Kald, blå ild klistret seg til gulvet i små klynger, rundt en flammende pøl som ga inn­trykk av å brenne med et mer dødelig, hetere blått.

I en smal sirkel var marmorflisene brent og knust av en form for eksplosiv magi som bare de ypperste førsteårs hekser kunne ha kastet, ved å bruke all gjenværende styrke.

På terrassen, fremdeles i bevegelse i det åpne solskinnet, sto et stort, klumpete vesen av matt granittgrått. Kropp som en kampestein med et lite, skallet hode balansert på toppen som en stein, korte bein tykke som trestammer med flate, hornete føtter. En hånd holdt en enorm steinklubbe så lang og bred som et voksent menneske, og den andre hånda holdt Hermine.

Wiltersen-tvillingene hylte.

Harrys skytsverge knuste.

Trollet snøftet og spant rundt for å møte dem, og slapp Hermine ned i den røde dammen som hadde spredt seg ut under føttene dets, og løftet klubba høyt.

Så skrek en Wiltersen fram en besvergelse og klubba ble revet ut av trollets hender, den dunket så hardt inn i ansiktets dets at det drev trollet tilbake et av skrittene, et slag som kunne ha drept en gomp. Trollet bæljet i sinne, med knust nese og blodet strøm­men­de; og så rettet nesa seg opp igjen og var regenerert; uhyret grep med begge hender etter klubba, som skjøt av gårde gjennom lufta, men bare så vidt unngikk å bli grepet.

«Led den unna, hold den vekk fra meg,» sa en stemme.

Den leviterte klubba flyttet seg bakover fra trollet, fra terrassen og til det store åpne gulvet under taket; og trollet gjorde et enormt, fantastisk sprang som nesten skaffet det klubba tilbake. Så tok trollet et nytt, voldsomt hopp idet klubba beveget seg til en side; og sopelimen beveget seg forover og Harry hoppet av og sprang dit Hermine Grang lå i en pøl av sitt eget blod med føttene spist vekk opp til hoftene.

Harrys hender rev helbredersettet fra pungen åpent, grep en av de selvstrammende tur­nikeene, surret den rundt en forreven, tannmerket beinstump, hendene hans glatte av blod, men de skalv ikke, han lot dem ikke få lov til å skjelve. Idet turnikeen dannet en kom­plett løkke strammet den seg hardt, og mer blod kom ut, men så stoppet blød­ningen fra den lårstumpen, og Harry vendte seg mot den andre. Deler av sinnet hans skrek, skrek, skrek, og selv den delen av ham som plukket opp den andre selv­stram­men­de turnikeen hørte det, men det var heller ikke tillatt.

De to Wiltersen-tvillingene ropte ut formler, den ene etter den andre i hurtig ild­giv­ning som ville ha fått Harry til å besvime på seksti sekunder, noen ganger ropte tvil­ling­ene to forbannelser simultant i perfekt koordinasjon, men de fleste formlene oppløste seg i harmløse gnistregn mot trollets hud. Idet den andre turnikeen strammet seg i nok en blodsprut, tittet Harry opp på et «Revnio!» / «Explosio!» som fikk trollets sårbare øyne til å eksplodere i en dobbelt dusj av glassaktige skår, men trollet bare vrælte igjen idet øynene allerede startet å danne seg på ny.

«Ild og syre!» ropte Harry. «Bruk ild eller syre!»

«Etsio!» / «Tafyrio!» hørte Harry, men han så ikke etter, han grep etter sprøyta med glø­­dende oransje væske som var en oksygendannende eliksir, og dyttet den inn i Her­mi­nes nakke der Harry håpet halspulsåren var, for å holde hjernen hennes i live selv om lungene eller hjertet stoppet, så lenge hjernen hennes forble intakt kunne alt annet fikses, det måtte være mulig å fikse det med magi, det måtte være mulig å fikse det med magi, det måtte være mulig å fikse det med magi, og Harry dyttet stempelet i sprøyta helt til bunn; en svak gløding kom til syne under den bleke huden på nakken hennes. Så trykket Harry hardt på brystet hennes, der hjertet burde være; harde kompresjoner som han håpet ville flytte det oksygenberikede blodet rundt til dit det kunne treffe hjernen hennes, selv om hjertet kanskje hadde stoppet å slå, han hadde ikke faktisk tenkt på å sjekke pulsen hennes.

