant.»
«Vi hva?» sa Hanna fra den lille haugen sin på gulvet.
Dafnia hadde ikke beveget seg, men Hermine kunne se brystet hennes heve og senke seg, og pusterytmen virket normal nok. «Jeg tror hun er i orden,» sa Hermine, «men –» Hun stoppet et øyeblikk for å svelge, og munnen hennes var fremdeles tørr. Dette hadde kommet helt, helt, helt ut av kontroll. «Jeg tror vi burde få med oss Dafnia til madam Pomfrit …»
«Greit, greit, bare gi meg noen sekunder her så vil jeg sannsynligvis komme til hektene igjen,» sa Parvati.
«Unn-skyld meg,» sa Hanna med en stemme som var høflig, men bestemt. «Hvordan vant vi? Og hvorfor er taket halvsmeltet?»
Det var en pause.
«Susanne gjorde det,» sa Tracey.
«Japp,» sa Parvati, med en stemme som bare skalv lett idet hun reiste seg opp og startet å børste støv av sin rødkantede kutte, «det viser seg at Susanne Beining er Håsblås’ Arving og at hun har åpnet den lenge forsvunnede inngangen til Helga Håsblås’ Hardt Arbeids- og Øvingskammer.»
«Hæ?» sa Hanna, som lot hendene vandre over kroppen sin som for å forsikre seg om at alle kroppsdeler fremdeles var der. «Jeg trodde det bare var noe professor Stikling sier for å lære oss en Viktig Moralsk Lekse – er Susanne det?»
Sakte begynte Hermine å samle seg. Det hadde ikke egentlig vært mer enn tretti sekunder med ekstrem skrekk, – i alle fall ikke de delene hun hadde vært ved bevissthet for. «Faktisk,» sa Hermine forsiktig, idet hjernen hennes begynte å virke igjen, «jeg er ganske sikker på at det bare er noe professor Stikling sier, det var ikke i Galtvorts historie eller noe annet sted jeg har lest –»
«Hun er en dobbeltheks!» ropte Tracey, med en stemme som var så høy at den sprakk. «Hun er det! Hun er en av dem! Hun har vært det hele tida!»
«Hva?» rope Parvati, og vred seg rundt for å se på Tracey. «Det er det mest stupide jeg har –»
«Selvsagt!» sa Lavendel, som nå hadde kommet seg helt på føttene og startet å sprette opp og ned i opphisselse. «Jeg burde ha innsett det!»
«Susanne er en hva?» sa Hermine.
«En dobbelt heks!» sa Tracey.
«Du skjønner,» sa Lavendel, og snakket svært raskt, «Det har alltid vært historier, om disse barna som er født som super-magikere og kan kaste formler som ingen andre kan, og det er en hel hemmelig skole gjemt inne i Galtvort med klasser bare de kan se og delta i –»
«Det er bare historier!» ropte Parvati. «Det er ikke sånn den virkelige verden fungerer! Jeg mener, jo da, jeg har også lest de bøkene –»
«Bare vent litt, er dere snille,» sa Hermine. Kanskje hjernen hennes følte seg litt treig, når alt kom til alt. «Du mener at selv om du allerede går på en magisk skole og alt mulig, så har du allikevel lyst til å gå på en dobbelt magisk skole?»
Lavendel så forvirret på henne. «Hva?» sa Lavendel. «Hvem ville ikke ønsket å ha super-ekstra magiske krefter? Det ville liksom være sånn ordentlig forbløffende skjebne og greier! Det ville bety at du var spesiell!»
Hanna nikket til dette, og tittet opp fra der hun hadde kravlet over til Dafnia for å sjekke om hun hadde brukket noe. «Skulle ønske jeg var en dobbeltheks,» sa Hanna, og så, med en litt tristere stemme, «skjønt jeg tror ikke egentlig at det finnes noe sånt … hva kunne dere se at Susanne gjorde, nøyaktig? Jeg mener, er dere sikre på at dere ikke bare ‘så’ ting etter at dere ble lamslått?»
Hermine kunne ikke, virkelig, på ordentlig, finne flere ord på dette tidspunktet.
«Åh nei!» sa Tracey. Smygardjenta spant rundt for å se på inngangen til korridoren, og kutten flagret rundt henne. «Åh nei! Vi må komme oss vekk herfra! Vi er nødt til å forsvinne før Susanne kommer tilbake med noen som kan super-misminne oss!»
«Susanne ville ikke gjøre det!» sa Parvati. «Jeg mener, hvis det i det hele tatt er noen som –»
«HVA ER DET SOM FOREGÅR HER?» brølte en høyfrekvent kvekkende stemme, idet professor Pirrevimp stormet inn i den delvis smeltede korridoren som en liten, farlig komprimert pakke av rent akademisk raseri, og en askefjeset Padma gispende bak ham.
