Torsdag 16. april 1992.
Skolen var nesten forlatt nå, ni tideler av elevene hadde reist hjem på påskeferie, og omtrent alle hun kjente var borte. Susanne hadde blitt igjen, siden grandtanten hennes var svært opptatt; det samme hadde Ronny, av grunner hun ikke kjente til – kanskje Wiltersen-familien hadde såpass lite penger at det å gi mat til alle barna en ekstra uke ville merkes på budsjettet? Men dette fungerte i og for seg greit, siden Ronny og Susanne var omtrent de eneste som fremdeles ville snakke med henne. (I det minste som hun ønsket å snakke tilbake til. Lavendel var fremdeles hyggelig mot henne, og Tracey var, vel, Tracey, men ingen av dem var noe særlig avslappende å bruke ledig tid sammen med; og uansett hadde ingen av dem blitt igjen i påsken.)
Hvis hun ikke fikk dra hjem – og hun fikk ikke lov til å reise hjem, foreldrene hennes hadde blitt servert en løgn om at hun hadde fått et anfall av glødekopper – så var et nesten tomt Galtvort det nest beste.
Hun kunne til og med besøke biblioteket uten at folk stirret på henne, siden det ikke var undervisning og ingen forsøkte å gjøre lekser.
Det ville ha vært feil å tro at Hermine slepte seg sorgtungt rundt i korridorene og gråt hele dagen. Åh, hun hadde grått en hel del de første to dagene, naturligvis, men to dager hadde vært tilstrekkelig. Flere steder i de bøkene hun hadde lånt fra Harry sto det noe om dette, hvordan selv mennesker som ble lammet etter bilulykker ikke var i nærheten av så ulykkelige som de forventet å være, seks måneder senere; akkurat slik lotterivinnere ikke var i nærheten av så lykkelige som de trodde de skulle bli. Folk tilpasset seg, lykkenivået gikk tilbake til det som var deres vanlige nivå, livet fortsatte.
En skygge falt over Hermine idet hun satt og leste og hun virvlet rundt, tryllestaven som var skjult i fanget hennes kom opp og pekte rett mot det overraskede fjeset til –
«Beklager!» sa Harry Potter, og holdt kjapt opp håndflatene for å vise at venstre hånd var tom, og at høyre hånd holdt en liten pung i rød fløyel. «Sorry. Mente ikke å skremme deg.»
En forferdelig stillhet fulgte, hjerterytmen hennes økte og håndflatene hennes startet å svette idet Harry Potter bare så på henne. Hun hadde nesten snakket til ham, på den første morgenen i resten av sitt liv; men da hun hadde kommet ned til frokost hadde Harry Potter sett så forferdelig ut – så hun hadde ikke satt seg ned ved siden av ham ved frokostbordet, bare spist stillferdig i sin egen lille boble av ‘ingen sitter ved siden av meg’, og det hadde vært fryktelig, men Harry hadde ikke kommet bort til henne, og … hun hadde rett og slett ikke snakket med ham siden det. (Det var ikke så vanskelig å unngå alle sammen, hvis du holdt deg borte fra Ravnklostua og sprang ut av klasserommet etter timen før noen rakk å snakke til deg.)
Og hele tida etter det hadde hun lurt på hva Harry tenkte om henne nå – om han hatet henne fordi han hadde mistet alle pengene sine – eller om han virkelig var forelsket i henne og det var derfor han hadde gjort det – eller om han hadde gitt opp tanken på at hun kunne holde tritt med ham fordi hun ikke kunne skremme desperanter – hun kunne ikke møte ham ansikt til ansikt nå, hun bare kunne ikke, hun tilbragte netter uten søvn der hun grublet over hva Harry tenkte om henne nå, og hun var redd, og hun hadde med vilje unngått gutten som hadde brukt alle pengene sine på å redde henne, og hun var et fryktelig utakknemlig vesen, og en forferdelig person, og –
Så gløttet øynene hennes ned for å se at Harry grep inn i den fløyelsrøde pungen og ta ut en hjerteformet søtsak pakket inn i rød folie, og hjernen hennes hadde en nedsmelting lik sjokolade som lå ute i sola.
«Jeg hadde tenkt til å gi deg mer rom,» sa Harry Potter, «men så er det bare det at jeg leste meg opp på Critchs teorier om hedonisme og hvordan du skal trene opp din indre brevdue og hvordan små umiddelbare positive og negative tilbakemeldinger i hemmelighet kontrollerer mesteparten av det vi faktisk gjør, og det slo meg at du kanskje unngikk meg fordi det å se meg fikk deg til å tenke på ting som føltes som negative assosiasjoner, og jeg hadde virkelig ikke lyst til å la det pågå lenger uten å gjøre noe med det, så jeg fikk fatt i en pakning med sjokolade fra Wiltersen-tvillingene og jeg har rett og slett tenkt til å gi deg en hver gang du ser meg som en positiv tilbakemelding hvis det er greit for deg, helt –»
«Pust, Harry,» sa Hermine uten å tenke seg om.
Det var det første ordet hun hadde sagt til ham siden dagen med rettssaken.
De stirret på hverandre.
Bøkene stirret på dem fra hyllene rundt dem.
De stirret mer på hverandre.
«Det er meningen at du skal spise sjokoladen,» sa Harry, og holdt ut den hjerteformede søtsaken som et valentinskort. «Med mindre bare det å motta sjokolade føles bra nok til å telle som en positiv forsterkning; i så fall må du antakelig putte den i lomma, eller noe.»