Så stirret Harry på de andre tingene i medisinsettet sitt, hjernen hans ble helt tom idet han forsøkte å finne ut hva annet som var i det, og om det var noe han kunne bruke. Skri­kingen i det fjerne hjørnet av sinnet hans ble sterkere, mye sterkere, nå som hendene hans hadde holdt opp med de paniske bevegelsene. Han var plutselig klar over følelsen av våthet der blodet hadde trukket gjennom kutten hans, og bukseknærne.

Fra bak Harry kom lyden av et nytt brøl fra trollet, og han hørte en av Wiltersen-tvil­ling­ene rope «Deligitor prodeas!» og så «HJELP! Gjør noe!»

Harry vred hodet bakover for å se, og så at en av Wiltersen-tvillingene av en eller annen grunn nå hadde Valghatten på hodet, og sto ansikt til ansikt med trollet som holdt steinklubba i begge hender; det så litt brent ut nå, og hadde et par rykende arr over armene, men det var fremdeles intakt.

Og så bæljet stemmen til Hatten med en stemme så høy at det virket som om veggene skalv.

«GRIFFING!»

En puls av magisk kraft brant lufta, magien føltes som om den nesten kunne berøres, selv for Harrys unge sanser; trollet hoppet et stykke tilbake med et overrasket snøft. Fred eller Frank, med et merkelig ansiktsuttrykk, sveipet Hatten av hodet med en be­vegelse flytende som en tryllekunstners triks, og grep inn i den med en hånd og trakk fram et skaft med en glødende rubin som endeknapp, fulgt av en bred parerstang i glin­sen­de hvitt metall, og et blad så langt som et høyt barn. Idet sverdet ble avdekket virket det som om lufta ble fylt av et stille, rasende skrik.

På bladet var det skrevet med gullskrift, nihil supernum.

Så løftet Wiltersen-tvillingen sverdet høyt som om det store bladet ikke hadde noen vekt, og skrek, og gikk til angrep.

Harrys lepper åpnet seg for å si noe, en eller annen lang setning som, Nei, stopp, du aner ikke hvordan du skal bruke et sverd, men ikke en eneste stavelse forlot leppene hans før sverdet kuttet av trollets høyre arm rett gjennom albuen, det skar gjennom hud og kjøtt og bein som gele; akkurat idet den allerede-svingende steinklubba braste inn i den an­gripende Wiltersen-tvillingen og sendte ham flyvende gjennom lufta, over mar­mor­gul­vet, over hullet der de hadde kommet med sopelimen, helt til den Wiltersenen traff veggen på motsatt side og kollapset i en ubevegelig haug.

Det lysende sverdet forsvant ned i åpningen i gulvet, og klang fjernt idet det falt.

«Fred!» skrek Frank Wiltersen, og så «ORKANIO!»

Et usynlig slag traff trollet og kastet det sidelengs gjennom lufta.

«ORKANIO!»

Trollet ble truffet igjen, og ble blåst ut på kanten av gulvet og mot det tomme gapet ned mot en bakke som lå langt under dem.

«ORKANIO!»

Men trollet hadde bøyd seg ned og grepet gulvet, den gjenværende hånda slo seg gjen­nom marmoren for å få et fast tak. Det tredje støtet sendte trollets kropp ut i gapet; men hånda forble på kanten. Og så trakk trollet seg selv opp igjen med en hånd mens det brølte.

Frank Wiltersen sjanglet, og falt nesten; hånda falt ned langs siden. «Harry –» sa Wil­tersen-tvillingen med anstrengt stemme, «Løp –»

Den gjenværende Wiltersen-tvillingen tok et skritt til siden, lente seg tungt mot veggen, og skled ned på gulvet.

