Ingen hadde spurt om hjelp, det var problemet. De hadde bare spasert rundt og snakket, spist eller glant ut i lufta mens foreldrene deres utvekslet sladder. Av en eller annen helt uforståelig grunn hadde ingen bare sittet og lest ei bok, som betydde at hun ikke bare kunne sette seg ned ved siden av dem og ta ut sin egen bok. Selv da hun modig hadde tatt initiativet ved å sette seg ned og fortsette med den tredje gjennomlesningen av Galtvorts historie hadde ingen virket interessert i å sette seg ned ved siden av henne.
Bortsett fra det å hjelpe folk med hjemmeleksene, eller hva som helst annet de trengte, visste hun ikke egentlig noe om å treffe andre mennesker. Hun følte seg ikke sjenert. Hun tenkte på seg selv mer som den typen jente som tar ansvar og ledelse. Men allikevel, på en eller annen måte, hvis det ikke var en forespørsel av typen ‘Jeg husker ikke hvordan jeg gjør en lang divisjon’ så var det bare for pinlig å gå bort til noen og si … hva? Hun hadde aldri funnet ut av hva. Og det virket ikke som om det fantes noe standard informasjonsark om det heller, hvilket var tåpelig. Hele greia med å møte andre mennesker hadde aldri virket fornuftig, etter hennes mening. Hvorfor måtte hun ta hele ansvaret, når det var to personer involvert? Hvorfor hjalp aldri de voksne til? Hun ønsket at ei annen jente bare ville gå bort til henne og si «Hermine, læreren sa at vi skulle være venner.»
Men la det være helt klart at Hermine Grang, sittende alene på første skoledag i en av de få kupeene som hadde vært tomme, i togets siste vogn, med kupedøra åpen i tilfelle noen av en hvilken som helst grunn hadde lyst til å prate med henne, ikke var trist, ensom, deprimert, fortvilet, eller manisk opptatt av sine problemer. Istedenfor leste hun Galtvorts historie for tredje gang og trivdes helt fint med det, med bare et lite hint av irritasjon i bakhodet over verdens generelle mangel på fornuft.
Det var en lyd av en dør som åpnet seg, døra mellom vognene; og så fottrinn, og en merkelig glidende lyd kom nedover gangen utenfor kupeen. Hermine la Galtvorts historie til side og reiste seg opp og stakk ut hodet – bare i tilfelle noen trengte hjelp – og så en ung gutt i trollmannskutte, sannsynligvis førsteårs eller annenårs etter høyden å dømme, og han så ganske dum ut med et skjerf surret rundt hodet. En liten koffert sto på gulvet ved siden av ham. Hun så på ham idet han banket på døra til en annen lukket kupe, og sa med en stemme bare lettere kvalt av skjerfet, «Unnskyld, kan jeg stille et kjapt spørsmål?»
Hun hørte ikke svaret innenfra kupeen, men etter at gutten åpnet døra, trodde hun at hun hørte ham si – med mindre hun hadde hørt feil på en eller annen måte – «Er det noen her som kjenner til de seks kvarkene eller hvor jeg kan finne ei førsteårs jente ved navn Hermine Grang?»
Etter at gutten hadde lukket kupedøra, sa Hermine, «Er det noe jeg kan hjelpe deg med?»
Det beskjerfede ansiktet snudde seg for å se på henne, og stemmen sa, «Ikke med mindre du kan navngi de seks kvarkene eller fortelle meg hvor jeg kan finne Hermine Grang.»
«Opp, ned, sær, sjarm, bunn, topp, og hvorfor leter du etter henne?»
Det var litt vanskelig å være sikker på avstand, men hun trodde hun så gutten glise bredt under skjerfet. «Ah, så du er ei førsteårs jente ved navn Hermine Grang,» sa den unge, uklare stemmen. «På toget til Galtvort, intet mindre.» Gutten startet å gå mot henne og hennes kupe, og kofferten gled etter ham. «Teknisk sett skulle jeg bare se etter deg, men det virker sannsynlig at det er meningen at jeg skal snakke med deg, eller invitere deg med i gruppa, eller få en viktig magisk gjenstand fra deg, eller finne ut at Galtvort ble bygget over ruinene av et gammelt tempel, eller noe slikt. PC eller NPC, det er spørsmålet.»
Hermine åpnet munnen for å svare på dette, men så kunne hun bare ikke finne noe svar som var passende til … hva det nå enn var hun nettopp hadde hørt, mens gutten gikk bort mot henne, tittet inn i kupeen, nikket tilfreds, og satte seg på benken overfor hennes egen. Kofferten tasset inn etter ham, tredoblet størrelsen sin, og smøg seg kjælent bort ved siden av hennes egen koffert på en måte som var merkelig forstyrrende å se på.
