Ordene ramlet inn i Harrys bevissthet og knuste tankene hans til hundre skår av vantro, sjokket av adrenalin strømmet inn i så mye forvirring at –
«Hun –» sa Harry. «Hun – hun ville aldri – HVA?»
Svartspanerne ignorerte ham. Bachmann snakket igjen, fremdeles med den fargeløse stemmen. «Herr Malfang har fått tilbake bevisstheten på St. Mungos og navngitt deg, Hermine Grang, som ansvarlig. Han har gjentatt disse beskyldningene under to dråper verifiserum. Blodfrysforbannelsen du kastet på herr Malfang ville ha drept ham dersom han ikke var blitt funnet og behandlet, og det må antas at du visste at dette var en dødelig forbannelse. Jeg arresterer deg derfor herved etter den alvorlige anklagen om mordforsøk, og du vil bli brakt inn til departementets varetekt for å bli forhørt under tre dråper verifiserum –»
«Er dere gale?» sprutet det ut av Harrys munn idet han dyttet seg opp fra Ravnklo-bordet, et øyeblikk før svartspaner Mehammers hånd landet fast og tungt på skulderen hans. Harry ignorerte den. «Det der er Hermine Grang dere forsøker å arrestere, den snilleste jenta i Ravnklo, hun hjelper håsblåsinger med leksene sine, hun ville dø før hun forsøkte å drepe noen –»
Hermine Grangs ansikt hadde krøllet seg sammen. «Jeg gjorde det,» hvisket hun med liten stemme. «Det var meg.»
Nok en stor stein falt ned på Harrys tanker og ødela den skjøre ordenen som var igjen; fragmenter av forståelse ble knust til støv.
Det virket som om Humlesnurrs ansikt hadde blitt flere tiår eldre på noen få sekunder. «Hvorfor, frøken Grang?» sa Humlesnurr, og hans egen stemme var også knapt mer enn hvisking. «Hvorfor ville du ha gjort noe slikt?»
«Jeg,» sa Hermine, «Jeg, jeg – beklager – jeg vet ikke hvorfor jeg –» Det virket som om hun kollapset inn i seg selv, stemmen hennes laget knapt noen andre lyder enn hulking, og de eneste ordene som var forståelige, var «jeg trodde – drept ham – beklager –»
Og Harry burde ha sagt noe, burde ha gjort noe, burde ha hoppet opp fra plassen sin og lamslått alle tre svartspanerne og så fortsatt med et eller annet ufattelig smart neste trekk, men de to ganger knuste fragmentene av tankeprosessene hans ga ingen respons. Mehammers hånd dyttet Harry vennlig, men fast, tilbake på plassen sin, og Harry oppdaget at han satt fast der som om han var limt, han forsøkte å gripe tryllestaven for en Finite og den ville ikke komme ut av lomma hans; de tre svartspanerne og Humlesnurr eskorterte Hermine ut av Storhallen i en økende storm av utrop og dørene begynte å svinge seg igjen bak dem – ingenting ga mening, det var surrealistisk i en hittil ukjent grad, som om han var blitt transportert til et alternativt univers, og så hoppet Harrys hukommelse tilbake til en annen forvirrende dag, og i et øyeblikk av desperat inspirasjon innså han til slutt hva Wiltersen-tvillingene hadde gjort mot Rita Slita, og stemmen hans hevet seg til et skrik, «HERMINE DU GJORDE DET IKKE NOEN HAR KASTET EN FALSK-MINNE-FORMEL PÅ DEG!»
Men dørene var allerede lukket.
Minerva kunne aldri i verden klart å stå stille, hun travet fram og tilbake gjennom rektors kontor; et sted bak i hodet var det en halvveis forventning om at Severus eller Harry skulle be henne være stille og sette seg ned, men verken eliksirmesteren eller Gutten-som-overlevde så ut til å bry seg stort om henne; begge hadde blikkene fokusert på Albus Humlesnurr som nettopp hadde kommet ut av flumpeisen. I bakgrunnen var det en rekke ting i kontoret som ga fra seg lyder, som ingen hørte. Severus så like følelseskald ut som alltid, der han satt i en liten lenestol ved siden av rektors skrivebord. Den gamle trollmannen sto rak og fryktelig ved peisen som fremdeles brant; en kutte sort som en stjerneløs natt, og han utstrålte kraft og fortvilelse. Alle hennes egne tanker besto av fullstendig forvirring og skrekk. Harry Potter satt på en trestol, fingrene hans grep om setet, og øynene var raseri og is fra en polarnatt.
Klokka 18.33 hadde Kvirinius Krengle sendt flummelding til St. Mungos fra sitt kontor med beskjed om å få hentet Draco Malfang umiddelbart. Professor Krengle hadde funnet herr Malfang i Galtvorts troferom, på dødens rand som følge av den pågående effekten av blodfrysforbannelsen som sakte senket kroppstemperaturen hans. Professor Krengle hadde umiddelbart opphevet forbannelsen, kastet stabiliserende formler på herr Malfang, og levitert ham til sitt kontor for å flumme ham til St. Mungos for videre behandling. Etter dette, hadde professor Krengle orientert rektor med en kort oppramsing av fakta før han forsvant inn i flumnettverket, hadde svartspanerne fått beskjed av St. Mungos og forlangte hans nærvær for avhør.
Den klare hensikten med blodfrysforbannelsen hadde vært å drepe Draco Malfang så langsomt at Galtvorts vaktformler, som var utformet slik at de ville oppdage plutselig skade, ikke ville utløses. Under avhør hadde professor Krengle fortalt svartspanerne at han hadde kastet flere sporingsformler på herr Malfang i januar, kort tid etter at herr Malfang kom tilbake til Galtvort etter juleferien. Professor Krengle hadde kastet disse sporingsformlene fordi han hadde fått nyss om at en person hadde motiv for å skade herr Malfang. Professor Krengle hadde nektet å identifisere denne personen. Sporingsformlene som professor Krengle hadde kastet ble utløst da herr Malfangs helsetilstand falt under et bestemt nivå, istedenfor ved en plutselig forandring; og hadde således advart professor Krengle før herr Malfang hadde dødd.
To dråper av verifiserum, tilstrekkelig til å forhindre herr Malfang fra å forbedre eller endre informasjonen i sine utsagn, hadde vist at herr Malfang hadde – tillatt etter lovene for adelsslekter, ulovlig etter Galtvorts reglement – utfordret Hermine Grang til en duell. Herr Malfang hadde vunnet duellen, men var i etterkant, da han forlot stedet, blitt angrepet av frøken Grang bakfra med en lammevåde. Etter dette visste ikke herr Malfang noe mer.
