Harry gikk et trinn fram, og så enda et trinn, helt til en urolig følelse begynte å strømme gjennom ham, en forstyrrelse i nervesystemet hans.
Han sa ingenting, løftet ikke en hånd; den gjennomstrømmende uroligheten ville si det for ham.
Fra bak den stengte kontordøra kom en hvisking gjennom døra, som om det ikke var noen dør der.
«Det er ikke kontortid,» sa den kalde hviskingen, «og heller ikke er tida inne for vårt møte. Jeg tar ti krenglepoeng fra deg, og vær glad for at det ikke er mer.»
Harry forholdt seg rolig. Å gjennomgå Azkaban hadde rekalibrert skalaen hans over følelsesmessige forstyrrelser; og det å tape et huspoeng, som tidligere hadde vært fem på en skala som gikk til ti, lå nå rundt null komma tre. Harrys stemme var like rolig, idet han sa, «Du framsa en testbar forutsigelse og den ble falsifisert, professor. Jeg ønsket bare å bemerke det.»
Idet Harry snudde seg for å gå, hørte han døra åpne seg bak ham, og han vendte seg lett overrasket rundt.
Professor Krengle lente seg tilbake i stolen sin, hodet hang slapt bakover mot hodestøtten, og et pergament fløt i lufta foran ham. Begge forsvarsprofessorens hender hvilte dødt på skrivebordet, som om de ikke hadde nerver. Han kunne ha vært et lik, bortsett fra at de isblå øynene fremdeles beveget seg, fram og tilbake, fram og tilbake.
Pergamentet forsvant, og ble erstattet med et nytt så raskt at det virket som om materialet bare flagret.
Så beveget også leppene seg. «Og fra dette,» hvisket leppene, «trekker du hvilken slutning, herr Potter?»
Harry ble rystet av synet, men stemmen hans holdt seg jevn idet han sa, «At ordinære mennesker ikke alltid gjør ingenting, og at Hermine Grang er i mer fare fra huset Smygard enn du har trodd.»
Leppene bøyde seg en liten anelse. «Så du tror jeg har feilet i min forståelse av menneskelig natur. Men det er knapt den eneste muligheten, gutt. Ser du den andre?»
Harry rynket brynene mens han stirret på forsvarsprofessoren.
«Jeg går lei av dette,» hvisket forsvarsprofessoren. «Du får stå der til du finner det ut selv, ellers kan du forlate rommet.» Som om Harry hadde sluttet å eksistere vendte forsvarsprofessorens øyne tilbake til pergamentet; nok en gang skannet de fram og tilbake.
Det tok seks pergamenter til før Harry så det, og sa det høyt, «Du tror at din forutsigelse feilet fordi det var en annen faktor til stede som ikke var i din modell. En eller annen grunn til at huset Smygard hater Hermine mer enn du innså. Som da kalkulasjonen av planeten Uranus’ rotasjon var feil, og problemet ikke skyldtes Newtons lover, men at de ikke visste om Neptun –»
Pergamentet forsvant, og ble ikke erstattet. Hodet løftet seg fra sin døde posisjon, rettet seg opp for å møte Harry mer direkte ansikt til ansikt, og stemmen som kom var stille, men ikke tonløs. «Jeg tror, gutt,» sa professor Krengle bløtt, men i noe som begynte å ligne på hans normale stemme, «at hvis hele huset Smygard hatet henne så mye, så ville jeg ha sett det. Og allikevel var det tre formidable krigere fra det huset som gjorde noe, istedenfor ingenting, med den fare og de kostnader det kunne medføre. Hva slags kraft kunne ha beveget dem, eller villet deres handlinger?» Det isblå glitteret i forsvarsprofessorens øyne møtte Harrys eget blikk. «En hånd som besitter innflytelse på innsiden av Smygard, kanskje. Så hvordan ville en slik hånd kunne tjene på at ei jente og hennes følgere blir skadet?»
«Hm …» sa Harry. «Det måtte være noen som på en eller annen måte er truet av Hermines opptreden, eller noen som ville få æren om hun ble skadet? Jeg kjenner ikke til noen som passer til den profilen, men så vet jeg heller ikke så mye om noen i Smygard utenom førsteklassingene.» En annen tanke slo Harry, den at det å dedusere en skjult mesterhjerne fra et eneste lett uventet angrep virket som utilstrekkelig bevis for å støtte teoriens tidligere usannsynlighet; men så var det professor Krengle som foretok deduseringen …
Forsvarsprofessoren bare tittet på Harry; øyelokkene senket seg en anelse som for å uttrykke utålmodighet.
«Og ja,» sa Harry, «jeg er sikker på at Draco Malfang ikke står bak.»
En hvesing av utgående luft, som et sukk. «Han er sønnen til Lucifus Malfang, trent opp etter de mest krevende standarder. Hva du nå har sett av ham, selv i det som virker å være ubevoktede øyeblikk når maska hans glir til side og du stoler på at du har sett sannheten bakenfor, selv det kan være en del av det ansiktet han velger å vise deg.»
Bare hvis Draco klarte å kaste skytsvergeformelen som en del av skuespillet. Men Harry sa ikke det, naturligvis, istedenfor smilte han bare lett, og sa, «Så enten har du aldri virkelig lest Dracos sinn, eller så er det bare det du ønsker at jeg skal tro.»
Det var en pause. En av hendene snudde seg, og en finger vinket ham nærmere.
Harry gikk inn i rommet. Døra lukket seg bak ham.
«Det var ikke noe du skulle ha sagt høyt med menneskestemme,» sa professor Krengles bløte stemme. «Psykomantikk, på Malfangs arving? Hvis Lucifus Malfang fikk høre om det, ville han fått meg myrdet kjapt.»
«Han ville forsøke,» sa Harry. Det burde ha vunnet et glimt i professor Krengles øyne, men forsvarsprofessorens ansikt var uten bevegelse. «Men beklager.»
Da forsvarsprofessoren snakket igjen, hadde stemmen på ny blitt en kald hvisking. «Jeg antar at jeg kunne, og synes synd på snikmorderen.» Hodet falt dødt tilbake mot stolen og tippet over til en side, øynene møtte ikke lenger Harrys. «Men disse små spillene er knapt interessante slik de er nå. Legg til psykomantikk, og det opphører helt å være et spill.»
Harry visste knapt hva han skulle si. Han hadde sett professor Krengle sint en eller to ganger før, men dette virket tommere, og Harry visste ikke hva han skulle si til det. Hva er det som plager deg, professor Krengle? kunne han ikke spørre.
«Så hva er det som interesserer deg?» sa Harry noen øyeblikk senere, etter at han hadde funnet ut at det virket som en tryggere strategi for å lede professor Krengles oppmerksomhet over mot mer positive ting. Det å sitere eksperimentelle resultater som peker på det å føre en takknemlighetsjournal som en strategi for å øke livslykke virket ikke som om det ville falle i god jord.
«Jeg vil fortelle deg hva som ikke interesserer meg,» sa den iskalde hviskingen. «Det å vurdere og sette karakter på skolestiler som er bestemt av Magidepartementet interesserer meg ikke, herr Potter. Men jeg har akseptert stillingen som forsvarsprofessor ved Galtvort, og det skal jeg fullføre helt til siste slutt.» Et nytt pergament kom til syne foran professor Krengles hode, og øynene hans begynte å skanne over det. «Arsenia Belgmørch hadde en høy stilling i mine armeer før tåpelighetene hennes. Jeg vil tilby henne sjansen å bli værende istedenfor å bli kastet ut, hvis hun forteller meg nøyaktig hvilken kraft som beveget henne. Og jeg skal gjøre det klart overfor henne hva som vil skje om hun juger. Jeg tillater meg selv å lese ansikter.»
Forsvarsprofessorens finger pekte forbi Harry, mot døra.
«Men om du nå tok feil av den menneskelige natur,» sa Harry, «eller om det er en ekstra kraft i virksomhet i huset Smygard – uansett så er Hermine Grang i mer fare enn du forutså. Forrige gang var det tre sterke krigere, så hva skjer neste –»
«Hun ønsker ikke min hjelp, ei heller din,» sa en bløt, kald stemme. «Jeg finner ikke lenger dine bekymringer så underholdende som jeg en gang gjorde, herr Potter. Gå.»