«Bare sitt,» sa gutten, «og det er fint om du lukker døra bak deg. Ingen fare, jeg biter ikke noen som ikke biter meg først.»
Han surret allerede skjerfet vekk fra hodet.
Den frekke antydningen at denne gutten trodde hun var redd for ham fikk hånda hennes til å sende døra glidende hardt igjen, slamrende inn i veggen med unødig styrke. Hun spant rundt og så et ungt ansikt med klare, leende grønne øyne, og et sint rødt-mørkt arr på panna som minnet henne om et eller annet, i bakhodet, men akkurat nå hadde hun viktigere ting å tenke på. «Jeg sa ikke at jeg var Hermine Grang!»
«Jeg sa ikke at du sa at du var Hermine Grang, jeg sa bare at du er Hermine Grang. Hvis du lurer på hvordan jeg vet det så er det fordi jeg vet alt. God aften, mine damer og herrer, mitt navn er Harry Jakob Potter-Eving-Vernes, eller Harry Potter for enkelhets skyld, jeg vet at det sannsynligvis ikke betyr noe for deg til en forandring –»
Hermines hode gjorde endelig den nødvendige forbindelsen. Arret på panna, form som et lyn … «Harry Potter! Du er i Moderne magihistorie og Svartekunstenes oppgang og fall og Store trollmannshendelser i det tyvende århundre.» Det var faktisk aller første gang i hele hennes liv at hun hadde møtt noen som det sto om i ei bok, og det var en ganske merkelig følelse.
Gutten blunket tre ganger. «Jeg er i bøker? Vent … selvsagt er jeg i bøker … for en pussig tanke.»
«Men i all verden, visste du det ikke?» sa Hermine. «Om det hadde vært meg ville jeg funnet ut alt jeg kunne.»
Gutten snakket ganske tørt. «Frøken Grang, det er mindre enn 72 timer siden jeg for første gang var i Diagonallmenningen og fant ut at jeg var berømt. Jeg har brukt de siste to dagene på å kjøpe vitenskapsbøker. Tro meg, jeg har tenkt å finne ut alt jeg kan.» Gutten nølte. «Hva sier bøkene om meg, egentlig?»
Hermines hode lynte bakover, hun hadde ikke innsett at hun ville bli testet i de bøkene så hun hadde bare lest dem en gang, men det var bare en måned siden, så stoffet var fremdeles ferskt i minnet. «Du er den eneste som har overlevd mordforbannelsen, så du kalles Gutten-som-overlevde. Du er barn av Jakob Potter og Lilly Potter, tidligere Lilly Eving, født den 31. juli 1980. På den 31. oktober 1981 angrep Han-hvis-navn-må-være-unevnt huset deres, skjønt jeg vet ikke hvorfor. Du ble funnet i live, med arret på panna, i ruinene av dine foreldres hjem, nær de brente restene av Du-vet-hvems kropp. Overmagiarius Albus Parsifal Ulfrik Brian Humlesnurr sendte deg bort et sted, ingen vet hvor. Svartekunstenes oppgang og fall hevder at du overlevde på grunn av din mors kjærlighet, og at arret ditt inneholder alle Den mørke herrens magiske krefter, og at kentaurene frykter deg, mens Store trollmannshendelser i det tyvende århundre ikke nevner noe slikt og Moderne magihistorie advarer om at det finnes mange ville teorier rundt deg.»
Guttens munn hang åpen. «Ble du fortalt at du skulle vente å finne Harry Potter på toget til Galtvort, eller noe sånt?»
«Nei,» sa Hermine. «Hvem fortalte deg om meg?»
«Professor McSnurp, og jeg tror jeg skjønner hvorfor. Har du eidetisk hukommelse, Hermine?»
Hermine ristet på hodet. «Den er ikke fotografisk, jeg har alltid ønsket at den var det, men jeg må lese skolebøkene mine fem ganger før jeg kan dem utenat.»
«Virkelig,» sa gutten i en lett kvalt tone. «Jeg håper at du ikke har noe imot om jeg tester det – det er ikke at jeg ikke tror på deg, men som de sier, ’Stol på, men verifiser’. Ikke noe poeng i å lure på det når jeg kan gjøre et enkelt eksperiment.»
Hermine smilte, heller selvgodt. Hun elsket tester. «Sett i gang.»
Gutten stakk en hånd ned i en pung han bar ved siden og sa «Magiske drikker og eliksirer av Arsenius Jigger.» Da han trakk tilbake hånda holdt den boka han hadde navngitt.
Øyeblikkelig ønsket Hermine en av de pungene, høyere enn hun noensinne hadde ønsket seg noe annet.
Gutten åpnet boka et sted i midten, og så ned. «Hvis du ville lage skarphetsolje –»
«Jeg kan se den siden herfra, bare så du vet det.»
