Det var en buende, buktende gangvei midt i Galtvort, som bølget lik et løst hårstrå; noen ganger virket det som om den krysset seg selv, men du ville aldri komme til slutten av den hvis du ga etter for fristelsen til å ta det som virket som snarveier.
I enden av floken sto seks elever lent mot ujevn stein, kuttene svarte mot de grå veggene, og kantet med grønt; øynene hoppet fra den ene til den andre. Faklene brant i sine holdere og kastet lys for å jage vekk mørket, og hete for å jage vekk kulden i Smygards fangekjellere.
«Jeg er sikker,» glefset Arsenia Belgmørch, «fullstendig sikker, på at det ikke var et virkelig ritual. Små førstis-hekser kan ikke utføre den typen magi, og selv om de kunne, så, hvem har noensinne hørt om et mørkt ritual som ofrer en innesperret redsel for – det?»
«Var du –» sa Lusian Wold. «Jeg mener – etter at jenta knipset i fingrene –»
Belgmørchs blikk burde ha smeltet ham. «Nei,» spyttet hun ut, «det var jeg ikke.»
«Altså, hun var ikke naken,» kom det slepent fra Markus Flint, der de brede skuldrene hans lente seg tilbake, tilsynelatende avslappet, mot den klumpete steinoverflaten. «Dekket av sjokoladeglasur, ja, men ikke naken.»
«På denne dag har Potter på det groveste fornærmet våre hus,» sa den alvorlige stemmen til Fernandus Astorgus.
«Ja, jo, jeg beklager at jeg går rett på sak her,» sa Terkel Sverthe jevnt. Duellanten fra syvende klasse gned haken, der en antydning til skjegg hadde fått lov til å vokse ut. «Men når noen limer deg fast i taket, så er det en beskjed, Astorgus. Det er en beskjed som sier: Jeg er en utrolig mektig mørk trollmann som kunne ha gjort nøyaktig det jeg ville mot deg, og jeg bryr meg katta om ditt hus blir fornærmet av det.»
Robert Juksom III ga fra seg en bløt, lav latter til dette, en klukking som fikk flere til å grøsse. «Det får deg til å lure på om du valgte feil side, gjør det ikke. Jeg har hørt fortellinger om meldinger som det der, sendt etter ordre fra den gamle Mørke herren …»
«Jeg er ikke klar til å knele for Potter riktig ennå,» sa Astorgus, og stirret hardt inn i Juksoms øyne.
«Ikke jeg heller,» sa Belgmørch.
Juksom holdt tryllestaven sin og snurret den fraværende bakover og framover i fingrene sine, pekte den først oppover, siden nedover. «Er du en griffing eller en smygarding?» sa Juksom. «Alle har en pris. Alle som er smarte.»
Dette utsagnet førte til et øyeblikks stillhet.
«Burde ikke Malfang være her?» sa Wold tentativt.
Flint kastet avvisende på hånda. «Uansett hva slags plott Malfang pønsker på, så ønsker han å framstå som uskyldig. Han ville ikke ønske at noen la merke til at han var borte på samme tid som oss.»
«Men alle vet det allerede,» sa Wold. «Selv i de andre husene.»
«Jepp, svært klønete,» sa Belgmørch og snøftet. «Malfang eller ikke, han er bare en liten førstis og vi trenger ham ikke her.»
«Jeg skal ugle min far,» sa Juksom bløtt, «og han vil snakke med lord Malfang selv –» Helt plutselig stoppet Juksom å snakke.
«Jeg vet ikke hva dere tenker, fininger,» sa Belgmørch med falsk sødme i stemmen, «men jeg har ikke tenkt å løpe rundt og være redd på grunn av et falskt ritual, og jeg er ikke ferdig med Potter og kjælegrumsa hans.»
Ingen svarte. Alle blikkene deres så forbi henne.
Sakte snudde Belgmørch seg rundt for å se hva de andre stirret på.
«Dere vil gjøre ingenting,» hveste husstyreren deres. Severus Slurs ansikt var rasende, da han snakket fløy det små dråper av spytt ut av munnen hans og lagde flekker på den allerede skitne kutten. «Dere tåper har gjort tilstrekkelig! Dere har bragt skam over mitt hus – tapt mot førsteklassinger – og nå snakker dere om å involvere adelige lorder i Heksingating i deres patetiske barnekrangler? Jeg skal ta meg av denne saken. Dere skal ikke bringe mer skam over dette huset igjen, dere skal ikke gjøre noe som har den minste risiko for å bringe mer skam over dette huset! Dere er ferdige med å slåss mot hekser, og hvis jeg får høre om noe annet –»
Hvis du trodde at de kom til å sitte ved siden av hverandre til middag, etter det, ville du tatt feil.
«Hva er det egentlig hun vil ha fra meg?» kom klageropet fra gutten som, til tross for sine inngående studier av vitenskapelig litteratur, fremdeles var en smule naiv angående visse ting. «Hadde hun lyst til å få juling?»
De øvreårs ravnkloguttene som hadde satt seg ned ved siden av ham ved middagsbordet utvekslet kjappe blikk med hverandre helt til, som etter et uskrevet regelverk, den mest erfarne blant dem tok ordet.