Tre dråper av verifiserum, nok til å få henne til å frivillig komme med alle relevante opplysninger, hadde fått Hermine Grang til å innrømme at hun hadde lamslått Draco Malfang bakfra, og så, i et raserianfall, kastet blodfrysforbannelsen på ham, for med vilje å drepe ham langsomt nok til å unngå å bli fanget opp av Galtvorts vaktformler, som hun hadde lest alt om i Galtvorts historie. Hun hadde blitt skrekkslagen over sine egne handlinger da hun våknet neste morgen, men hadde ikke fortalt noen om hva hun hadde gjort, fordi hun trodde Draco Malfang allerede ville være død – som han definitivt ville ha vært etter syv timer, dersom magien i hans egen kropp ikke hadde motstått effektene av blodfrysforbannelsen.
«Rettssaken hennes,» sa Albus Humlesnurr, «er i morgen klokka tolv.»
«Hva?» kom det vantro fra Harry Potter. Gutten-som-overlevde reiste seg ikke opp fra stolen, men Minerva så at fingrene hans ble hvite der de grep om tresetet under ham. «Det er sinnssykt! Man får ikke gjennomført en politietterforskning på en dag –»
Eliksirmesteren tok ordet. «Dette er ikke gompe-Storbritannia, herr Potter!» Severus’ ansikt var like uttrykksløst som alltid, men bittet i stemmen var skarpt. «Svartspanerne har en anklage under verifiserum og en tilståelse under verifiserum. Hva dem angår, er etterforskningen ferdig.»
«Ikke helt,» sa Humlesnurr, idet Harry virket som om han var i ferd med å eksplodere. «Jeg har insistert overfor Amelia at denne saken skal gjennomgås på det grundigste. Uheldigvis, ettersom den skjebnesvangre duellen var ved midnatt –»
«Antatte duellen,» sa Harry skarpt.
«Ettersom den antatte duellen var ved midnatt – ja, du har naturligvis rett, Harry – hvilket er utenfor rekkevidde av en tidsvender –»
«Også antakelig,» sa Gutten-som-overlevde kaldt. «Og ganske mistenkelig, siden den antatte morderen ikke vet om tidsvendere. Jeg håper at en usynlig svartspaner umiddelbart ble sendt tilbake i tid så langt som mulig for å observere –»
Humlesnurr bøyde hodet lett. «Jeg dro dit selv, Harry, det øyeblikket jeg fikk høre det. Men da jeg ankom troferommet var herr Malfang allerede bevisstløs, og frøken Grang var forsvunnet –»
«Nei,» sa Harry Potter. «Du ankom troferommet og så Draco bevisstløs. Det er alt du observerte, rektor. Du observerte ikke Hermine der, eller så henne gå. La oss skille observasjon fra slutninger.» Guttens hode vendte seg for å se på henne. «Befalio, Forglemmiarum, falskminneformel, psykomantikk. Professor McSnurp, har jeg glemt noen form for sinnspåvirkende magi som kunne ha fått Hermine til å gjøre dette eller få henne til å tro at hun hadde gjort det?»
«Forflokningsformelen,» sa hun. Og svartekunstene hadde aldri vært hennes fag, men hun visste – «Og visse mørke ritualer. Men ingen av dem kunne ha blitt utført i Galtvort uten at alarmer ble utløst.»
Gutten nikket; øynene hans adresserte fremdeles henne. «Hvilke av de formlene kan oppdages? Hvilke ville svartspanerne forsøke å finne?»
«Forflokningsformelen ville forsvinne etter et par timer,» sa hun, etter et øyeblikks tankevirksomhet. «Frøken Grang ville huske Befaliusforbannelsen. Forglemmiarum kan ikke oppdages på noen måte vi vet om, men bare en professor kunne ha kastet den formelen på en elev uten at alarmene fra Galtvorts vaktformler ville bli utløst. Psykomantikk – kan bare bli oppdaget av en annen psykomantiker, tror jeg –»
«Jeg ba om at frøken Grang skulle bli undersøkt av retts-psykomantikeren,» sa Humlesnurr. «Undersøkelsen viste –»
Stoler vi på henne?» sa Harry.
«Ham,» sa Humlesnurr. «Povlus Sætre, som jeg husker som en ærlig elev i Ravnklo, og han er bundet av et Ubryteløfte om å fortelle sannheten om det han ser –»
«Kunne noen andre være polyksirt til å ligne på ham?» Harry Potter avbrøt igjen. «Hva observerte du, rektor?»
Albus sa tungt, «En person som lignet på herr Sætre fortalte oss at en enkelt psykomantiker hadde foretatt en lett berøring i frøken Grangs sinn for noen måneder siden. Det er fra januar, Harry, da jeg kommuniserte med frøken Grang angående en viss desperant. Det var forventet; men hva jeg ikke forventet var resten av det Sofie fant.» Den gamle trollmannen snudde seg for å stirre inn i flumilden, noe som fikk de oransje flammene til å reflekteres i ansiktet hans. «Som du sier, Harry, en falskminneformel er en mulighet; de er, når de er kastet perfekt, umulige å skjelne fra virkelige minner –»
«Det overrasker meg ikke,» avbrøt Harry. «Studier har vist at menneskelige minner mer eller mindre skrives om hver gang vi husker dem –»
«Harry,» sa Minerva bløtt, og guttens munn klappet igjen.
Den gamle trollmannen fortsatte. «– Men en falskminneformel av så god kvalitet krever like mye tid å lage som et ekte minne. Å skape et detaljert minne av en ti minutters hendelse er ti minutters arbeid. I ifølge retts-psykomantikeren,» Albus’ ansikt virket nå enda mer trett og rynkete enn tidligere, «har frøken Grang vært besatt av negative tanker rundt herr Malfang siden den dagen da Severus … skrek til henne. Hun har tenkt mye på hvordan herr Malfang kanskje står i ledtog med professor Slur, hvordan han kanskje holdt på å legge planer for å skade henne og skade Harry – sett for seg dette flere timer hver dag – det ville være umulig å skape falske minner for et så langt tidsrom.»
«Tilsynelatende sinnssykdom …» Severus mumlet lavt, som om han snakket til seg selv. «Kunne det være naturlig? Nei, det er for katastrofalt til å være et uhell; for passende for noen, det kan det ikke være tvil om. Et gompe-narkotikum, kanskje? Men det ville ikke ha vært nok – frøken Grangs galskap måtte ha vært ledet –»
«Ah!» sa Harry plutselig. «Nå forstår jeg det. Den første falskminneformelen ble kastet på Hermine etter at professor Slur skrek til henne, og viste, la oss si, at Draco og professor Slur plottet for å drepe henne. Så i går natt ble det falske minnet fjernet med misminneformelen, og etterlot minnet om at hun var besatt av negative tanker om Draco tilsynelatende uten grunn, samtidig som hun og Draco fikk falske minner om duellen.»
Minerva blunket, ytterst overrasket. Det ville tatt tusen år før hun kunne ha tenkt seg den muligheten.
Eliksirmesteren skar en tankefull grimase, med oppmerksomme øyne. «Reaksjonen på en falskminneformel er vanskelig å forutsi i forkant, herr Potter, uten psykomantikk. Subjektet oppfører seg ikke alltid som forventet, når de først husker de falske minnene. Det ville ha vært en risikabel strategi. Men jeg antar at det er en måte professor Krengle kunne ha gjort det på.»
