Da Hermine Grang våknet, oppdaget hun at hun lå i en myk, komfortabel seng på Galtvorts sykestue, med en firkant av lys fra ettermiddagssola som skinte ned på kroppen hennes og varmet henne gjennom det tynne lakenet. Hukommelsen hennes fortalte henne at det ville være en skjerm rundt senga, enten dratt for eller åpen, og at resten av madam Pomfrits domene ville ligge bakenfor; de andre sengene, ledige eller opptatte, og klare vinduer som var plassert inn i de utskårne steinbuene som var Galtvorts vegger.
Da Hermine åpnet øynene, var den første tingen hun så ansiktet til professor McSnurp, som satt på venstre side av senga hennes. Professor Pirrevimp var ikke der, men det var forståelig; han hadde holdt seg ved hennes side hele morgenen i bevaringscellen, og vedlikeholdt sin sølvravn som ekstra beskyttelse mot desperanten, og med det faste, lille ansiktet alltid vendt ut mot svartspanerne. Husstyreren for Ravnklo hadde med sikkerhet brukt altfor mye tid på henne, og hadde sannsynligvis vendt tilbake for å undervise, istedenfor å holde vakt over ei jente som var dømt for mordforsøk.
Hun følte seg forferdelig, forferdelig dårlig, og hun trodde ikke at det skyldtes noen eliksir. Hermine ville ha startet å gråte igjen, men det var bare det at hun hadde vondt i halsen, øynene hennes sved fremdeles, og hjernen hennes følte seg rett og slett utslitt. Hun kunne ikke ha orket å gråte igjen; kunne ikke finne styrke til flere tårer.
«Hvor er foreldrene mine?» hvisket Hermine til husstyreren for Griffing. På en eller annen måte virket det som den verste ting i verden å skulle møte dem, verre enn alt annet som hadde skjedd; og allikevel ønsket hun å se dem.
Det vennlige uttrykket på professor McSnurps ansikt ble transfigurert om til noe tristere. «Jeg beklager, frøken Grang. Skjønt det var ikke alltid slik, så har vi i senere år vurdert det dit hen at det er klokere å ikke fortelle foreldrene til gompefødte om farer som deres barn har vært utsatt for. Jeg vil råde deg også til å ikke si noe om saken, hvis du ønsker å forbli på Galtvort uten å få trøbbel med dem.»
«Jeg skal ikke bli utvist?» hvisket jenta. «For det jeg gjorde?»
«Nei,» sa professor McSnurp. «Frøken Grang … du må sikkert ha hørt … jeg håper du hørte herr Potter, da han sa at du var uskyldig?»
«Det var bare noe han sa,» sa hun sløvt. «For å få meg fri, mener jeg.»
Den eldre heksa ristet hodet fast. «Nei, frøken Grang. Herr Potter tror at du er blitt falskminnet, at hele duellen ikke fant sted. Rektor mistenker at enda mørkere magiske krefter kan ha blitt brukt – at din egen hånd kanskje kastet formelen, men ikke din egen vilje. Selv professor Slur finner hele affæren fullstendig usannsynlig, skjønt han kanskje ikke vil kunne si det offentlig. Han lurte på om noe han kalte narkotiske gompe-stoffer kanskje kunne ha blitt brukt på deg.»
Hermines øyne fortsatte å stirre på transfigurasjonsprofessoren med et fjernt blikk; hun visste at hun nettopp var blitt fortalt noe vesentlig, men hun kunne ikke finne energien til å ta inn endringer i sinnet sitt.
«Men du må da åpenbart ikke tro på det selv?» sa professor McSnurp. «Frøken Grang, du kan ikke tro om deg selv at du ville bestemme deg for å drepe!»
«Men jeg –» Hennes ypperlige hukommelse spilte hjelpsomt reprisen for tusende gang, Draco Malfang fortalte henne med et snerr at hun aldri ville ha slått ham om han ikke var sliten, og hadde så fortsatt med å bevise akkurat det, ved å danse som en duellant mellom de beskyttede trofeene mens hun febrilsk dukket unna, og ga henne det avgjørende støtet med en våde som sendte henne med et smell inn i veggen og fikk blod til å renne fra kinnet hennes – og så – så hadde hun –
«Men du husker å ha gjort det,» sa den eldre heksa, som overvåket henne med vennlig forståelse. «Frøken Grang, det er ikke noen grunn til at ei jente på tolv år skal bære på slike fryktelige minner. Bare si ordet, så skal jeg med glede stenge dem vekk for deg.»
Det var som om et glass varmt vann var blitt kastet i fjeset hennes. «Hva?»
Professor McSnurp tok ut tryllestaven sin, en gest så innøvd og rask at det var som om hun pekte med en finger. «Jeg kan ikke tilby deg å bli kvitt minnet fullstendig, frøken Grang,» sa transfigurasjonsprofessoren med sin vante presisjon. «Det kan være viktige opplysninger gravd ned der. Men det er en form av misminneformelen som kan reverseres, og jeg kan med glede kaste den på deg.»
Hermine stirret på tryllestaven, og følte at en glød av håp begynte å røre på seg for første gang på nesten to dager.
Få det til å ikke ha skjedd … hun hadde ønsket det om og om igjen, at Tidens hånd skulle skru seg tilbake og utslette det forferdelige valget som aldri, noensinne kunne gjøres om. Og selv om det å slette minnet ikke var det samme, så var det allikevel en slags lettelse …
Hun tittet tilbake på professor McSnurps vennlige ansikt.
«Du tror virkelig at jeg ikke gjorde det?» sa Hermine, med skjelvende stemme.
«Jeg er helt viss på at du aldri ville gjøre en slik ting av din egen fri vilje.»
Under pleddet grep Hermines hender om lakenet. «Harry tror ikke at jeg gjorde det?»
«Herr Potter er av den mening at minnene dine er fullstendig fabrikkerte. Jeg mener at han åpenbart har et poeng.»
Så lot Hermines stramme fingre gi slipp på lakenet, og hun falt tilbake i senga, der hun delvis hadde reist seg opp.
Nei.
Hun hadde ikke sagt noe.
Hun hadde våknet opp og husket hva som hadde skjedd natta før, og det hadde vært som – som – hun kunne ikke finne ord selv i sine egne tanker hva det hadde vært som. Men hun hadde visst at Draco Malfang allerede var død, og hun hadde ikke sagt noe, hadde ikke gått til professor Pirrevimp og tilstått. Hun hadde bare kledd på seg og gått ned til frokost og forsøkt å opptre normalt slik at ingen noensinne ville få vite, og hun hadde visst at det var feil og Feil og forferdelig, skrekkelig FEIL men hun hadde vært så, så vettskremt –
Selv om Harry Potter hadde rett, selv om duellen med Draco Malfang var en løgn, så hadde hun gjort det valget helt på egen hånd. Hun fortjente ikke å glemme det, eller å bli tilgitt for det.
Og hvis hun hadde gjort det som var rett, gått rett til professor Pirrevimp, kanskje det ville ha – hjulpet, på en måte, kanskje alle da ville ha sett at hun angret, og Harry ville ikke ha behøvd å gi bort alle pengene sine for å redde henne –
Hermine lukket øynene, knep dem virkelig hardt sammen, hun kunne ikke takle å starte å gråte igjen. «Jeg er en forferdelig person,» sa hun med sviktende stemme. «Jeg er fæl, jeg er ikke heltemodig i det hele tatt –»
Professor McSnurps stemme var svært skarp, som om Hermine nettopp hadde gjort en forferdelig feil i hjemmeleksa i transfigurasjon. «Hold opp med denne dårskapen, frøken Grang! Forferdelig er hvem det nå var som gjorde dette mot deg. Og angående det å være heltemodig – vel, frøken Grang, du har allerede hørt min mening om unge jenter som forsøker å involvere seg i den slags før de en gang har fylt fjorten, så jeg skal ikke lekse opp for deg rundt den saken nok en gang. Jeg skal bare si at du nettopp har hatt en absolutt skrekkelig opplevelse, som du overlevde så bra som noen heks i ditt årstrinn kunne håpe på. I dag får du lov til å gråte så mye du ønsker. I morgen skal du tilbake til timene.»
Det var da Hermine visste at professor McSnurp ikke kunne hjelpe henne. Hun trengte at noen kjeftet på henne, skjelte henne ut, hun kunne ikke få forlatelse for sine synder dersom hun ikke kunne få skylden, og professor McSnurp ville aldri gjøre det for henne, ville aldri be om så mye fra ei liten ravnklojente.
Hermine snudde seg på siden i sykestuas seng, krøp sammen, vekk fra professor McSnurp. «Vær så snill,» hvisket hun. «Jeg vil gjerne snakke – med rektor –»
«Hermine.»
Da Hermine Grang åpnet øynene for andre gang, så hun Albus Humlesnurrs ansikt, med linjer og rynker av bekymring og omtanke, som lente seg over senga hennes; det så ut nesten som om han hadde grått, skjønt det var umulig; og Hermine følte et nytt stikk av skyld for å ha skaffet ham så mye bry.
«Minerva sa at du ønsket å snakke med meg,» sa den gamle trollmannen.