«Hør,» sa Artinius Prask, syvendeklassingen som ledet konkurransen med tre hekser og en forsvarsprofessor, «den greia du er nødt til å forstå er at, bare fordi hun er sint, så betyr ikke det at du har mistet poeng. Frøken Grang er sint fordi hun ble vettskremt og du er i posisjon til å få skylden for det, forstår du? Men samtidig, skjønt hun ikke kommer til å innrømme det, så er hun rørt over at kjæresten hennes gikk til slike latterlige og ærlig talt sinnssyke skritt for å beskytte henne.»
«Dette handler ikke om poeng,» kvernet det ut av Harry; man kunne se ordene flykte ut mellom de sammenbitte tennene. Middagen sto urørt på bordet foran ham. «Dette handler om rettferdighet. Og jeg. Er. Ikke. Kjæresten. Hennes!»
Dette ble møtt med en viss mengde fliring fra alle tilstedeværende.
«Ærlig talt,» sa en gutt fra sjetteklasse i Ravnklo, «jeg tror vel at etter at hun kysset deg for å få deg ut av despereringen, og så limte du førtifire bøller fast i taket for henne, så er vi et stykke forbi den der ‘hun er ikke kjæresten min, egentlig’ og over i spørsmålet om hvordan barna deres kommer til å bli. Wow, det var en skremmende tanke …» Ravnkloingen sporet av, og så sa han, med en mindre stemme, «Kunne du latt være å se på meg på den måten, vær så snill?»
«Hør,» sa Artinius Prask, «jeg beklager å være så likefram her, men du kan ha rettferdighet eller du kan ha jenter; du kan ikke ha begge delene samtidig.» Han klappet en vennligsinnet hånd på Harry Potters skulder. «Du har potensiale, gutt, mer potensiale enn noen annen trollmann jeg har sett, men du er nødt til å lære deg hvordan du utnytter det, ser du. Vær litt søtere mot dem, lær deg noen formler for å rydde opp i det kråkereiret du kaller hår. Og viktigst av alt, du må skjule ondheten din bedre – ikke for bra, men bedre. Pene, velstelte gutter får jenter, og mørke trollmenn får også jenter; mens pene, velstelte gutter som er mistenkt for å være mørke i hemmelighet får flere jenter enn du kan forestille deg –»
«Ikke interessert,» sa Harry flatt, idet han plukket opp guttens hånd fra skulderen og slapp den halv-irritert fra seg.
«Men det kommer du til å bli,» sa Artinius Prask, med en lav stemme som bar i seg varsler om framtida, «Ah, det kommer du til å bli!»
Et annet sted ved samme bord –
«Romantisk?» skrek Hermine Grang, så høyt at noen av jentene ved siden av henne hoppet til. «Hvilken del av det der var romantisk? Han spurte ikke! Han spør aldri! Han bare sender spøkelser etter folk og limer dem til tak og gjør det han vil med mitt liv!»
«Men forstår du ikke?» sa en fjerdeårs heks. «Det betyr at selv om han er ond, så elsker han deg!»
«Det var kanskje ikke så utrolig hjelpsomt,» sa Pernille Klarvang litt lenger ned ved bordet, men hun ble ignorert. Flere eldre hekser hadde satt kursen mot Hermine, etter at hun hadde satt seg ned på den totalt motsatte siden av bordet fra Harry Potter, men en raskere sky av yngre jenter hadde omringet Hermine og utgjorde en ugjennomtrengelig barriere.
«Gutter,» sa Hermine Grang, «burde ikke få lov til å elske jenter uten å spørre dem først! Dette er sant på en rekke måter og spesielt når det kommer til det å lime folk fast i taket!»
Dette ble også ignorert. «Det er akkurat som et skuespill!» sukket ei jente i tredje.
«Et skuespill?» sa Hermine. «Jeg skulle ha likt å se det skuespillet der noe sånt som dette skjer!»
«Åh,» sa den tredjeårs jenta, «jeg tenkte på det der virkelig romantiske stykket der det er den her veldig hyggelige, søte gutten som skal ta en tur gjennom flumnettverket, bare det at han uttaler destinasjonen feil og snubler inn i dette rommet fullt av mørke trollmenn som utfører et forbudt ritual som burde forblitt glemt og fortapt, og de ofrer syv fanger for å sette fri denne eldgamle Redselen som etter sigende skal oppfylle noens ønske når det blir befridd, så naturligvis er det slik at guttens tilsynekomst avbryter ritualet før det blir fullført, og idet Redselen spiser alle de mørke trollmennene, og alle dør, så er guttens siste tanke at han ønsker at han kunne hatt en kjæreste, og før du vet ordet av det ligger gutten i fanget til denne vakre jenta som har øyne som brenner med et forferdelig lys, bare at hun skjønner ingenting om det å være et menneske, så gutten må hele tida forhindre henne fra å spise mennesker. Dette er akkurat som det skuespillet, bare at du er gutten og Harry Potter er jenta!»
«Det …» sa Hermine, og følte seg ganske overrasket. «Det høres faktisk litt ut som –»
«Gjør det?» kom det fra ei jente i andre klasse som satt tvers overfor bordet, som nå lente seg forover og så skrekkslagen og enda mer fascinert ut.