«Hva skjedde?» sprutet Susanne ut til jenta som så ut nøyaktig som henne, bortsett fra den svidde kutten som var våt av svette.
«Ooo, bra spørsmål!» sa den andre Susanne Beining idet hun kjapt vrengte av seg det som var igjen av de lånte klærne. Et øyeblikk senere begynte jenta å metamorfe seg tilbake til sin mer vanlige Nymfadora Dult-form. «Beklager, jeg kunne ikke komme på noe svar selv, så du har omtrent tre minutter på deg til å finne på noe –»
Som Dafnia Grønbek bemerket senere med en viss syrlighet, så var feilen i Hermines snedige plan om å forsikre seg om at huspoeng ble tatt likt fra alle fire hus om de ble tatt det at den ikke fungerte på gjensittinger.
Alle hadde vært enige om å holde tett om Susannes mystiske krefter – selv Tracey, etter at Susanne truet med å få henne super-misminnet hvis hun ikke lovte. Uheldigvis, oppdaget de ved middagstider, hadde noen glemt å fortelle bøllene om denne avtalen, og også at Susanne Beining hadde ofret sjelen sin til forferdelige, forbudte krefter som nå bodde i det skallet som var hennes kropp og det var derfor alle hadde fått gjensitting.
«Hermine?» sa Harry Potter ved siden av henne ved middagsbordet, med en prøvende stemme. «Vær så snill å ikke ta det ille opp, og jeg forstår det hvis du sier at dette ikke er min sak, men nå tror jeg at alt dette begynner å komme litt ut av kontroll.»
Hermine fortsatte med å mose stykket med sjokoladekake som var på tallerkenen sin til en fin grøt av kake og glasur. «Ja,» sa Hermine, og stemmen var kanskje en anelse syrlig, «det var det jeg sa til professor Pirrevimp da jeg ba ham om unnskyldning, at jeg visste at dette hadde gått litt over styr, og han skrek: Virkelig, frøken Grang? Så du synes virkelig det? i et kvekk som var så høyt at ørene mine tok fyr. Jeg mener at ørene mine faktisk tok fyr. Professor Pirrevimp måtte slukke dem igjen.»
Harry hadde lagt en hånd på panna. «Unnskyld meg,» sa Harry. Ansiktet var absolutt nøytralt. «Noen ganger har jeg fremdeles litt problemer med å bli vant til den typen ting. Hei, Hermine, husker du da vi var unge og naive og vi fremdeles trodde verden var et sted det var ganske greit å forstå?»
Hermine la ned gaffelen sin et øyeblikk og så på ham. «Ønsker du av og til at du var en gomp, Harry?»
«Hæ?» sa Harry. «Vel, nei, selvsagt ikke! Jeg mener, selv om jeg var en gomp ville jeg sannsynligvis en dag ha forsøkt å ta over verrrrrdeeeee –» idet Hermine ga ham et blikk og gutten raskt svelget ordet og sa, «jeg mener optimalisere, selvsagt, du vet at det er det jeg virkelig mener, Hermine! Poenget mitt er, det er ikke som om mine mål ville forandre seg på den ene eller andre måten. Men med magi kommer det til å være langt lettere å få ting gjort enn om jeg måtte gjøre ting bare ved hjelp av det vanlige settet av gompe-ferdigheter. Hvis du tenker logisk på det, så er det derfor jeg går på Galtvort istedenfor å bare ignorere alt dette og studere for å få en karriere innen nanoteknologi.»
Hermine, som var ferdig med å håndlage sjokoladekakesausen sin, begynte å dyppe gulrøttene sine i den og spise dem.
«Hvorfor spør du?» sa Harry. «Skulle du ønske at du var tilbake i gompeverdenen?»
«Ikke akkurat,» sa Hermine, idet hun knasket i seg både gulrot og sjokolade. «Det var bare det at jeg, vel, følte meg litt merkelig fordi jeg har hatt lyst til å bli ei heks … Hadde du lyst til å bli en trollmann da du var liten?»
«Selvsagt,» sa Harry umiddelbart. «Og så ville jeg ha psykiske krefter, og superstyrke, og titanforsterket beinbygning, og mitt eget flyvende slott, og noen ganger følte jeg meg trist fordi jeg kanskje måtte nøye meg med å bli en berømt vitenskapsmann og en astronaut.»
Hermine nikket. «Vet du,» sa hun mykt, «jeg tror at heksene og trollmennene som vokser opp her ikke egentlig setter tilstrekkelig stor pris på magi …»
«Vel, naturligvis gjør de ikke det,» sa Harry, «det er det som gir oss en fordel. Er ikke det åpenbart? Jeg mener, seriøst, det var fullstendig åpenbart for meg fem minutter etter at jeg først kom inn i Diagonallmenningen.» Det var et forvirret blikk på guttens ansikt, som om han ikke kunne forstå hvorfor hun la merke til noe som var så dagligdags.