«Professor Krengle?» sa Harry. «Hvilket motiv skulle han ha for å –»
Eliksirmesteren svarte tørt, «Forsvarsprofessoren er alltid en mistenkt, herr Potter, uavhengig av hvilken person som tilfeldigvis har denne stillingen her og nå. Det er en trend man legger merke til etter hvert.»
Albus løftet opp en hånd, en gest for å få stillhet, og alle hodene vendte seg mot ham. «Men i dette tilfellet er det en annen mistenkt,» sa Albus stille. «Voldemort.»
Det virket som om dette dødeligste av alle unevnelige ord ga ekko rundt i rommet, og opphevet varmestrålingen fra de oransje flammene i ildstedet.
«Jeg vet ikke,» sa den gamle trollmannen sakte, «jeg vet altfor lite, om hvilke metoder Voldemort har brukt for udødelighet. Han lette i de bøkene før jeg gjorde det, tror jeg. Alt jeg kunne finne var eldgamle historier, spredt ut over for mange bind til at han kunne fjerne alle. Men å finne sannheten blant mange historier er også noe en trollmann bør mestre, og dette har jeg satt meg fore. Det er et menneskeoffer, et mord, derom er jeg sikker; utført med det kaldeste blod, der offeret dør i navnløs frykt. Og urgamle sagn om besatte trollmenn, som utførte gal manns dåder, og la krav på tittelen mørk herre, skjønt de ble overvunnet; og det er vanligvis en gjenstand, forbundet med mørke herrer, som er i deres besittelse …» Albus tittet på Harry, de eldgamle øynene utforsket de yngre. «Jeg tror, Harry – skjønt du vil bare kalle det slutninger – at det å myrde splitter sjelen. At ved et ritual av den mørkeste redsel blir denne avrevne delen av sjelen forankret til denne verden. Til en materiell ting i denne verden. Som må være, eller som derved blir, en ting av Kraft.»
Malacrux. Det forferdelige navnet ga ekko i Minervas sinn, skjønt det virket som – av hvilken grunn visste hun ikke – at Albus ikke ville nevne ordet i Harrys nærvær.
«Og derfor,» avsluttet den gamle trollmannen stille, «er den gjenværende delen av sjelen bundet til den forankrede delen, og blir igjen her når kroppen ødelegges. En trist og smertefull tilværelse, tror jeg det må være; mindre enn ånd, mindre enn det simpleste spøkelse …» Den gamle trollmannens øyne var låst til Harrys, som stirret tilbake med smale øyne. «Det ville ta tid før den avrevne biten av sjelen kunne få tilbake et liksom-liv. Det er derfor vi har hatt vår ti års pause, tror jeg; grunnen til at Voldemort ikke vendte tilbake med en gang. Men gitt tid … så ville den antatt døde være i stand til å gjenoppstå.» Den gamle trollmannen snakket med barsk presisjon. «Det er tydelig, fra historiene, at de mørke herrene som vendte tilbake ved å besette en annens kropp innehar mindre magisk kraft enn de en gang hadde. Jeg tror ikke at Voldemort ville være fornøyd med det. Han ville finne en annen måte å gjenskape sitt liv på. Men Voldemort var mer Smygard enn Salazar, og ville ha grepet etter enhver tenkelig mulighet. Han ville bruke sin usle tilværelse, bruke sin kraft til å besette, hvis han hadde grunn. Hvis han kunne dra nytte av en annens … uforklarlige sinne.» Albus’ stemme hadde sunket til nesten hvisking. «Det er dette jeg mistenker skjedde med frøken Grang.»
Minervas hals var svært tørr. «Han er her,» gispet hun. «Her, på Galtvort –»
Så stoppet hun opp, fordi grunnen til at Voldemort hadde kommet til Galtvort –
Den gamle trollmannen tittet kort på henne, og sa, fremdeles med den hviskingen, «Jeg beklager, Minerva, du hadde rett.»
Harrys stemme hadde en skarp kant. «Rett angående hva?»
«Voldemorts sterkeste og sikreste vei tilbake til livet,» sa Humlesnurr tungt. «Den veien han helst ønsker å gå, som vil gjøre at han kommer tilbake større og frykteligere enn noen gang tidligere. Det er bevoktet her, i dette slottet –»
«Unnskyld meg,» sa Harry høflig. «Er du en idiot?»
«Harry,» sa hun, men det var ingen kraft i stemmen hennes.
«Jeg mener, du har kanskje ikke lagt merke til dette, rektor Humlesnurr, men dette slottet er fullt av BARN –»
«Jeg hadde ikke noe valg!» bjeffet Humlesnurr. De blå øynene flammet nå, bak halvmånebrillene. «Jeg eier den ikke, den tingen som Voldemort begjærer. Den hører til en annen, og holdes her etter hans ønske! Jeg ba om at den skulle bli oppbevart i Mysteriedepartementet. Men han ville ikke godta det – han sa det måtte være innenfor Galtvorts vaktformler, omfattet av Grunnleggernes beskyttelser –» Humlesnurr strøk en hånd over panna. «Nei,» sa den gamle trollmannen med stillere stemme. «Jeg kan ikke overføre denne skylden til ham. Han har rett. Det er for mye kraft i den gjenstanden, altfor mye som menn begjærer. Jeg gikk med på at fellen skulle legges innenfor Galtvorts vaktformler, der jeg har min egen kraft.» Den gamle trollmannen bøyde hodet. «Jeg visste at Voldemort ville orme seg inn hit på en eller annen måte, og planla å fange ham. Jeg tenkte ikke – jeg drømte ikke om – at han ville oppholde seg i en fiendtlig festning et minutt lenger enn det han måtte.»
«Men,» sa Severus forvirret, «hva i all verden ville Den mørke herren tjene på å drepe Lucifus’ eneste arving?»
«Til dagsordenen,» sa Harry Potter, med en hard kant i stemmen. «Motivene til hvem det nå enn er som står bak er ikke hovedsaken her. Vår øverste prioritet her og nå er at en uskyldig Galtvort-elev er i trøbbel!»
De grønne øynene låste seg mot de blå, idet Albus Humlesnurr stirret tilbake på Gutten-som-overlevde –
«Helt riktig, herr Potter,» sa Minerva, hun hadde ikke en gang tenkt igjennom det, det virket som om ordene bare hoppet ut av munnen hennes. «Albus, hvem er det som ser til frøken Grang nå?»
«Professor Pirrevimp har reist for å være sammen med henne,» sa rektor.
«Hun trenger en advokat,» sa Harry. «Enhver som bare sier ‘jeg gjorde det’ til politiet er åpenbart –»
«Uheldigvis,» sa Minerva, og fikk noe av den klassiske ‘professor McSnurp’-tonen uten å tenke seg om, «tviler jeg på at en advokat ville være til nytte for frøken Grang på dette tidspunktet, herr Potter. Hun skal dømmes av Heksingating, og det er overveldende lite sannsynlig at de lar henne slippe unna på grunn av en slik detalj.»