«Nei!» sa Hermine. «Jeg mener – han er ikke kjæresten min!»
To sekunder senere fikk Hermines ører med seg hva leppene hennes nettopp hadde sagt.
Den fjerdeårs heksa la hånda på Hermines skulder og klemte den trøstende. «Frøken Grang,» sa hun beroligende, «Jeg tror at hvis du skal være helt ærlig med deg selv, så vil du nok innrømme at den virkelige grunnen til at du er sint på din mørke mester er at han kanaliserte sine unevnelige krefter gjennom Tracey Davidsen istedenfor deg.»
Hermines munn åpnet seg, men strupen hennes låste seg før ordene kom ut, hvilket sannsynligvis var like greit, fordi hvis hun faktisk hadde skreket så høyt ville det ha ødelagt et eller annet.
«Men hvordan er det i det hele tatt mulig?» sa tredjeklassingen. «Jeg mener, at Harry klarer å sende sin kraft gjennom ei annen jente selv om han har bundet seg til deg? Har dere tre inngått en av de der, du vet, ordningene?»
«Gæææææck,» sa Hermine Grang, fremdeles med låst strupe, haltende hjerne, og stemmebånd som spontant lagde lyder som om hun var en sint and.
(Senere.)
«Jeg skjønner ikke hvorfor du er så urimelig,» sa en annen heks i andre klasse, som hadde erstattet tredjeklassingen etter at Hermine hadde truet med å få Tracey til å spise sjelen hennes. «Jeg mener, virkelig, hvis noen som Harry Potter reddet meg, så ville jeg – sende ham takkekort, og klemme ham, og,» jentas ansikt var en tanke rødt, «vel, kysse ham, ville jeg ha håpet.»
«Ja!» sa den andre andreårs-heksa. «Jeg har aldri skjønt hvorfor jenter i skuespill blir sinte når hovedpersonen anstrenger seg skikkelig for å være snille mot dem. Jeg ville ikke oppført meg sånn hvis helten likte meg!»
Hermine Grang hadde sluppet hodet ned i middagsbordet, og hendene hennes holdt nå sakte på å trekke ut hår.
«Du forstår bare ikke mannlig psykologi,» sa fjerdeklassingen med autoritativt stemme. «Grang er nødt til å få det til å se ut som at hun mysteriøst kan motstå hans forførende sjarme.»
(Enda senere.)
Og så, før lang tid var gått, hadde Hermine Grang vendt seg til den eneste personen som hun fremdeles kunne snakke med, den eneste personen som garantert forsto hennes synsvinkel –
«De er gale, alle sammen,» sa Hermine Grang der hun skred energisk mot Ravnklo-tårnet etter å ha forlatt middagen tidlig. «Alle utenom deg og meg, Harry, jeg mener alle utenom oss på hele denne Galtvort-skolen, de er alle fullstendig gale. Og ravnklojenter er de verste, jeg vet ikke hva ravnklojentene leser når de blir eldre, men jeg er sikker på at de ikke burde lese det. En heks spurte meg om vi to hadde forbundet sjelene våre, noe jeg hadde tenkt å slå opp i biblioteket i kveld, men jeg er temmelig sikker på at noe slikt aldri faktisk har hent –»
«Jeg har ikke en gang et navn for denne typen feilaktig tankemåte,» sa Harry Potter. Gutten gikk normalt, hvilket betydde at han ofte måtte hoppe et par skritt forover for å holde følge med hennes egen fart som ble drevet opp av indignasjon. «Jeg tror seriøst at hvis det var opp til dem, så ville de halt oss av gårde øyeblikkelig for å få navnene våre endret til Potter-Eving-Vernes-Grang … Ugh, bare det å si det høyt får meg til å innse hvor forferdelig det høres ut.»
«Du mener ditt navn ville være Potter-Eving-Vernes-Grang og mitt ville være Grang-Potter-Eving-Vernes,» sa Hermine. «Det er for fryktelig å se for seg.»
«Nei,» sa gutten, «Potter er en adelsslekt, så jeg tror at det navnet skal være foran –»
«Hva?» sa hun indignert. «Hvem sier at vi må –»
Dette ble fulgt av en plutselig, forferdelig stillhet, som bare ble brutt av dunkene fra skoene deres.
«Uansett,» sa Hermine raskt, «noen av de spinnville tingene de sa ved middagen fikk meg til å tenke, så jeg hadde bare lyst til å si, Harry, at jeg virkelig er takknemlig for at du reddet meg og alle de andre fra å bli jult opp, og selv om noen deler av denne ettermiddagen har opprørt meg, så er jeg sikker på at vi kan diskutere det rolig.»
«Ah …» sa Harry med et svakt og tentativt smil, og øynene viste en blanding av forvirring og takknemlighet, «det er … bra, antar jeg?»