På en eller annen måte, selv om de alle var likeverdige og hun definitivt ikke var noen form for leder i det hele tatt, så var det alltid Hermine som endte opp med å snakke først i denne typen situasjoner.
Galtvorts fire bord, de fire husene som spiste frokost, tittet over dit de, de åtte medlemmene av FULHET, hadde samlet seg litt avsides.
Professor Pirrevimp stirret også alvorlig på dem fra lærerbordet. Hermine så ikke den veien, men hun kunne føle professor Pirrevimps blikk bak i nakken. Altså, bokstavelig talt føle det. Det var temmelig guffent.
«Hvorfor sa du til Tracey at du ville snakke med oss, herr Potter?» sa Hermine med skarp stemme.
«Professor Krengle utviste Arsenia Belgmørch fra sin arme i går kveld,» sa Harry Potter. «Og fra alle de andre frivillige forsvarsaktivitetene hennes. Er det noen av dere som ser betydningen av dette? Frøken Grønbek? Padma?»
Harrys øyne sveipet over dem, idet Hermine utvekslet et forundret blikk med Padma, og Dafnia ristet på hodet.
«Vel,» sa Harry stille, «jeg hadde ikke egentlig forventet at dere skulle det. Men det betyr at dere er i fare, og jeg vet ikke hvor stor fare.» Gutten rettet på skuldrene, og så Hermine rett inn i øynene. «Jeg hadde ikke tenkt til å si dette, men … jeg ville bare tilby å sette dere under hva nå for beskyttelse jeg kan gi. Gjøre det klart overfor alle at alle som kødder med dere, kødder med Gutten-som-overlevde.»
«Harry!» sa Hermine skarpt. «Du vet at jeg ikke vil –»
«Noen av dem er mine venner også, Hermine.» Harry flyttet ikke sine øyne fra hennes. «Og det er deres avgjørelse, ikke din. Padma? Du fortalte meg at jeg ikke har gjeld til deg etter det jeg gjorde, og det er den typen ting en venn ville si.»
Hermine brøt blikkontakten med Harry for å se bort på Padma, som ristet på hodet.
«Lavendel?» sa Harry. «Du har kjempet vel i min arme, og jeg vil kjempe for deg om du ønsker det.»
«Takk så mye, general!» sa Lavendel tørt. «Jeg mener, herr Potter. Men nei takk. Jeg er en heltinne og en griffing, og jeg kan slåss for meg selv.»
Det var en pause.
«Parvati?» sa Harry. «Susanne? Hanna? Dafnia? Jeg kjenner ikke dere så godt, men det er noe jeg ville ha tilbudt alle som kom og spurte meg om det, tror jeg.»
En etter en ristet de andre fire jentene på hodene sine.
Der og da innså Hermine hva som ville komme, men hun kunne ikke se en eneste ting hun kunne gjøre med det.
«Og min lojale soldat, Kaotiske Tracey?» sa Harry Potter.
«Virkelig?» gispet Tracey, fullstendig ute av stand til å oppfatte de stikkende blikkene som Hermine og samtlige av de andre jentene sendte mot henne. Traceys hender fløy kunstferdig opp til kinnene, skjønt hun klarte ikke å faktisk rødme, etter det Hermine kunne se; og hennes brune øyne var, om ikke skinnende, så i alle fall vidåpne. «Du ville gjøre det? For meg? Jeg mener – jeg mener, naturligvis, absolutt, general Kaos –»
Og slik ble det til Harry Potter på den selvsamme morgenen gikk bort til Griffing-bordet, og så til Smygard-bordet, og fortalte begge hus at dersom noen skadet Tracey Davidsen, uansett hva hun gjorde der og da, ville de, sitat, lære den sanne meningen av kaos, sitat slutt.
Det var med en betydelig anstrengelse at Draco Malfang klarte å stoppe seg selv fra å dundre hodet gjentatte ganger ned i tallerkenen med toast.
Galtvorts bøller var ikke akkurat vitenskapsmenn.
Men selv de, visste Draco, ville ha lyst til å teste dette.
Foreningen for Utviklingen av Likhet i Heltemessige Eventyrlige Tilnærminger hadde ikke annonsert det, det virket ikke som om det ville ha noe for seg å annonsere det. men alle hadde stille bestemt (eller, i Lavendels tilfelle, fått det skreket inn i hodet av alle de syv andre jentene) at de skulle ta en pause fra å slåss mot bøller en stund, i alle fall helt til deres husstyrere ikke så like skarpt på dem lenger, og eldre elever hadde stoppet å dytte Hermine inn i vegger.
Dafnia hadde fortalt Milly at de tok en pause.
Og derfor var det med en viss forbløffelse at Dafnia, noen dager senere, så på det pergamentet som ble levert til henne i lunsjen, skrevet med en hånd så skjelvende at det var nærmest uleselig, og det sa:
2 i ettermiddag på toppen av trappa opp fra biblioteket VIRKELIG VIKTIG alle må være der – Milly
Dafnia så seg om, men hun kunne ikke se Milly noen steder i Storhallen.
«En melding fra informanten din?» sa Hermine da Dafnia fortalte henne det. «Det var merkelig – jeg har ikke –»
«Har ikke hva da?» sa Dafnia, etter at ravnklojenta stoppet opp midt i setningen.
Solskinnsgeneralen ristet på hodet og sa, «Hør, Dafnia, jeg tror vi trenger å få vite hvor disse meldingene kommer fra før vi fortsetter å følge dem. Se hva som skjedde sist, hvordan kunne noen ha visst hvor de tre bøllene ville være, med mindre de var med på det?»
«Det kan jeg ikke si –» sa Dafnia. «Jeg mener, jeg kan ikke si noe, men jeg vet hvor meldingene kommer fra, og jeg vet hvordan noen kan vite.»
Hermine ga Dafnia et blikk som, et øyeblikk, fikk ravnklojenta til å være skremmende lik professor McSnurp.
«M-hmh,» sa Hermine. «Og vet du hvordan Susanne plutselig ble Supergirl?»
Dafnia ristet på hodet, og sa, «Nei, men jeg tror at det kan være virkelig viktig at når vi får en melding om at vi burde være et sted, så må alle være der.» Dafnia hadde ikke sett det som hadde hendt med Susanne, etter at Dafnia hadde forsøkt å omgå profetien ved å holde Susanne unna. Men hun hadde fått høre det i etterkant, og nå var Dafnia redd for at …
Hun muligens kunne …
Muligens kunne ha Ødelagt Noe …
«M-hmh,» sa Hermine, som gjorde McSnurp-blikket igjen.
Ingen så ut til å vite hvor det hadde startet, hvem som hadde startet det. Hvis du prøvde å følge sporet etterpå, gikk bakover ord for ord og mumling for mumling, så ville du sannsynligvis funnet ut at det gikk i en stor sirkel.
Pergrim Drønne ble tappet på skulderen idet han forlot Eliksirer den morgenen.
Fernandus Astorgus hørte en hvisking i øret til lunsj.
Robert Juksom III fant en liten sammenbrettet lapp under tallerkenen sin.
Karl Krikkbukk overhørte to eldre griffinger hviske om det, og de ga ham betydningsfulle blikk idet de gikk forbi.
Ingen så ut til å vite hvor beskjeden hadde startet, eller hvem som først hadde gitt den, men den inneholdt stedet, og den nevnte tidspunktet, og den sa at fargen ville være hvit.
«Hver eneste en av dere er nødt til å ha dette absolutt klart for seg,» sa Susanne Beining. Håsblåsjenta, eller hva nå det var for merkelig kraft som hadde besatt henne, latet ikke engang som om hun var normal lenger. Den rundfjesete jenta skred gjennom hallene med en fast, selvsikker gange. «Hvis vi kommer dit og det bare er én bølle, så er det greit, dere kan slåss mot dem på den vanlige måten. Mine mystiske superkrefter vil ikke aktiveres hvis ingen uskyldige er i fare. Men hvis fem bøller fra sjuende hopper ut av skapet, så vet dere hva dere skal gjøre? Det stemmer, dere løper av gårde og lar meg slåss mot dem. Å finne en lærer er valgfritt, det viktige er at dere løper av gårde så snart jeg skaper en åpning. I en slik kamp er dere til bry. Dere er sivile mål jeg må bekymre meg for å beskytte. Så dere kommer dere bort så raskt som mulig og dere vil ikke forsøke å gjøre noe heltemodig, eller, jeg sverger, når den tida kommer at dere får lov til å stå opp fra helbrederens senger så skal jeg personlig møte opp og sparke rumpene deres rett tilbake. Har alle dette fullstendig klart for seg?»