Tida var oppsplittet i Harrys sinn, verden rundt ham virket som om den beveget seg sakte, forstyrret; eller kan hende var det hans eget sinn som vred og brettet seg. Han burde ha beveget seg, gjort noe, men en merkelig paralyse så ut til å ha lammet alle mus­klene hans, all bevegelse. Uten noen tid for ord kom tankene som blink av konsepter; at hvis Harry flyktet ville trollet spise Wiltersen-tvillingene i tillegg til Hermine, at hvis klabber ikke drepte trollmenn så var Fred fremdeles i live, at Wiltersen-tvillingene var mer kraftfulle magibrukere enn ham og de hadde ikke vært i stand til å holde trollet tilbake, det var ikke nok tid til å transfigurere noe som han ikke hadde allerede, trollet virket for smidig til å bli narret over kanten på terrassen slik at det falt ned fra Galtvorts tak, noen hadde fortryllet trollet til å motstå sollys før det ble brukt som et drapsvåpen, og hadde kanskje også forsterket det på andre måter. Og så et mentalt bilde av Hermine som løp vekk fra trollet, løp i retning sollys, og endelig kom fram til denne terrassen i dagslys mens trollet jaktet på henne; bare for å oppdage at noen andre også hadde tenkt på denne muligheten.

Den skrikende redselen i sinnet hans ble druknet ut av en annen følelse.

Harry reiste seg opp.

På den andre siden av rommet hadde fienden også reist seg; den ene armen var kuttet av et mektig sverd og vokste ikke ut igjen; armstumpen var blodig.

hensikt om å drepe

Trollet grep sin falne klubbe i den gjenværende hånda og bæljet høyt, dundret klubba i gulvet og sendte marmorfliser i alle retninger.

tenk utelukkende på å drepe

Trollet begynte å gå mot der Frank hadde falt overende, en tynn stripe av sikkel rant ned fra siden av leppene dets.

grip etter alle muligheter for å gjøre det

Harry tok fem steg forover, og fienden bæljet igjen og snudde seg vekk fra Frank; trollets øyne fokuserte rett på ham.

sensorer av, ingen nøling

Den tredje mest perfekte drapsmaskinen i naturen hadde kurs rett mot ham i stødige sprang.

DREP

Harrys venstre hånd holdt allerede den transfigurerte diamanten fra ringen; høyre hånd holdt allerede om tryllestaven.

«Vingardium Leviosa.»

Harrys tryllestav dirigerte den lille juvelen inn i trollets munn.

«Finite Incantatem.»

Trollets hode ble blåst av nakkehvirvlene idet steinen utvidet seg til sin gamle form, og Harry trådte til side idet fiendens kropp krasjet ned der han hadde stått.

Fiendens hode begynte allerede å regenerere seg, den forrevne stumpen av kjeven og nakken ble dekket til, munnen fullførte seg selv og tennene vokste ut igjen.

Harry bøyde seg ned og plukket opp trollets hode etter det venstre øret. Tryllestaven hans skar inn i trollets venstre øye, dyttet seg gjennom den geleliknende substansen og passerte inn gjennom den store åpningen i hodeskallen. Harry visualiserte en en mil­li­me­­ter bred seksjon tvers igjennom fiendens hjerne, og transfigurerte den om til svo­vel­syre.

Fienden stoppet å regenerere.

Harry kastet liket over kanten av terrassen og vendte tilbake til Hermine.

Øynene hennes beveget seg, og fokuserte på ham.

Harry fortet seg ned ved siden av henne, ignorerte at blodet gjorde hans allerede våte kutte enda våtere. Det går bra, hjernen hans formulerte setningen, men leppene hans ville ikke bevege seg. Det kommer til å bli bra, vi skal finne noe magi som reparerer alt dette, gjør deg normal igjen, bare hold ut, ikke –

Hermines lepper beveget seg, bare ørlite, men de beveget seg.

«din … feil …»

Tida frøs. Harry burde ha bedt henne om å ikke snakke, om å spare pusten, det var bare det at han klarte ikke å fjerne blokkeringen fra leppene.

Hermine trakk pusten igjen, og leppene hennes hvisket, «Ikke din feil.»

Så pustet hun ut, og lukket øynene.

Harry stirret på henne med halvåpen munn, pusten hans satt fast i halsen.

«Ikke gjør dette,» sa stemmen hans. Han hadde bare vært to minutter for seint ute.