«Jeg –» Plutselig visste ikke Hermine hva hun skulle si i det hele tatt. Strupen hennes låste seg, og alt hun kunne gjøre var å stamme fram, «Jeg – jeg –»
På en eller annen måte måtte tonefallet hennes ha kommunisert det andre ordet, det hun ikke en gang klarte å si lenger.
«Beklager?» sa Humlesnurr. «Hvorfor, hva er det du skal beklage?»
Hun måtte tvinge ordene ut av strupen sin. «Du fortalte Harry – at han ikke skulle betale – så jeg skulle ikke – ha gjort det professor McSnurp sa, jeg skulle ikke ha rørt tryllestaven hans –»
«Min kjære,» sa Humlesnurr, «dersom du ikke hadde sverget deg til tjeneste for Potter-slekta, ville Harry ha angrepet Azkaban på egen hånd, og høyst sannsynlig ha vunnet. Den gutten vet å velge sine ord med omhu, men jeg har aldri opplevd at han har løyet; og i Gutten-som-overlevde er det en kraft som Den mørke herren aldri kjente til. Han ville i sannhet ha forsøkt å knuse Azkaban, selv om det ville ha kostet ham livet.» Den gamle trollmannens stemme ble mildere, og vennligere. «Nei, Hermine, du har virkelig ingen grunn til å legge noen skyld på deg selv.»
«Jeg kunne ha fått ham til å ikke gjøre det.»
I Humlesnurrs øyne var det et kort, muntert blink som snart druknet i utslitthet. «Virkelig, frøken Grang? Kanskje du burde være rektor i mitt sted, for jeg selv har ingen slik makt over sta barn.»
«Harry lovet –» Stemmen hennes stoppet. Den forferdelige sannheten var svært vanskelig å si fram. «Harry Potter lovet meg – at han aldri ville hjelpe meg – hvis jeg ba ham om å ikke gjøre det.»
Det var en pause. De fjerne lydene i sykestua som hadde fulgt professor McSnurp hadde opphørt, innså Hermine, da Humlesnurr hadde vekket henne. Fra der hun lå i senga si kunne hun bare se taket, og øverste del av vinduene på den ene veggen, men ingenting i hennes synsfelt beveget seg, og hvis det var lyder, så kunne hun ikke høre dem.
«Ah,» sa Humlesnurr. Den gamle trollmannen sukket tungt. «Jeg antar at det er mulig at gutten ville ha holdt løftet sitt.»
«Jeg skulle – jeg skulle ha –»
«Endt opp i Azkaban av egen fri vilje?» sa Humlesnurr. «Frøken Grang, det er mer enn jeg noensinne ville be noen som helst om å gjøre.»
«Men –» Hermine svelget. Hun kunne ikke unngå å legge merke til smutthullet; alle som ønsket å komme gjennom portrettdøra til Ravnklostua lærte seg kjapt å legge merke til nøyaktig ordlyd. «Men det er ikke mer enn du ville ha påtatt deg selv.»
«Hermine –» begynte den gamle trollmannen.
«Hvorfor?» sa Hermine stemme, det virket som om den fortsatte å snakke uten å konferere med sinnet hennes nå. «Hvorfor kunne jeg ikke være modigere? Jeg hadde tenkt å springe inn foran desperanten – for Harry – før, jeg mener, i januar – så hvorfor – hvorfor – hvorfor kunne jeg ikke –» Hvorfor hadde tanken på å bli sendt til Azkaban fullstendig satt henne ut, hvorfor hadde hun glemt alt om det å være God –
«Min kjære pike,» sa Humlesnurr. De blå øynene bak halvmånebrillene viste en fullstendig forståelse av hennes skyld. «Jeg ville ikke ha gjort det noe som helst bedre selv, i mitt første år på Galtvort. Slik du vil være snill mot andre, bør du også forsøke å være snillere mot deg selv.»
«Så jeg gjorde feil ting.» På en eller annen måte trengte hun å si det, å bli fortalt det, selv om hun allerede visste det.
Det var en pause.
«Lytt, unge ravnkloing,» sa den gamle trollmannen, «og lytt nøye, for jeg skal tale for deg en sannhet. De fleste skadegjørere tenker ikke på seg selv som onde; nei, de fleste ser seg selv som helter i de historiene de forteller. En gang trodde jeg at den største ondskap i denne verden ble gjort i navnet til alles beste. Jeg tok feil. Forferdelig feil. Det er ondskap i denne verden som kjenner seg selv som ond, og hater det gode med hele sin styrke. Alle skjønne ting søker det å ødelegge.»
Hermine skalv i senga si, hun hadde en følelse av at det var svært virkelig, når Humlesnurr sa det.
Den gamle trollmannen fortsatte å snakke. «Du er en av de skjønne tingene i denne verden, Hermine Grang, og derav følger at ondskapen hater deg også. Hvis du hadde holdt deg sterk selv gjennom denne prøvelsen, ville den ha slått hardere til mot deg, og enda hardere, helt til du knuste. Tro ikke at helter ikke kan knuses! Vi er bare vanskeligere å knuse, Hermine.» Den gamle trollmannens øyne hadde blitt fastere og mer alvorlig enn hun kunne huske å ha sett noen gang. «Når du har vært utslitt i timevis, når smerte og død ikke er en tilfeldig frykt, men en visshet, da er det vanskeligere å være en helt. Hvis jeg må si sannheten – så i dag, ja, så ville jeg ikke vakle ved tanken på Azkaban. Men da jeg var en førsteklassing på Galtvort – så ville jeg ha flyktet fra desperanten som du konfronterte, for min far hadde dødd i Azkaban, og jeg fryktet dem. Vit dette! Ondskapen som slo til mot deg kunne ha knust alle, selv meg. Bare Harry Potter har det i seg å møte den redselen, når han har kommet til sin fulle kraft.»
Hermines nakke kunne ikke vedlikeholde blikkontakten med den gamle trollmannen lenger; hun lot hodet falle tilbake, ned på puta, der hun stirret opp mot taket og absorberte det hun kunne.
«Hvorfor?» Stemmen hennes skalv igjen. «Hvorfor ville noen være så onde? Jeg forstår ikke.»
«Også jeg har undret meg,» sa Humlesnurrs stemme, med dyp tristhet i seg. «I tre tiår har jeg undret, og jeg forstår fremdeles ikke. Du og jeg vil aldri forstå, Hermine Grang. Men i det minste vet jeg nå hva virkelig ondskap ville si selv, hvis vi kunne snakke til det og spørre det hvorfor det var ondt. Det ville si, Hvorfor ikke?»
Et kort bluss av indignasjon flammet opp inne i henne. «Det må være en million årsaker til hvorfor ikke!»
«Visselig,» sa Humlesnurrs stemme. «En million, og mer til. Vi vil alltid kjenne til de grunnene, du og jeg. Hvis du insisterer på å si det på den måten – så, ja, Hermine; denne dagens rettssak knuste deg. Men det som skjer etter at du blir knust – også det er en del av det å være en helt. Hvilket du er, Hermine Grang, og alltid vil forbli.»
Hun løftet hodet igjen og stirret på ham.
Den gamle trollmannen reiste seg fra sengekanten hennes. Sølvskjegget hans duppet ned, idet Humlesnurr bukket alvorlig for henne, og forlot sykestua.
Hun fortsatte å stirre i den retningen den gamle trollmannen hadde gått.
Det burde ha betydd noe for henne, burde ha rørt henne. Skulle ha fått henne til å føle seg bedre på innsiden, at Humlesnurr, som hadde virket så motvillig tidligere, nå hadde anerkjent henne som en helt.
Hun følte ingenting.
Hermine lot hodet falle tilbake på senga, idet madam Pomfrit kom og fikk henne til å drikke noe som fikk leppene hennes til å svi som etter å ha spist sterk mat, og luktet enda mer sviende, og ikke smakte noe som helst. Det betydde ingenting for henne. Hun fortsatte å stirre opp på de fjerne steinflisene i taket.
Minerva ventet, og gjorde sitt beste for å ikke trippe, ved siden av dobbeltdørene som førte inn til Galtvorts sykestue; hun hadde alltid tenkt på disse dørene som ‘de illevarslende portene’ da hun var barn på Galtvort, og klarte ikke å unngå å huske det nå. For mange dårlige nyheter hadde blitt framsagt der –
Albus kom ut. Den gamle trollmannen stoppet ikke opp på sin vei ut av sykestua, fortsatte bare å gå mot professor Pirrevimps kontor; og Minerva fulgte etter ham.
Professor McSnurp renset stemmen. «Er det gjort, Albus?»
Den gamle trollmannen nikket bekreftende. «Hvis noen form for ondsinnet magi kastes på henne, eller noen ånd rører ved henne, så vil jeg få vite det og skal komme.»
«Jeg snakket med herr Potter etter transfigurasjonstimen,» sa professor McSnurp. «Han var av den mening at frøken Grang burde gå på Beauxbatons, istedenfor Galtvort, fra nå av.»