Harry så på henne med et fullstendig vantro blikk, som om det å foreslå at Hermine Grang ikke trengte en advokat var på linje med å foreslå at hun burde settes i brann.
«Hun har rett, herr Potter,» sa Severus stille. «Det er få rettsprosesser i dette landet som tar i bruk advokater.»
Harry løftet brillene og gned seg kort i øynene. «Greit. Så akkurat hvordan skal vi klare å få Hermine ut av denne suppa? Siden advokater ikke er inkludert her, antar jeg at det ikke er stort håp om at dommerne forstår konseptene ‘sunn fornuft’ og ‘sannsynlighet’ bra nok til å innse at tolv år gamle jenter i bunn og grunn aldri begår overlagte drap?»
«Det er Heksingating hun står overfor,» sa Severus. «De eldste adelsslektene, og visse andre innflytelsesrike trollmenn.» Severus’ ansikt vred seg med noe som nærmet seg hans vanlige sarkasme. «Hvorvidt de skulle fremvise noen sunn fornuft – du kunne like gjerne håpe på at de skulle lage et baconsmørbrød til deg, Potter.»
Harry nikket med lukket munn. «Nøyaktig hva slags straff er det Hermine kan forvente? Brukket tryllestav og utvisning –»
«Nei,» sa Severus. «Ikke noe så mildt som det. Misforstår du med vilje, Potter? Hun skal opp for Heksingating. Det er ingen bestemt strafferamme. Det er bare avstemmingen.»
Harry Potter mumlet, «Lovens bokstav, i komplekse tider, har vist seg å være defekt; å dømmes av folkets mening gir nok mye mer effekt … Nei vel, det er altså ingen juridiske regler som setter begrensninger i det hele tatt?»
Lys ga gjenskinn fra den gamle trollmannens halvmånebriller; han snakket forsiktig, og ikke uten sinne. «Juridisk sett, Harry, står vi her overfor en blodgjeld fra Hermine Grang til adelsslekta Malfang. Lord Malfang foreslår en måte denne kan betales på, og så vil Heksingating stemme over forslaget. Det er alt.»
«Men …» sa Harry sakte. «Lucifus ble valgt til Smygard, han er nødt til å innse at Hermine bare var en brikke i et spill. Ikke den han egentlig burde være sint på. Ikke sant?»
«Nei, Harry Potter,» sa Albus Humlesnurr tungt. «Det er slik du ønsker at Lucifus Malfang skal tenke. Lucifus Malfang selv … vil ikke dele ditt ønske om at han skal tenke på den måten.»
Harry stirret på rektor, med øyne som ble kaldere, samtidig som Minerva selv måtte jobbe mer med å undertrykke sine egne følelser, stoppe å vandre rundt i rommet og forsøke å puste. Hun hadde forsøkt å ikke tenke på det, forsøkt å vende tankene bort fra det, men hun visste. Hun hadde visst det det øyeblikket hun hørte det. Hun kunne se det i Albus’ øyne –
«Er det snakk om dødsstraff?» sa Harry stille, og hun grøsset nedover hele ryggen ved undertonen i den stemmen.
«Nei!» sa Albus. «Nei, ikke Kysset, ikke Azkaban, ikke for en førsteklassing ved Galtvort. Vårt land er ennå ikke så fortapt.»
«Men Lucifus Malfang,» sa Severus tonløst, «vil definitivt ikke være fornøyd med at hun bare får brukket tryllestaven.»
«Ålreit,» sa Harry bydende. «Slik jeg ser det, har vi to grunnleggende framgangsmåter her. En, finne den virkelige skyldige. To, andre muligheter for å øve press på Lucifus. Professor Krengle reddet Dracos liv, teller det som et blodgjeld fra adelsslekta Malfang til ham, som han kunne bruke til å innløse Hermines?»
Minerva blunket forbløffet enda en gang.
«Nei,» sa Humlesnurr. Den gamle trollmannen ristet på hodet. «Det var godt tenkt, men – nei, Harry, jeg beklager, men det går ikke. Det er et unntak hvis Heksingating mistenker at omstendighetene ved en livsgjeld kan ha vært iscenesatt. Og forsvarsprofessoren er knapt utenfor mistanke. Slik ville Lucifus argumentere.»
Harry nikket en enkelt gang, med behersket ansikt. «Rektor, jeg vet jeg sa at jeg ikke ville – men gitt omstendighetene – den gangen Draco kastet den torturforbannelsen på meg, er det gjeld nok –»
«Nei,» sa den gamle trollmannen (samtidig som hun buste ut et «Hva?» og Severus hevet et øyenbryn), «Det ville ikke ha vært nok, og nå er det ingen gjeld overhodet. Du er en psykoblokker og kan ikke gi vitnemål under verifiserum. Draco Malfang kunne fått det minnet Forglemmet før han kunne avgi vitnemål –» Albus nølte. «Harry … hva du nå enn har gjort med Draco, må du gå ut fra at Lucifus Malfang snart vil vite det.»
Harrys hode sank ned i hendene hans. «Han kommer til å gi Draco verifiserum.»
«Ja,» sa Albus stille.
Gutten-som-overlevde sa ikke noe, der han satt med hodet i hendene.
Eliksirmesteren så ekte overrasket ut. «Draco forsøkte virkelig å hjelpe frøken Grang,» sa Severus. «Du – Potter, du prøvde faktisk –»
«Å omvende ham?» sa Harry med hodet i hendene. «Jeg var omtrent trekvart ferdig. Hadde lært ham skytsvergeformelen og alt. Men nå vet jeg ikke hva som vil skje.»
«Voldemort har slått til hardt mot oss, på denne dag,» sa Albus. Lyden av trollmannens stemme var lik synet av gutten med hodet i hendene. «Han har tatt ut to av våre brikker, med ett … Nei. Jeg burde ha sett det tidligere. Han har tatt ut to av Harrys brikker med ett trekk. Voldemort har begynt spillet sitt igjen, ikke mot meg, men mot Harry. Voldemort kjenner profetien, han vet hvem hans siste fiende er. Han har ikke tenkt til å vente slik at han møter Hermine Grang og Draco Malfang ved Harrys side når de er voksne. Han slår til mot dem nå.»
«Kanskje det er Du-vet-hvem, og kanskje det ikke er det,» sa Harry, og stemmen hørtes litt ustødig ut. «La oss ikke innsnevre hypoteserommet for tidlig.» Harry pustet dypt og senket hendene igjen. «Den andre tingen vi kan forsøke er å få has på den virkelige skyldige før rettssaken – eller i det minste finne solid bevis for at noen har stått bak.»
«Herr Potter,» sa Minerva, «professor Krengle fortalte svartspanerne at han vet om noen som har et motiv for å skade herr Malfang. Vet du hvem han snakket om?»
«Ja,» sa Harry, etter kort nøling. «Men jeg tror at jeg vil foreta den delen av etterforskningen sammen med forsvarsprofessoren – akkurat slik jeg ikke ville ønsket at professor Krengle var i rommet mens vi diskuterte hvordan vi skulle etterforske ham.»