«Ja,» kvekket de fleste jentene, skjønt i Hannas tilfelle kom det ut som, «Ja, fyrstinne Susanne.»
«Ikke kall meg det,» glefset Susanne. «Og jeg tror ikke jeg hørte svar fra deg, frøken Bruun! Jeg advarer deg, jeg har venner som skriver skuespill, og hvis du gjør noe dumt vil ettertida huske deg som Lavendel, det Forbløffende Dumme Gisselet.»
(Hermine begynte å lure på akkurat hvor mange Galtvort-elever utenom Harry som hadde mysteriøse mørke sider, og om hun muligens ville utvikle en hvis hun fortsatte å bruke tid sammen med dem.)
«Skal bli, kaptein Beining,» sa Lavendel med en uvanlig respektfull tone, idet de gikk rundt en ny sving langs den korteste veien til biblioteket, og passerte gjennom en ganske stor korridor som hadde seks sett med doble dører, tre sett på hver side. «Kan jeg spørre om det er noen måte at jeg kan bli en dobbeltheks på?»
«Meld deg på forkurset til svartspanerutdanningen i ditt sjette år,» sa Susanne. «Det er det nest beste. Å ja, og hvis en berømt svartspaner tilbyr seg å være mentor for deg i sommerjobben din ved svartspanerkontoret, bare ignorer alle som advarer deg om at han har dårlig innflytelse på deg og at du nesten helt sikkert vil dø.»
Lavendel nikket raskt. «Mottatt, mottatt.»
(Padma, som ikke selv hadde vært der forrige gang, ga Susanne svært skeptiske blikk.)
Så stoppet Susanne plutselig brått, tryllestaven hennes føk opp, og hun sa, «Parero maksimalis!»
En strøm av adrenalin gikk gjennom Hermine, hun trakk øyeblikkelig tryllestaven sin og spant rundt –
Men hun kunne ikke se noe galt, gjennom den tykkere blå tåka som nå omga dem.
De andre jentene, som også hadde trukket inn i formasjonen, så også forvirret ut.
«Beklager!» sa Susanne. «Sorry, jenter. Gi meg et øyeblikk til å undersøke dette stedet. Jeg kom til å tenke på en bestemt person, og det minnet meg på at denne hallen vi er i nå, med alle disse dørene, ville være et ypperlig sted for et bakholdsangrep.»
Det var et øyeblikks stillhet.
«Nå,» sa en røff mannlig stemme; en summende undertone gjorde den så uklar at den ikke kunne identifiseres.
Alle seks sett av doble dører åpnet seg med et brak.
Hvite kutter marsjerte stille framover, heldekkende hvite kutter uten noen merker som viste tilhørighet til noe hus, og hvitt tøy som dekket ansiktene under hettene. De marsjerte ut, og marsjerte ut, og fylte den store korridoren i et slikt antall at det var vanskelig å telle. Sannsynligvis færre enn femti kutter. Definitivt flere enn tretti. Alle var allerede omgitt av blå tåke.
Susanne sa noen Ekstremt Stygge Ord, så fæle at ved nesten alle andre anledninger ville Hermine lagt merke til dem.
«Den meldingen!» skrek Dafnia ut i plutselig redsel. «Den var ikke fra –»
«Milly Bylling?» sa stemmen og den summende undertonen. «Nei, det var den ikke. Ser du, frøken Grønbek, hvis den samme jenta sender av gårde en Smygard-melding hver dag du slåss mot en bølle, så vil ganske snart noen andre legge merke til det. Vi skal ta en liten prat med henne etter at vi er ferdige med dere.»
«Frøken Susanne,» sa Hanna i en stemme som nettopp hadde begynt å skjelve, «kan du være super nok til å –»
Tryllestaver løftet seg i mange hender. Det kom en serie av blendende blink av grønt lys, en massiv kanonade av skjoldbrekkere, og etterpå var det ikke lenger noen beskyttende blå halvkule som omga dem, og Susanne hadde falt ned på knærne og holdt seg til hodet.
Barrierer av solid svarthet hadde dukket opp i begge ender av korridoren. Bak de dobbeltdørene Hermine kunne se inn i, var det bare ubrukte klasserom, svært blinde veier.
«Nei,» sa den mannlige stemmen med summingen, «det kan hun ikke. I tilfelle dere ikke har lagt merke til det, så har dere fått ganske mange mennesker til å bli svært sinte på dere, og vi har ingen intensjon om å tape denne gangen. Ålreit, alle sammen, vær klare til å gi ild.»
Tryllestavene rundt jentenes forsvarsring siktet igjen, lavt nok til at fiendene deres ikke ville treffe hverandre hvis de bommet.
Og så sa en annen mannlig stemme, med en tilsvarende summing, plutselig «Humanum exponerio!»
Og et øyeblikk senere kom det en ny, voldsom skur av skjoldbrekkere og heksinger, avfyrt i refleks mot figuren som plutselig kom til syne, den knuste skjoldene som nesten umiddelbart begynte å forme seg rundt den –
Og så, idet den samme figuren falt til bakken, en lamslått stillhet.
«Professor Slur?» sa den andre stemmen. «Er han den som har blandet seg inn?»
Det var Galtvorts eliksirmester som nå lå bevisstløs på steingulvet, den flekkete kutten ristet et siste øyeblikk før den falt til ro; den falne hånda utstrakt mot der tryllestaven sakte rullet vekk.
«Nei,» sa den første mannlige stemmen, og hørtes litt mer usikker ut. Så tok den seg sammen, «Nei, det kan det umulig være. Han hørte oss spre budskapet, selvsagt, og ble med for å sørge for at ingen rotet det til igjen. Vi vekker ham opp etterpå og sier unnskyld, og han kan Forglemme barna så de ikke husker noe, han er professor, så han kan gjøre det. Men uansett, vi får sørge for at vi virkelig er alene nå. Verifisynum!»
Hele to dusin formler måtte ha blitt framsagt da, men ingen flere usynlige mennesker kom til syne. Spesielt en av formlene fikk Hermines hjerte til å synke; hun gjenkjente den som den formelen som hadde blitt listet opp ved siden av beskrivelsen av Den sanne usynlighetskappen, som ikke ville avsløre kappen, men den ville fortelle deg hvorvidt den eller visse andre artefakter var i nærheten.
«Jenter?» hvisket Susanne. Hun dyttet seg sakte opp på føttene, skjønt Hermine kunne se lemmene hennes svaie og skjelve. «Jenter, jeg beklager det jeg sa tidligere. Hvis noen av dere har noe lurt og heroisk å prøve på, så kan dere like gjerne prøve.»
«Åh, jah,» sa Tracey Davidsen plutselig, med skjelvende stemme. «Jeg glemte det nesten!» Smygardjenta hevet stemmen, og snakket.
«Hei, alle sammen!» skrek Tracey i et høyfrekvent skjelvende rop. «Hei, planlegger dere å skade meg også?»
«Ja, faktisk,» sa den summende stemmen til lederen. «Det har vi.»
«Jeg er under Harry Potters beskyttelse, vet dere! Alle som prøver å skade meg vil lære den sanne betydningen av kaos! Så har dere tenkt til å la meg gå?» Det burde ha hørtes utfordrende ut. Istedenfor hørtes det skrekkslagent ut.
Det var en pause. Noen av hettene som tilhørte kuttene snudde seg mot hverandre, og snudde seg så tilbake for å se på jentene.
«Hm …» sa den summende mannlige stemmen. «Hm … nei.»
Tracey Davidsen puttet tryllestaven inn i kutten sin.
Sakte, med overlegg, reiste hun høyre hånd høyt i lufta, og presset tommel og langfinger sammen.
«Sett i gang,» sa stemmen.
Tracey Davidsen knipset i fingrene.
Det var en lang, forferdelig pause.
Ingenting skjedde,
«Nei, da så,» sa stemmen –
Tracey sa, med en stemme som var enda høyere og mer skjelven, «Acathla, mundatus sum.» Hennes hånd, som strakte seg enda litt lenger opp, knipset fingrene igjen for andre gang.
En navnløs kulde bredte seg nedover Hermines rygg, da, en dusj av frykt og desorientering som om hun nettopp hadde følt gulvet tippe under seg, og true med å sende henne ned til et mørke som lå under.