Den gamle trollmannen ristet på hodet. «Nei. Hvis Voldemort virkelig ønsker å slå til mot frøken Grang – hans utholdenhet og tålmodighet er større enn det som kan måles. Tjenerne hans vender tilbake til ham; han kunne ikke ha klart å hente ut Bellatrix alene. Azkaban selv er ikke trygg mot hans ugjerninger, og hva angår Beauxbatons – nei, Minerva. Jeg tror ikke Voldemort kan besette en sjel så ofte, eller overta sterkere sjeler, ellers ville dette året ha foregått annerledes. Og Harry Potter er her, som Voldemort må frykte enten han innrømmer det eller ikke. Nå da jeg har satt en beskyttelse på henne, så vil frøken Grang være tryggere inne på Galtvort enn utenfor.»
«Herr Potter så ut til å tvile på det,» sa Minerva. Hun kunne ikke helt holde en skarp tone vekk fra stemmen; det var en del av henne som var temmelig enig. «Han så ut til å føle at sunn fornuft tilsa at frøken Grang burde fortsette sin utdannelse et hvilket som helst annet sted enn Galtvort.»
Den gamle trollmannen sukket. «Jeg frykter at gutten har brukt for mye tid blant gomper. De strever alltid mot det trygge; alltid ser de for seg at trygghet kan oppnås. Hvis frøken Grang ikke er trygg i midten av vår festning, vil hun ikke bli noe tryggere av å forlate den.»
«Ikke alle ser ut til å mene det,» sa professor McSnurp. Det hadde vært omtrent det første brevet hun hadde sett da hun kastet et kjapt blikk på skrivebordet sitt, en konvolutt av fineste saueskinn, forseglet med voks i grønt og sølv der det var innpresset en slangefigur som hevet seg og hveste mot henne. «Jeg har mottatt lord Malfangs ugle som fastslår at hans sønn tas ut av Galtvort.»
Den gamle trollmannen nikket, men stoppet ikke opp. «Vet Harry dette?»
«Ja.» Stemmen hennes sviktet, et øyeblikk, idet hun husket Harrys ansiktsuttrykk. «Etter timen ga herr Potter lord Malfang komplimenter for ypperlig bruk av sunn sans, og sa at han ville skrive til madam Langballe og gi henne råd om å gjøre det samme, i tilfelle herr Langballe var neste mål. I det tilfellet at herr Langballes verge sviktet i sine vurderinger til en slik grad at hun lot ham fortsette ved Galtvort, så ønsket herr Potter at han skulle få en tidsvender, en usynlighetskappe, en sopelime og en pung han kan bære det med seg i; samt en tåring med en nød-portnøkkel til et trygt sted, i tilfelle noen kidnapper herr Langballe og frakter ham utenfor Galtvorts beskyttelser. Jeg fortalte herr Potter at jeg ikke trodde at Magidepartementet ville godkjenne slik bruk av våre tidsvendere, og han sa at vi ikke skulle spørre dem. Jeg forventer at han ønsker at frøken Grang mottar det samme utstyret, dersom hun blir værende. Og for seg selv ønsker herr Potter en trepersons sopelime som kan fraktes i pungen.» Hun var ikke overveldet av denne lista med sikkerhetsforanstaltninger. Imponert over smartheten, men ikke overveldet; hun var tross alt en mester i transfigurasjon. Men det sendte fremdeles ukomfortable tanker gjennom henne, at Harry Potter nå så på Galtvort som like farlig som det å forske på nye formler.
«Det er ikke helt liketil å gå imot Mysterieavdelingen,» sa Albus. «Men for de andre tingene –» Den gamle trollmannen så ut til å falle ørlite sammen. «Vi kan like gjerne gi gutten det han ønsker. Og jeg vil også sette beskyttelser på Nilus, og skrive til Augusta og si at han burde bli her over ferien.»
«Og til slutt,» sa hun, «så sier herr Potter – dette er et direkte sitat, Albus – at uansett hva slags mørk trollmann-magnet som rektor bevarer her på skolen, så må han få det bort herfra, nå.» Denne gangen klarte hun ikke å holde den skarpe kanten ute av stemmen.
«Jeg ba Flamel innstendig om dette,» sa Albus, med tydelig smerte i stemmen. «Men mester Flamel har sagt – at selv han ikke lenger kan holde Steinen trygg – at han tror at Voldemort har metoder for å finne den uansett hvor den skulle bli gjemt – og at han ikke vil tillate at den bevoktes noe annet sted enn på Galtvort. Minerva, jeg beklager, men det må gjøres – må!»
«Da blir det vel slik,» sa professor McSnurp. «Men om jeg skal si min mening, så synes jeg at herr Potter har rett på hvert eneste punkt.»
Den gamle trollmannen kastet et blikk på henne, og stemmen hans hadde en viss klang idet han sa, «Minerva, du har kjent meg lenge, og kjent meg like godt som noen annen som fremdeles er i live – fortell meg, er jeg allerede fortapt i mørket?»
«Hva?» sa professor McSnurp i ekte overraskelse. Så, «Åh, Albus, nei!»
Den gamle trollmannens lepper ble trykket hardt sammen før han snakket. «For alles beste. Jeg har ofret så mange, for alles beste. I dag fordømte jeg nesten Hermine Grang til Azkaban for alles beste. Og jeg legger merke til – i dag la jeg merke til – at jeg begynner å se med motvilje på uskyldighet som ikke lenger er min –» Den gamle trollmannens stemme stoppet opp. «Ondskap som gjøres i det godes navn. Ondskap som gjøres i det ondes navn. Hva er verst?»
«Nå er du dum, Albus.»
Den gamle trollmannen kastet et blikk på henne igjen, før han nok en gang vendte blikket i den retningen de gikk. «Fortell meg, Minerva – stoppet du opp for å vurdere konsekvensene, før du fortalte frøken Grang om hvordan hun kunne binde seg til Potter-slekta?»
Hun pustet inn, dypt og ufrivillig, idet hun forsto hva hun hadde gjort –
«Så, det gjorde du ikke.» Albus’ øyne ble triste. «Nei, Minerva, du må ikke be om unnskyldning. Dette er like bra. For det du har sett av meg på denne dag – hvis din første lojalitet nå går til Harry Potter, og ikke til meg, så er det rett og rimelig.» Hun åpnet leppene for å protestere, men Albus fortsatte før hun kunne si et ord. «Virkelig – virkelig – det vil være nødvendig og mer enn nødvendig, hvis Den mørke herren som Harry må overvinne for å komme til sin maktposisjon ikke er Voldemort når alt kommer til alt –»
«Ikke dette igjen!» sa Minerva. «Albus, det var Du-vet-hvem, ikke deg, som merket Harry som sin likemann. Det er ingen mulig måte at profetien kunne snakke om deg!»
Den gamle trollmannen nikket, men øynene hans var fremdeles fjerne, og fokuserte bare på veien foran dem.
Bevaringscellen, plassert om lag midt i lokalene til Avdelingen for magisk justis, var ganske luksuriøst utstyrt; hvilket mer gjenspeilet hva voksne trollmenn tok for gitt enn spesielt varme følelser overfor fanger. Det var en lenestol som automagisk lente seg tilbake og gynget; den hadde myke, selvvarmende puter med rik tekstur. Der var også ei bokhylle som inneholdt tilfeldige bøker som var reddet fra en tilbudskasse, og en full hylle med eldgamle magasiner, inkludert et fra 1883. Når det gjaldt toalettet, vel, så var ikke det akkurat luksuriøst, men det var lagt en magisk formel på rommet som mer eller mindre utsatte alle behov for å bruke toalettet; det var ikke meningen at du skulle gå noe sted der den voktende svartspaneren ikke kunne se deg. Men utenom det, alt i alt, så var det en ganske hyggelig liten celle. Forsvarsprofessoren ved Galtvort ble holdt tilbake her; ikke arrestert, ikke en gang forsøkt skremt. Det var ingen bevis som pekte mot ham … bortsett fra at en forferdelig og uvanlig forbrytelse hadde blitt begått ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom, og det tidligere historiske mønsteret antydet at det var særdeles gode sjanser for at nåværende forsvarsprofessor var innblandet på en eller annen måte. Til dette kunne legges det faktum at ingen i AMJ hadde noen anelse om hvem forsvarsprofessoren var, og at mannen bokstavelig talt hadde nyst til alle forsøk på å avsløre hans sanne identitet. Så, nei, neida, de hadde ikke sluppet ‘Kvirinius Krengle’ tilbake til Galtvort riktig ennå.
La oss gjenta dette for å understreke:
Forsvarsprofessoren.
Ble holdt tilbake.
I en celle.
Forsvarsprofessoren stirret på den svartspaneren som holdt vakt, mens han nynnet.
Forsvarsprofessoren hadde ikke sagt et eneste ord siden han ankom til denne bestemte cellen. Han hadde bare nynnet.
Nynningen startet som en enkel god natt-sang for barn, den som i gompe-verdenen går slik, Når trollmor har lagt sine elleve små troll …
Denne melodien ble nynnet, uten variasjon, igjen og igjen, i syv minutter, for å etablere det underliggende mønsteret.
Så begynte variasjonene over temaet. Fraser nynnet for sakte, med lange pauser mellom, slik at lytterens sinn uten å kunne noe for det venter og venter på neste tone, neste frase. Og så, når så denne neste frasen kommer, så er den så falsk, så utrolig, usannsynlig falsk; ikke bare utenfor tonearten for forrige frase, men sunget på en måte som ikke samsvarer med noen toneart, at du måtte tro at denne personen hadde brukt timer på å øve inn nynningen svært nøyaktig bare for å oppnå en slik perfekt anti-toneart.