Hun visste at hvis hun forsøkte å si noe igjen så ville hun feile, så hun forsøkte ikke.
Harrys hode sank litt. «Hater du meg nå?»
«Nei!» sa hun. «Nei, det må du ikke tenke, Harry! Bare – bare – bare – alt!» Hun innså at tryllestaven hennes fremdeles pekte på Harry, så hun senket den. Hun forsøkte svært hardt å ikke bryte ut i gråt. «Alt!» gjentok hun, og kunne ikke finne noe bedre å si enn det, skjønt hun var sikker på at Harry ønsket å be henne om å være mer spesifikk.
«Jeg tror jeg forstår,» sa Harry forsiktig. «Hva er det du leser?»
Før hun kunne stoppe ham, bøyde Harry seg over bibliotekpulten for å se boka hun leste, han bøyde hodet sitt forover før hun klarte å tenke på å ta boka vekk –
Harry stirret på den åpne siden.
«Verdens rikeste trollmenn og hvordan de ble det,» leste Harry ut fra boktittelen øverst. «Nummer 65, lord Birkus, eier av et transportfirma som vant fraktkrigene i det 19. århundre … monopol på trekanter … jeg skjønner.»
«Jeg antar at du kommer til å fortelle meg at jeg ikke trenger å bekymre meg for noe og at du kommer til å ta hånd om alt?» Det kom ut skarpere enn hun skulle ha ønsket, og hun følte nok et stikk av skyld fordi hun var slik en forferdelig person.
«Næh,» sa Harry, og hørtes ut som om han var i merkelig godt humør. «Jeg kan forestille meg din situasjon godt nok til å vite at hvis du betalte en haug penger for å redde meg, så ville jeg forsøke å betale dem tilbake. Jeg ville ha visst at på ett nivå var det tullete, men jeg ville allikevel ha forsøkt å betale alt sammen tilbake selv. Ikke sjanse for at jeg ikke ville forstå det, Hermine.»
Hermines ansikt vred seg, og hun følte fuktighet i øyekrokene.
«Men vær advart,» fortsatte Harry, «det kan tenkes at jeg ordner opp i gjelden til Lucifus Malfang selv hvis jeg finner en måte å ordne det på før deg, det er viktigere å få gjort det raskt enn hvem av oss som får gjort det. Noe interessant så langt?»
Tre-fjerdedeler av henne sprang rundt i sirkler og dunket inn i trær idet hun forsøkte å finne ut av implikasjonene av alt Harry nettopp hadde sagt (respekterte han henne fremdeles som heltinne? Eller betydde det at han ikke trodde hun kunne gjøre det på egen hånd?) og i mellomtida var det en mye mer fornuftig del av Hermine som bladde tilbake til side 37 i boka, som hadde den mest lovende artikkelen hun hadde sett så langt (skjønt i sitt indre hadde hun sett for seg at hun gjorde det på egen hånd og overrasket Harry fullstendig) –
«Jeg synes denne virket ganske interessant,» sa stemmen hennes.
«Nummer fjorten, ‘Crozier’, virkelig navn ukjent,» leste Harry. «Wow, det er … det er den mest glorete rutete flosshatten jeg har sett noen gang. Rikdom, minst seks hundre tusen galleoner … så omtrent tretti millioner pund, ikke nok til å gjøre en gomp berømt, men bra nok for den mindre trollmannsbefolkningen, antar jeg. Ryktene sier at det er et moderne alias for den seks hundre år gamle Nicolas Flamel, den eneste kjente trollmannen som har lyktes i å utføre den utrolig vanskelige alkjemiske prosedyren for å lage De vises stein, som muliggjør forvandlingen av grunnleggende metaller om til gull eller sølv i tillegg til … Livseliksiren, som kan forlenge brukerens ungdom og helse uendelig … Hm, Hermine, dette virker åpenbart som falske historier.»
«Jeg har lest flere referanser til Nicolas Flamel,» sa Hermine. «Svartekunstenes oppgang og fall sier at han i hemmelighet trente opp Humlesnurr til å kunne stå opp imot Grindelwald. Det er mange bøker som tar den historien på alvor, ikke bare denne … du mener det virker for godt til å være sant?»
«Nei, selvsagt ikke,» sa Harry. Harry trakk ut skolen ved siden av hennes egen, ved det lille bordet, og satte seg ned ved siden av henne på den vanlige plassen til høyre for henne, som om han aldri hadde vært borte; hun måtte jobbe ekstra med å få ned en klump som truet med å sette seg fast i halsen hennes. «Ideen om ‘for godt til å være sant’ er ikke kausal tankegang, universet sjekker ikke om utfallet av likningene er ‘for bra’ eller ‘for dårlig’ før det tillates. Folk pleide å tenke at fly og koppevaksine var for godt til å være sant. Gomper har funnet ut mulige metoder for å reise til andre stjerner selv uten å bruke magi, og du og jeg kan bruke tryllestavene til å gjøre ting som gompefysikere mener er bokstavelig talt umulig. Jeg klarer ikke en gang å forestille meg hva vi kan være sikre på er faktiske begrensninger i magiens virkelige underliggende lover.»
«Men hva er problemet da, da?» sa Hermine. Stemmen hennes hørtes mer normal ut, i hennes egne ører.