«Hva er det hun –» begynte en summende kvinnelig stemme.
Traceys ansikt så blekt ut, forvridd av frykt, men leppene hennes beveget seg, de sendte ut lyder i en høy besvergelse, «Mabra, brahoring, mabra …»
En kjølig vind sprang plutselig til liv inne i den stengte korridoren, en mørk pust som kjærtegnet deres ansikter og berørte deres hender med is.
«Gi ild på henne på min telling!» ropte den ledende stemmen. «En, to, tre!» og kanskje-førti stemmer brølte formler, og lagde en diger konsentrisk rekke av flammende stråler som lyste opp den brede korridoren, sterkere enn sola –
– det korte øyeblikket før strålene traff og forsvant mot en mørkerød oktogon som dukket opp i lufta rundt jentene, og så forsvant et øyeblikk senere.
Hermine så det; hun så det, men hun kunne fremdeles ikke forestille seg det; hun kunne ikke forestille seg en skjoldformel så kraftfull, en formel som kunne stå imot en arme.
Og Traceys stemme fortsatte å synge fram en besvergelse, stemmen hørtes høyere og mer selvsikker, og ansikt var stivt og vridd som om hun forsøkte å huske noe svært nøyaktig.
«Shuffle, duffle, muzzle, muff.
Fista, wista, mista-cuff».
Nå kunne alle de tilstedeværende føle det, heltinner like mye som bøller, følelsen av en mørk vilje som presset nedover mot dem, en tingling i lufta der noe bygde seg opp, og bygde seg opp, og bygde seg opp. All den blå tåka rundt de hvite kuttene, alle skjoldformlene, hadde dødd ut uten at noen synlig heksing berørte dem. Det kom flere lysglimt idet flere desperate formler ble avfyrt, men de sloknet halvveis ut i lufta lik flammer fra stearinlys som berører vann.
De svarte barrierene i korridorens to ender hadde løst seg opp lik røyk under det økende trykket; men fordunstingen deres avdekket at utgangene var forseglet, blokkert av store plater av mørkt metall som så flekket ut som av blod; og idet Tracey messet fram «Lemarchand, Lament, Lemarchand,» begynte et forferdelig blått lys å skinne ut fra under metallplatene, og mellom dem; og de seks settene med dobbeltdører slamret igjen samtidig, idet panikkslagne hvitkuttede bøller begynte å banke på dem og hyle.
Så slo Traceys hånd ned mot venstre, og hun skrek «Khornath!», så pekte hånda bak henne og «Slaaneth!», over henne «Nurgolth!», og så, til høyre, «TZINTCHI!»
Tracey stoppet et sekund, og pustet dypt; og Hermine fant igjen stemmen sin og ropte, «Stopp! Tracey, stopp!»
Men det var et merkelig, vilt smil på Traceys ansikt. Hun løftet hånda enda høyere, og knipset i fingrene en tredje gang; og da hun snakket igjen var det under hennes lyse jentestemme en undertone som om et kor fra dypet messet sammen med henne.
«Mørke bortenfor mørke, dypere enn beksvarte natt.
Begravet under Tidens strøm …
Fra mørke til mørke, din stemme gir ekko i tomheten,
Ukjent for døden, ei heller kjent for livet.»
«Hva er det du holder på med?» skrek Parvati, og griffingjenta strakk ut en hånd som for å dra ned smygardingen, som nå begynte å sveve oppover i lufta; og både Dafnia og Susanne grep tak i Parvatis arm samtidig og Dafnia skrek ut, «Ikke, vi vet ikke hva som vil skje hvis ritualet blir forstyrret!»
«Vel, men hva er det som skjer hvis det blir FULLFØRT?» skrek Hermine, så nær en fullstendig nedsmelting av hjernen som hun aldri hadde vært før.
Susannes ansikt var kritthvitt, og hun hvisket, «Jeg beklager, Galøye …»
Og Tracey fortsatte å snakke, kroppen hennes fløt høyere og høyere opp fra gulvet, det svarte håret hennes pisket vilt rundt henne i de kjølige vindene.
«Du som kjenner porten, du som er porten, portens nøkkel og portens vokter: jeg byr deg å åpne veien for ham, og manifestere hans kraft i mitt nærvær!»
Så ble korridoren plutselig kastet ut i fullstendig mørke og stillhet, slik at bare Tracey kunne sees og høres, som om det ikke var noe annet igjen i universet utenom henne og lyset som opplyste henne fra en ukjent, navnløs kilde.
Den skinnende jenta løftet hånda en siste gang, og med fryktelig tyngde presset hun tommel og langfinger sammen.
Og inne i mørket tittet Hermine på Traceys ansikt og så at smygardjentas øyne nå hadde, eksakt nyansert, grønnfargen til Harry Potters.
«Harry Jakob Potter-Eving-Vernes!
Harry Jakob Potter-Eving-Vernes!
HARRY JAKOB POTTER-EVING-VERNES!»
Det var et knips som et tordenskrall, og så –
Harry hadde valgt å innta en heller avslappet positur, der han satt i en lav stol foran det mektige skrivebordet til rektoren ved Galtvort: et bein slengt over det andre kneet, og armene lette og ledige på hver side. Harry gjorde sitt beste for å sile vekk lydene til dingsene som omga dem, skjønt den rett bak ham som hørtes ut som ei ugle som tutet desperat mens den passerte gjennom en flisekutter var temmelig vanskelig å ignorere.
«Harry,» sa den gamle trollmannen bak skrivebordet, den aldrende stemmen jevn mens de blå øynene stirret ut på ham fra bak de skinnende halvmånebrillene. Rektor Humlesnurr hadde kledd seg i midnattsblå kutte, ikke helt formelt svart, men mørk nok til å komme virkelig nær dødsens alvor, slik trollmannsverdenen regnet motens betydning. «Var du … ansvarlig for dette?»
«Jeg kan ikke benekte at min innflytelse har gjort seg gjeldende,» sa Harry.
Dem gamle trollmannen tok av seg brillene, og bøyde seg fram for å stirre direkte på Harry, blå øyne mot grønne. «Jeg vil stille deg et spørsmål,» sa rektor med stille stemme. «Synes du selv at det du gjorde i dag var – passende?»
«De var bøller, og de kom til den korridoren med et klart formål om å skade Hermine Grang og syv andre førsteklassinger,» sa Harry likeverdig. «Hvis ikke jeg er for ung for moralsk bedømming, så er ikke de det heller. Nei, rektor, de fortjente ikke å dø. Men de fortjente å bli strippet nakne og bli limt fast i taket.»
Den gamle trollmannen tok på seg brillene sine igjen. For aller første gang som Harry hadde sett ham, virket det som om rektor var målløs. «Må Merlin selv være mitt vitne,» sa Humlesurr, «jeg har ikke den fjerneste anelse om hvordan jeg burde reagere på dette.»
«Det er ganske nøyaktig den effekten jeg ønsket å oppnå,» sa Harry. Han følte at han burde ha plystret en munter melodi, men uheldigvis hadde han aldri lært seg å plystre skikkelig.
«Jeg trenger ikke å spørre hvem som er direkte ansvarlig,» sa rektor. «Bare tre trollmenn på Galtvort kunne være kraftfulle nok til det. Jeg selv gjorde det ikke. Severus har forsikret meg om at han ikke var involvert. Og den tredje …» Rektor ristet hodet en tanke fortvilet. «Du lånte forsvarsprofessoren kappen din, Harry. Jeg tror ikke det var lurt. For siden han nå har unnsluppet oppdagelse gjennom enkle formler, så vet han for sikkert at det er en Dødstalisman – hvis, for den del, han ikke skjønte det fra den første berøring.»
«Professor Krengle hadde allerede dedusert at jeg har en usynlighetskappe,» sa Harry. «Og slik jeg kjenner ham, så har han sannsynligvis gjettet at det er en Dødstalisman. Men i dette tilfellet, rektor, så har det seg slik at professor Krengle var under en av de hvite kuttene med skjult ansikt.»
Det var en ny pause.
«Svært kløktig,» sa rektor. Han lente seg tilbake i tronen og sukket. «Jeg har snakket med forsvarsprofessoren. Rett før deg, for visst. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. Jeg fortalte ham at dette ikke var den anerkjente politikken Galtvort har for å ta opp brudd på disiplinen i gangene, og at jeg ikke syntes det var passende for en Galtvort-professor å gjøre det han har gjort.»