For å være nøyaktig, så hadde det vært den fjerdeårs heksa som hadde forklart at, siden Harry var den onde trollmannen som hadde blitt forelsket i Hermine, og Hermine var den rene og uskyldige jenta som enten ville omvende ham eller bli forført av Svartekunstene selv, så fulgte det at Hermine måtte være konstant indignert overfor alt Harry gjorde, selv om han heroisk reddet henne fra den visse undergang, bare slik at romansen deres ikke ville bli avklart før slutten av fjerde akt. Og så hadde Pernille Klarvang, som Hermine virkelig hadde trodd var smartere enn det, bemerket med høy stemme at av identiske årsaker så var det umulig for Hermine å bare gå bort og snakke fornuftig med Harry om hvorfor hun følte seg såret, og dessuten var mørke trollmenn tiltrukket av flammende motstand i en kvinne, ikke logikk. Dette var tidspunktet der Hermine hadde dyttet seg opp fra benken, marsjert rasende bort til der Harry satt, og spurt ham i et rimelig tonefall om de to kunne ta seg en gåtur og finne ut av ting.
«Så med andre ord,» sa Hermine med sin aller roligste stemme, «du er ikke egentlig i trøbbel når det gjelder meg, jeg snakker fremdeles med deg, vi er fremdeles venner, og vi skal fortsette å studere sammen. Vi er ikke i en krangel. Sant?»
På en eller annen måte så dette bare ut til å øke Harry Potters bekymring. «Greit,» sa Gutten-som-overlevde.
«Flott!» sa Hermine. «Så, har du funnet ut av hvorfor jeg var irritert, herr Potter?»
Det var en pause. «Du ville at jeg skulle holde meg borte fra dine saker?» sa Harry forsiktig. «Jeg mener – jeg vet at du ville gjøre ting på egen hånd. Og jeg holdt meg unna helt til jeg hørte at dere ble overfalt av tre junior-dødsetere, og, ærlig talt, jeg forventet ikke det. Professor Krengle forventet ikke det. Jeg begynte å bli redd for at dere hadde havnet i større problemer enn dere kunne takle, og så, ikke for å fornærme, Hermine, men førtifire bøller i et massivt bakholdsangrep er langt forbi det noen kunne klart å takle uten hjelp. Det er derfor jeg tenkte at dere virkelig trengte hjelp bare den ene –»
«Neida, den delen er grei,» sa Hermine. «Vi havnet i større problemer enn vi kunne takle, helt åpenbart. Vennligst gjett en gang til, herr Potter.»
«Hm,» sa Harry. «Det Tracey gjorde … forskrekket deg?»
«Forskrekket meg, her Potter?» Det var muligens en anelse syrlighet i stemmen hennes. «Nei, herr Potter, jeg var redd. Jeg var vettskremt. Jeg ville ikke ha innrømt å være redd for bare drager eller noe, folk ville kanskje tro jeg var en feiging, men når du hører fjerne stemmer som skriker ‘Tekeli-li! Tekeli-li!’ og det er dammer av blod som renner inn under alle dørene, så er det greit å bli redd.»
«Jeg beklager virkelig, altså,» sa Harry med noe som hørtes ut som oppriktig anger. «Jeg trodde du ville innse at det var meg.»
«Og grunnen til at vi alle ble så redde, herr Potter, var at du spurte ikke først!» Til tross for hennes intensjoner oppdaget Hermine at stemmen hennes hevet seg igjen. «Du skulle spurt meg før du gjorde noe sånt som det, Harry! Du skulle ha sagt helt spesifikt, ‘Hermine, er det greit om jeg får blod til å komme fram under dørene?’ Det er viktig å være spesifikk når du spør om den typen ting!»
Gutten gned seg bak i nakken mens han gikk. «Jeg … ærlig talt, jeg tenkte bare at du måtte ha kommet til å si nei.»
«Ja, herr Potter, jeg kunne ha sagt nei. Det er hele poenget med å spørre på forhånd, herr Potter!»
«Nei, jeg mener, du måtte ha sagt nei, uansett om det var det du virkelig ville eller ikke. Og så ville dere alle bli rundjult og det ville ha vært min feil fordi jeg spurte først.»
Hermines øyenbryn hevet seg i overraskelse, og hun fortsatte å gå noen trinn mens hun forsøkte å forstå dette. «Hva?» sa hun.
«Vel …» sa gutten sakte. «Jeg mener … du er Solskinnsgeneralen, ikke sant? Du kunne ikke si ja til at jeg skremmer folk, selv ikke bøller, selv ikke for å redde vennene dine fra å få juling. Du måtte ha sagt nei, og så ville dere blitt skadet. På denne måten kan du helt ærlig fortelle folk at du ikke hadde noen anelse om hva som skulle skje, og at det ikke var din feil. Det var derfor jeg ikke advarte deg.»
Hermine stoppet å gå, og snudde seg for å møte Harry ansikt til ansikt istedenfor bare å snu på hodet. Stemmen hennes var rolig og veloverveid da hun sa, «Harry, du er nødt til å stoppe å finne på smarte grunner til å gjøre dumme ting.»
Harrys øyenbryn fløy i været. Etter et øyeblikk sa han, «Hør … jeg skjønner hva du mener, naturligvis, men det er allikevel spørsmålet om hvorvidt det faktisk er en god ide, ikke bare en smart en –»
«Jeg forstår hvorfor du gjorde det du gjorde i dag,» sa Hermine. «Men jeg vil at du skal love at fra nå av, så skal du spørre meg først, hver gang, selv om du kan finne en grunn til at du ikke burde gjøre det.»