Det har samme likhet med musikk som den fryktelige, døde stemmen til en desperant har med menneskelig tale.
Og denne forferdelige, forferdelige nynningen er umulig å ignorere. Den har visse likheter med en kjent vuggesang, men den avviker fra det mønsteret på måter som er umulig å forutse. Den setter opp forventninger, for så å bryte dem, og aldri i noe konstant mønster som ville tillate at nynningen forsvant i bakgrunnen. Lytterens hjerne kan ikke hindre seg selv i å vente på at de anti-musikalske frasene skal fullføres, og heller ikke hindre seg selv i å legge merke til overraskelsene.
Den eneste mulige forklaringen for hvordan denne formen for nynning kunne se dagens lys er at den var bevisst designet av et eller annet forferdelig, ondt geni som våknet opp en dag, fant ut at all den vanlige, gammeldagse torturen begynte å bli kjedelig, og bestemte seg for å gi seg selv et handicap med å finne ut hvorvidt han kunne bryte ned noens sinn bare ved å nynne til dem.
Svartspaneren har lyttet til denne nynningen, mer forferdelig enn man kan forestille seg, i timevis, samtidig som han er blitt stirret på av et nærvær som føles stort, kaldt og dødelig, som føles like forferdelig enten han ser rett på det eller om det er i øyekroken –
Nynningen stoppet.
Det var en lang pause. Tid nok for at falskt håp kunne begynne å vokse, og så bli knust igjen av minnet av tidligere skuffelser. Og så, etter hvert som pausen trakk ut, og trakk ut, så økte det håpet igjen, ustoppelig –
Nynningen startet igjen.
Svartspaneren brøt sammen.
Fra beltet sitt tok svartspaneren fram et speil, dunket på det en gang, og sa så, «Dette er junior-svartspaner Arjun Alltuna, jeg melder inn kode RJ-L20 i celle tre.»
«Kode RJ-L20?» sa speilet i et forbløffet tonefall. Så kom en lyd av ark som ble bladd i, og så, «Du ønsker å bli byttet ut fordi en fange prøver psykologisk krigføring på deg og lykkes med det?»
(Amelia Beining er virkelig ganske intelligent.)
«Hva er det fangen sier til deg?» sa speilet.
(Dette spørsmålet er ikke en del av prosedyre RJ-L20, men uheldigvis har Amelia Beining glemt å inkludere en eksplisitt instruksjon om at kommanderende offiser ikke skal spørre om dette.)
«Han –» sa svartspaneren, og kastet et blikk tilbake i cellen. Forsvarsprofessoren lente seg nå tilbake i stolen sin og så ganske avslappet ut. «Han stirret på meg! Og nynnet!»
Det var en pause.
Speilet snakket igjen. «Og du rapporterer inn en RJ-L20 på grunn av det? Du er sikker på at du ikke bare er lei av å holde vakt?»
(Amelia Beining er omgitt av idioter.)
«Du forstår ikke!» skrek svartspaner Alltuna. «Det er virkelig en helt forferdelig nynning!»
Speilet overførte en lyd av kvalt latter i bakgrunnen, som hørtes som om den kom fra flere enn én person. Så ny tale. «Herr Alltuna, hvis du ikke ønsker å bli nedgradert til junior svartspaner, andre klasse, så foreslår jeg at du tar deg sammen og fortsetter arbeidet –»
«Glem det,» sa en tørr, skarp stemme, som hørtes lett fjern ut på grunn av avstanden fra speilet.
(Noe som er grunnen til at Amelia Beining ofte sitter i koordinasjonssenteret i AMJ mens hun gjør det papirarbeidet Magidepartementet krever.)
«Svartspaner Alltuna,» sa den tørre stemmen, som virket som om den nærmet seg speilet, «du vil straks få avløsning. Svartspaner John Dandel, prosedyren for RJ-L20 sier ikke at du skal be om noen grunn. Den sier at du skal avløse den svartspaneren som melder inn koden. Hvis jeg oppdager at det virker som om svartspanere misbruker koden, så vil jeg endre prosedyren for å forhindre misbruk –» Stemmen i speilet stoppet brått.
Svartspaneren snudde seg tilbake for å se triumferende mot der den nåværende forsvarsprofessoren ved Galtvort lente seg tilbake i sin komfortable lenestol.
Så sa mannen de første ordene som hadde forlatt leppene hans siden han kom inn i cellen.
«Farvel, herr Alltuna,» sa forsvarsprofessoren.
Et par minutter senere åpnet celledøra seg, og inn kom gående en gråhåret kvinne, kledt i kutter med svartspanernes karmosinrøde linjer, uten tegn på rang eller andre utsmykkinger, og med en svart lærmappe under venstre arm. «Du er avløst,» sa kvinnen kjapt.
Det ble en liten forsinkelse mens svartspaner Alltuna forsøkte å forklare hva som hadde skjedd. Dette ble avbrutt av et nikk og en tydelig, enkel finger som pekte på døra.
«God kveld, madam direktør,» sa forsvarsprofessoren.
Amelia Beining lot seg ikke merke med dette utsagnet, men satte seg brått ned i den ledige stolen. Den eldre heksa åpnet den svarte mappa og blikket hennes flyttet seg ned til pergamentene inni. «Mulige hint som kan si noe om identiteten til dagens forsvarsprofessor ved Galtvort, kompilert av svartspaner Rovart.» Tittelpergamentet ble vendt om. «Forsvarsprofessoren sa at han ble sortert inn i Smygard. Hevdet at familien hans ble drept av Voldemort. Sa at han studerte ved et kampkunstsenter i gompe-Asia, som ble ødelagt av Voldemort. En forespørsel sendt via Magidepartementet for internasjonalt magisamarbeid identifiserer denne hendelsen som Oni-affæren i 1969.» Nok et pergament ble bladd om. «Det virker også som om denne forsvarsprofessoren leverte en engasjert tale til sine elever, straks før forrige jul, som skjennet på forrige generasjons manglende evne til å samle seg til innsats mot dødseterne.» Den eldre heksa tittet opp fra lærmappa. «Madam Langballe syntes den var svært inspirerende, og insisterte på at jeg skulle lese talen i sin helhet. Argumentasjonen slo meg som kjent, skjønt jeg kunne ikke plassere den der og da. Men så skal det også sies at jeg antok at du var død.»
Lederen for det magiske Storbritannias politistyrker kastet nå et skarpt blikk på han som for tida var forsvarsprofessor ved Galtvort, gjennom panelet av magisk forsterket glass som skilte dem. Mannen i cellen gjengjeldte blikket uten å virke alarmert.
«Jeg skal ikke nevne noen navn,» sa den eldre heksa. «Men jeg skal fortelle en historie, og se om det virker kjent.» Amelia Beining tittet ned igjen, og vendte om til neste pergament. «Født 1927, startet på Galtvort i 1938, valgt inn i Smygard, uteksaminert 1945. Feiret fullført skolegang med en lengre reise utenlands, og forsvant under et besøk i Albania. Antatt død fram til 1970, da han vendte tilbake til det magiske Storbritannia like brått som han hadde forsvunnet, og uten noen forklaring på de manglende tjuefem årene. Han søkte ikke omgang med familie og venner, og levde isolert. I 1971, under et ærend i Diagonallmenningen, forhindret han ved kamp et forsøk fra Bellatrix DeMons på å kidnappe datteren til magiministeren, og brukte mordforbannelsen til å drepe to av de tre dødseterne som fulgte henne. Utover dette kjenner hele Storbritannia til historien; trenger jeg å fortsette?» Heksa tittet opp fra mappa igjen. «Ja vel. Det var en rettssak i Heksingating, der denne unge mannen ble tilgitt for bruken av mordforbannelsen, ikke minst på grunn av innsatsen fra hans bestemor, ladyen av hans adelsslekt. Han ble gjenforent med sin familie, og de samlet hele slekta for å feire hans tilbakekomst. Æresgjesten ankom festen bare for å finne at hele familien var slaktet ned av dødsetere, ned til siste husnisse; og at han selv nå var den siste gjenværende ætling av en urgammel slekt.»
Forsvarsprofessoren hadde ikke gitt noen form for reaksjon på noe av dette, bortsett fra at øynene hans halvveis hadde lukket seg, som om han var sliten.
«Den unge mannen tok sin families plass i Heksingating, og ble en av de fasteste talspersonene i kampen mot Du-vet-hvem. Flere ganger ledet han styrker mot dødseterne, og kjempet med gode taktiske ferdigheter og ekstraordinær styrke. Folk begynte å omtale ham som den neste Humlesnurr, det var antatt at han kunne bli den nye magiministeren etter at Den mørke herren falt. Den tredje juli, 1973, unnlot han å møte opp til en viktig avstemning i Heksingating, og siden har ingen hørt noe til ham. Vi antok at Du-vet-hvem hadde drept ham. Vi tok det svært hardt, og etter den dagen ble alt mye vanskeligere.» Den gamle heksas blikk var spørrende. «Også jeg sørget over deg. Hva skjedde?»