«Vel …» sa Harry. Gutten strakte seg over hennes egen utstrakte arm, kutten hans berørte hennes; og dunket lett på artistens illustrasjon av en illevarslende glødende rød stein som det dryppet dyprød væske fra. «Problem en er at det ikke er noen logisk grunn til at den samme artefakten skulle være i stand til å forandre bly til gull og produsere en eliksir som holder noen unge. Jeg lurer på om det er et offisielt navn for det i litteraturen? Som ‘skru volumet til elleve-effekten’, kanskje? Hvis alle kan se en blomst, så vil ingen tro deg om du sier at blomster er på størrelse med hus. Men hvis du er i en kult som er opptatt av flygende tallerkener, så kan du si at det fremmede moderskipet er på størrelse med en by, eller på størrelse med månen, siden ingen kan se dette skipet uansett. Ting som kan observeres har nødvendigvis spesifikke rammer i form av bevis, men når noen finner på en historie, så kan de lage denne historien så ekstrem som de bare ønsker. Så De vises stein gir deg ubegrenset med gull og evig liv, ikke fordi det finnes en enkelt magisk oppdagelse som ville produsere begge disse effektene, men fordi noen fant på en historie om en superlykkelig dings.»
«Harry, det er svært mange ting innenfor magi som ikke er fornuftig,» sa hun.
«Ja, den skal du ha, det er et åpenbart poeng,» sa Harry. «Men Hermine, problem to er at selv ikke trollmenn er gale nok til å tilfeldigvis overse hva dette innebærer. Alle ville forsøke å gjenoppdage oppskriften for De vises stein, hele land ville forsøke å ta til fange den udødelige trollmannen og få hemmeligheten ut av ham –»
«Det er ingen hemmelighet.» Hermine bladde om til neste side, og viste Harry diagrammene. «Instruksjonene står her på neste side. Det er bare det at det er så komplisert at kun Nikolas Flamel har gjort det.»
«Så hele land ville forsøke å kidnappe Flamel og tvinge ham til å lage flere steiner. Kom igjen, Hermine, selv trollmenn ville ikke høre om udødelighet og, og,» Harry Potter famlet etter ord, veltalenheten hans så ut til å feile ham, «og bare late som ingenting og fortsette med sitt. Folk er gale, men de er ikke så gale!»
«Ikke alle tenker på samme måte som deg, Harry.» Han hadde et poeng, men … hvor mange forskjellige referanser hadde hun funnet til Nikolas Flamel? Utenom Verdens rikeste trollmenn og Svartekunstenes oppgang og fall, hadde det også vært Historier fra litt gamle dager og Biografier av de med rette berømte …
«Greit da, professor Krengle ville ha kidnappet denne Flamel-fyren. Det er det en ond person eller en god person eller bare en egoistisk person ville ha gjort hvis de hadde noe sunn fornuft. Forsvarsprofessoren har kunnskap om en rekke hemmeligheter, og han ville ikke ha gått glipp av denne.» Harry sukket og så opp; hun fulgte blikket hans, men han så tilsynelatende bare på selve biblioteket, med rad på rad på rad av bokhyller. «Jeg mener ikke å rote til prosjektet ditt,» sa Harry, «og jeg skulle gjerne ha oppmuntret deg, men … Helt ærlig, Hermine, så er jeg ikke sikker på om du kommer til å finne gode ideer for å skaffe penger i bøker som dette. Som den gamle spøken om at hvis en økonom ser en tusenlapp på gata, så vil hun ikke bry seg om å plukke dem opp, fordi hvis den var ekte så ville noen ha plukket den opp allerede. Alle måter å skaffe masse penger på som alle vet om, til den grad at det havner i ei bok som dette … ser du poenget mitt? Det kan ikke være mulig for alle å få tak i tusen galleoner per måned i tre enkle trinn, ellers ville alle gjøre det.»
«Og så? Det ville ikke stoppet deg,» sa Hermine, og fikk tilbake litt av tøffheten i stemmen. «Du gjør umulige ting hele tida, jeg vedder på at du har gjort noe umulig den siste uka og at du ikke gadd å fortelle det til noen.»
(Det var en kort pause, som, hvis frøken Grang hadde visst det, var nøyaktig en så lang pause som du ville ta hvis du hadde slåss mot Galøye Bister og vunnet, for nøyaktig åtte dager siden.)
«Ikke de siste syv dagene, nei,» sa Harry. «Hør … en del av hemmeligheten ved å gjøre det umulige er å være kresen på hvilke umuligheter du gir deg i kast med, og bare forsøker hvis du har et spesielt fortrinn. Hvis det er en metode for å få tak i penger i denne boka som høres vanskelig ut for en trollmann, men lett hvis vi kan bruke pappas datamaskin, da har vi en plan.»
«Jeg vet det, Harry,» sa Hermine, og stemmen skalv bare lett. «Jeg holder på å lese for å se om det er noe her jeg kunne finne ut av hvordan jeg kan gjøre. Så jeg tenkte at kanskje den vanskelige delen ved å lage De vises stein var at den alkjemiske sirkelen måtte være superpresis, og jeg kunne klare det ved hjelp av et gompemikroskop –»
«Det er briljant, Hermine!» Gutten trakk raskt fram tryllestaven, sa «Stillus,» og fortsatte å snakke etter at de små lydene fra de mer bråkete bøkene hadde dødd bort. «Selv om De vises stein bare er en myte, så kan det samme trikset fort fungere for annen vanskelig alkymi –»
«Vel, det kan ikke virke,» sa Hermine. Hun hadde flydd gjennom biblioteket for å slå opp i den eneste boka om alkymi som ikke var i begrenset seksjon. Og så – hun husket den knusende følelsen av tap, alt det gryende håpet som forsvant som dugg for sola. «Fordi alle alkjemiske sirkler må tegnes opp ‘med et barnehårs nøyaktighet’, det er ikke mer nøyaktig for noen alkjemier enn for andre. Og trollmenn har totaliskoper, og jeg har ikke hørt om noen formel der du bruker totaliskoper for å forstørre ting og gjøre dem nøyaktig. Jeg burde ha innsett det!»