Gutten snudde litt på boka så hun ikke kunne se innholdet mer, og bladde litt igjen. «Hvis du skulle brygge en edderkoppklatrings-eliksir, hva ville være neste ingrediens etter at du hadde lagt oppi akromantula-silken?»
«Etter å ha sluppet nedi silken, vent til eliksiren har fått eksakt samme farge som en skyløs morgenhimmel, 8 grader fra horisonten og 8 minutter før den første delen av solen kommer til syne. Rør åtte ganger i venstrehåndsretning og én gang høyrehånds, og legg så til åtte drammeglass enhjørningssnørr.»
Gutten lukket boka med et skarpt smell og puttet den tilbake i pungen, som svelget den med en liten rapelyd. «Vel vel vel vel vel vel. Jeg vil gjerne komme med et forslag, frøken Grang.»
«Et forslag?» sa Hermine mistenksomt. Det var ikke meningen at jenter skulle høre på slike.
Det var også ved dette tidspunktet at Hermine innså den andre tingen – vel, en av de andre tingene – som var merkelig ved gutten. Tydeligvis var det slik at folk som var i bøker, faktisk hørtes ut som bøker når de snakket. Dette var en ganske overraskende oppdagelse.
Gutten grep ned i pungen sin og sa «brusboks», og hentet opp en lysegrønn sylinder. Han holdt den ut mot henne og sa, «Har du lyst på noe å drikke?»
Hermine tok høflig imot den brusende drikken. Faktisk følte hun seg litt tørst akkurat nå. «Tusen takk,» sa hun mens hun åpnet den. «Var det forslaget ditt?»
Gutten hostet. «Nei,» sa han. Akkurat idet Hermine startet å drikke, sa han, «Jeg vil gjerne at du skal hjelpe meg med å ta over universet.»
Hermine gjorde seg ferdig med drikken, og senket boksen. «Nei takk. Jeg er ikke ond.»
Gutten så overrasket på henne, som om han hadde forventet et annet svar. «Vel, jeg snakket retorisk, altså,» sa han. «Det baconianske vitenskapsprosjektet, vet du, ikke politisk makt. ’Påvirkning på alle mulige ting’ og så videre. Jeg vil foreta eksperimentelle studier av trylleformularer, finne ut de underliggende lovene, bringe magien inn i vitenskapens område, slå sammen trollmannsverdenen og gompeverdenen, øke hele planetens levestandard, flytte menneskeheten århundrer framover, oppdage udødelighetens hemmelighet, kolonisere solsystemet, utforske galaksen, og viktigst av alt, finne ut hva i alle verdens land og riker det er som virkelig skjer her, fordi alt dette er fullstendig umulig.»
Det hørtes mer interessant ut. «Og?»
Gutten stirret vantro på henne. «Og? Er ikke det nok?»
«Og hva vil du ha fra meg?» sa Hermine.
«Jeg vil at du skal hjelpe meg med forskningen, naturligvis. Med din leksikale hukommelse lagt til min intelligens og rasjonalitet, så kommer vi til å være i mål med det baconianske prosjektet så fort som bare det, og med ’fort’ mener jeg antakelig minst trettifem år.»
Hermine begynte å synes at gutten var irriterende. «Jeg har ikke sett deg gjøre noe intelligent. Kanskje jeg vil la deg hjelpe meg med min forskning.»
Det ble en spesiell type stille pause i kupeen.
«Så du ber meg om å demonstrere min intelligens, med andre ord,» sa gutten etter en lang stund.
Hermine nikket.
«Jeg advarer deg – å utfordre min kløkt er et farlig prosjekt, og har en tendens til å gjøre livet ditt adskillig mer surrealistisk.»
«Jeg er foreløpig ikke imponert,» sa Hermine. Uten at hun tenkte over det, løftet hun den grønne drikken til leppene igjen.
«Vel, kanskje dette kan imponere deg,» sa gutten. Han lente forover og så intenst på henne. «Jeg har allerede eksperimentert en del, og jeg har funnet ut at jeg ikke trenger tryllestaven. Jeg kan få alt mulig til å skje bare ved å knipse i fingrene.»
Dette kom akkurat idet Hermine holdt på å svelge, og hun fikk drikken i vrangstrupen, hostet, og fikk ut den lysegrønne væsken.
Rett på hennes helt nye heksekutte, den aller første skoledagen.
Hermine hylte faktisk. Det var en tone høyt oppe i skalaen som hørtes ut som en luftvernsirene i den lukkede kupeen. «Wææææhhh! Klærne mine!»
«Ikke få panikk!» sa gutten. «Jeg kan fikse det for deg. Bare følg med!» Han løftet hånda og knipset med fingrene.
«Du skal –» Så tittet hun ned på seg selv.