Forsvarsprofessorens skuldre beveget seg svakt; en lett skuldertrekking. «Du gjør mange antakelser,» sa forsvarsprofessoren mykt. «Personlig ville jeg gå ut fra at den mannen døde for mange år siden. Men hvis det viser seg at den mannen allikevel er i live – så er det åpenbart at han ikke ønsker at det blir gjort kjent, og har gode grunner for å forbli anonym. Den mannen var en gang til en viss nytte for deg, kan det virke som.» Forsvarsprofessorens lepper kruset seg i et kynisk smil. «Men jeg er ikke lenger overrasket over at takknemlighet er kortvarige greier. Er det enda flere krav du ville ha stilt ham?»
Den gamle heksa lente seg tilbake i stolen som svartspanerne brukte til vakthold, og så overrasket og kanskje til og med litt støtt ut. «Nei –» sa hun etter et øyeblikk. Fingrene dunket på lærmappa; nervøst, kunne du ha trodd, hvis du hadde trodd på at Amelia Beining noensinne kunne være nervøs. «Men ditt adelshus – din slekt – det er ikke mange urgamle slekter som fremdeles består –»
«Det vil bety lite for dette landet om det er åtte urgamle slekter som gjenstår, eller syv.»
Heksa sukket. «Hva synes Humlesnurr om alt dette?»
Mannen i bevaringscellen ristet på hodet. «Han vet ikke hvem jeg er; og lovet å ikke gjøre undersøkelser.»
Den gamle heksa hevet øyenbrynene. «Men hvordan identifiserte han deg så overfor Galtvorts vaktformler?»
Et lett smil. «Rektor trakk opp en sirkel, og fortalte Galtvort at han som sto inne i den var forsvarsprofessoren. Og når vi er inne på det –» Tonen ble lavere, flatere. «Jeg går glipp av timene mine, direktør Beining.»
«Det virker som om du – hviler, av og til, på en besynderlig måte. Dette er også noe som er rapportert inn. Og det virker som om du hviler oftere og oftere, ettersom tida går.» Den gamle heksas fingre trommet på lærmappa igjen. «Jeg kan ikke huske å ha lest om et slikt symptom, men når en hører om en slik ting, så kan en forestille seg … mørke trollmenn møtt i kamp, forferdelige forbannelser mottatt …»
Forsvarsprofessoren forble uttrykksløs.
«Trenger du hjelp fra en helbreder?» sa Amelia Beining. Hennes egen maske hadde sprukket opp, og det var tydelig å lese smerten i øynene hennes. «Er det noe som helst som kan gjøres for deg?»
«Jeg gikk med på å undervise forsvar mot svartekunster ved Galtvort,» sa mannen i cellen flatt. «Trekk dine egne konklusjoner, madam. Og jeg savner timene mine, av hvilke det ikke er mange som gjenstår. Jeg ønsker å vende tilbake til Galtvort, nå.»
Da Hermine våknet for tredje gang (skjønt det føltes som om hun bare hadde lukket øynene et øyeblikk) var sola enda lavere på himmelen, og hadde nesten gått helt ned. Hun følte seg litt mer levende, og, merkelig nok, enda mer utslitt. Denne gangen var det professor Pirrevimp som sto ved siden av senga hennes og ristet henne i skulderen, med et fat med dampende mat flytende ved siden av seg. Av en eller annen grunn hadde hun trodd at Harry Potter burde lene seg over hodeenden av senga, men han var ikke der. Hadde hun drømt det? Hun kunne ikke huske å ha drømt.
Det viste seg (ifølge professor Pirrevimp) at Hermine hadde gått glipp av middag i Storsalen, og hadde blitt vekket for å spise. Og så kunne hun gå tilbake til Ravnklostua, og sin egen seng, for å sove der resten av natta.
Hun spiste i stillhet. Det var deler av henne som ønsket å spørre professor Pirrevimp om hvorvidt han trodde hun hadde fått endret hukommelsen på magisk vis, eller om hun hadde forsøkt å drepe Draco Malfang av sin egen fri vilje –
– som hun kunne huske å ha gjort –
– men mesteparten av henne var redd for å få svaret. Redd for å finne ut var et faresignal, ifølge Harry Potter og hans bøker; men hodet hennes føltes trett, forslått, og hun kunne ikke finne tilstrekkelig styrke til å overvinne det.
Da hun og professor Pirrevimp forlot sykestua fant de Harry Potter sittende med beina i kors utenfor døra, der han i stillhet leste ei bok om psykologi.
«Jeg tar hånd om henne herfra,» sa Gutten-som-overlevde. «Professor McSnurp sa at det var greit.»
Professor Pirrevimp så ut til å akseptere dette, og forlot dem etter et strengt blikk på begge to. Hun kunne ikke forestille seg hva det strenge blikket var ment å si, med mindre det var ikke forsøk å drepe flere elever.
Lyden av professor Pirrevimps fottrinn ble svakere, og de to sto alene på utsiden av dørene til sykestua.
Hun så på de grønne øynene til Gutten-som-overlevde, det rotete håret som ikke helt skjulte arret på panna; hun tittet opp på ansiktet til gutten som hadde gitt bort alle pengene sine for å redde henne uten å tenke seg om to ganger. Inne i henne var det følelser – skyld, skam, flauhet, andre ting også – men ingen ord. Det var ingenting hun visste hvordan hun kunne si.
«Så,» sa Harry plutselig, «jeg leste kjapt gjennom psykologibøkene mine for å se hva de sier om post-traumatisk stresslidelse. De gamle bøkene sier at du burde snakke om erfaringen med en veileder umiddelbart etterpå. Den nyere forskningen sier at når de faktisk kjørte eksperimenter, så viste det seg at det å snakke om det rett etterpå gjorde det verre. Det virker som om det du egentlig burde gjøre er å følge sinnets naturlige impuls om å undertrykke minnene og rett og slett la være å tenke på det en stund.»
Dette var så normalt for den måten hun og Harry vanligvis snakket på at hun følte en plutselig sviende følelse i halsen.
Vi trenger ikke å snakke om det. Det var det Harry hadde sagt, mer eller mindre. Det føltes som å jukse, kanskje til og med som en løgn. Ingenting var normalt. Alt som var galt, var fremdeles forferdelig galt; alt som ikke var sagt trengte fremdeles å bli sagt …
«Okei,» sa Hermine, fordi det var ikke noe annet som kunne bli sagt, ikke noe annet i det hele tatt.
«Beklager at jeg ikke var der og ventet da du våknet opp,» sa Harry, idet de startet å gå. «Madam Pomfrit ville ikke slippe meg inn, så jeg bare ventet her ute.» Han trakk på skuldrene, lett og trist. «Jeg antar jeg burde være der ute og forsøke å begrense skadevirkningene på omdømmefeltet, men … ærlig talt har jeg aldri vært flink til det, jeg ender alltid opp med å snakke skarpt til folk.»
«Hvor ille er det?» Hun tenkte at stemmen hennes burde ha kommet som hvisking, som et kvekk, men det gjorde den ikke.
«Vel –» sa Harry med åpenbar nøling. «Det du er nødt til å forstå, Hermine, er at du hadde en haug med forsvarere i dag morges, men alle som var på din side bare … fant på ting. Draco prøvde å drepe deg først, sånt som det. Det var Grang mot Malfang, det er slik folk så det, som ei vippehuske der det å dytte hans side ned innebar å dytte din side opp. Jeg fortalte dem at sannsynligvis var dere uskyldige begge to, at dere begge hadde fått hukommelsen magisk justert. De hørte ikke etter, og begge sider behandlet meg som en forræder som prøvde å stå i midten. Og så fikk folk høre at Draco hadde avgitt vitnemål under verifiserum om at han hadde forsøkt å hjelpe deg før kampen – ikke kom med det ansiktsuttrykket, Hermine, det er ikke sånn at du faktisk gjorde noe mot ham. Uansett, alle skjønte at pro-Malfang-fraksjonen hadde rett og at pro-Grang-fraksjonen tok feil.» Et lite sukk unnslapp Harry. «Jeg sa til dem at når sannheten kommer for en dag senere, så vil de bli flaue …»
«Hvor ille er det?» sa hun igjen. Denne gangen var stemmen hennes svakere.
«Husker du Aschs konformitetsstudie?» sa Harry, og vendte hodet for å gi henne et alvorlig blikk.
Hjernen hennes husket veldig sakte noen sekunder, hvilket skremte henne, men så tok hun referansen. I 1951 hadde Solomon Asch tatt noen testpersoner, og hver av dem hadde blitt plassert i en rekke av andre mennesker som så ut som dem, og virket som andre testsubjekter, men som i virkeligheten samarbeidet med testlederen. De hadde vist fram en referanselinje på en skjerm, merket X, ved siden av tre andre linjer, merket A, B og C. Testlederen hadde spurt hvilken av de andre linjene som var like lang som X. Det riktige svaret hadde helt åpenbart vært C. De andre ‘testpersonene’, som samarbeidet med testlederen, hadde den ene etter den andre svart at X hadde samme lengde som B. Den virkelige testpersonen var plassert nest sist, siden det å være sist ville virke litt mistenkelig. Testen hadde vært ment å undersøke hvorvidt den virkelige testpersonen ville vise seg å være konform, å avgi det samme gale svaret B som de andre, eller om vedkommende ville avgi det tydelig riktige svaret C.