«Hermine,» sa Harry seriøst, idet han puttet hånda ned i den fløyelsrøde pungen igjen, «ikke klandre deg selv når en god ide ikke virker. Du er nødt til å komme deg forbi en rekke feilaktige ideer for å finne en som fungerer. Og hvis du sender hjernen din negative tilbakemeldinger når du rynker på nesa av en feilaktig ide, istedenfor å innse at det å foreslå ideer er god oppførsel av hjernen din som burde oppmuntres, så vil du ganske kjapt slutte å tenke på ideer i det hele tatt.» Harry la ned to hjerteformede sjokolader ved siden av boka. «Her, ta en sjokolade til. Utenom den fra tidligere, mener jeg. Denne er for å belønne hjernen din for å ha startet å generere en god strategi for finne mulige løsninger.»
«Jeg antar du har rett,» sa Hermine med liten stemme, men hun rørte ikke sjokoladen. Hun bladde boka tilbake til side 167, som hun hadde lest før Harry hadde kommet inn.
(Hermine Grang hadde ikke behov for noe bokmerke, selvsagt.)
Harry lente seg lett over, hodet hans rørte nesten ved skulderen hennes, han så på sidene ettersom hun bladde videre, som om han kanskje kunne være i stand til å hente ut verdifull informasjon ved et kvart sekunds gløtt på hver side. Det var ikke så lenge siden frokost, og hun kunne tydelig identifisere fra den svake lukten av pusten hans at Harry hadde hatt bananpudding til dessert.
Harry snakket igjen. «Så når alt det er sagt … og jeg håper du tar dette som en positiv bekreftelse – forsøkte du virkelig å finne opp en måte å masseprodusere udødelighet slik at jeg kunne betale min gjeld til Lucifus Malfang?»
«Ja,» sa hun med enda mindre stemme. Selv når hun forsøkte å tenke som Harry, virket det ikke som om hun hadde fått taket på det ennå. «Så hva har du gjort med all tida di i det siste, Harry?»
Harry satte opp et frustrert fjes. «Forsøkt å samle bevis til dette ‘Hvem satte en felle for Hermine Grang’-mysteriet.»
«Jeg …» Hermine så opp på Harry. «Burde ikke jeg … forsøke å løse mitt eget mysterium, da?» Det hadde ikke vært den første tanken hennes, den øverste prioriteten, men nå som Harry nevnte det …
«Det ville ikke fungere i dette tilfellet,» sa Harry nøkternt. «Det er for mange mennesker som vil snakke med meg, men ikke med deg … og jeg beklager å måtte si at noen av dem fikk meg til å love å ikke nevne det for andre. Beklager, jeg tror ikke du kan hjelpe til stort med akkurat dette.»
«Okei, antar jeg,» sa Hermine blytungt. «Greit. Du gjør alt. Du samler alle sporene og snakker med alle de mistenkte mens jeg bare sitter her i biblioteket. La meg få vite det hvis det viser seg at det var professor Krengle som gjorde det.»
«Hermine …» sa Harry. «Hvorfor er det så viktig hvem det er som gjør hva? Burde det ikke være viktigere å få løst alt sammen, enn hvem som løser det?»
«Du har nok rett,» sa Hermine. Hun løftet hendene og presset dem mot øynene sine. «Det betyr vel ingenting lenger. Alle kommer til å tenke – jeg vet det ikke er din feil, Harry, du var – du handlet godt, du oppførte deg som en perfekt gentleman – men uansett hva jeg gjør nå, så vil alle bare tro at jeg – jeg er noen som du kan redde.» Hun tok en pause, og fortsatte, med skjelvende stemme, «Og kanskje de har rett, Harry.»
«Ah, ah, ah, nei, stopp litt –»
«Jeg kan ikke skremme desperanter. Jeg kan få Strålende i formelklassen, men jeg kan ikke skremme desperanter.»
«Jeg har en mysteriøs mørk side!» hveste Harry, etter at hodet hans hadde vendt på seg for å få overblikk over biblioteket. (I et fjernt hjørne satt det en gutt, som av og til tittet i deres retning, men han var så langt unna at han ikke ville hørt noe selv uten Stillus-barrieren.) «Jeg har en mørk side som definitivt ikke er et barn, og hvem vet hva for slags andre gale magiske greier som pågår inne i hodet mitt – professor Krengle hevdet at jeg blir hvem nå enn jeg tror jeg er – alt det der er juks, skjønner du ikke, Hermine? Skoleadministrasjonen har ordnet noe som det ikke er meningen at jeg skal snakke om, som gjør at Gutten-som-overlevde har mer tid til å studere hver eneste dag, jeg jukser og allikevel slår du meg i formelklassen. Jeg er – jeg er sannsynligvis ikke – Gutten-som-overlevde er sannsynligvis ikke engang noe du kunne kalle et ordentlig barn – og allikevel klarer du å konkurrere mot det. Skjønner du ikke det, at hvis det ikke var for at folk la merke til meg, så ville du framstå som den mest kraftfulle heksa som har vokst opp det siste århundret? Når du kan slåss mot tre eldre bøller på egen hånd, og vinne?»