Det ble en pause som strakte seg ut, og Hermine kunne føle hjertet synke i brystet.
«Hermine –» begynte Harry å si.
«Hvorfor?» Frustrasjonen brøt inn i stemmen hennes. «Hvorfor er det så forferdelig? Alt du trenger å gjøre er å spørre!»
Harrys øyne var svært alvorlige. «Hvem i FULHET er det du prøver mest på å beskytte, Hermine? Hvem er du mest redd for, når dere slåss?»
«Hanna Abom,» sa Hermine uten å måtte tenke seg om, og så følte hun seg litt ille til mote, fordi Hanna faktisk prøvde hardt og hun hadde forbedret seg en hel del –
«Ville du synes det var greit å overlate til noen andre, som Tracey, det endelige ansvaret for å beskytte Hanna? Hvis du visste at Hanna var på vei inn i et bakhold, og du kom opp med en plan for å beskytte henne, ville du følt at det var greit hvis Tracey var den som sa at du fikk lov til å gjøre det eller ikke?»
«Vel … nei?» sa Hermine forvirret.
De grønne øynene til Gutten-som-overlevde møtte hennes stødig. «Ville du latt Hanna ta den endelige avgjørelsen når det gjaldt hennes egen beskyttelse?»
«Jeg –» sa Hermine. Det var merkelig, hun visste det riktige svaret, og hun visste også at det riktige svaret ikke faktisk var sant. Hanna prøvde så godt hun kunne å bevise at hun ikke var redd, selv om hun var det, og det var lett å se hvordan håsblåsjenta kunne komme til å prøve for hardt –
Så innså Hermine betydningen. «Du synes at jeg er som Hanna?»
«Ikke … helt det …» Harry kjørte hånda gjennom det rotete håret sitt. «Hør, Hermine, hva ville du ha foreslått å gjøre, hvis jeg advarte deg om et bakhold bestående av førtifire bøller?»
«Jeg ville ha gjort den ansvarlige tingen og fortalt det til professor McSnurp og latt henne ta seg av det,» sa Hermine umiddelbart. «Og så ville det ikke ha vært mørke og mennesker som skrek og forferdelig blått lys –»
Men Harry ristet på hodet. «Det er ikke den ansvarlige tingen å gjøre, Hermine. Det er det noen som spiller rollen som ‘ei ansvarlig jente’ ville gjøre. Ja, jeg tenkte på det å gå til professor McSnurp. Men hun ville bare ha stoppet katastrofen én gang. Sannsynligvis før det ble noen forstyrrelser i det hele tatt, for eksempel ved å fortelle bøllene at hun visste om det. Hvis bøllene ble straffet bare for å plotte, ville straffen være å miste huspoeng, eller i verste fall en dags gjensitting, ingenting som på noen måte ville skremme dem. Og så ville bøllene ha forsøkt igjen. Færre av dem, med større grad av sikkerhet rundt operasjonen slik at jeg ikke ville få høre om det. De ville sannsynligvis ta en av dere i bakhold, alene. Professor McSnurp har ikke autoritet til å gjøre noe som er tilstrekkelig skremmende for å beskytte dere – og hun ville ikke ha overtrådt grensene for sin autoritet, fordi hun ikke egentlig er ansvarlig.»
«Professor McSnurp er ikke ansvarlig?» sa Hermine vantro. Hun kjørte hendene inn i hoftene og stirret åpenlyst på ham. «Er du sprø?»
Gutten blunket ikke. «Du kunne kanskje kalle det heroisk ansvarlighet,» sa Harry Potter. «Ikke som den vanlige typen. Det betyr at hva som enn hender, uansett hva, så er det alltid din feil. Selv om du forteller det til professor McSnurp, så er hun ikke ansvarlig for det som skjer, du er det. Å følge skolereglene er ingen unnskyldning; at det er noen andre som bestemmer er ingen unnskyldning; selv det å forsøke å gjøre ditt beste er ingen unnskyldning. Det finnes ingen unnskyldninger, du er nødt til å få det gjort, uansett hva.» Harrys ansikt strammet seg. «Det er derfor jeg sier at du ikke tenker ansvarlig, Hermine. Det å tenke at din jobb er gjort når du har fortalt det til professor McSnurp – det er ikke å tenke som en heltinne. Det blir som å si at hvis Hanna blir jult opp så er det greit, fordi det ikke er din feil lenger. Men det å være en heltinne betyr at din jobb ikke er over før du har gjort alt det som skal til for å beskytte de andre jentene, permanent.» I Harrys stemme var det en klang av stål som han hadde fått etter den dagen Vulkan hadde vært på skulderen hans. «Du kan ikke tenke slik at det å følge reglene innebærer at du har gjort din plikt.»
«Jeg tror,» sa Hermine likefram, «at det kan være at du og jeg er uenige om visse ting, herr Potter. Som hvorvidt du eller professor McSnurp er mest ansvarlige, og hvorvidt det å være ansvarlig vanligvis involverer folk som springer rundt og skriker, og hvor mye av en god ide det er å følge skolens regler. Og bare fordi vi er uenige, herr Potter, betyr ikke det at du får det siste ordet.»