«Han mistenker meg?» sa Severus, og så ga han fra seg en kort latter. «Ja, selvsagt gjør han det.»
«Min egen plan,» sa Harry, «er å gå og ta en titt på troferommet der denne duellen etter sigende skal ha funnet sted for å se om jeg kan finne noe utenom det vanlige. Hvis du kan be svartspanerne som etterforsker åstedet om å slippe meg inn –»
«Hvilke svartspanere som etterforsker?» sa Severus tonløst.
Harry Potter pustet dypt inn, slapp lufta sakte ut, og så snakket han igjen. «I krimbøker tar det vanligvis lenger enn én dag å oppklare en forbrytelse, men tjuefire timer er – nei, tretti timer er atten hundre minutter. Og jeg kan tenke meg minst ett annet viktig sted som bør gjennomsøkes etter spor – skjønt det bør være noen som kan komme seg inn i ravnklojentenes sovesaler. Tidligere, da Hermine slåss mot bøller, fant hun beskjeder under puta hver morgen som fortalte henne hvor hun skulle gå –»
«Albus …» stønnet Minerva.
«Jeg sendte dem ikke,» sa den gamle trollmannen. De hvite øyenbrynene hans hadde hevet seg i overraskelse. «Dette visste jeg ikke noe om. Tror du at hun er blitt brukt i et større spill, Harry?»
«Det er en mulighet,» sa Harry. «Og enda mer fordi det er en ny del av dette puslespillet som du ikke kjenner til ennå.» Harrys stemme senket seg, ble mer intens. «Rektor, du vet allerede at jeg fikk min fars usynlighetskappe fra noen som la igjen en beskjed under puta mi, der det sto at det var en tidlig julepresang. Jeg tror vi må gå ut fra at det er den samme personen som la igjen meldinger til Hermine –»
«Harry,» sa den gamle trollmannen, og nølte et øyeblikk. «Det å levere din fars Kappe tilbake til deg, virker ikke på meg som en handling utført av en ondsinnet –»
«Hør,» sa Harry Potter innstendig. «Den delen du ikke vet er at etter at Bellatrix DeMons rømte fra Azkaban, så fant jeg en ny lapp under puta mi, signert ‘Julenissen’, som sa at de hadde hørt at du skulle gi meg husarrest på Galtvort, og at de ville gi meg en fluktrute til Salems Hekseinstitutt i Amerika. Den beskjeden kom sammen med en kortstokk, der hjerterkongen ble sagt å være en flyttnøkkel –»
«Herr Potter!» ropte professor McSnurp, helt instinktivt, uten å tenke seg om. «Det kunne ha vært et kidnappingsforsøk! Du burde ha sagt –»
«Ja, professor, jeg gjorde det som var fornuftig,» sa gutten stødig. «Jeg gjorde det som var fornuftig, tilpasset til omstendighetene. Jeg fortalte det til professor Krengle. Og ifølge professor Krengle fører den flyttnøkkelen til et sted i London – den er definitivt ikke sterk nok til å være en internasjonal flyttnøkkel. Klart, det er mulig at vedkommende som sendte beskjeden er ærlig, og at stedet i London bare er et stoppested på veien.» Gutten grep innenfor kutten og tok fram en kortstokk og en brettet papirlapp. «Jeg stoler på at dere ikke stormer inn med flammende skytevåpen – jeg mener flammende tryllestaver – bare i tilfelle avsenderen er en av mine allierte, om enn ikke en av deres. Men om dette er en felle, synes jeg at vi skal utløse den nå. Og hvem det nå er, så tar vi dem i live slik at vi kan bringe dem fram for Heksingating; jeg kan ikke få understreket det nok.»
Severus reiste seg fra stolen, nå med målbevisste øyne, og beveget seg mot Harry. «Jeg trenger ett av dine hårstrå for polyksiren, herr Potter –»
«La oss ikke forhaste oss!» sa Albus. «Vi har fremdeles ikke undersøkt beskjedene som ble send til frøken Grang; det kan hende at de ikke likner i det hele tatt. Severus, kunne du ha oppsøkt hennes sovesal og se om du kan finne dem?»
Harry Potters øyenbryn hevet seg, der han sto for å tilby eliksirmesteren bedre tilgang til sin høysåte av hårvekst. «Du tror at to forskjellige personer flyr rundt på Galtvort og legger fra seg lapper under puter?»
Severus ga fra seg en kort, sardonisk latter, samtidig som en hånd beveget seg og trakk ut et hår, som snart var forsiktig innpakket i silke. «Høyst sannsynlig. Hvis det er noe jeg har lært i min tid som husstyrer for Smygard, så er det hva slags latterlig kaos som oppstår når det er mer enn én plotter og mer enn ett plott. Men rektor – jeg er av den mening at herr Potter har rett; jeg burde følge denne portnøkkelen og se hvor den fører hen.»
Albus nølte, og nikket så motvillig. «Da vil jeg ha et ord med deg før du drar.»
Idet Harry Potter forlot rommet for å gjøre sine egne undersøkelser, spant Severus rundt på hælen og skred raskt mot krukka med flumpulver, så raskt at kutten flagret bak ham. «Jeg skal hente litt rå polyksir, legge til hårstrået, og reise. Rektor, vil du gjøre deg klar til å –»
«Albus,» sa Minerva, og var overrasket over hvor stødig stemmen hennes var, «var det du som la fra deg de lappene under herr Potters pute?»
Severus’ hånd stoppet opp et øyeblikk før han kastet flumpulver inn i flammene.
Humlesnurr nikket til henne, skjønt smilet som fulgte med virket litt hult. «Du kjenner meg altfor godt, kjære.»
«Og jeg antar at flyttnøkkelen går til et vennligsinnet sted der herr Potter ville bli oppbevart trygt helt til du kom for å hente ham og ta ham med tilbake til Galtvort?» Stemmen hennes var stram – det var fornuftig, hun ikke nekte for at det var fornuftig, men det virket på en eller annen måte litt grusomt.
«Det ville komme an på omstendighetene,» sa den gamle trollmannen stille. «Hvis Harry hadde gått til et slikt skritt – så ville jeg kanskje latt ham få nyte godt av flukten, for en stund. Det ville være bedre å vite hvor han dro, og sørge for at det var et sted som var trygt, hos venner –»
«Og tenke seg til,» sa professor McSnurp, «at jeg hadde tenkt til å gi herr Potter en skjennepreken for å ikke fortelle oss om denne viktige saken! Stramme ham opp for å ikke ha nok vett til å stole på oss!» Stemmen hennes hadde hevet seg. «Jeg skal hoppe over den oppleksingen, antar jeg!»
Severus stirret på rektor med smale øyne. «Og beskjedene til frøken Grang –»
«Forsvarsprofessoren, høyst sannsynlig,» sa den gamle trollmannen. «Allikevel – det er bare gjetning.»