«Jeg vet ikke,» sa hun, og presset hendene foran øynene igjen, med en stemme som fremdeles skalv. «Alt jeg vet er at – selv om alt det der er sant – så kommer ikke noen til å se meg som bare meg selv lenger, noensinne.»
«Ålreit,» sa Harry etter en stund. «Jeg skjønner hva du mener. Istedenfor det berømte forskningsteamet Potter og Grang, så er det Harry Potter og lab-assistenten hans. Hmm. Her er en ide. Hva om jeg ikke fokuserer på å skaffe penger på en stund? Jeg mener, gjelden forfaller ikke før jeg er ferdig på Galtvort. Så du kan gjøre det på egen hånd og vise verden at du fremdeles absolutt er en faktor. Og hvis du tilfeldigvis løser hemmeligheten bak udødelighet på veien dit, så kaller vi bare det en bonus.»
Tanken om at Harry stolte på at hun skulle komme opp med en løsning virket … som et knusende ansvar å legge på ei stakkars traumatisert jente på tolv år, og hun ønsket å gi ham en klem for å tilby henne en måte å gjenreise sin selvrespekt som heltinne på, og det var det hun fortjente for å være en forferdelig person og snakke skarpt til Harry stadig vekk, når han hele tida hadde vært en sannere venn mot henne enn hun hadde vært mot ham, og det var bra at han fremdeles trodde at hun kunne gjøre ting, og …
«Er det en eller annen forbløffende rasjonell ting du gjør når sinnet ditt springer rundt i alle mulige retninger?» klarte hun å få fram.
«Framgangsmåten min er vanligvis å identifisere de forskjellige ønskene, gi dem navn, se på dem som separate individer, og la dem diskutere saken inne i hodet mitt. De som har vært mest delaktige så langt er mine Håsblås-, Ravnklo-, Griffing- og Smygard-sider, min Indre Kritiker, og mine simulerte kopier av deg, Nilus, Draco, professor McSnurp, professor Pirrevimp, professor Krengle, mamma, pappa, Richard Feynman, og Douglas Hofstadter.»
Hermine vurderte å forsøke dette, før hennes fornuftige sans advarte henne om at det muligens var en farlig type ting å late som. «Er det en kopi av meg inne i hodet ditt?»
«Selvsagt er det det!» sa Harry. Gutten så plutselig litt mer sårbar ut. «Mener du at det ikke er en kopi av meg som lever inne i ditt hode?»
Det var det, innså hun; og ikke bare det, men den hadde også Harrys nøyaktige stemme når den snakket.
«Ganske urovekkende, nå som jeg tenker på det,» sa Hermine. «Jeg har faktisk en kopi av deg som lever inne i hodet mitt. Den snakker til meg akkurat nå, og argumenterer for at dette er helt normalt.»
«Fint,» sa Harry seriøst. «Jeg mener, jeg skjønner ikke at folk kan være venner uten det.»
Så fortsatte hun å lese boka si, mens Harry virket fornøyd med å titte på sidene over skulderen hennes.
Hun hadde kommet seg helt til nummer sytti, Katarina Olivander, som tilsynelatende hadde funnet opp en måte å gjøre om smådyr til sitronpaier, da hun til slutt mønstret tilstrekkelig mot til å si noe mer.
«Harry?» sa hun. (Hun lente seg litt vekk fra ham nå, skjønt hun tenkte ikke over det selv.) «Hvis det er en kopi av Draco Malfang inne i hodet ditt, betyr det at du er venn med Draco Malfang?»
«Vel …» sa Harry. Han sukket. «Jah, jeg har ment å snakke med deg om det uansett. På en måte hadde det vært greit om jeg hadde gjort det tidligere. Uansett, hvordan kan jeg få sagt dette … jeg korrumperte ham?»
«Hva mener du, korrumperte?»
«Fristet ham over til den Lyse siden av Kraften.»
Munnen hennes forble åpen.
«Du vet, slik som keiseren og Darth Vader, bare omvendt.»
«Draco Malfang,» sa hun. «Harry, har du noen anelse –»
«Ja.»
«– om hva slags ting Malfang har sagt om meg? Hva han sa han kom til å gjøre mot meg, så snart han fikk muligheten? Jeg vet ikke hva han har sagt til deg, men Dafnia Grønbek fortalte meg hva Malfang sier når han er i Smygard. Det er unevnelig, Harry! Det er unevnelig i den fullstendig bokstavelige betydningen at jeg ikke kan si det høyt!»
«Når var dette?» sa Harry. «Ved starten av skoleåret? Sa Dafnia noe om når det var?»