Den grønne flytende greia var fremdeles der, men mens hun så på, startet den å blekne og forsvinne, og bare på et par øyeblikk var det som om hun aldri hadde sølt på seg i det hele tatt.
Hermine glante på gutten, som hadde iført seg et heller selvgodt glis.
Ordløs magi uten tryllestav! På hans alder? Når han bare hadde fått skolebøkene for tre dager siden?
Så husket hun hva hun hadde lest, og hun gispet og rykket tilbake fra ham. All den magiske kraften fra Den mørke herren! I arret hans!
Hun kom seg kjapt på beina. «Jeg, jeg, jeg må en tur på do, vent her, ok –» hun måtte finne en voksen hun måtte fortelle dem –
Guttens smil bleknet. «Det var bare et triks, Hermine. Beklager. Jeg mente ikke å skremme deg.»
Hånda hennes hvilte på dørhåndtaket. «Et triks?»
«Ja,» sa gutten. «Du ba meg om å demonstrere min intelligens. Så jeg gjorde noe som tilsynelatende er umulig, og det er alltid en grei måte å vise seg fram på. Jeg kan ikke virkelig gjøre noe bare ved å knipse i fingrene.» Gutten tok en pause. «I alle fall tror jeg ikke det, jeg har ikke faktisk testet det eksperimentelt.» Gutten løftet hånda og knipset en gang til. «Niks, ingen banan.»
Hermine var så forvirret som hun ikke hadde vært i hele sitt liv.
Gutten smilte igjen da han så ansiktsuttrykket hennes. «Jeg advarte deg om at det å utfordre min kløkt har en tendens til å gjøre livet ditt surrealistisk. Husk det neste gang jeg advarer deg om noe.»
«Men, men,» stammet Hermine. «Hva gjorde du, da?»
Guttens blikk fikk en målende, veiende kvalitet som hun aldri hadde sett før fra noen på hennes egen alder. «Du tror du har det som kreves for å være en forsker på egen hånd, med eller uten min hjelp? Så la oss få se hvordan du undersøker et forvirrende fenomen.»
«Jeg …» Hermines hode ble helt tomt et øyeblikk. Hun elsket tester, men hun hadde aldri hatt en test som denne før. Febrilsk prøvde hun å gjenkalle alt hun hadde lest om hvordan forskere jobbet. Hjernen hennes skiftet gir, kvernet rundt seg selv, og spyttet tilbake instruksjoner for å utføre et vitenskapelig undersøkelsesprosjekt:
Trinn 1: Formuler en hypotese.
Trinn 2: Gjør et eksperiment for å teste hypotesen.
Trinn 3: Mål resultatene.
Trinn 4: Presenter resultatet på en fin plakat av papp.
Trinn 1 var å finne en hypotese. Det betydde å forsøke å tenke på noe som kunne ha skjedd i dette tilfellet. «Ok. Min hypotese er at du har kastet en formel på kutten min, slik at alt som søler på den vil forsvinne.»
«Ja vel,» sa gutten. «Er det svaret ditt?»
Sjokket holdt på å gli helt over nå, og Hermines hode startet å fungere skikkelig igjen. «Vent, det kan ikke være riktig. Jeg så ikke at du berørte tryllestaven din eller sa noe formular, så hvordan kunne du ha kastet en formel?»
Gutten ventet med nøytralt ansikt.
«Men sett at alle kuttene kommer ferdig fra butikken, med en formel på seg for å holde dem rene. Det ville være en nyttig trylleformel for en butikk. Du fant ut dette ved å søle noe på deg selv tidligere.»
Nå løftet guttens øyenbryn seg. «Er det svaret ditt?»
«Nei, jeg har ikke gjort trinn 2, ’Gjør et eksperiment for å teste hypotesen din’.»
Gutten lukket munnen igjen, og begynte å smile.
Hermine tittet på brusboksen, som hun automatisk hadde plassert i koppholderen ved vinduet. Hun tok den opp, tittet inni, og så at den var om lag en tredjedels full.
«Vel,» sa Hermine, «det eksperimentet jeg ønsker å gjøre er å helle dette på kutten min og se hva som skjer. Min antakelse er at flekken vil bli borte. Det er bare det at hvis det ikke virker, så vil kutten min bli flekkete, og det har jeg ikke lyst til.»
«Gjør det på min,» sa gutten, «da trenger du ikke bekymre deg om flekker.»
«Men –» sa Hermine. Det var noe galt med den tankegangen, men hun kunne ikke helt forklare hva det var.
«Jeg har ekstra kutte i kofferten,» sa gutten.
«Men det er ikke noe sted du kan skifte,» protesterte Hermine. Så kom hun på bedre tanker. «Skjønt jeg antar at jeg kunne jo gå ut og lukke døra –»
«Jeg har et sted å skifte i kofferten også.»
Hermine tittet på kofferten, som, begynte hun å mistenke, var ganske mye mer spesiell enn hennes egen.