«Jeg skal gå og lete etter dem,» sa Severus. «Og så, antar jeg, starte å lete etter Du-vet-hvem.» En grimase kom til syne på eliksirmesterens ansikt. «En oppgave der jeg ikke aner hvor jeg skal begynne. Vet du om noen tryllerier som kan brukes for å finne en sjel, rektor?»
Clairvoyanseklasserommet var opplyst av det svake, røde lyset fra hundre små flammer som varmet opp hundre typer røkelse, slik at hvis du ville spørre hvordan rommet så ut, beskrevet med ett ord, ville svaret være ‘røyk’. (Forutsatt at du brydde deg om å se på noe i det hele tatt, når nesa di var i ferd med å overbelastes og truet med å dø.) Hvis blikket ditt kunne trenge igjennom disse mørke dunstene, ville du se et lite, overmøblert rom der førti polstrede lenestoler, de fleste tomme, var presset sammen rundt en liten åpning midt i rommet, der en rund fallem i gulvet ventet på at du skulle unnslippe.
«Grimmen!» sa professor Rummelfiold med skjelvende stemme, der hun tittet ned i Frank Wiltersens tekopp. «Grimmen! Det er et tegn på døden! En du kjenner, Frank – en du kjenner kommer til å dø! Og snart – ja, det kommer til å skje ganske snart, tror jeg – med mindre, naturligvis, det skjer senere –»
Det ville ha vært langt mer skremmende, syntes Fred og Frank, hvis hun ikke hadde sagt nøyaktig det samme til hver eneste andre elev i deres clairvoyanseklasse. På dette tidspunktet tenkte de ikke noe over det i det hele tatt; tankene deres kvernet rundt dagens katastrofe –
Gulvdøra fløy opp med et smell som fikk professor Rummelfiold til å hvine og søle Franks te ut over kutten hans, og så et øyeblikk senere kom Humlesnurr farende opp fra gulvet med en flammende fugl på skulderen.
«Fred!» sa den gamle trollmannen bydende. Kutten hans var svart som en måneløs natt, øynene harde som blå diamanter. «Frank! Bli med meg, nå!»
Det kom et kollektivt gisp, og innen Fred og Frank klatret ned stigen etter rektor hadde hele klassen kastet seg ut i spekulasjoner rundt hvilken rolle de hadde spilt i mordforsøket på Draco Malfang.
Fallemmen hadde knapt smekket sammen over dem før alle lyder i nærheten ble dempet, og den gamle trollmannen spant rundt mot dem og holdt ut en hånd og sa bydende, «Gi meg kartet!»
«K-kart?» sa Fred og Frank, fullstendig sjokkert. De hadde aldri hatt den minste mistanke om at Humlesnurr hadde hatt en mistanke om det. «Hva mener du, v-vi aner’ke hva du –»
«Hermine Grang er i trøbbel,» sa den gamle trollmannen.
«Kartet er på sovesalen vår,» sa Fred eller Frank øyeblikkelig. «Bare gi oss noen minutter til å hente det og så skal vi –»
Trollmannens armer feide dem opp som om de var store koseputer, det kom et skjærende skrik og et blink av ild og så var de tre i sovesalen til tredjeårs griffinggutter.
Kort tid etterpå overrakte Fred og Frank kartet til rektor, og vred seg bare lett ved helligbrøden ved å gi deres skattede del av Galtvorts sikkerhetssystem til den personen som faktisk eide det; og den gamle trollmannen skar en grimase da han så at det tilsynelatende var et tomt stykke permanent.
«Du må si,» forklarte de, «Jeg lover på tro og ære at jeg er ute på revestreker –»
«Jeg nekter å juge,» sa den gamle trollmannen. Han holdt kartet opp i været og bæljet, «Hør meg, Galtvort! Deligitor prodi!» Et øyeblikk senere bar rektor Valghatten på hodet, og den så skremmende velplassert ut, som om Humlesnurr alltid hadde ventet på en slitt gammel hatt med spiss på for å gjøre tilværelsen komplett.
(Fred og Frank memoriserte denne frasen øyeblikkelig, bare i tilfelle den ville virke for noen andre enn rektor, og begynte å tenke på skøyerstreker som involverte Valghatten.)
Den gamle trollmannen kastet ikke bort et øyeblikk før han rev Valghatten av hodet og snudde den opp ned – det var litt vanskelig å avgjøre da Hatten var opp-ned, men den så litt furten ut over å bli behandlet på denne måten – og kjørte hånda ned i hatten og trakk ut en krystallstav. Med dette instrumentet begynte han å trekke runeliknende mønstre på kartet, og mumlet merkelige besvergelser som bare nesten liknet latin og som ga ekko i ørene deres på en uvanlig ekkel måte. Midtveis i opptrekkingen av en rune tittet han opp på dem begge, og fikserte dem med et skarpt blikk. «Jeg vil returnere dette senere, sønner av Wiltersen. Gå tilbake til timen.»
«Ja, rektor,» sa de, og nølte. «Ah – når det gjelder Hermine Grang, kommer’a virkelig til å bli nødt til å tjene Draco Malfang for alltid som hans –»
«Gå,» sa den gamle trollmannen.
De gikk.
Da han var alene i rommet, tittet trollmannen ned på kartet, som nå hadde skrevet på seg selv en fin håndtegning av oppholdsrommet i Griffing, der de var; og det lille håndskrevne Albus P.U.B. Humlesnurr var det eneste som var igjen der.
Den gamle trollmannen rettet ut kartet, bøyde seg over det, og hvisket, «Finn Tom Venster.»
Avhørsrommet i Avdelingen for magisk justis var vanligvis opplyst av et lite oransje lys, slik at svartspaneren som avhørte deg kunne lene seg mot din ukomfortable metallstol med mesteparten av sitt eget ansikt i skyggen, for å hindre deg fra å lese deres ansiktsuttrykk mens de definitivt kunne lese ditt.
I det øyeblikket herr Krengle hadde kommet inn i rommet, hadde det lille oransje lyset svekket seg og begynt å flakke, lik et stearinlys i ferd med å bli blåst ut av vinden. Rommet var nå opplyst av en isfarget glød som tilsynelatende ikke kom fra noen lyskilde. Islyset fikk professor Krengles bleke hud til å lyse opp som alabast, bortsett fra øynene, som på en eller annen måte holdt seg i skyggen.
Svartspaneren som sto vakt utenfor hadde i det stille forsøkt å fjerne denne effekten fire ganger uten den minste suksess, til tross for det faktum at herr Krengle høflig hadde levert inn tryllestaven sin da han ble hentet inn til avhør, og ikke hadde vist noe tegn til å si fram noen besvergelser eller bruke magisk kraft på andre måter.
«Kvirinius … Krengle,» kom det slepent fra mannen som nå satt tvers overfor der forsvarsprofessoren hadde ventet høflig. Avhøreren hadde gulbrunt hår som var børstet bakover som en løves man, med gulaktige øyne i et alvorlig, rynkete ansikt til en mann i sitt tiende tiår. Mannen holdt akkurat på med å bla igjennom en stor mappe med pergamenter som hadde blitt hentet ut av en svart og svært solid utseende koffert etter at han hadde haltet inn i rommet og satt seg ned. Det virket ikke som om han så på ansiktet til mannen han avhørte. Han hadde ikke introdusert seg.