«Nei,» sa Hermine. «Fordi det betyr ikke noe når det var, Harry. Alle som sier slike ting – som Malfang sa – kan ikke være en god person. Det spiller ingen rolle hva du fristet ham med, han er fremdeles en råtten person, fordi uansett hva så ville en god person aldri –»
«Du tar feil,» sa Harry, og så henne rett inn i øynene. «Jeg kan gjette hva Draco truet med å gjøre med deg, fordi den andre gangen jeg møtte ham, snakket han om å gjøre det mot ei ti år gammel jente. Men du er nødt til å forstå at den dagen Draco Malfang først kom til Galtvort, så hadde han brukt hele den tidligere delen av livet sitt på å bli oppfostret av dødsetere. Det ville ha krevd overnaturlig innblanding dersom han skulle ha din moralske oppfatning når vi tar hans omgivelser med i betraktningen –»
Hermine ristet voldsomt på hodet. «Nei, Harry. Ingen er nødt til å fortelle deg at det er galt å få andre til å lide, det er ikke noe du ikke gjør fordi læreren sier at det ikke er lov, det er noe du ikke gjør fordi – fordi du kan se når andre har det vondt, vet du ikke det, Harry?» Stemmen hennes ristet nå. «Det er ikke – det er ikke en regel folk følger, slik som reglene for algebra! Hvis du ikke kan se det, hvis du ikke kan føle det her,» hånda hennes dunket midt på brystet, ikke nøyaktig der hjertet var lokalisert, men det spilte ingen rolle fordi alt selvsagt foregikk i hjernen uansett, «så har du bare ikke forstått det!»
Så dukket det opp en tanke hos henne om at Harry kanskje ikke hadde forstått det.
«Det finnes historiebøker som du ikke har lest,» sa Harry stille. «Det er bøker som du ennå ikke har lest, Hermine, og de kan gi deg en slags perspektiv. For noen århundrer siden – jeg tror at det definitivt var slik fremdeles i det syttende århundre – så var det populær underholdning i landsbyer å ta en flettet kurv, eller veske, med et dusin levende katter i, og –»
«Stopp,» sa hun.
«– brenne dem på et bål. Bare som normal feiring. God, gammeldags moro. Og det skal de ha, det var bedre moro enn å brenne kvinner som de trodde var hekser. Fordi den måten mennesker er bygd på, Hermine, den måten mennesker er bygd for å føle inni seg –» Harry la en hånd på sitt eget hjerte, på den anatomisk korrekte posisjonen, så stoppet han opp og flyttet hånda til å peke på hodet, omtrent i høyde med øret, «– er at de får vondt inne i seg når de ser sine venner ha det vondt. Noen som er innenfor den sirkelen de er opptatt av og bekymrer seg for, et medlem av sin egen stamme. Den følelsen har en av-bryter, en av-bryter med merkelapp ‘fiende’ eller ‘fremmed’ eller noen ganger bare ‘ukjent’. Det er slik mennesker er, hvis de ikke lærer å være annerledes. Så, nei, det indikerer ikke at Draco Malfang var inhuman eller til og med uvanlig ond, hvis han vokste opp med å tro på at det var morsomt å skade sine fiender –»
«Hvis du tror på det,» sa stemmen hennes ustødig, «hvis du kan tro på det, så er du ond. Folk er alltid ansvarlige for hva de gjør. Det spiller ingen rolle hva noen sier til deg at du skal gjøre, du er den som faktisk gjør det. Alle vet det –»
«Nei, det vet de ikke! Du vokste opp i et samfunn etter andre verdenskrig der ‘jeg bare fulgte ordre’ er noe som alle vet at de dårlige folka sa. I det femtende århundre ville de kalle det hederlig pliktfølelse for undersåtter.» Harrys stemme steg i styrke. «Tror du at du er, du er rett og slett genetisk bedre enn alle som levde på den tida? Som om hvis du hadde blitt flyttet i tid tilbake til det femtende århundres London som barn, så ville du innsett helt på egen hånd at det å brenne katter var galt, å brenne hekser var galt, slaveri var galt, at sirkelen for de du burde være opptatt av burde inneholde alle tenkende vesener? Tror du at du ville være ferdig med å innse alt det der før din første skoledag på Galtvort? Ingen har noensinne fortalt Draco at han var personlig ansvarlig for å bli mer etisk enn det miljøet han vokste opp i. Og allikevel tok det ham bare fire måneder å komme til det punktet der han grep tak i en gompefødt som holdt på å falle ned fra en bygning.» Harrys øyne var så sinte som hun noensinne hadde sett. «Jeg er ikke ferdig med å korrumpere Draco Malfang, men jeg synes at han har gjort det ganske bra så langt.»
Problemet med å ha så bra hukommelse var at hun husket.
Hun husket hvordan Draco Malfang grep henne om håndleddet, så hardt at hun hadde blåmerker etterpå, idet hun holdt på å falle ned fra taket på Galtvort.
Hun husket at Draco Malfang hjalp henne opp, etter at den mystiske snublevåden hadde sendt henne hodestups inn i matfatet til kapteinen på Smygards rumpeldunklag.
Og hun husket – det var, faktisk, årsaken til at hun hadde brakt temaet på bane i det hele tatt – hvordan hun hadde følt seg da hun hørte Draco Malfangs vitnemål under verifiserum.
«Hvorfor fortalte du meg ikke om noe av dette?» sa Hermine, og selv om hun ikke mente det, så økte også hennes stemme i intensitet. «Hvis jeg hadde visst –»
«Det var ikke min hemmelighet; jeg kunne ikke fortelle den videre,» sa Harry. «Draco er den som ville fått problemer hvis faren hans hadde funnet det ut.»
«Jeg er ikke dum, herr Potter. Hva er den virkelige grunnen til at du ikke fortalte meg det, og hva var det du faktisk gjorde med herr Malfang?»