75 % av testpersonene hadde bøyd seg for konformitetspresset minst en gang. En tredjedel av subjektene hadde fulgt mengden mer enn halvparten av gangene. Noen hadde rapportert i etterkant at de faktisk trodde at X hadde samme lengde som B. Og det hadde vært i en situasjon der testpersonene ikke kjente noen av de andre ‘testerne’ som samarbeidet med testlederen. Hvis du plasserte folk i nærheten av andre som hørte til samme gruppe, som, å plassere en i rullestol ved siden av andre mennesker i rullestol, så ville konformitetseffekten bli enda sterkere …
Hermine følte seg kvalm idet hun så hvor denne konversasjonen førte. «Jeg husker,» hvisket hun.
«Jeg ga Kaoslegionen anti-konformitetstrening, husker du. Jeg fikk hver legionær til å stå i midten og si ‘To ganger to er fire!’ eller ‘Gress er grønt!’ mens alle andre i Kaoslegionen kalte dem idioter eller snerret til dem – Alan Flint er skikkelig god til å snerre – eller bare så tomt på dem for så å gå bort. Det du må huske er at bare Kaoslegionen noensinne har øvd på noe sånt. Ingen andre på Galtvort ved i det hele tatt hva konformitet er.»
«Harry!» Stemmen hennes skalv. «Hvor ille er det?»
Harry ga fra seg nok et trist skuldertrekk. «Alle i andre årstrinn og over det, siden de ikke kjenner deg. Alle i Dragearmeen. Hele Smygard, selvsagt. Og, vel, omtrent hele resten av det magiske Storbritannia også, tror jeg. Husk, Lucifus Malfang kontrollerer Aftenprofeten.»
«Alle?» hvisket hun. Lemmene hennes føltes plutselig kalde, som om hun nettopp hadde kommet ut av et uoppvarmet svømmebasseng.
«Det folk virkelig tror på føles ikke som å tro, det føles som den måten verden virkelig er på. Du og jeg står i en privat liten boble i universet der Hermine Grang har fått hukommelsen magisk endret. Alle andre lever i den verdenen der Hermine Grang forsøkte å myrde Draco Malfang. Hvis Ernst Maltmann –»
Pusten hennes satt seg fast i halsen. Kaptein Maltmann –
«– synes han etisk sett ikke lenger kan være din venn nå, vel, så forsøker han å gjøre det rette slik han forstår det, i den verdenen han tror han lever i.» Harrys øyne var svært alvorlige. «Hermine, du har fortalt meg mange ganger at jeg ser altfor mye ned på andre mennesker. Men hvis jeg forventet for mye av dem – hvis jeg forventet at folk skulle oppfatte verden korrekt – ja, da ville jeg virkelig hate dem. Sett bort fra idealismen, så vet ikke Galtvort-elever egentlig nok om kognitiv vitenskap til å ta ansvar for hvordan deres egne hjerner fungerer. Det er ikke deres feil at de er gale.» Harrys stemme var merkelig mild, nesten som en voksens. «Jeg vet at dette kommer til å bli mye vanskeligere for deg enn det ville ha vært for meg. Men husk, til slutt vil den virkelige skurken bli tatt. Sannheten vil komme for en dag; alle som var trygge på å ha rett på feil grunnlag blir flaue.»
«Og hvis den virkelige skurken ikke blir tatt?» sa hun med skjelvende stemme.
… eller hvis det viser seg at det var meg allikevel?
«Så kan du forlate Galtvort og reise til Salems Hekseinstitutt i Amerika.»
«Forlate Galtvort?» Hun hadde aldri noensinne sett for seg den muligheten bortsett fra som den ultimate straff.
«Jeg … Hermine, jeg tror kanskje at du burde gjøre det uansett. Galtvort er ikke et slott, det er sinnssykdom med vegger. Du har andre muligheter.»
«Jeg …» stammet hun. «Jeg må … tenke på det …»
Harry nikket. «I det minste er det ingen som kommer til å forsøke å hekse deg, ikke etter det rektor sa ved kveldens middag. Å, og Ronny Wiltersen kom bort til meg, han så veldig alvorlig ut, og fortalte meg at hvis jeg så deg først, så skulle jeg fortelle deg at han er lei seg for å ha tenkt stygt om deg, og at han aldri vil si et vondt ord om deg igjen.»
«Ronny tror at jeg er uskyldig?» sa Hermine.
«Vel … han tror ikke du er uskyldig, som sådan …»
Hele Ravnklostua ble stille idet de to gikk inn.
Stirret på dem.
Stirret på henne.
(Hun hadde hatt mareritt som liknet på dette.)
Og så, en etter en, vendte folk blikket bort fra henne.
Pernille Klarvang, femteårs-prefekten med ansvar for førsteklassinger, så bort sakte og bevisst, snudde hodet for å se i en annen retning.
Su Li og Lisa Tørpin og Mikkel Kroken, alle satt samlet ved et bord, alle hadde hun hjulpet med leksene en eller annen gang, alle så vekk, ansiktene var plutselig nervøse hvis hun forsøkte å få blikkontakt.
En heks i tredje klasse ved navn Latrisia Eggelkam, som FULHET to ganger hadde reddet fra Smygard-bøller, bøyde seg kjapt over pulten og fortsatte med leksene.
Amanda Brunkeberg så vekk fra henne.
Hvis Hermine ikke begynte å gråte, der og da, var det bare fordi hun hadde forventet det, denne scenen hadde utspilt seg i hodet hennes gang etter gang. I det minste skrek ikke folk til henne, eller dyttet henne, eller hekset henne. De bare så bort –
Hermine gikk med hevet hode mot trappa som førte opp til sovesalen for jenter i første klasse. (Hun så ikke Padma Patil eller Antonius Goldstein som så på henne, de to ensomme hodene som vendte seg for å følge henne mens hun gikk.) Fra bak henne hørte hun Harry Potter si med svært rolig stemme, «Vær klar over at sannheten kommer til å komme fram til slutt, alle sammen. Så hvis alle sammen er overbevist om at hun er skyldig, kan jeg vennligst be dere signere dette arket her, som sier at hvis det senere viser seg at hun er uskyldig, så får hun lov til å si ‘Det var det jeg sa’ og så bruke det mot dere resten av livet? Kom igjen, still dere i kø, ikke vær feige, hvis dere virkelig tror så burde dere ikke være nervøse –»
Hun var halvveis opp trappa da hun innså at det også ville være andre jenter inne på sovesalen hennes.
Stjernene hadde ikke helt kommet ut ennå; bare en eller to av de klareste var synlige gjennom den rød-purpurfargede disen i horisonten, skjønt sola hadde gått helt ned.
Hermines hender grep hardt om steinrekkverket som omga den lille balkongen, der hun hadde hoppet ut av trappeoppgangen etter å ha innsett at –
– hun kunne ikke bare gå tilbake til senga –
– ordene ga ekko i hodet hennes, slik som ‘Du kan ikke reise hjem igjen’ burde høres.
Hun stirret ned på Galtvorts tomme marker, den bleknende solnedgangen, gresset som vokste så langt nedenunder.
Trett, hun var trett, hun klarte ikke å tenke, hun trengte å sove. Professor Pirrevimp hadde fortalt henne at hun trengte å sove, og det hadde vært nok en eliksir som fulgte med middagen hennes. Kanskje det var slik trollmannsverdenen behandlet forferdelige traumer som ble påført uskyldige unge jenter, bare få dem til å sove en hel del etterpå.
Hun burde gå tilbake til rommet sitt og sove, men hun var redd for å gå til et sted der det var andre mennesker. Redd for hvordan de kanskje ville se på henne, eller se vekk.
Fragmenter av tanker jaktet hverandre rundt i et sinn som var for utslitt til å fullføre eller koble dem sammen, ettersom natta satte inn for fullt.
Hvorfor –
Hvorfor skjedde alt dette –
Alt var i orden for en uke siden –
Hvorfor –
Fra bak henne kom den knirkende lyden av en dør som åpnet seg.
Hun snudde på hodet og tittet.
Professor Krengle lente seg mot den lille gangen hun hadde gått gjennom, hun så silhuetten som om den var kuttet ut i papp, en kontur mot lyset fra Galtvorts opplyste fakler bak ham, i den åpne døra. Hun kunne ikke se ansiktsuttrykket hans, skjønt gangen bak ham var opplyst; øynene hans, ansiktet, alt hun kunne se herfra lå inne i nattas skygge.
Forsvarsprofessoren ved Galtvort, nummer en på lista over mennesker som kanskje hadde stått bak dette. Hun hadde ikke engang innsett at hun hadde en liste over mistenkte før dette øyeblikket.
Mannen sto inne i gangen, og sa ingenting; og hun kunne ikke se øynene hans. Hva i all verden gjorde han der i utgangspunktet –
«Er du her for å drepe meg?» sa Hermine Grang.
Professor Krengle la hodet på skakke til dette utsagnet.
Så begynte forsvarsprofessoren å gå mot henne, den mørke silhuetten løftet en hånd sakte og meningsfullt, som for å dytte henne ned fra Ravnklo-tårnet –
«Lamstivosløvus!»