«Okei da,» sa Hermine, «hvis du sier det på den måten,» og heller ivrig helte ut en skvett grønn brusende drikke på et hjørne av guttens kutte Så stirret hun på den, og forsøkte å huske hvor lang tid det tok forrige gang …
Og den grønne flekken forsvant!
Hermine slapp ut et sukk av lettelse, ikke minst fordi dette betydde at hun ikke var i nærvær av alle de magiske kreftene til Den mørke herren.
Vel, trinn 3 var å måle resultatene, men i dette tilfellet var det bare å notere at flekken hadde forsvunnet. Og hun antok at hun sannsynligvis kunne hoppe over trinn 4, å lage en plakat. «Mitt svar er at kuttene har en formel på seg for å holde dem rene.»
«Ikke helt,» sa gutten.
Hermine følte et stikk av skuffelse. Hun ønsket virkelig at hun ikke hadde følt det på den måten, gutten var ikke en lærer, men en test var en test og hun hadde fått feil på et spørsmål og det føltes alltid som et lite slag mot magen.
(Det sa omtrent alt du trengte å vite om Hermine Grang at hun aldri hadde latt dette stoppe seg, eller på noen måte innvirke på sin forkjærlighet for å bli testet.)
«Det triste er,» sa gutten, «du gjorde antakelig alt boka sa du skulle gjøre. Du kom fram til et utsagn som ville skille mellom at kutten hadde eller ikke hadde en formel på seg, og du testet det, og forkastet nullhypotesen om at kutten ikke hadde noen formel. Men med mindre du leser de aller, aller beste bøkene, så lærer de deg ikke helt hvordan du utfører vitenskap ordentlig. Bra nok til virkelig å få det rette svaret, mener jeg; og ikke bare får publisert nok en artikkel, som pappa alltid klager på. Så la meg forsøke å forklare – uten å røpe svaret – hva du gjorde feil denne gangen, og jeg skal gi deg en sjanse til.»
Hun startet å mislike guttens åh-så-overlegne tone, spesielt med tanke på at han var en elleveåring som henne, men det var sekundært i forhold til å finne ut hva hun hadde gjort feil. «Greit.»
Guttens uttrykk ble mer intenst. «Dette er et spill basert på et berømt eksperiment som er kalt 2-4-6-oppgaven, og det virker på denne måten. Jeg har en regel – som jeg kjenner, men ikke du – som passer til noen tripletter av tre numre, men ikke andre. 2-4-6 er bare ett eksempel på en triplett som passer til denne regelen. Faktisk … la meg skrive ned regelen, bare så du vet at det er en bestemt regel, så bretter jeg lappen sammen og gir den til deg. Ikke se, siden jeg gjetter fra tidligere at du kan lese opp ned.»
Gutten sa «papir» og «trykkblyant» til pungen sin, og hun lukket øynene tett sammen mens han skrev.
«Der,» sa gutten, og han holdt et tett sammenbrettet papirstykke i hånda. «Legg den i lomma di,» sa han.
«Nå. Måten dette spillet fungerer på,» sa gutten, «er at du gir meg en triplett bestående av tre sifre, og jeg sier ’ja’ hvis sifrene følger regelen, og ’nei’ hvis de ikke gjør det. Jeg er Naturen, regelen er en av mine lover, og du undersøker meg. Du vet allerede at 2-4-6 gir et ’ja’. Når du har utført alle de ekstra testene du ønsker – spurt meg så mange tripletter som du synes er nødvendig – så kan du stoppe, og gjette på regelen, og så kan du brette opp papirbiten og se hvordan du klarte det. Forstår du spillet?»
«Selvsagt,» sa Hermine.
«Kjør!»
«4-6-8,» sa Hermine.
«Ja,» sa gutten.
«10-12-14,» sa Hermine.
«Ja,» sa gutten.
Hermine prøvde å tenke litt bredere, siden det virket som om hun allerede hadde gjort all testing som var nødvendig, men … det kunne da ikke være så enkelt, kunne det?»
«1-3-5.»
«Ja.»
«Minus 3, minus 1, pluss 1.»
«Ja.»
Hermine kunne ikke tenke på andre ting å teste. «Regelen er at sifrene må øke med to hver gang.»
«Nå, la oss anta at jeg forteller deg,» sa gutten, «at denne testen er vanskeligere enn den virker fra starten, og at bare 20 % av voksne som prøver det får det til.»
Hermine rynket panna. Hva hadde hun gått glipp av? Så, plutselig, kom hun på en test til som måtte gjøres.
«2-5-8!» sa hun triumferende.
«Ja.»
«10-20-30!»
«Ja.»
«Det virkelige svaret er at numrene må øke med samme mengde hver gang. Det trenger ikke å være 2.»