«Ah. Vel …» Harry brøt øyekontakten med henne, og så ned på bibliotekbordet.
«Draco Malfang fortalte svartspanerne under verifiserum at han ønsket å finne ut om han kunne slå meg, så han utfordret meg til en duell for å teste det empirisk. Det var hans nøyaktige formulering ifølge transkripsjonen.»
«Riktig,» sa Harry, fremdeles uten å møte øynene hennes. «Hermine Grang. Selvfølgelig ville hun huske den nøyaktige formuleringen. Det betyr ingenting om hun er lenket til stolen, eller tiltalt for mord foran hele Heksingating –»
«Hva var det du virkelig gjorde med Draco Malfang?»
Harry vred seg, og sa, «Sannsynligvis ikke helt det du tror, men …»
Redselen økte og økte inne i henne, og til slutt brøt den løs.
«Gjorde du VITENSKAP med ham?»
«Vel –»
«Gjorde du VITENSKAP med ham? Det var meningen at du skulle gjøre vitenskap med MEG!»
«Det var ikke på den måten! Det var ikke som om jeg gjorde virkelig vitenskap med ham! Jeg bare, du veit, lærte ham noen harmløse ting om gompevitenskap, slik som elementær fysikk med algebra og så videre – det er ikke som om jeg gjorde noen form for grunnleggende forskning på magi sammen med ham, som jeg gjorde med deg –»
«Og jeg antar at du ikke fortalte ham om meg heller?»
«Hm, selvsagt ikke?» sa Harry. «Jeg har gjort vitenskap med ham siden oktober, og han var ikke akkurat klar til å høre om deg på det tidspunktet –»
Inni henne var det en uforklarlig følelse av svik som vokste og vokste, den tok over alt, stemmen hennes som økte, øynenes stygge blikk, nesen som hun var sikker på startet å dryppe, halsen som sved. Hun dyttet seg opp fra bordet og tok et skritt bakover, for å kunne se mer ned på den som hadde sveket henne, og stemmen var svært nær et uartikulert hyl da hun ropte, «Det er ikke okei! Du kan ikke gjøre vitenskap med to personer på en gang!»
«Ehh …»
«Jeg mener, du kan ikke gjøre vitenskap med to forskjellige personer og ikke fortelle dem om hverandre!»
«Ah …» sa Harry forsiktig. «Jeg tenkte faktisk på det der, og jeg var nøye med å ikke la din forskning bli sammenblandet med noe jeg gjorde med ham –»
«Du var nøye.» Hun ville ha hvest det fram, hvis det hadde inneholdt noen s’er.
Harry løftet en hånd og gned seg i håret, og det fikk henne på en eller annen måte til å ha lyst til å skrike mer til ham. «Frøken Grang,» sa Harry, «jeg synes at denne konversasjonen har blitt metaforisk på et nivå som, æhm …»
«Hva?» hylte hun til ham, det aller høyeste hun kunne innenfor Stillus-barrieren deres.
Så innså hun det og ble så rød at hvis hun hadde hatt magisk kraft på nivå med en voksen, ville håret hennes spontant ha tatt fyr.
Den ensomme andre besøkende i biblioteket, ravnklogutten som satt langt borte i det andre hjørnet, stirret på dem med store øyne mens han gjorde et heller trist forsøk på å skjule det ved å holde ei bok opp akkurat nedenfor ansiktet sitt.
«Akkurat,» sa Harry med et lite smil. «Så, ved å ha det helt klart for seg at det bare var en dårlig metafor, og at virkelige vitenskapsfolk samarbeider med hverandre hele tida, så synes jeg ikke at jeg har … øh, vært utro. Vitenskapsfolk holder ofte tett om hvilke prosjekter de arbeider med. Du og jeg holder på med forskning som vi holder hemmelig, og det var grunner til å ikke fortelle det spesielt til Draco Malfang – han ville ikke ha vært i nærheten av meg i det hele tatt, i starten, hvis han visste at jeg var din venn og ikke din rival. Og Draco ville ha vært utsatt for risiko hvis jeg fortalte noen andre om ham –»
«Er det virkelig det hele?» sa hun. «Virkelig, Harry? Du ville ikke at begge to skulle føle seg spesielle, som om vi var de eneste du ønsket å være sammen med og de eneste som fikk lov til å være sammen med deg?»
«Det var ikke grunnen til at jeg –»
Harry stoppet opp.
Harry tittet på henne.
Alt blodet fant veien tilbake til ansiktet hennes, sannsynligvis burde det ha kommet damp ut av ørene hennes, som i sin tur burde ha smeltet av hodet hennes slik at det flytende kjøttet rant nedover nakken hennes, idet hun innså hva hun nettopp hadde bust ut med.
Harry stirret på henne i gryende og fullstendig redsel.
«Vel …» sa hun i et temmelig høyt toneleie, «det er … åh, jeg vet ikke, Harry! Er det bare en metafor? Når en gutt bruker hundre tusen galleoner på å redde ei jente fra den visse undergang, så har hun lov til å tenke sitt, ikke sant? Det er som om du kjøpte blomster, bare, du veit, en god del mer –»
Harry dyttet seg selv opp fra bordet og tok et snublende skritt bakover, idet han fikk opp armene sine for å veive febrilsk med dem. «Det er ikke derfor jeg gjorde det! Jeg gjorde det fordi vi er venner!»
«Bare venner?»