«Og hva svarte professor Krengle til det?» sa Harry, som slett ikke var imponert over Galtvorts gjeldende politikk for å sørge for disiplin i gangene.
Rektor så resignert ut. «Han sa: Så gi meg sparken, da.»
På en eller annen måte klarte Harry å ikke juble høyt.
Rektor skar en grimase. «Men hvorfor gjorde han det, Harry?»
«Fordi professor Krengle ikke liker skolebøller og jeg spurte veldig pent,» sa Harry. Og han kjedet seg, og jeg tenkte dette kunne muntre ham opp. «Enten det, eller så er det en del av et utrolig dypt plott.»
Rektor reiste seg opp fra bak skrivebordet, og begynte å gå fram og tilbake foran hattestativet med Valghatten og de røde tøflene. «Harry, synes du ikke selv også at dette har blitt litt …»
«Råkult?» foreslo Harry.
«Fullstendig og totalt ute av kontroll ville være en bedre beskrivelse,» sa Humlesnurr. «Jeg er ikke sikker på at det noensinne har vært et tidspunkt i hele denne skolens historie der ting har blitt så, så … Jeg har ikke et ord for dette, Harry, fordi ting har aldri blitt slik som dette før, og derfor har ingen hatt behov for å finne opp et ord for det.»
Harry ville ha forsøkt å finne opp ord for å uttrykke hvor dypt komplimentert han følte seg, hvis han ikke hadde snøftet såpass av latter at det ble vrient å snakke.
Rektor så på ham med økende grad av alvorlighet. «Harry, kan du i det hele tatt forstå hvorfor jeg finner disse hendelsene bekymringsverdige?»
«Ærlig?» sa Harry. «Nei, ikke egentlig. Jeg mener, professor McSnurp ville naturligvis ha innsigelser til alt som bryter den kjedelige monotonien som er Galtvorts skole-opplevelse. Men så ville jo heller ikke professor McSnurp satt fyr på en kylling.»
Rynkene ble dypere i Humlesnurrs rynkede ansikt. «Det, Harry, er ikke det som bekymrer meg,» sa rektor stille. «Det ble utkjempet et fullverdig slag innenfor disse hallene!»
«Rektor,» sa Harry, og forsøkte å holde stemmen varsomt respektfull, «professor Krengle og jeg valgte ikke at dette slaget skulle finne sted. Bøllene gjorde det. Vi bestemte bare at lysets side skulle vinne. Jeg vet at det finnes tilfeller der moralens grenser er usikre, men i dette tilfellet var skillet mellom skurkene og heltinnene omtrent tjue meter høyt og dekket av hvit ild. Vår innblanding var kanskje merkelig, men den var definitivt ikke feil –»
Humlesnurr hadde gått tilbake til skrivebordet, og satte seg ned i sin polstrede trone med et bløtt dunk, og dekket nå ansiktet sitt med begge hender.
«Er det noe jeg går glipp av her?» sa Harry. «Jeg trodde du i hemmelighet ville være på vår side, rektor. Det var den griffinge tingen å gjøre. Wiltersen-tvillingene ville godkjenne det, Vulkan ville godkjenne –» Harry kastet et blikk bort på den gylne vaglen, men den var tom; enten hadde føniksen viktigere ting å gjøre, eller rektor hadde ikke invitert ham til dagens møte.
«Det,» sa rektor med en gammel og trett og noe uklar stemme, «er en presis beskrivelse av problemet, Harry. Det er en grunn til at modige, unge helter ikke plasseres som ansvarlige for skoler.»
«Ålreit,» sa Harry. Han klarte ikke helt å holde skepsisen ute av stemmen. «Hva er det jeg har gått glipp av denne gangen?»
Den gamle trollmannen løftet hodet; ansiktet var nå alvorstungt, og roligere. «Hør, Harry,» sa Humlesnurr, «hør nøye; for alle som har kraft må lære dette før eller senere. Noen ting i denne verden er, visselig, i sannhet enkle. Hvis du plukker opp en stein og slipper den igjen, vil jorda ikke bli tyngre av den grunn, stjernene vil ikke beveges vekk fra sine baner. Jeg sier dette, Harry, slik at du vet at jeg ikke later som om jeg er vis, når jeg forteller deg at likesom noen ting er enkle, er andre komplekse. Det er større trollmannskunster som etterlater seg spor i verden, og merker på dem som bruker dem, som simple formler ikke vil. Disse trollmannskunstene fordrer nøling, vurdering av konsekvenser, et øyeblikk til å veie meningen av deres merker. Og allikevel er den mest intrikate magi jeg kjenner simplere enn den simpleste sjel. Mennesker, Harry, mennesker blir alltid merket, av det de gjør og det som gjøres mot dem. Kan du, så, forstå hvordan det å si, ‘Her er skillet mellom helt og skurk!’ ikke er nok til å slå fast at det du gjorde var rett?»
«Rektor,» sa Harry jevnt, «dette er ikke en avgjørelse jeg tok på en innskytelse. Nei, jeg vet ikke nøyaktig hva slags effekt dette vil ha på hver eneste av de bøllene som var til stede. Men hvis jeg alltid ventet på helt nøyaktig informasjon før jeg handlet, ville jeg aldri få gjort noe. Når det kommer til den framtidige psykologiske utviklingen til, si, Pergrim Drønne, så ville det å banke opp åtte jenter i første klasse sannsynligvis ikke være bra for ham. Og det var ikke nok å bare stoppe dem stille og raskt, siden da ville de bare ha prøvd igjen senere; de måtte få se at det var en beskyttende kraft som man gjør lurt i å frykte.» Harrys stemme holdt seg jevn og rolig. «Men naturligvis, siden jeg er en av de snille, så ønsket jeg ikke å skade dem permanent, nei, heller ikke å påføre dem den minste smerte; og allikevel måtte straffen være tilstrekkelig til å veie tungt i sinnet til alle som ville kunne tenke på å forsøke igjen. Så, etter å ha veid det forventede utkommet som best jeg kunne med mitt bundne rasjonelle intellekt, tenkte jeg det ville være den beste løsningen å strippe bøllene nakne og lime dem fast i taket.»
Den unge helten stirret rett inn i den gamle trollmannens blikk, faste grønne øyne låste seg med det blå bak brillene.
Og siden jeg ikke var der og ikke gjorde noe personlig, er det ingen lovlig måte å straffe meg på etter Galtvorts skoleregler; den eneste som gjorde noe var professor Krengle, og han er urørlig. Og det å rett og slett bryte reglene for å ta meg ville ikke være en lur ting å gjøre mot helten du oppdrar til å slåss mot fyrst Voldemort … Denne gangen hadde Harry faktisk prøvd å tenke igjennom alle konsekvensene på forhånd, før han hadde kommet med forslaget til professor Krengle; og for en gang skyld hadde ikke forsvarprofessoren kalt ham en tosk, bare sakte begynt å smile, og så begynt å le.
«Jeg forstår dine intensjoner, Harry,» sa den gamle trollmannen. «Du tror at du har lært Galtvorts bøller en lekse. Men hvis Pergrim Drønne var i stand til å lære den leksa, ville han ikke være Pergrim Drønne. Han vil bare bli mer provosert av det du gjorde – det er ikke rettferdig, det er ikke rett, men det er slik det er.» Den gamle trollmannen lukket øynene sine, som i et kortvarig stikk av smerte, og så åpnet han dem igjen. «Harry, den mest pinefulle sannhet alle helter må lære er at Det Rette ikke kan, ikke bør, vinne hver kamp; det må ikke skje. Alt dette begynte da frøken Grang kjempet mot tre eldre fiender og vant. Hvis hun hadde sagt seg fornøyd med dette, så ville ekkoene av hennes dåd dødd vekk over tid. Istedenfor slo hun seg sammen med andre førsteklassinger og løftet staven i åpen utfordring mot Pergrim Drønne og alle av hans slag; og hans slag kan ikke gjøre annet enn å løfte sine egne staver og ta imot utfordringen. Så Fernandus Astorgus gikk for å jakte på henne, og normalt ville han ha slått henne; det ville ha vært en trist dag, men det ville ha sluttet der. Det er ikke nok magi samlet i åtte førsteårs hekser til å overvinne en slik fiende. Men du kunne ikke akseptere det, Harry, kunne ikke la frøken Grang lære sine egne lekser; så du sendte forsvarsprofessoren til å holde øye med dem under dekke av usynlighet, og gjennomtrenge Astorgus’ skjold da Dafnia Grønbek satte inn sitt støt –»
Hva? tenkte Harry.