«Greit,» sa gutten, «ta fram papiret og sjekk resultatet ditt.»
Hermine tok papiret ut av lomma og brettet det ut.
Tre reelle tall i økende rekkefølge, lavest til høyest.
Hermines underkjeve sank nedover. Hun hadde en klar følelse av at noe forferdelig urettferdig hadde blitt gjort mot henne, at gutten var en skitten, råtten, juksende løgner, men da hun tenkte tilbake kunne hun ikke se at han hadde svart feil på noen av utsagnene.
«Det du akkurat har oppdaget kalles ’positivt bias’,» sa gutten. «Du tenkte på en bestemt regel, og så fortsatte du med å teste tripletter som skulle få regelen til å si ’ja’. Men du forsøkte ikke å teste noen tall som kunne få regelen til å si ’nei’. Faktisk fikk du ikke et eneste ’nei’, så ’tre valgfrie numre’ kunne like gjerne ha vært regelen. Det er på en måte som når folk setter opp eksperimenter som kan bekrefte hypotesene sine, istedenfor å tenke ut eksperimenter som kan falsifisere dem – det er ikke helt nøyaktig samme type feil, men nært nok. Du må lære å se på tingenes negative side, stirre inn i mørket. Når dette eksperimentet utføres, er det bare 20 % av voksne testpersoner som kommer fram til riktig svar. Og mange av de andre finner opp fantastisk kompliserte hypoteser og har stor tiltro til sine feilaktige svar siden de har gjort så mange eksperimenter og alt forløp slik de forventet.»
«Nåh,» sa gutten, «har du lyst til å prøve deg på det opprinnelige problemet en gang til?»
Øyene hans var ganske bestemte nå, som om dette var den virkelige testen.
Hermine lukket øynene og forsøkte å konsentrere seg. Hun svettet under kappen sin. Hun hadde en rar følelse av at dette var det hardeste hun noensinne hadde blitt bedt om å tenke på en test, eller kanskje til og med den første gangen hun hadde blitt bedt om å tenke på en test.
Hva slags andre eksperimenter kunne hun gjøre? Hun hadde en sjokoladefrosk, kunne hun prøve å gni litt av den på kutten og se om det forsvant? Men det virket fremdeles ikke som den typen forskrudd negativ tenking gutten spurte etter. Som om hun fremdeles prøvde å få et ’ja’ hvis sjokoladeflekken forsvant, istedenfor å spørre etter et ’nei’.
Så … etter hennes hypotese … når skulle brusen …. ikke forsvinne?
«Jeg ønsker å gjøre et eksperiment,» sa Hermine. «Jeg vil helle litt brus på gulvet, og se etter om det ikke forsvinner. Har du noe papirtørklær eller noe i pungen din, så jeg kan tørke opp hvis det ikke virker?»
«Jeg har servietter,» sa gutten. Ansiktet hans var fremdeles helt nøytralt.
Hermine tok boksen, og helt ut litt brus på gulvet. Få sekunder etterpå forsvant den lille dammen.
Så innså hun det, og hun fikk lyst til å sparke seg selv. «Å ja, selvsagt! Du ga meg boksen! Det er ikke kutten som har en formel på seg, det var brusen hele tida!»
Gutten reiste seg opp og bukket alvorlig for henne. Han gliste bredt nå. «Så … kan jeg få lov til å hjelpe deg med forskningen din, Hermine Grang?»
«Jeg, ah …» Hermine følte fremdeles et euforisk sus i kroppen, men hun var ikke helt sikker på hva hun skulle si til det.
De ble avbrutt av en svak, forsøksvis, kraftløs, heller motvillig banking på døra.
Gutten snudde seg og så ut av vinduet, og sa, «Jeg har ikke på meg skjerfet, så kanskje du kan ta den?»
Det var på dette tidspunktet at Hermine innså hvorfor gutten – nei, Gutten-som-overlevde, Harry Potter – hadde hatt skjerf over ansiktet i første omgang, og hun følte seg litt dum for ikke å ha skjønt det tidligere. Det var faktisk litt merkelig, siden hun ville ha trodd at Harry Potter ville vise seg stolt fram for verden; og tanken slo henne at han muligens var mer sjenert enn det virket som.
Da Hermine åpnet døra, ble hun hilst av en skjelvende ung gutt som så ut nøyaktig på samme måte som han banket.
«Unnskyld meg,» sa gutten med liten stemme, «Jeg heter Nilus Langballe. Jeg leter etter kjælepadda mi, jeg, jeg finner den ikke noe sted i vogna … har dere sett padda mi?»
«Nei,» sa Hermine, og så slo hjelpsomheten hennes inn for fullt. «Har du sjekket alle de andre kupeene?»
«Ja,» hvisket gutten.