Etter å ha bladd gjennom pergamenter enda litt mer, hvilket ble utført i stillhet, snakket svartspaneren igjen. «Født 26. september 1955 av Kassandra Krengle, etter en kjent affære med Lirinius Krekh-Lyng …» leste svartspaneren opp. «valgt inn i Ravnklo … UGLEr ganske bra … ØGLEr i formler, transfigurasjon … Strålende i gompologi, imponerende … oldruner, og ah ja, forsvar mot svartekunster. Strålende der også. Fortsatte videre med å bli litt av en turist, og besøkte alle slags steder. Flyttnøkkel-visum til Transilvania, Det forbudte keiserriket, Byen av endeløst mørke … oi, oi, Texas.» Mannen så opp fra mappa med smale øyne. «Hva gjorde du der, herr Krengle?»
«Så meg om, for det meste i gompeområdene,» sa forsvarsprofessoren lett og ledig. «Som du nevnte, jeg er jo litt av en turist.»
Mannen lyttet til dette med rynket panne, og tittet ned og så opp igjen. «Jeg ser også at du besøkte Fuyuki City i 1983.»
Forsvarsprofessoren hevet et øyenbryn i lett forvirring. «Hva med det?»
«Hva gjorde du i Fuyuki City?» Spørsmålet kom som et barberbladskarp glefs.
Forsvarsprofessoren skar en lett grimase. «Ikke noe spesielt. Jeg besøkte noen av de mer velkjente severdighetene, noen av de mindre velkjente severdighetene, og bortsett fra det holdt jeg meg vel egentlig mest for meg selv.»
«Virkelig?» sa svartspaneren bløtt. «Det er et svar jeg finner ganske interessant.»
«Hvordan det?» sa forsvarsprofessoren.
«Fordi det var ikke notert noe om et turistvisum til Fuyuki City.» Mannen slamret mappa i bordet. «Du er ikke Kvirinius Krengle. Hvem i maroksens nesebor er du?»
Eliksirmesteren gikk stille inn i ravnklojentenes sovesaler, salen til jentene i første trinn, et hyggelig sted der bronse og blått konkurrerte om å være hovedfargen til kosedyr, skjerf og klær, små billige smykkegjenstander og plakater av berømte mennesker. Hermine Grangs seng var lett å identifisere; det var den som var blitt angrepet av et bokmonster.
Det virket ikke som om noen andre var i nærheten, på denne tida av dagen, og et antall formler bekreftet dette.
Eliksirmesteren lette under Hermine Grangs pute, og under senga hennes, og begynte så å gjennomgå kofferten hennes og sorterte gjennom nevnelige og unevnelige gjenstander uten å endre ansiktsuttrykk, og klarte til slutt å trekke fram en bunke papirer som beskrev tider og steder der man ville treffe på bøller; alle papirene kun underskrevet med en forseggjort ‘S’.
Et kort ildblaff senere var papirene borte, og eliksirmesteren dro for å rapportere at han ikke kunne finne noe.
Forsvarsprofessoren satt rolig med hendene fremdeles foldet i fanget. «Hvis du konsulterer rektor Humlesnurr,» sa forsvarsprofessoren, «vil du finne at han er fullt klar over sakens forhold, og at jeg gikk med på å undervise forsvarsklassene på den eksplisitte betingelsen at ingen skulle gjøre undersøkelser rundt min –»
Lynraskt røsket avhøreren fram tryllestaven og spyttet ut «Polydrikkus reverso!» samtidig som forsvarsprofessoren nøs, hvilket på en eller annen måte fikk strålen av speilaktig sølv til å oppløses i en dusj av hvite gnister.
«Å, beklager,» sa forsvarsprofessoren høflig.
Smilet som svartspaneren leverte inneholdt absolutt ingen humor. «Så hvor er den virkelige Kvirinius Krengle, hva? Under Befalio i bunnen av en koffert et sted, mens du tar hår nå og da for din illegale polyksir?»
«Det går i høyeste grad an å stille spørsmål rundt dine antakelser,» sa forsvarsprofessoren med en viss skarphet i stemmen. «Hva får deg til å tro at jeg ikke rett og slett stjal kroppen hans ved å bruke ufattelig mørk magi?»
Dette ble etterfulgt av en viss pause.
«Jeg foreslår,» sa svartspaneren, «at du tar dette alvorlig, herr Hvem-du-nå-enn-er.»
«Jeg beklager,» sa forsvarsprofessoren og lente seg tilbake i stolen, «men jeg ser liten grunn til å være spesielt ydmyk ved denne bestemte anledningen. Hva har du tenkt til å gjøre, drepe meg?»
«Jeg setter ikke pris på humoren din,» sa svartspaneren bløtt.
«Så uheldig for deg, Rufus Grimst,» sa forsvarsprofessoren. «Du har min dypeste sympati.» Han la hodet på skakke, og lot til å studere avhøreren; og selv innenfor skyggen av islyset glitret øynene.
Padma stirret ned på tallerkenen sin.
«Hermine ville ikke bare gjøre det!» ropte Amanda Brunkeberg, som praktisk talt var på gråten, faktisk var hun på gråten, og stemmen hennes ville ha vært høy nok til å få hele Storhallen til å bli stille hvis det ikke hadde vært for alle de andre elevene som også ropte til hverandre. «Jeg – jeg vedder på at Malfang forsøkte på – å gjøre ting med henne, og –»
«Generalen vår ville aldri gjøre noe sånt!» ropte Pomonus Dolohov, til og med høyere enn Amanda.
«Selvsagt ville han det!» ropte Antonius Goldstein. «Malfang er sønnen til en dødseter!»
Padma stirret ned på tallerkenen sin.
Draco var general i armeen hennes.
Hermine var grunnleggeren av FULHET.
Draco hadde gitt henne tillit som nestkommanderende.
Hermine var hennes med-ravnkloing.
Begge to var hennes venner, kanskje de to beste vennene hun hadde.
Padma stirret ned på tallerkenen sin. Hun var glad for at Valghatten ikke hadde tilbudt henne Håsblås. Hvis hun hadde blitt valgt til Håsblås, ville det sannsynligvis ha vært mye vanskeligere å forsøke å bestemme seg for hvor hennes delte lojalitet skulle ligge.
Hun blunket, og innså at synet hadde blitt uklart igjen; og løftet en skjelvende hånd for å tørke øynene en gang til.
Morag McDonald snøftet så høyt at det var hørbart selv i denne lunsjens pandemonium, og sa med høy stemme, «Jeg vedder på at Grang jukset under kampen i går, jeg vedder på at det var derfor Malfang utfordret henne –»
«Alle sammen HOLDER KJEFT!» brølte Harry Potter, mens han traff bordet så hardt med nevene at tallerkener klirret over alt.
En hvilken som helst annen gang ville dette ha forårsaket en reprimande fra lærerne; denne gangen fikk det bare et par av de nærmeste elevene til å kaste et blikk bort på ham.