Den gamle trollmannen fortsatte å snakke. «Hver gang du grep inn, Harry, så økte det konfliktnivået videre, og enda videre. Snart sto frøken Grang overfor selveste Robert Juksom, sønn av en dødseter, med to sterke allierte ved sin side. Frøken Grang ville i sannhet ha blitt utsatt for betydelige smerter hvis hun hadde tapt den kampen. Og allikevel, nok en gang, gjennom din vilje og Kvirinius’ hånd, denne gangen vist mer åpenlyst, vant hun.»
Harry slet fremdeles med å se for seg tanken på at forsvarsprofessoren usynlig skulle ha fulgt med på FULHET, og beskyttet heltinnene fra å komme til skade.
«Og på denne måten er det,» fullførte den gamle trollmannen, «at vi endte opp med dagen i dag, Harry, der førtifire elever angrep åtte hekser fra første klasse. Et fullverdig slag, en ekte kamp, utkjempet inne i disse hallene! Jeg vet at det ikke direkte var det du planla, men du er nødt til å akseptere en grad av ansvarlighet. Gjennom hele min tid på Galtvort så har noe slikt aldri skjedd før du kom til denne skolen; verken da jeg var elev eller senere som lærer og rektor.»
«Tusen takk, det var pent sagt,» sa Harry endefram. «Skjønt jeg tror professor Krengle fortjener mer av æren enn meg.»
De blå øynene utvidet seg. «Harry –»
«Disse bøllene har angrepet sine ofre lenge før dette skoleåret,» sa Harry. Selv om han anstrengte seg for å være rolig, begynte stemmen hans å heve seg. «Men ingen ser ut til å ha lært elevene at de har lov til å slåss tilbake. Jeg vet at det er mye vanskeligere å ignorere en tosidig kamp enn et hjelpeløst offer som blir hekset eller nesten dyttet ut av et vindu, men det kan vel ikke egentlig sies å være verre, kan det? Jeg skulle ønske at jeg hadde lest mer av Gudrik Griffings verker så jeg kunne sitere ham, det er nødt til å være noe der som kunne passe til denne situasjonen. Åpen kamp skaper kanskje mer støy enn ofrene som lider i stillhet, det kan være vanskeligere å late som ingenting skjer, men sluttresultatet er bedre –»
«Nei, det er det ikke,» sa Humlesnurr. «Det er ikke det, Harry. Å alltid slåss mot mørket, å aldri la ondskap skje uten å utfordre det – det er ikke heroisme, men simpel stolthet. Selv Gudrik Griffing tenkte ikke at alle kriger var verdt å utkjempe, skjønt i hele livet sitt gikk han fra en kamp til den neste.» Den gamle trollmannens stemme ble stillere. «I sannhet, Harry, dine ord – de er ikke onde. Nei, ikke onde, og dog allikevel, så har de forskrekket meg. Du er en som en dag kan komme til å ha stor kraft, stor makt, over trolldom, over dine med-trollmenn. Og hvis, når den dagen opprinner, du fremdeles tror at ondskap aldri må få lov til å forekomme uten å bli utfordret –» Nå var det en tone av ekte bekymring i rektors stemme. «Verden har blitt mer skjør siden den alderen Galtvort ble reist; jeg frykter at den ikke vil tåle raseriet til en ny Gudrik Griffing. Og selv han ble ikke like raskt sint som deg.» Den gamle trollmannen ristet på hodet. «Du er for klar til å slåss, Harry. Altfor klart til å slåss, og Galtvort selv blir et mer voldelig sted rundt deg.»
«Vel,» sa Harry, bevisst forsiktig etter å ha veid sine ord. «Jeg vet ikke om det vil hjelpe at jeg sier dette, men jeg tror at du har fått feil inntrykk av hva slags person jeg er. Jeg liker heller ikke virkelige kamper. Det er skremmende, og voldelig, og folk kan bli skadet. Men i dag har jeg ikke slåss, rektor.»
Rektor skar en grimase. «Du sendte forsvarsprofessoren i ditt sted –»
«Professor Krengle har heller ikke slåss i dag,» sa Harry rolig. «Det var ingen der som var sterke nok til å kjempe mot ham. Det som hendte i dag var ikke å kjempe, det var å vinne.»
Det tok litt tid før den gamle trollmannen snakket etter dette. «Det kan forholde seg slik eller så,» sa rektor, «men alle disse konfliktene må få en ende. Jeg kan høre en anspenthet i lufta, og for hver av disse konfliktene, så stiger spenningen. Alt dette må få en ende, en absolutt ende, og raskt; du må ikke stå i veien for denne enden.»
Den gamle trollmannen gjorde en håndbevegelse mot kontorets store eikedør, og Harry forlot rommet gjennom den.
Det var med en viss overraskelse at Harry gikk ut mellom de store grå gurgene som hadde gjort plass for ham, og fikk se at Kvirinius Krengle fremdeles sto stablet opp mot korridorens steinvegg; en tykk tråd med sikkel rant fra den slappe munnen og ned på lærerkutten; han hadde akkurat samme stilling som da Harry hadde gått opp til rektors kontor.
Harry ventet, men den sammensunkne mannen beveget seg ikke; og etter lange, pinlige sekunder begynte Harry å gå nedover korridoren igjen.
«Herr Potter?» kom en bløt tilkalling, etter at Harry hadde passert to hjørner; en stille stemme som bar unaturlig langt gjennom hallene.
Da Harry hadde kommet tilbake fant han professor Krengle fremdeles oppstablet langs veggen, men øynene betraktet ham nå med skarp intelligens.
Beklager at jeg har trettet deg ut –
Det var noe Harry ikke kunne si. Han hadde lagt merke til korrelasjonen mellom den anstrengelsen professor Krengle foretok seg og den tida han trengte til å ‘hvile’. Men Harry hadde resonnert slik at hvis anstrengelsen var for smertefull eller ugunstig, kom professor Krengle rett og slett til å si nei. Nå undret Harry på om den resonneringen faktisk hadde vært korrekt, og om ikke, hvordan han burde be om unnskyldning …
Forsvarsprofessoren snakket med stille stemme, og resten av kroppen beveget ikke på seg. «Hvordan gikk ditt møte med rektor, herr Potter?»
«Jeg vet ikke riktig,» sa Harry. «Ikke den veien jeg forutså. Det virker som om han synes at lyset burde tape langt oftere enn det jeg ville betrakte som klokt. Videre er jeg ikke sikker på om han forstår forskjellen mellom å forsøke å slåss og å forsøke å vinne. Det forklarer en hel del, faktisk …» Harry hadde ikke lest mye om Trollmannskrigen, men han hadde lest nok til å vite at de gode sannsynligvis hadde fått et ganske nøyaktig bilde av hvem de verste dødseterne var, og hadde ikke rett og slett uglet håndgranater til dem alle i løpet av fem minutter.
En bløt, bløt latter fra de bleke leppene. «Humlesnurr forstår ikke gleden av å vinne, akkurat slik han ikke forstår gleden ved spillet. Fortell meg, herr Potter. Foreslo du denne lille planen med en bevisst tanke om å bedre humøret mitt?»
«Det var en av flere grunner, ja,» sa Harry, fordi et instinkt hadde advart ham at han kunne ikke rett og slett si Ja.
«Vet du,» sa forsvarsprofessoren i et bløtt, tenksomt tonefall, «det har vært dem som har forsøkt å lysne opp mine mørkere stunder, og de som faktisk har bidratt til å gi meg lysere dager, men du er den første som noensinne har klart å gjøre det med vilje?» Forsvarsprofessoren så ut til å rette seg opp og ut fra veggen med en pussig bevegelse som kunne ha inkludert magi så vel som muskler; og forsvarsprofessoren begynte å gå av sted uten å se i Harrys retning. Bare en enkel bevegelse med en finger indikerte at Harry var ment å følge etter.