«Ja, men da må vi bare sjekke alle de andre vognene,» sa Hermine kjekt. «Jeg skal hjelpe deg. Jeg er Hermine Grang, forresten.»
Gutten så ut som om han skulle besvime av takknemlighet.
«Vent litt nå,» kom stemmen fra den andre gutten – Harry Potter. «Jeg er ikke så sikker på om det er den beste måten å gjøre det på.»
Og Nilus så ut som om han skulle gråte, og Hermine svingte seg opprørt rundt. Hvis Harry Potter var den typen person som ville la en liten gutt i stikken bare fordi han ikke ville bli avbrutt … «Hva? Hvorfor ikke?»
«Vel,» sa Harry Potter, «Det kommer til å ta ganske lang tid å sjekke hele toget manuelt, og det er ikke sikkert vi finner padda en gang, og hvis vi ikke finner den før vi er framme, så er han i trøbbel. Så det ville gi mye mer mening om han gikk rett til første vogn, der prefektene sitter, og spørre en prefekt om hjelp. Det var det første jeg gjorde da jeg lette etter deg, Hermine, skjønt de visste ikke hvor du var. Men det kan godt tenkes at de har magiske formler eller gjenstander som gjør det mye enklere å finne ei padde. Vi er bare førsteklassinger.»
Det … ga faktisk mening.
«Tror du at du finner fram til prefektenes vogn på egen hånd?» spurte Harry Potter. «Jeg har på en måte grunner til at jeg ikke har lyst til å vise fram ansiktet så mye.»
Plutselig gispet Nilus og tok et steg tilbake. «Jeg husker den stemmen. Du er en av Kaos-herrene! Du er han som ga meg sjokolade!»
Hva? Hva hva hva?
Harry Potter vendte hodet vekk fra vinduet, og reiste seg dramatisk. «Aldri, på min ære!», sa han, med en stemme full av indignasjon. «Ser jeg ut som den typen udådsmann som ville gi søtsaker til et barn?»
Nilus’ øyne utvidet seg. «Du er Harry Potter? Den Harry Potter? Du?»
«Nei, bare en Harry Potter, det er tre av meg på toget –»
Et lite skrik unnslapp Nilus, og han sprang vekk. Det var en kjapp klapring av paniske fottrinn, og så en lyd av en togdør som åpnet og lukket seg.
Hermine satte seg hardt ned på plassen sin. Harry Potter låste døra, og satte seg ned ved siden av henne.
«Kunne du være så grei å fortelle meg hva det er som foregår?» sa Hermine med svak stemme. Hun lurte på om det å være i nærheten av Harry Potter betydde at man alltid var like forvirret som dette.
«Åh, vel, det som skjedde var at Fred og Frank og jeg så denne stakkars lille gutten på stasjonen – dama ved siden av ham hadde gått seg en liten tur, og han så virkelig livredd ut, som om han var sikker på at han straks kom under angrep fra dødsetere eller noe. Nå, det er et ordtak som sier at frykten ofte er verre enn det du frykter, så det demret for meg at dette var en fyr som faktisk kunne tjene på å se sitt verste mareritt bli virkelig, og oppdage at det ikke var så ille som han fryktet –»
Hermine satt der med munnen vid åpen.
«– og Fred og Frank brukte denne formelen som fikk skjerfene over ansiktene våre til å mørkne og bli utydelige, som om vi var udøde konger og det var gravkledene våre –»
Hun likte ikke den retningen som historien tok.
«– og etter at vi hadde gitt ham alle søtsakene jeg hadde kjøpt, så var vi bare, ’La oss gi ham noen penger! Ha ha ha! Ta noen fjong, gutt! Her, en sølvsigd!’ og danset rundt ham og lo ondt og så videre. Jeg tror det var noen mennesker i mengden som hadde lyst til å gripe inn i starten, men tilskuerapati fikk dem fra det, i alle fall til de skjønte hva vi holdt på med, og da tror jeg de var for forvirret til å gjøre noe. Til slutt sa han ’gå bort’ med sånn liten hviskende stemme, så alle tre skrek og sprang av gårde, hylte noe om at lyset brant oss. Forhåpentligvis vil han ikke være like nervøs over å bli mobbet i framtida. Det kalles desensibiliseringsterapi, forresten.»
Okei, hun hadde ikke gjettet riktig om hvordan historien skulle ende.
Den brennende indignasjonens flamme, som var en av Hermines hovedmotorer, flammet opp i lys lue, selv om deler av henne på en måte så hva han hadde prøvd å gjøre. «Det er grusomt! Du er grusom! Den stakkars gutten! Det du gjorde var slemt!»