«Vel,» sa Harry, «du spurte om hva som var så fryktelig med at jeg måtte spørre først, og det var et overraskende bra spørsmål, så jeg gjennomsøkte hodet mitt og dette var svaret jeg fant. Jeg tror at min virkelige frykt er at hvis Hanna havner i problemer og jeg finner en måte å redde henne på som virker merkelig eller mørk eller noe, så vil du kanskje ikke legge stor nok vekt på konsekvensene for Hanna. Du ville kanskje ikke godta heltinnens ansvar for å finne fram til en eller annen måte å redde henne på, uansett hva det var. Istedenfor ville du bare fortsette med rollen til Hermine Grang, den fornuftige ravnklojenta, og rollen til Hermine Grang sier automatisk nei, uansett om hun har en bedre plan på lur eller ikke. Og så ville de førtifire bøllene jult opp Hanna etter tur, og det ville vært min feil fordi jeg visste det ville skje, selv om jeg ikke ønsket at virkeligheten skulle være slik; jeg visste at det var slik det ville bli. Jeg er temmelig sikker på at det var min hemmelige, ordløse, unevnelige redsel.»
Frustrasjonen bygde seg opp inne i henne igjen. «Det er mitt liv!» utbrøt Hermine. Hun kunne forestille seg hvordan det ville være å ha en Harry som hele tida blandet seg inn i hennes saker, og hele tida finne på begrunnelser for å ikke spørre henne først og å ikke høre på hennes innvendinger. Det burde ikke være nødvendig å vinne en diskusjon bare for å – «Det kommer alltid til å være en grunn, du kan alltid si at jeg ikke tenker riktig! Jeg ønsker mitt eget liv! Ellers vil jeg gå vekk fra deg, det vil jeg virkelig gjøre, det mener jeg, Harry.»
Harry sukket. «Dette er akkurat der jeg ikke ønsket at ting skulle ende opp, og her er vi. Du er redd for akkurat det samme som jeg er, er du ikke? Redd for at hvis du slipper rattet, så kommer vi til å krasje.» Munnvikene hans krøllet seg, men det så ikke ut som et virkelig smil. «Det er noe jeg kan forstå.»
«Jeg tror ikke du forstår i det hele tatt!» sa Hermine skarpt. «Du sa vi skulle være partnere, Harry!»
Det stoppet ham, hun kunne se at det stoppet ham.
«Hva med dette?» sa Harry til sist. «Jeg lover å spørre deg før jeg gjør noe som kan tolkes som å blande meg inn i dine saker. Men du må love meg at du er fornuftig, Hermine. Jeg mener virkelig, på ordentlig, stoppe og tenke igjennom saken i tyve sekunder først, behandle det som et virkelig valg. Den typen fornuftighet der du innser at jeg tilbyr en måte å beskytte de andre jentene på, og der hvis du automatisk sier nei uten å tenke igjennom det skikkelig, så er det en faktisk konsekvens at Hanna Abom kan ende opp på sykestua.»
Hermine stirret på Harry, idet forslaget hans nærmet seg slutten.
«Vel?» sa Harry.
«Jeg burde ikke være nødt til å love noe,» sa hun, «bare for å bli konsultert om mitt eget liv.» Hun vendte seg bort fra Harry og begynte å gå mot Ravnklo-tårnet, uten å se på ham. «Men jeg skal tenke på det uansett.»
Hun hørte Harry sukke, og etter at de hadde gått i stillhet en stund, og passert en buegang av et rødlig metall som lignet kobber, inn i en korridor som var akkurat som den de forlot bortsett fra at flisene var femkantede istedenfor firkantede.
«Hermine …» sa Harry. «Jeg har holdt øye med deg, og tenkt, siden den dagen du sa at du ville være en helt. Du har motet. Du vil slåss for det som er rett, selv når du møter fiender som ville ha skremt vekk andre mennesker. Du har definitivt den rå intelligensen som kreves, og du er sannsynligvis en bedre person på innsiden enn det jeg er. Men allikevel … vel, for å være ærlig, Hermine … jeg kan ikke helt se for meg at du kan fylle Humlesnurrs sko, og lede det magiske Storbritannias kamp mot Du-vet-hvem. Ikke ennå, i det minste.»
Hermine hadde snudd hodet for å stirre på Harry, som bare fortsatte å gå, som om han var fortapt i tanker. Fylle de skoene? Hun hadde aldri forsøkt å se seg selv på den måten. Hun hadde aldri sett for seg å se seg selv på den måten.
«Og det kan hende jeg tar feil,» sa Harry mens de gikk. «Kanskje jeg bare har lest altfor mange historier der heltene ikke gjør det som er fornuftig, og følger reglene, og forteller ting til professor McSnurp-ene sine, slik at hjernen min ikke oppfatter deg som en skikkelig helt slik som i bøkene. Kanskje er det du som er den fornuftige, Hermine, og jeg som bare er den dumme. Men hver gang du snakker om å følge reglene og å stole på lærerne, så får jeg den samme følelsen, som om det er knyttet sammen med en siste ting som hindrer deg, en siste ting som får din aktive rollefigur til å gå i dvalemodus og gjør deg om til en NPC igjen …» Et sukk unnslapp Harry. «Kanskje det er derfor Humlesnurr sa at jeg burde ha hatt onde steforeldre.»