Adrenalinflommen i blodet hennes tok kontroll, hun trakk tryllestaven uten å tenke, leppene hennes formet ordene på egen hånd, lammevåden løp ut av tryllestaven hennes og –
– stoppet helt opp foran professor Krengles hånd; den flakset rundt midt i lufta som om den fremdeles forsøkte å fly, og ga fra seg en lett hvesende lyd.
Den røde gløden lyste opp professor Krengles ansikt for første gang, og avslørte et merkelig, hengivent smil.
«Bedre,» sa professor Krengle. «Frøken Grang, du er fremdeles elev i min forsvarsklasse. Som sådan, hvis du anser meg som en trussel, så forventer jeg ikke at du bare ser trist på meg og spør meg om jeg er her for å drepe deg. Minus to krenglepoeng.»
Hun var helt ute av stand til å sette sammen ord.
Forsvarsprofessoren knipset skjødesløst mot den hengende lammevåden, og sendte heksingen flaksende bakover, over hodet hennes, langt inn i natta, slik at de nok en gang sto der i mørket. Så gikk professor Krengle ut av gangen, og døra svingte igjen bak ham; og et bløtt, hvitt lys sprang opp rundt de to, slik at hun nok en gang kunne se hans ansikt, fremdeles med det merkelige, hengivne smilet.
«Hva er det du – hva gjør du her?»
Et par trinn til førte professor Krengle til en høyere del av balkongen, der han plasserte albuene på rekkverket, og lente seg tungt mot det mens han så opp og ut i natta.
«Jeg kom rett hit etter å ha blitt sluppet fri av svartspanerne, det øyeblikket jeg var ferdig med å avlegge rapport til rektor,» sa professor Krengle med lav stemme, «fordi jeg er læreren din, og du er min elev, og jeg er ansvarlig for deg.»
Da forsto Hermine; hun husket hva professor Krengle hadde sagt til Harry i årets andre forsvarstime, om å kontrollere sinnet sitt. Hun følte rødmen spre seg helt ned til brystet. Det tok ytterligere et øyeblikk før denne kunnskapen kunne ta over kontrollen fra forskrekkelsen, for at hun skulle klare å tvinge ut ordene –
«Jeg –» sa Hermine. «Harry mener – at jeg ikke – mistet besinnelsen, jeg mener –»
«Jeg har hørt dette,» sa professor Krengle heller tørt. Han ristet på hodet, som om det var til selve stjernene på nattehimmelen. «Gutten er heldig at jeg har gått fra å være irritert over hvor selvdestruktiv han er, og over til å bli rent nysgjerrig på hva han kommer til å gjøre neste gang. Men jeg er enig i hvordan herr Potter sammenfatter fakta. Dette mordet var vel planlagt for å unngå å bli lagt merke til både av Galtvorts vaktformler og rektors årvåkne øyne. Naturligvis, i et slikt omtenksomt mord må det være en uskyldig som kan få skylden.» Et kort, skrått smil krysset forsvarsprofessorens lepper, skjønt han så ikke på henne. «Når det gjelder tanken om at du gjorde dette på egen hånd – jeg ser på meg selv som en talentfull lærer, men selv jeg kunne ikke lært bort slik drapshensikt til en elev som var så motvillig og lite talentfull som Hermine Grang.»
Den delen av hjernen hennes som indignert sa Hva? var ikke på langt nær sterk nok til å nå fram til leppene hennes.
«Nei …» sa professor Krengle. «Det er ikke derfor jeg er her. Du har ikke gjort noen forsøk på å skjule at du misliker meg, frøken Grang. Jeg takker deg for denne ærligheten, for jeg foretrekker ekte hat framfor falsk kjærlighet. Men du er fremdeles min elev, og jeg har noe å fortelle deg, hvis du vil lytte til det.»
Hermine så på ham, mens hun fremdeles prøvde å undertrykke ettervirkningene av adrenalinet fra tidligere. Forsvarsprofessoren sto tilsynelatende bare der og stirret opp mot den mørke himmelen, der stjernene begynte å bli synlige.
«Jeg hadde tenkt å bli en helt, en gang,» sa professor Krengle, mens han fremdeles tittet oppover. «Kan du tro på det, frøken Grang?»
«Nei.»
«Takk nok en gang, frøken Grang. Det er uansett sant. For lenge siden, lenge før din tid eller Harry Potters, var det en mann som ble hyllet som en frelser. Den utvalgte ætlingen, en slik som alle ville gjenkjenne fra historier og myter, som holder rettferdighet og hevn som doble tryllestaver mot sin fryktelige fiende.» Professor Krengle ga fra seg en bløt, bitter latter, og fortsatte å stirre opp mot nattehimmelen. «Vet du, frøken Grang, allerede på den tida så jeg på meg selv som kynisk, og allikevel… vel.»
Stillheten varte og rakk, i nattekulden.
«Helt ærlig,» sa professor Krengle og tittet opp på stjernene, «så forstår jeg det fremdeles ikke. De burde ha visst at deres liv avhang av den mannens suksess. Og allikevel var det som om de forsøkte å gjøre alt de kunne for å gjøre livet hans ubehagelig. Å kaste alle mulige hindringer foran ham. Jeg var ikke naiv, frøken Grang; jeg forventet ikke at de mektige skulle stille seg på min side så raskt – ikke uten at de fikk fordeler av det selv. Men deres maktbase var også truet, og jeg var sjokkert over hvordan de tilsynelatende var tilfreds med å ta noen trinn tilbake, holde seg i bakgrunnen, og overlate byrden av hele ansvaret til denne mannen. De fnøs av hans gjerninger, bemerket seg imellom hvordan de ville gjøre det bedre i hans sted, men de nedlot seg ikke til å gå fram og gjøre noe.» Professor Krengle ristet på hodet som om minnet moret ham. «Og det var det aller merkeligste – den mørke trollmannen, den mannens fryktede nemesis – ser du, de som tjente ham var ivrige etter å utføre sine oppgaver. Den mørke trollmannen ble mer grusom mot sine følgere, og de fulgte ham enda mer ivrig. Menn kjempet for sjansen til å tjene ham; mens de hvis liv avhang av den andre mannen følte seg helt fri til å gjøre hans liv vanskelig … Jeg kunne ikke forstå det, frøken Grang.» Professor Krengles ansikt var i skyggene, mens han skuet oppover. «Kanskje, ved å påta seg selv forbannelsen ved å handle, så kunne den mannen fjerne den fra alle andre? Var det derfor de følte seg fri til å hindre ham i hans kamp mot den svarte trollmannen som ville ha gjort dem alle til slaver? Å tro at folk ville handle i tråd med sitt eget beste var ikke kynisk, viste det seg, men den reneste optimisme; i virkeligheten klarer ikke folk å leve opp til en slik høy standard. Og så kom det en tid der den ene innså at det kanskje var bedre å slåss mot den mørke trollmannen alene, enn med den typen tilhengere bak seg.»
«Så –» Hermines stemme hørtes rar ut i nattemørket. «Du etterlot dine venner et sted der de kunne være trygge, og forsøkte å angripe den mørke trollmannen helt på egen hånd?»
«Å, nei, neida,» sa professor Krengle. «Jeg stoppet å forsøke å være en helt, og dro vekk for å gjøre noe annet som jeg fant større glede i.»
«Hva?» sa Hermine helt uten å tenke seg om. «Det er fryktelig!»
Forsvarsprofessoren vendte hodet ned fra himmelen for å titte på henne; og i lyset fra døråpningen så hun at han smilte – eller i alle fall at halvparten av ansiktet hans smilte. «Har du tenkt til å fortelle meg, frøken Grang, at jeg er en fryktelig person? Vel, kan hende jeg er det. Men hva synes du så, er mennesker som aldri en gang forsøker å være helter enda verre? Hvis jeg aldri hadde gjort noe i det hele tatt, som dem, ville du da ha tenkt bedre om meg?»
Hermine åpnet munnen og fant ut, nok en gang, at hun ikke hadde noe å si. Det var ikke riktig å bare gå vekk fra det å være en helt, du kunne ikke bare gjøre det, men hun ønsket heller ikke å si at alle som ikke var en helt ikke var verdt noe, det var Krengle-tenking …
Smilet, eller halvsmilet, hadde forsvunnet. «Du var en tåpe,» sa forsvarsprofessoren stille, «da du forventet noen varig takknemlighet fra de du forsøkte å beskytte, med en gang du tok rollen som heltinne. Akkurat slik du forventet at den mannen skulle fortsette å være en helt, og kalte det fryktelig da han stoppet, selv om tusenvis av andre ikke løftet en finger. Det var bare forventet at du skulle slåss mot bøller. Det var en skatt du skyldte, og de aksepterte det som prinser, med et fnys hvis betalingen din kom for sent. Og du har allerede lagt merke til, skulle jeg tro, at deres begeistring forsvant som støv i vinden med en gang det ikke lenger var i deres interesse å bli assosiert med deg …»
Forsvarsprosessoren rettet seg sakte opp fra balkongen, sto nesten rett, og snudde seg for å betrakte henne.
«Men du trenger ikke å være en helt, frøken Grang,» sa professor Krengle. «Du kan stoppe når som helst du føler for det.»