«Jeg hadde tenkt til å spise lunsj,» sa Harry Potter, «og så fortsette med å gjøre undersøkelser, så jeg hadde ikke tenkt til å si noe. Men dere er jo dumme alle sammen, og når sannheten kommer fram kommer dere til å angre på hva dere har sagt om uskyldige mennesker. Draco har ikke gjort noe; Hermine har ikke gjort noe; begge har vært utsatt for falskminneformler!» Harry Potters stemme hadde steget i styrke da han uttalte de siste ordene. «På hvilken måte er det ikke HIMMELROPENDE ÅPENBART?»
«Tror du at vi tror på det?» ropte Pomonus Dolohov tilbake til ham. «Det er det alle sier! ‘Jeg gjorde det ikke, det var bare en falskminneformel!’ Tror du at vi er dumme?»
Og Morag nikket enig, med et nedlatende blikk.
Uttrykket som dukket opp i Harry Potters ansikt fikk Padma til å skvette.
«Jeg skjønner,» sa Harry Potter; det var ikke et rop, så Padma måtte anstrenge seg for å høre det. «Professor Krengle er ikke her for å forklare meg hvor dumme mennesker er, men jeg vedder på at jeg forstår det greit på egen hånd denne gangen. Folk gjør noe dumt og blir tatt og får verifiserum. Ikke romantiske mesterkriminelle, fordi de ville ikke blitt tatt, de ville ha lært psykoblokking. Triste, patetiske, inkompetente kriminelle blir tatt, og tilstår under verifiserum, og de er desperate etter å holde seg ute fra Azkaban så de sier at de ble utsatt for en falskminneformel. Riktig? Så hjernen din, i en ren Pavlovsk refleks, kobler ideen om falskminneformler til patetiske kriminelle med lite troverdige unnskyldninger. Du trenger ikke å vurdere de spesifikke detaljene, hjernen din bare mønster-gjenkjenner hypotesen inn i en samling ting du ikke tror på, og så er du ferdig. Akkurat som at min far trodde at magiske hypoteser aldri var troverdige, fordi han hadde hørt så mange dumme mennesker snakke om magi. Det å tro på en hypotese som involverer falskminneformler er lavstatus.»
«Hva babler du om?» sa Morag, og tittet på Gutten-som-overlevde nedover en nese som ble holdt høyt mot sky.
«Tror du vi kommer til å tro på noe du sier?» ropte en noe eldre utseende ravnkloing som Padma ikke kjente igjen. «Når du gjorde Grang mørk?»
«Og jeg kommer ikke til å klage,» sa Harry Potter med en uhyggelig rolig stemme, «over trollmenn som ikke eier logikk og tror på de villeste ting. Fordi jeg sa det der til professor Krengle en gang, og han bare ga meg et sånt blikk og sa at hvis jeg ikke var forblindet av min oppdragelse ville jeg kunne tenke meg fram til hundre mer latterlige ting som en haug gomper tror på. Det dere alle gjør er veldig menneskelig og veldig normalt og gjør dere ikke til uvanlig dårlige mennesker, så jeg har ikke tenkt til å klage.» Gutten-som-overlevde reiste seg fra benken. «Ser dere senere.»
Og så gikk Harry Potter vekk fra dem, gikk vekk fra dem alle sammen.
«Du tror ikke at han har rett, gjør du?» sa Su Li ved siden av henne, i et tonefall som gjorde det åpenbart hva hun trodde.
«Jeg –» sa Padma. Det virket som om ordene satt fast i halsen hennes, at tankene satt fast i hodet hennes. «Jeg – jeg mener – jeg –»
Hvis du tenker hardt nok kan du gjøre det umulige.
(Dette hadde alltid vært en trosartikkel hos Harry. En gang i tida hadde han anerkjent fysikkens lover som faste begrensninger, og nå mistenkte han at det ikke fantes sanne grenser i det hele tatt.)
Hvis du tenker raskt nok kan du av og til gjøre det umulige kjapt …
… noen ganger.
Bare noen ganger.
Ikke alltid.
Ikke slik at du kan regne med å få det til.
Gutten-som-overlevde så seg rundt i troferommet, omgitt av utmerkelser og pokaler og plaketter og skjold og statuer og medaljer som ble oppbevart i tusenvis, kanskje titusenvis av glassmontre. I like mange århundrer som Galtvort hadde eksistert hadde dette rommet samlet opp nye detaljer. En uke, en måned, kanskje til og med et år hadde ikke vært nok til å bruke ‘Utforsk’-valget på hver gjenstand i dette rommet. Med professor Pirrevimp borte hadde Harry spurt professor Vektor om det var noen måte å oppdage om den beskyttende magien rundt krystallvasene hadde mottatt noen skade; å verifisere inntrykket som en virkelig duell burde ha etterlatt seg. Harry hadde jobbet seg gjennom Galtvorts bibliotek for å se om det var noen formler som kunne påvise forskjell mellom gamle og nye fingeravtrykk, eller å oppdage spor av tidligere pust i rommet. Og alle disse forsøkene på å leke detektiv hadde slått feil.
Det var ingen spor, ingen han var smart nok til å finne.
Professor Slur hadde sagt at flyttnøkkelen førte til et tomt hus i London, uten spor av noen eller noe spesielt.
Professor Slur hadde ikke funnet noen beskjeder rundt Hermines soveplass.
Rektor Humlesnurr hadde sagt at Voldemorts ånd sannsynligvis holdt til i Mysteriekammeret der Galtvorts sikkerhetssystem ikke kunne finne ham. Harry hadde sneket seg inn i Smygards fangekjeller under Usynlighetskappen og brukt resten av ettermiddagen på å lete gjennom alle de åpenbare stedene, men hadde ikke funnet noe slangete som hadde svart da han snakket til det. Inngangen til Mysteriekammeret, virket det som, var ikke ment å bli funnet på én dag.
Harry hadde snakket med alle Hermines venner som fremdeles ville snakke med ham, og ingen av dem hadde husket at Hermine sa noe spesifikt om hvorfor hun trodde at Draco plottet mot henne.
Professor Krengle hadde ikke kommet tilbake fra Magidepartementet ved middagstid. De eldre elevene så ut til å tro at årets forsvarsprofessor sannsynligvis ville ende opp med å få skylden for hendelsen, og få sparken for å lære Galtvorts elever å være for voldelige. De hadde snakket om forsvarsprofessoren som om han allerede var borte.
Harry hadde brukt opp alle seks timene fra tidsvenderen sin, og det var fremdeles ingen spor, og han måtte få seg litt søvn nå hvis han skulle klare å fungere under Hermines rettssak neste dag.
Gutten-som-ødela-en-desperant sto i midten av Galtvorts troferom, og han hadde sluppet tryllestaven ned ved føttene sine.
Han gråt.
Noen ganger forsøkte du å få tak i hjernen din, og så svarte den ikke.
Hermine Grangs rettssak startet som planlagt neste dag.