«Han sa hva?»
Harry nikket. «Jeg vet fremdeles ikke om rektor spøkte, eller … greia er, på en måte hadde han rett. Jeg hadde foreldre som elsket meg, men jeg følte aldri at jeg kunne stole på deres avgjørelser, de var ikke gjennomtenkte nok. Jeg visste alltid at dersom jeg ikke tenkte ting igjennom på egen hånd, kunne jeg ende opp med å bli skadet. Professor McSnurp vil gjøre alt som trengs for å få jobben gjort hvis jeg er der for å mase på henne; hun kommer ikke til å bryte regler på egen hånd uten oppsyn fra en helt. Professor Krengle er virkelig en person som får ting gjort uansett hva, og han er den eneste andre personen jeg vet om som legger merke til slike ting som at snoppen ødelegger rumpeldunk. Men han stoler jeg ikke på at er god. Selv når det er sagt, så tror jeg at det er en del av det miljøet som skaper det Humlesnurr vil kalle en helt – folk som ikke har noen andre å skyve det endelige ansvaret over på, og det er derfor de lager seg en mental vane med å holde oversikt over alt på egen hånd.»
Hermine sa ikke noe til det, men hun tenkte tilbake til noe Gudrik Griffing hadde skrevet nær slutten av sin svært korte selvbiografi. Kort og uten forklaring, fordi pergamentrullen var ment å bli håndkopiert, hundrevis av år før gompenes trykkpresser hadde inspirert trollmenn til å finne opp lese-skrive-pennen.
Ingen redningsmann har redningsmannen, hadde Gudrik Griffing skrevet. Ingen herre har helten, ingen mor og ingen far, bare tomheten over seg.
Hvis det var prisen for å være en helt, så var ikke Hermine sikker på om hun hadde lyst til å betale den. Eller kanskje – skjønt det var ikke den typen ting hun ville ha tenkt, før hun begynte å bruke tid sammen med Harry – kanskje Gudrik Griffing hadde misforstått.
«Stoler du på Humlesnurr?» sa Hermine. «Jeg mener, han er jo til stede her på skolen og han er den mest legendariske helten i hele verden –»
«Han var den mest legendariske helten,» sa Harry. «Nå setter han fyr på kyllinger. Ærlig talt, synes du at Humlesnurr er til å stole på?»
Hermine svarte ikke.
Side ved side begynte de to å gå opp store, brede spiraltrapper, der trinnene vekselsvis var av bronseaktig metall og blå stein; den siste biten inn til der Ravnklo-portrettet ventet og voktet rommene med tåpelige gåter.
«Åh, og jeg kom nettopp til å tenke på noe som jeg burde fortelle deg,» sa Harry da de var kommet omtrent halvveis opp. «Siden det påvirker livet ditt og greier. Se på det som en slags nedbetaling –»
«Hva er det?» sa Hermine.
«Jeg spår at FULHET kommer til å oppløses.»
«Oppløses?» sa Hermine, og snublet nesten i et trappetrinn.
«Jah,» sa Harry. «Jeg mener, jeg kan jo ta feil, men jeg mistenker at lærerne er i ferd med å slå hardt ned på slåssing i korridorene.» Harry gliste mens han snakket, et glimt i øyet bak brillene hintet om skjult kunnskap. «Kaste nye beskyttelsesformler som vil avsløre offensiv magibruk, eller å starte å bekrefte rapporter om mobbing ved hjelp av verifiserum – jeg kan se for meg flere måter de kan gjøre det på. Men hvis jeg har rett, så er det noe å feire, Hermine; du og alle sammen. Dere sparket i gang nok offentlig bråk til at dere fikk dem til å faktisk gjøre noe med bøllingen. All bøllingen.»
Da begynte et smil sakte å få leppene hennes til å bølge seg oppover, og idet de kom til toppen av trappene og begynte å gå mot Ravnklos portrett og hennes gåte, følte Hermine seg ganske lett til beins, en vidunderlig svevende følelse spredte seg gjennom henne som om hun var blitt pumpet full av helium.
På en eller annen måte, til tross for all den innsatsen de åtte hadde lagt inn, så hadde hun ikke forventet så mye, hun hadde ikke regnet med at det faktisk ville virke.
De hadde utgjort en forskjell …
Det var ved slutten av frokosttida neste morgen.
Elevene fra alle år satt svært stille på benkene sine, alle hoder var vendt i samme retning, mot lærerbordet. Foran det sto ei enslig førsteklassingsjente stiv og uten bevegelser, med hodet tippet lett tilbake for å stirre opp på husstyreren for huset Smygard.
Professor Slurs ansikt var forvridd i raseri og triumf, like hevngjerrig som noe maleri av en mørk trollmann; og bak ham satt de andre lærerne ved lærerbordet og så på, med ansikt som kunne ha vært skåret ut i stein.
«– permanent oppløst,» spyttet eliksirmesteren ut. «Din selvopprettede forening er bannlyst fra Galtvort, ved min avgjørelse som professor! Hvis din forening eller noen medlemmer av den blir observert mens den slåss i gangene igjen, Grang, så vil du personlig bli holdt ansvarlig og utvist, av meg, fra Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom!»
