Da Padma ankom transfigurasjonsklasserommet så hun at halve klassen hadde kommet før henne. En merkelig, dødsens stillhet hersket i rommet. Harry Potter satt alene i et hjørne, og stirret fraværende ut i intet, med øynene bare halvveis åpne, nesten lukket.
Rykter sa at svartspanerne hadde oppdaget av forsvarsprofessoren hadde polyksirt seg om til Grang for å lure Malfang.
Rykter sa at Hermine hadde blitt bundet av Ubryteløftet til å bli Malfangs slave.
Rykter sa at Hermine hadde mottatt desperantenes Kyss.
Men hvis det var sant, ville ikke Harry Potter sitte der, han ville –
Padma visste ikke hva general Potter ville gjøre. Hjernen hennes ble helt tom da hun forsøkte å vurdere den saken.
Selv da professor McSnurp kom dit hadde ikke stillheten blitt brutt. Transfigurasjonsprofessoren gikk bort til tavla uten å stoppe opp, renset den med en håndbevegelse, og startet å skrive.
«I dag, barn,» begynte den rolige stemmen til transfigurasjonsprofessoren, akkurat som om ingenting uvanlig hadde skjedd den uka, «skal vi lære hvor mye anstrengelse det tar å vedlikeholde en transfigurasjon, og hvorfor, på deres alder, dere ikke en gang burde forsøke. Den opprinnelige Formen har ikke forsvunnet, den er bare undertrykt; og for å vedlikeholde den undertrykkingen –»
«Unnskyld meg,» sa Padma Patil. Hun visste at stemmen hennes skalv, hun visste at det var tydelig at hele kroppen hennes skalv, men hun måtte spørre. «Unnskyld meg, professor, hva skjedde med frøken Grang?»
Transfigurasjonsprofessoren tok en pause ved tavla, og snudde seg for å se på Padma. Professoren burde ha sett streng ut, siden hun hadde blitt avbrutt uten at en hånd var løftet i været, men ansiktet hennes var istedenfor vennlig. «Du vet det ikke allerede, frøken Patil? Jeg forventet at ryktet ville ha spredd seg.»
«Det er for mange rykter,» sa Padma. «Jeg vet ikke hva som er sant.»
Morag McDonald løftet hånda, og så snakket hun før hun fikk ordet, «Jeg sa jo det, Padma, det som er sant er at Heksingating fant Grang skyldig og dømte henne til å motta desperantkysset og så hentet de inn desperanten og Harry Potter limte den fast i taket og ville ikke slippe den ned før –»
«Åh, kjære Merlin,» sa professor McSnurp og fikk et skarpt ansiktsuttrykk, men så var det tydelig at hun roet seg selv ned. «Hele affæren var fullstendig tåpelig og jeg vil ikke utdype det hele i detalj. La det være klart at frøken Grang hviler hos madam Pomfrit for øyeblikket, og hun kommer tilbake til timene i morgen. Og hvis jeg finner ut at noen av dere plager henne, skal jeg gjøre dem om til glassvaser og slippe dem i gulvet.»
Hele klassen gispet til dette; ikke så mye fordi det var en dødelig trussel, men fordi det brøt sikkerhetsreglene for transfigurasjon.
Professor McSnurp vendte seg tilbake mot tavla –
Fra et hjørne i klasserommet steg en annen stemme. «Hva med professor Krengle?» sa Tom Blom. «Er han blitt arrestert?»
«Svartspanerne har bare tatt ham inn til avhør,» sa transfigurasjonsprofessoren uten å snu seg. «Hvis de ikke har gitt oss forsvarsprofessoren vår tilbake i løpet av i morgen, skal jeg be rektor om å gå og hente ham. Skjønt jeg kan like gjerne gjøre det kjent med en gang at skolestyret skal møtes for å avgjøre om professor Krengles kamper skal få lov til å fortsette.»
Pomonus Dolohov snakket. «Og general Malfang? Når kommer han tilbake fra St. Mungos?»
Transfigurasjonsprofessoren stoppet å tegne på tavla.
Hun snudde seg rundt igjen, saktere denne gangen.
«Jeg beklager virkelig, herr Dolohov,» sa professor McSnurp. Ansiktet hennes virket en tanke mer rynket enn da hun hadde ankommet rommet. «Så vidt jeg kan forstå er det ingen fare med herr Malfangs helse. Uheldigvis har jeg mottatt ei ugle fra herr Malfangs far som tar ham ut fra Galtvort. Jeg er redd for at han ikke kommer tilbake.»