Den tanken …
… hadde slått henne tidligere, flere ganger de siste to dagene.
Folk blir det de er ment å bli ved å gjøre det som er rett, hadde rektor Humlesnurr fortalt henne. Problemet var at det virket som om det var to forskjellige rette ting å gjøre. Det var en del av henne som sa at det rette var å fortsette å være en heltinne, og bli på Galtvort; hun visste ikke hva som foregikk, men en heltinne ville ikke bare stikke av.
Og så var det også en fornuftens stemme som sa at unge barn ikke burde være i nærheten av slike farer, det var slikt voksne var til for; stemmen til hver eneste skoleplakat som sa at du ikke skulle ta imot godteri fra fremmede.
Det var også riktig.
Hermine Grang sto der på den balkongen, og så på professor Krengle som sto i silhuett mot stjernene som begynte å vise seg, og hun forsto ikke; hun kunne ikke forstå hvordan forsvarsprofessoren kunne stirre på henne med et ansikt som viste bekymring, hun kunne ikke forstå antydningen til smerte i forsvarsprofessorens stemme som trengte igjennom til henne; hun kunne ikke forstå hvorfor hun ble fortalt alt dette.
«Du liker meg ikke en gang, professor,» sa Hermine.
Et lite smil dukket kortvarig opp på professor Krengles ansikt. «Jeg antar at jeg kunne si en hel del om hvor sint jeg er for at denne affæren har opptatt min verdifulle tid og forstyrret mine forsvarstimer. Men for det meste, frøken Grang, er det slik at du er min student, og uansett hva slags andre titler og yrker jeg har hatt tidligere, så mener jeg selv at jeg har vært en bra lærer ved Galtvort, har jeg ikke?» Plutselig virke professor Krengles øyne svært trette. «Og som din lærer gir jeg deg råd om at du har andre karrieremuligheter. Jeg skulle ikke ønske å se at andre går den samme veien jeg tok.»
Hermine svelget. Dette var en side ved professor Krengle som hun aldri hadde sett eller tenkt seg, og den begynte å gnage på de forestillingene hun hadde om ham.
Professor Krengle iakttok henne et øyeblikk, og vendte så blikket bort fra henne igjen, tilbake opp mot stjernehimmelen. Da han snakket igjen, var stemmen lavere. «Noen her har pekt deg ut som et mål, frøken Grang, og jeg kan ikke beskytte deg slik jeg beskyttet herr Malfang. Rektor har forhindret det, av det han hevder er gode årsaker. Det er lett å bli glad i Galtvort, det vet jeg, fordi jeg er glad i stedet selv. Men i Frankrike har de et annet syn på de urgamle adelsslektene enn i Storbritannia; og på Beauxbatons ville du ikke blitt behandlet dårlig, tror jeg. Hva annet du enn tenker om meg, så sverger jeg at hvis du ber meg om å få deg trygt til Beauxbatons, så vil jeg gjøre alt som står i min makt for å få overført deg dit.»
«Jeg kan ikke bare –» sa Hermine.
«Å, men du kan det, frøken Grang.» De blekblå øynene hans fulgte henne nå oppmerksomt. «Hva du nå enn ønsker å få ut av livet, så vil du ikke oppnå det her ved Galtvort, ikke nå lenger. Dette stedet er nå ødelagt for din del, selv om du ikke tar alle andre trusler og farer med i beregningen. Du kan rett og slett bare be Harry Potter om å kommandere deg til å dra til Beauxbatons og leve resten av livet i fred og ro. Hvis du forblir her, vil han være din herre og mester i øynene til Storbritannia og dets lover!»
Hun hadde ikke engang tenkt over akkurat den saken, den bleknet så mye i forhold til det å bli spist av desperanter; det hadde vært uviktig for henne tidligere, men nå virket det bare barnslig, uviktig, meningsløst, – så hvorfor sved det i øynene hennes?
«Og hvis det ikke påvirker deg, frøken Grang; ta også med i beregningen at herr Potter har, nå i dag, rundt lunsj, truet Lucifus Malfang, Albus Humlesnurr og hele Heksingating fordi han ikke klarer å tenke fornuftig når noe truer med å da deg vekk fra ham. Er du ikke redd for hva han vil komme til å gjøre neste gang?»
Det ga mening. Forferdelig mening. Fryktelig, skrekkelig mening.
Det ga for mye mening –
Hun kunne ikke ha beskrevet det med ord, det som utløste denne innsikten, med mindre det var den rene styrken i presset som forsvarsprofessoren utsatte henne for.
At hvis det var forsvarsprofessoren som sto bak hele greia – så hadde professor Krengle gjort alt dette bare så hun ikke kunne stå i veien for hans planer for Harry.
Uten å ha tatt noen bevisst avgjørelse, skiftet hun vekten til det andre beinet, kroppen hennes flyttet seg litt vekk fra forsvarsprofessoren –
«Så du tror jeg er den ansvarlige?» sa professor Krengle. Stemmen hans hørtes litt trist ut idet han sa det, og hennes eget hjerte stoppet nesten da hun hørte tonen. «Jeg antar at jeg ikke kan klandre deg. Jeg er forsvarsprofessor ved Galtvort, når alt kommer til alt. Men, frøken Grang, selv ved å anta at jeg er din fiende, så burde fornuftig sans allikevel be deg om å komme deg bort fra meg svært raskt. Du kan ikke bruke mordforbannelsen, så den korrekte taktikken er å eksivere. Jeg har ikke noe imot å være en forbryter i din forestilling hvis det gjør saken klarere. Forlat Galtvort, og overlat meg til de som kan takle meg. Jeg vil arrangere transporten slik at den skjer gjennom en eller annen familie med godt rykte; og herr Potter vil vite å legge skylden på meg hvis du ikke får en god reise og kommer trygt fram.»
«Jeg –» Hun følte seg kald, nattelufta kjølte ned huden hennes, eller kan hende den selv ble nedkjølt. «Jeg må tenke på saken –»
Professor Krengle ristet på hodet. «Nei, frøken Grang. Det vil ta tid for meg å arrangere din avreise, og jeg har mindre tid igjen enn du kanskje tror. Avgjørelsen er kanskje smertefull for deg, men den burde ikke være vanskelig å ta; det ligger mye tyngde på skålene på denne vekta, men de er ikke jevnt fordelt. Jeg må vite i kveld om du ønsker å reise eller ikke.»
Og hvis ikke –
Ga forsvarsprofessoren henne en bevisst advarsel? At hvis hun ikke flyktet, så ville han slå til igjen?
Hvorfor skulle det bety så mye; hva ønsket professor Krengle å gjøre med Harry?
Hermine Grang, jeg skal være mindre subtil enn det som er vanlig for en mysteriøs gammel trollmann, og fortelle deg rett ut at du kan ikke forestille deg hvor dårlig ting kan bli hvis hendelsene rundt Harry Potter går feil vei.
Verdens mektigste trollmann hadde sagt det til henne, da han snakket om hvor viktig det var at hun ikke stoppet å være Harrys venn.
Hermine svelget, hun svaiet litt der hun sto, på steinbalkongen i et magisk slott. Plutselig virket det som om hele den dødelige absurditeten i situasjonen reiste seg opp og grep henne om strupen; at tolvårige jenter ikke skulle være i fare, ikke skulle tenke på slike ting, at mamma ville ønske at hun FLYKTET og at pappa ville få hjerteattakk hvis han visste så mye som at det var et spørsmål hun måtte vurdere.
Og da innså hun at Harry og Humlesnurr begge hadde forsøkt å advare henne, at alt hun noensinne hadde tenkt rundt det å være en heltinne hadde vært feil. At det ikke egentlig fantes noe slikt som helter, utenfor historiene. Det var bare forferdelig fare, og å bli arrestert av svartspanere og plassert i celler ved siden av desperanter, smerte og redsel og –
«Frøken Grang?» sa forsvarsprofessoren.
Hun sa ingenting. Alle ordene satt fast i halsen hennes.
«Jeg trenger en avgjørelse, frøken Grang.»
Hun holdt kjevene fast lukket, lot ingen ord unnslippe.
Til slutt sukket forsvarsprofessoren. Det hvite lyset bleknet sakte, og døra bak ham åpnet seg sakte, slik at han nok en gang var en svart silhuett mot åpningen. «God natt, frøken Grang,» sa han, og vendte ryggen til henne, og gikk av gårde inn i Galtvort.
Det tok en god stund før pusten hennes roet seg ned. Hva nå enn som hadde foregått her i kveld, så føltes det ikke som noen form for seier. Hun hadde slåss så hardt for å stoppe seg selv fra å si ja da hun ble utsatt for forsvarsprofessorens harde press, og nå visste hun ikke en gang om hun hadde tatt det rette valget.
Da hun gikk tilbake inn i lyset selv (etter at utslittheten hadde overvunnet alt annet og søvn nok en gang var en mulighet), så trodde hun at hun hørte det innenfra gangen, fra bak henne og over henne, et fjernt, kraksende skrik.
Men det var ikke ment for henne, visste hun, så hun startet å gå opp trappa mot sovesalen.
De andre jentene sov sannsynligvis allerede, og ville ikke se på henne, eller se vekk –
Hun følte tårene komme, og denne gangen stoppet hun dem ikke.