Jenta fra første klasse sto der, foran lærerbordet der hun tidligere bare hadde blitt kalt fram for å motta anerkjennelser og smil; sto der med ryggen rak og oppreist i sin kurve lik en kentaurs bue; hun ga ingenting til fienden.
Den førsteårs jenta sto der med all gråten og sinnet inne i seg, med ansiktet urørlig, ingenting så ut til å endre seg på utsiden, mens noe sakte brøt sammen inne i henne, hun kunne føle det gå i stykker.
Det gikk mer i stykker da professor Slur ga henne to ukers gjensitting for det lovbruddet som bruk av vold på skolen utgjorde, snerret fram med det foraktfulle ansiktet han hadde vist alle på den første dagen med eliksirer; og med en liten vridning i kanten av smilet som sa at eliksirmesteren visste nøyaktig hvor urettferdig han var.
Hva det nå var inne i henne gikk i fillebiter, fra topp til bunn, da professor Slur tok ett hundre poeng fra Ravnklo.
Så sluttet det, og Slur fortalte henne at hun kunne gå og sette seg igjen.
Hun snudde seg og så mot Ravnklo-bordet; Harry Potter satt stille på plassen sin, hun kunne ikke se ansiktsuttrykket hans herfra, hun så knyttnevene hans på bordet, men hun kunne ikke se om de strammet seg til de hvitnet, som hennes egne. Hun hadde hvisket til ham, da professor Slur hadde ropt henne opp, at han skulle ikke gjøre noe uten å spørre først.
Hermine snudde seg tilbake for å se på lærerbordet, akkurat idet Slur holdt på å snu seg bort fra henne for å finne plassen sin igjen.
«Jeg sa du kunne gå, jente,» sa den snerrende stemmen, men det var et fornøyd smil på Slurs ansikt, som om han ventet på at hun skulle gjøre noe –
Hermine tok fem nye skritt framover langs lærerbordet, og sa med brutt stemme, «Rektor?»
Fullstendig stillhet fylte Storhallen.
Rektor Humlesnurr sa ingenting, beveget seg ikke. Det var som om han, også, bare var skåret ut i stein.
Hermine vendte blikket for å se på professor Pirrevimp. Hodet hans, knapt synlig over bordkanten, så ut som om det stirret ned i fanget sitt. Ved siden av ham var professor Stiklings ansikt svært stramt; det så ut som om hun tvang seg selv til å se på, og leppene hennes skalv, men hun sa ingenting.
Professor McSnurps stol var tom. Viserektor hadde ikke møtt opp til frokost den morgenen.
«Hvorfor sier ingen av dere noe?» sa Hermine Grang. Stemmen hennes skalv med hennes siste håp, det siste, desperate ropet om hjelp fra det stedet inne i henne. «Dere vet at det han gjør er galt!»
«To ekstra uker gjensitting for oppsetsighet,» sa Slur silkebløtt.
Det knuste.
Hun så på lærerbordet noen sekunder til, på professor Pirrevimp og professor Stikling og det tomme stedet der professor McSnurp skulle ha vært. Så snudde Hermine Grang seg og begynte å gå tilbake til Ravnklo-bordet.
Et brus av samtaler startet, idet alle elevene så ut til å våkne til liv igjen.
Og så, idet hun var nesten framme –
Den tørre stemmen til professor Krengle brøt gjennom alle lyder, og stemmen sa, «Ett hundre poeng til frøken Grang for å gjøre det som er rett.»
Hermine snublet nesten, og så fortsatte hun framover, idet Slur rasende begynte å rope noe, idet professor Krengle lente seg tilbake i stolen sin og begynte å le, idet Humlesnurrs stemme sa noe hun ikke oppfattet, og så satt hun ved Ravnklo-bordet igjen, ved siden av Harry Potter.
Harry Potter satt stivfrossen ved siden av henne, han så ut som en som ikke turte å bevege på seg.
«Det er greit,» sa stemmen hennes til ham, automatisk, uten at det var noe valg eller tanke involvert, skjønt det var ikke greit i det hele tatt, egentlig. «Men kan du se om du kan få meg ut fra Slurs gjensitting, som du klarte for deg selv den gangen?»
Harry Potter nikket, ett enkelt rykk i hodet. «Jeg –» sa Harry. «Jeg – jeg beklager, dette – alt dette er min feil –»
«Ikke vær dust, Harry.» Det var merkelig hvordan stemmen hennes kom ut og hørtes helt normal, og uten at hun trengte å tenke på hva hun skulle si. Hermine tittet ned på frokosttallerkenen, men det å spise var helt utelukket; det var en rulling og kverning i magen hennes som antydet at hun allerede var på nippet til å kaste opp, hvilket var merkelig, siden hun kunne ha sverget på at hele kroppen føltes nummen, som om hun ikke følte noe, samtidig.
«Og,» sa stemmen hennes, «hvis du har lyst til å bryte noen skoleregler eller noe, så kan du bare spørre meg, jeg lover at jeg ikke vil si nei uten videre.»
Non est salvatori salvator,
Neque defensori dominus,
Nec pater nec mater,
Nihil supernum.
– Gudrik Griffing,
1202 evt.