«Spesielt satte jeg pris på besvergelsen du komponerte for frøken Davidsen,» sa professor Krengle etter at de hadde gått en kort strekning. «Skjønt det ville muligens ha vært klokere å konsultere meg på forhånd, før du ga det til henne slik at hun kunne lære det utenat.» En hånd våknet til liv innenfor forsvarsprofessorens kutte og trakk fram en tryllestav, som lagde små bevegelser i lufta, og etterpå ble alle de fjerne lydene fra Galtvort-slottet borte. «Fortell meg ærlig, herr Potter; har du på noen måte gjort deg kjent med teorien bak mørke ritualer? Det er ikke det samme som å innrømme en plan om å bruke dem; mange trollmenn kjenner til prinsippene.»
«Nei …» sa Harry sakte. For en stund tilbake hadde han bestemt seg for å ikke forsøke å snike seg inn i den begrensede seksjonen i Galtvorts bibliotek, mye av samme grunn som da han for et år siden hadde bestemt seg for å ikke slå opp hvordan man laget eksplosiver av vanlige husholdningsmaterialer. Harry var stolt av at han i det minste hadde mer sunn fornuft enn det folk trodde at han hadde.
«Åh?» sa professor Krengle. Mannen gikk mer normalt nå, og leppene bølget seg i et pussig smil. «Ja ja, kanskje du bare har et naturlig talent på det området.»
«Tja, vel,» sa Harry matt. «Jeg antar at barnebokforfatteren Dr. Seuss også har et naturlig talent for mørke ritualer, fordi den delen med shuffle, duffle, muzzle, muff kommer fra en barnebok som heter Bartholomew and the Oobleck –»
«Nei, ikke den delen,» sa professor Krengle. Stemmen hans ble litt sterkere, og fikk i seg litt av den klangen som ble brukt til undervisning. «En vanlig formel, her Potter, kan kastes rett og slett ved å framsi bestemte ord, gjøre presise bevegelser med tryllestaven, og bruke noe av din egen styrke. Selv kraftige tryllerier kan framkalles på denne måten, hvis magien er effektiv så vel som virkningsfull. Men for de største trollmannskunster er ikke stemme alene tilstrekkelig til å gi dem struktur. Du må utføre bestemte handlinger, gjøre betydningsfulle valg. Heller er ikke den midlertidige bruken av din egen styrke nok til å vekke dem til live; et ritual krever et permanent offer. Kraften i slike større kunster, sammenliknet med ordinære formler, kan være som dagen sammenliknet med natta. Men mange ritualer – faktisk de fleste – er slik av natur at de krever minst ett offer som forutsetter at man ikke er altfor fintfølende. Og derved er hele området med rituell magi, som inneholder alle de mest vidtgående og interessante områdene av trollmannskunsten, gjennomgående betraktet som mørk. Med et par unntak som er tradisjonsbestemt, naturligvis.» Professor Krengles stemme fikk en sardonisk klang. «Ubryteløftet er altfor nyttig for enkelte velstående adelsslekter til å bli helt forbudt – skjønt det å binde en manns vilje gjennom hele hans levetid i sannhet er en forferdelig handling, mer fryktelig enn flere mindre ritualer som trollmenn skyr unna. En kyniker ville kanskje konkludere med at hvilke ritualer som er forbudt ikke er så mye et spørsmål om moral som om vane. Men det var en avsporing …» Professor Krengle hostet kort for å renske halsen. «Ubryteløftet krever tre deltakere og tre offer. Den som mottar Ubryteløftet må være en som kunne ha lært seg å stole på den som lover, men velger istedenfor å avkreve Løftet, og ofrer derved muligheten til tillit. Den som avgir løftet må være en som kunne ha valgt å gjøre det Løftet krever av dem, og de ofrer sin mulighet for valg. Og den tredje trollmannen, binderen, ofrer permanent en liten del av sin egen magi, for å vedlikeholde Løftet for alltid.»
«Ah,» sa Harry. «Jeg har lurt på hvorfor den formelen ikke brukes over alt, hver gang to mennesker har vanskelig for å stole på hverandre … skjønt … hvorfor er det ikke slik at trollmenn som er døden nær krever penger for å være binder av et Ubryteløfte, og bruker disse pengene til å etterlate en arv til sine barn –»
«Fordi de er dumme,» sa professor Krengle. «Det er hundrevis av nyttige ritualer som kunne utføres hvis menn hadde så mye sunn sans; jeg kunne navngi tyve uten å stoppe for å trekke pusten. Men uansett, herr Potter, tingen med slike ritualer – uansett om du velger å kalle dem mørke eller ikke – er at de er skapt for å være magisk effektive, ikke for å virke imponerende når de utføres. Jeg antar at det er en viss tendens til at de mer kraftige ritualene krever mer fryktelige offer. Allikevel, det skrekkeligste ritualet jeg kjenner til krever ikke noe annet enn et tau som har hengt en mann og et sverd som har drept en kvinne; og det er et ritual som lover å bringe fram Døden i egen person – skjønt hva som egentlig menes med det vet jeg ikke, og jeg bryr meg ikke om å finne det ut, siden det også ble sagt at motmagien – for å fjerne Døden igjen – har gått tapt. Den aller mest skremmende besvergelsen jeg har kommet over høres ikke en hundredel så skrekkelig ut som den du komponerte for frøken Davidsen. De blant bøllene som hadde noe kjennskap til mørke ritualer – og jeg er sikker på at noen blant dem hadde det – må ha vært mer vettskremt enn ord kan beskrive. Hvis det faktisk eksisterte et ritual som virket så imponerende, herr Potter, ville det smelte jorda.»
«Øhm,» sa Harry.
Professor Krengles lepper vred seg et hakk videre. «Ah, men det som virkelig moret meg var dette. Ser du, herr Potter, besvergelsen til hvert ritual navngir det som skal ofres, og det som skal fås. Besvergelsen som du ga til frøken Davidsen snakket, først, om et mørke bak mørket, begravet under Tidens strøm, som kjenner porten, og er porten. Og den andre tingen den snakket om, herr Potter, var manifestasjonen av din egen tilstedeværelse. Og alltid, i hvert element i et ritual, så navngis først det som ofres, og deretter hva som forlanges til gjengjeld.»
«Jeg … skjønner,» sa Harry, idet han trasket gjennom Galtvorts haller etter professor Krengle, og fulgte ham mot forsvarsprofessorens kontor. «Så min besvergelse, slik jeg skrev den, impliserer at Den Ytre Gud, Yog-Sothoth –»
«Ble permanent ofret i et ritual som bare kort sørget for at din tilstedeværelse manifesterte seg,» sa professor Krengle. «Jeg antar at vi i morgen vil oppdage hvorvidt noen tok det alvorlig, når vi leser i avisene og ser hvorvidt alle verdens magiske nasjoner nå slår seg sammen i et desperat forsøk på å sperre av din inntreden i vår virkelighet.»
De fortsatte å gå, idet forsvarsprofessoren begynte å klukkle med merkelige strupelyder.
De to snakket ikke mer etter det, før de kom til forsvarsprofessorens kontor, og så stoppet mannen opp med en hånd på døra.
«Det er svært bemerkelsesverdig,» sa forsvarsprofessoren, med en stemme som igjen var bløt, nesten uhørlig. Mannen så ikke direkte på Harry, og Harry så bare baksiden hans. «Svært bemerkelsesverdig … Det var en tid der jeg ville ha ofret en finger av min stavhånd for å gi Galtvorts bøller den behandlingen de fikk i dag. For å få dem til å frykte meg, slik de nå frykter deg; å bli respektert av alle elever og beundret av mange; jeg ville ha gitt en finger for det. Du har nå alt jeg ønsket på den tida. Og alt jeg vet om menneskelig natur sier at jeg burde hate deg. Allikevel er det ikke så. Det er svært bemerkelsesverdig.»
Det burde ha vært et rørende øyeblikk, men istedenfor følte Harry at det gikk kaldt nedover ryggen på ham, som om han var en liten fisk i sjøen, og en eller annen diger hvithai nettopp hadde tittet på ham og bestemt seg for, etter tydelig nøling, å ikke spise ham.
Mannen åpnet døra til forsvarsprofessorens kontor, gikk inn, og ble borte.
Etterspill:
Hennes med-smygardinger så på Dafnia som … som om de ikke hadde den fjerneste anelse om hvordan man burde se på henne.
Griffingene så på henne som om de ikke hadde den fjerneste anelse om hvordan man burde se på henne.