«Jeg tror ordet du leter etter er underholdende, og uansett stiller du feil spørsmål. Spørsmålet er, gjorde det mer godt enn vondt, eller mer vondt enn godt? Hvis du har noen argumenter til den problemstillingen, vil jeg være glad for å høre dem, men jeg er ikke interessert i andre former for kritikk før det er avgjort. Jeg er definitivt enig i at det jeg gjorde tilsynelatende er forferdelig og bøllete og slemt, siden det involverer en skremt liten gutt og så videre, men det er ikke hovedpoenget her, vel? Det kalles konsekvensialisme, forresten, som betyr at om en handling er rett eller feil avgjøres ikke av om den virker dårlig, eller slem, eller noe som det, det riktige spørsmålet er hvordan utfallet blir – hva konsekvensene er.»
Hermine åpnet munnen for å si noe virkelig sviende, men uheldigvis virket det som om hun hadde hoppet over den delen der hun tenkte ut noe å si før hun åpnet munnen. Alt hun kunne komme på var, «Hva hvis han har mareritt?»
«Ærlig talt, jeg tror ikke han der trengte vår hjelp til å få mareritt, og hvis han har mareritt om dette istedenfor, så vil det være mareritt om forferdelige monstre som gir deg sjokolade, og det var på en måte hele vitsen.»
Hermines hjerne hikket i forvirring hver gang hun prøvde å bli ordentlig sint. «Er livet ditt alltid så pussig?» sa hun til slutt.
Harry Potters ansikt glinset av stolthet. «Jeg gjør det så pussig. Du ser på et produkt av en mengde hardt arbeid og svette.»
«Så …» sa Hermine, og fant ikke helt noen måte å fortsette på.
«Så,» sa Harry Potter. «Hvor mye vitenskap kjenner du egentlig til? Jeg kan gjøre kalkulus, og jeg kjenner til noe bayesiansk sannsynlighetsteori og beslutningsteori, og en hel del kognitiv vitenskap, og jeg har lest Feynman-avhandlingene (eller volum 1 i det minste), og Judgement Under Uncertainty: Heuristics and Biases og Language in Thought and Action og Påvirkning. Teori og praksis og Rational Choice in an Uncertain World og Godel, Escher, Bach og A Step Farther Out og –»
Den påfølgende eksaminasjonen og mot-eksaminasjonen pågikk i flere minutter før den ble avbrutt av nok en beskjeden banking på døra. «Kom inn,» sa hun og Harry Potter omtrent samtidig, og den gled opp og Nilus Langballe kom til syne.
Nilus gråt faktisk nå. «Jeg gikk til forreste vogn og fant en p-prefekt men han f-fortalte meg at prefekter ikke skulle plages med små ting som s-savnede padder.»
Ansiktet til Gutten-som-overlevde forandret seg. Leppene ble en tynn, stram linje. Stemmen, da han snakket, var kald og alvorlig. «Hva var fargene hans? Grønt og sølv?»
«N-nei, merket hans var r-rødt og gull.»
«Rødt og gull!» kom det forbløffet fra Hermine. «Men det er Griffings farger!»
Harry Potter hveste da han fikk høre det, en skremmende type lyd som kunne ha kommet fra en levende slange, og som fikk både henne og Nilus til å skvette. «Jeg antar,» spyttet Harry Potter, «at å finne en førsteklassings padde ikke er heroisk nok for en griffing-prefekt. Kom igjen, Nilus. Jeg blir med deg denne gangen, så skal vi se om Gutten-som-overlevde får mer oppmerksomhet. Først skal vi finne en prefekt som burde kjenne til en passende formel, og hvis ikke det virker, så finner vi en prefekt som ikke er redd for å bli skitten på hendene, og hvis ikke det virker, så starter jeg å samle tilhengere, og hvis vi må, så tar vi fra hverandre hele toget, skrue for skrue.»
Gutten-som-overlevde reiste seg opp og tok Nilus’ hånd i sin, og Hermine innså med et plutselig hjerne-hikk at de var omtrent samme størrelse, selv om deler av hodet hennes hadde insistert på at Harry Potter var en fot høyere og Nilus minst seks tommer kortere.
«Bli!» bjeffet Harry Potter til henne – nei, vent, til kofferten sin – og han lukket døra fast bak seg da han gikk.
Hun burde sannsynligvis ha blitt med dem, men på veldig kort tid hadde Harry Potter blitt så skremmende at hun faktisk var ganske glad for at hun ikke hadde kommet på å foreslå det.
Hermines hode var nå i en slik uorden at hun ikke en gang trodde hun kunne lese Galtvorts historie skikkelig. Det føltes som om hun nettopp hadde blitt overkjørt av en dampveivals og gjort om til en pannekake. Hun var ikke sikker på hva hun tenkte, eller hva hun følte, eller hvorfor. Hun bare satt ved vinduet og stirret på landskapet som gled forbi.
Vel, hun visste i det minste hvorfor hun følte seg litt trist.
Kanskje Griffing ikke var så vidunderlig som hun hadde sett for seg.