Harry Potters pust begynte å oppskalere mot hyperventilering. «Veldig gode venner! Ekstra-spesielle venner, til og med! Bestevenner for alltid, muligens! Men ikke den slags venner!»
«Er det virkelig så fryktelig å tenke på?» sa hun med en gnist i stemmen. «Jeg mener – jeg sier ikke at jeg er forelsket i deg, men –»
«Ah, du er ikke det! Gudskjelov.» Harry løftet kutteermet og tørket panna. «Hør, Hermine, vær så snill å ikke misforstå, jeg er sikker på at du er en vidunderlig person –»
Hun tok et snublende trinn bakover.
«– men – selv med min mørke side –»
«Er det det dette handler om?» sa Hermine. «Men jeg – jeg ville ikke –»
«Nei, nei, jeg mener, jeg har en mysteriøs mørk side og sannsynligvis er det andre merkelige magiske greier som også foregår, du vet at jeg ikke er et vanlig barn, ikke egentlig –»
«Det er greit å ikke være normal,» sa hun, og følte seg mer og mer desperat og forvirret. «Jeg synes det er helt okei –»
«Men selv med alle de merkelige magiske greiene som lar meg være mer voksen enn jeg skulle være, så har jeg ikke kommet i puberteten ennå og det er ingen hormoner i blodstrømmen min og hjernen min er fysisk ikke i stand til å bli forelsket i noen. Så jeg er ikke forelsket i deg! Det er umulig at jeg kan være forelsket i deg! For alt jeg vet her og nå, så kommer hjernen min til å våkne opp om seks måneder og bestemme seg for å bli forelsket i professor Slur! Ææhhh, kan jeg etter alt dette gå ut fra at du har kommet i puberteten, forresten?»
«Iiiip,» sa Hermine med en høyfrekvent lyd. Hun svaiet der hun sto, og et øyeblikk senere skyndte Harry seg bort til henne og hjalp henne til å sette seg ned på gulvet, mens han holdt kroppen hennes med faste hender.
Faktum var at hun hadde stavret seg bort til professor McSnurps kontor tilbake i desember, ikke fullstendig overrasket siden hun hadde lest en del, men allikevel med en ganske vrien følelse i kroppen, og det var en stor lettelse da hun fikk vite at hekser hadde egne formler som tok seg av den slags og hva var det egentlig Harry drev på med ved å spørre ei stakkars uskyldig jente et slikt spørsmål –
«Hør, jeg beklager,» sa Harry febrilsk. «Jeg mente det virkelig ikke på den måten det hørtes ut som! Jeg er sikker på at hvem som helst på utsiden som følger med på situasjonen og tilbyr veddemål på hvem jeg kommer til å gifte meg med vil gi deg en høyere sannsynlighet enn noen annen jeg kan tenke på –»
Intelligensen hennes, som bare så vidt hadde begynt å ta seg sammen, eksploderte umiddelbart i gnister og flammer.
«– skjønt ikke nødvendigvis en høyere sannsynlighet enn femti prosent, jeg mener, sett fra utsiden er det en rekke andre muligheter, og hvem jeg liker før jeg kommer i puberteten er ikke en så sterk indikator for hvem jeg kommer til å være sammen med syv år senere – jeg vil ikke få det til å høres ut som om jeg lover noe –»
Strupen hennes lagde en eller annen form for lyder, og hun lyttet ikke egentlig til hva slags lyder det kunne dreie seg om. Hele universet hennes hadde smalnet inn til Harrys forferdelige, forferdelige stemme.
«– og i tillegg har jeg lest om evolusjonspsykologi, og, vel, det er alle disse antydningene om at en mann og en kvinne skal leve lykkelig sammen til døden skiller dem ad kanskje heller er et unntak enn en regel, og i stammer med samlere og jegere handlet det mer om å bare holde sammen i to eller tre år for å oppdra barnet gjennom dets mest sårbare faser – og, jeg mener, når vi tar i betraktning hvor mange mennesker som ender opp fryktelig ulykkelige i tradisjonelle ekteskap, så virker det som om det kanskje er den typen ting som trenger å ordnes på en smartere måte – spesielt hvis vi faktisk løser det der med udødelighet –»
Hans Hytten, femteklassing i Ravnklo, reiste seg sakte opp fra bibliotekpulten, der han fra sitt utsiktspunkt nettopp hadde sett Grang flykte hulkende fra biblioteket. Han hadde ikke vært i stand til å høre konversasjonen, men det hadde åpenbart vært en av de kranglene.
Sakte og med skjelvende knær gikk Hans bort til Gutten-som-overlevde, som stirret i retning bibliotekets dører, som fremdeles vibrerte etter kraften som var blitt brukt for å smelle dem igjen.
Hans hadde ingen spesiell lyst til å gjøre dette, men Harry Potter var blitt valgt inn i Ravnklo. Gutten-som-overlevde var derfor, teknisk sett, hans med-ravnkloing. Og det betydde at det var en Regel som måtte følges.
Gutten-som-overlevde sa ikke noe idet Hans kom mot ham, men blikket var ikke vennlig.
Hans svelget, la en hånd på Harry Potters skulder, og framsa, med en stemme som bare så vidt sprakk opp, «Hekser! Typisk, hva?»
«Ta bort hånda di før jeg kaster den ut i det ytre mørke!»
Bibliotekdørene slamret seg åpne igjen idet bibliotekets nest siste person forlot åstedet.