Uten å vise frykt skred Dafnia Grønbek inn i eliksir-klasserommet, innpakket i den urørlige verdigheten til en urgammel adelsslekt. På innsiden følte hun det mye på samme måte som alle andre sannsynligvis gjorde.
Det hadde gått to timer siden hva? da hva? hadde skjedd, og Dafnias hjerne tenkte fremdeles ganske nøyaktig: Hva? Hva? Hva?
Klasserommet var stille mens de alle ventet på at professor Slur skulle komme. Lavendel og Parvati satt nær en gruppe av andre griffinger, omgitt av stille stirring. De to så over hverandres lekser før timen startet, og ingen andre hjalp dem eller snakket med dem. Selv Lavendel, som Dafnia kunne ha sverget på at det var umulig å bringe ut av fatning, virket kuet.
Dafnia satte seg ved pulten, og tok Magiske drikker og eliksirer ut av skolesekken, og begynte å se over sine egne lekser, og gjøre sitt beste for å opptre normalt. Folk stirret på henne, og sa ingenting –
Et gisp gikk gjennom hele klasserommet. Gutter og jenter rykket tilbake, lente seg vekk fra døra som om de var hvetestrå som ble berørt av et vindkast.
I døra sto Tracey Davidsen, innhyllet i en svart, forreven kappe som var blitt drapert over Galtvort-uniformen hennes.
Tracey gikk sakte inn i klasserommet og svaiet lett med hvert steg, slik at det så ut som om hun forsøkte å flyte. Hun satt seg ned ved sin vanlige pult, som tilfeldigvis var ved siden av Dafnia.
Sakte snudde Tracey på hodet for å se på Dafnia.
«Ser du?» sa smygardjenta med lav gravrøst. «Jeg sa at jeg ville få tak i ham før hun gjorde det.»
«Hva?» utbrøt Dafnia, som umiddelbart ønsket at hun ikke hadde sagt noe.
«Jeg fikk tak i Harry Potter før Grang klarte det.» Traceys stemme var fremdeles lav, men øynene glødet i triumf. «Ser du, Dafnia, det general Potter ser etter i ei jente er ikke et pent ansikt eller en pen kjole. Han ønsker ei jente som er villig til å kanalisere hans fryktelige krefter, det er det han vil ha. Nå er jeg hans – og han er min!»
Denne erklæringen produserte en frossen stillhet gjennom hele klasserommet.
«Unnskyld meg, frøken Davidsen,» sa den kultiverte stemmen til Draco Malfang, som virket uberørt mens han bladde igjennom sine egne eliksir-pergamenter. Den andre ætlingen til en urgammel adelsslekt gjorde ikke så mye som å titte opp fra pulten, selv da alle andre snudde seg for å se på ham. «Fortalte Harry Potter deg faktisk det? Brukte han de ordene?»
«Vel, nei …» sa Tracey, og så blinket det sint i øynene hennes. «Men det er best for ham at han tar meg, nå da jeg har ofret sjelen min til ham og alt!»
«Ofret du sjelen din til Harry Potter?» gispet Milly. Det kom en klirring fra den andre siden av klasserommet der Ronny Wiltersen nettopp hadde mistet blekkhuset i pulten slik at det knustes.
«Vel, jeg er ganske sikker på at jeg gjorde det,» sa Tracey, og hørtes usikker ut i noen sekunder før hun tok seg sammen. «Jeg mener, jeg så meg selv i et speil og jeg ser blekere ut nå, og jeg kan alltid føle et mørke som omgir meg, og jeg var en katalysator for hans skrekkelige krefter og alt … Dafnia, du så også at øynene mine ble grønne, ikke sant? Jeg så det ikke selv, men det er det jeg har hørt i ettertid.»
Det ble en pause, der de eneste lydene kom fra Ronny Wiltersen som forsøkte å rengjøre pulten sin.
«Dafnia?» sa Tracey.
«Jeg tror ikke noe på det,» sa en sint stemme. «Det er umulig at den neste mørke herren ville ta deg til brud!»
Sakte, og med betydelig vantro, snudde hoder seg for å stirre på Petrea Parkasen.
«Hysj på deg,» sa Tracey, «eller så skal jeg …» smygardjenta stoppet opp. Så ble Traceys stemme enda mørkere og lavere, og hun sa, «Hysj på deg, ellers fortærer jeg sjelen din.»
«Du kan ikke gjøre det,» sa Petrea, i den selvsikre tonen til ei høne som hadde utarbeidet en ypperlig hakkeorden der hun selv befant seg øverst, og hadde ingen planer om å oppdatere denne tilstanden basert på noe så simpelt som bevis.
Sakte, som om hun forsøkte å flyte, reiste Tracey seg fra pulten. Det kom flere gisp. Dafnia følte seg som om noen hadde Forsteinet henne fast i stolen.
«Tracey?» sa Lavendel med liten stemme. «Vær så vennlig å ikke gjør alt det der en gang til. Vær så snill?»
Nå viste Petrea tydelige tegn på nervøsitet idet Tracey svaiet mot pulten hennes. «Hva tror du at du gjør?» sa Petrea, og klarte ikke helt å høre indignert ut.
«Det har jeg allerede sagt,» sa Tracey truende. «Jeg skal fortære sjelen din.»
Tracey bøyde seg ned over Petrea, som satt som fastfrosset ved pulten; og så, mens leppene deres nesten berørte hverandre, laget hun en lyd som av en kraftig innpust.
«Der!» sa Tracey og rettet seg opp. «Jeg spiste sjelen din.»
«Ne-hei, det gjorde du ikke, det!» sa Petrea.
«Jo-ho, det gjorde jeg det, så!» sa Tracey.
En veldig kort pause –
«Merlin, hun gjorde det!» skrek Teodor Nokk. «Du ser helt blek ut, og øynene dine virker tomme!»
«Hva?» hylte Petrea og ble blek. Jenta spratt opp fra pulten og begynte panisk å lete gjennom veska si. Etter at Petrea fant fram et speil og tittet på seg selv, ble hun enda blekere.
Dafnia klarte ikke lenger å vedlikeholde den aristokratiske framtoningen og lot hodet falle ned mot pulten med et høyt dunk, idet hun lurte på hvorvidt det å gå på samme skole som alle de andre viktige familiene virkelig var verdt det å gå på samme skole som Kaoslegionen.
«Nei og nei, du lyt ha trøbbel nå, Petrea,» sa Jokum Finnimann. «Je veit itte nøyaktig å som skjer når en dessperant kysse deg, men hvis atte a’ Tracey Davidsen kysse deg så er det sannsynligvis gørgæli.»
«Jeg har hørt om mennesker uten sjeler,» sa Tommy Ding mørkt. «De må kle seg bare i svart, og de skriver forferdelig poesi, og ingenting kan gjøre dem lykkelige. De har masser av angst.»
«Jeg vil ikke ha angst!» skrek Petrea.
«Synd,» sa Tommy Ding. «Du kommer til å ha det sånn, nå som sjelen din er borte.»
Petrea snudde seg, og strakte ut en bedende hånd mot Draco Malfangs pult. «Draco,» sa hun bedende. «Herr Malfang! Vær så snill, få Tracey til å gi sjelen min tilbake til meg!»
«Jeg kan ikke,» sa Tracey. «Jeg spiste den.»
«Få henne til å kaste den opp!» hylte Petrea.
Hodet til Malfangs arving hadde falt framover, han hvilte hodet i begge hender slik at ingen kunne se ansiktet hans. «Hvorfor er livet mitt slik som dette?» sa Draco Malfang.
Et kaos av hvisking startet opp idet Tracey gikk tilbake til pulten, med et tilfreds smil, mens Petrea sto midt i klasserommet og vred hendene sine, og tårer startet å dryppe fra øynene –
«Vær. Stille.»
Det virket som om den bløte, dødelige stemmen fylte hele klasserommet idet professor Slur snek seg gjennom døra. Ansiktet hans var sintere enn Dafnia noensinne hadde sett før, og det sendte et støt av ekte frykt nedover ryggraden. Hun konsentrerte seg raskt om hjemmeleksene igjen.
«Sitt ned, Parkasen,» hveste eliksirmesteren, «og du, Davidsen, ta av den latterlige kappen –»
«Professor Sluuuuuuuur!» hylte Petrea Parkasen, oppløst i tårer. «Tracey spiste sjeeeeeeelen miiiiiiiin!»