Hermine spasmet plutselig, armene hennes vred seg opp i lufta som om hun grep etter noe, og øynene hennes åpnet seg igjen. Det var et utbrutt av noe som var magi og også noe mer, et rop høyere enn et jordskjelv, som inneholdt tusen bøker, tusen bi­blio­tek­er, alt uttrykk i et enkelt skrik som var Hermine; for enormt til å bli forstått, bortsett fra at Harry plutselig visste at Hermine hadde overvunnet smerten, og var glad for å ikke dø alene. Et øyeblikk virket det som om magien som strømmet ut ville holde, slå røtter i slottets steiner; men så stoppet utstrålingen, magien bleknet, kroppen hennes sluttet å røre på seg og alle bevegelser stoppet opp idet Hermine Johanne Grang opphørte å ek­si­ste­re –

Nei.

Harry reiste seg opp fra kroppen, og svaiet.

Nei.

Ild blaffet raskt opp, og Humlesnurr sto der med Vulkan, øyne fylt med redsel. «Jeg følte en elev dø! Hva –»

Den gamle trollmannens øyne så det som lå på bakken.

«Åh, nei,» hvisket Albus Humlesnurr. Vulkan ga fra seg en trist, sørgende kurring.

«Bring henne tilbake.»

Det var stillhet på terrassen. En bevegelse fra Humlesnurrs tryllestav løftet Fred Wil­ter­sen opp i lufta, og han fløt mot dem, omgitt av en betryggende rosa glød.

«Harry –» begynte den gamle trollmannen. Stemmen hans sprakk opp. «Harry –»

«Få Vulkan til å gråte på henne, eller noe. Skynd deg.» Stemmen som snakket virket full­stendig rolig.

«Jeg, jeg kan ikke, Harry, det er for sent, hun er død –»

«Jeg vil ikke høre om det. Hvis det var meg som lå der ville du trekke en eller annen for­bløffende kanin fram fra hatten og redde meg, ikke sant, fordi helten ikke får lov til å dø før fortellingen er over. Vel, hun er også en av heltene, så uansett hva du har spart for den der ekstra-spesielle anledningen, kom igjen og bruk det nå. Jeg lover å betale til­bake.»

«Det er ikke noe jeg kan gjøre! Sjelen hennes har forlatt kroppen, hun har gått videre.»

Harry åpnet munnen sin for å skrike ut alt sitt raseri, og så lukket han den igjen. Det var ikke noe poeng i å skrike, det ville ikke oppnå noe. Trykket inne i ham som snart ikke lenger var til å bære kunne ikke slippes ut på den måten.

Harry snudde seg vekk fra Humlesnurr og tittet ned der restene av Hermine Grang lå i en dam av blod. Deler av sinnet hans hamret løs på verden rundt ham, forsøkte å få den til å gå bort, våkne opp fra dette marerittet og finne seg selv tilbake i Ravnklostua med morgensola skinnende inn gjennom gardinene. Men blodet ble værende og Harry våknet ikke opp, og en annen del av ham visste allerede at denne hendelsen var virkelig, en del av den samme mangelfulle verdenen som inkluderte Azkaban og Hek­singa­tings rådssal og

Nei

Med en splintret følelse, som om tida fremdeles var revet i filler rundt ham, vendte Harry seg vekk fra Humlesnurr og så ned på restene av Hermine Grang som lå i en blod­pøl med to turnikeer bundet rundt stumpene av leggene, og bestemte seg for

Nei.

Jeg vil ikke akseptere dette.

Det er ingen grunn til å akseptere det, ikke når det finnes magi i verden.

Harry ville lære det han trengte å lære, finne opp det han trengte å finne opp, rive Sa­la­zar Smygards kunnskap ut av Den mørke herrens sinn, avdekke Atlantis’ hem­me­lig­het­er, åpne alle porter eller bryte alle segl som var nødvendig, finne veien til all magiens opphav og reprogrammere den.

Han ville rive i stykker selve virkelighetens grunnmur for å få Hermine Grang til­bake.

---

«Krisen er over,» sa forsvarsprofessoren. «Du kan stige av, madam.»

Rummelfiold, som hadde sittet bak ham på den topersons sopelimen som nettopp hadde rast gjennom Galtvort, brent seg rett gjennom alle vegger og gulv som sto i veien for dem, gikk raskt av og satte seg deretter tungt ned på gulvet, et stykke vekk fra de rød­glød­ende kantene til et nylaget hull i veggen. Kvinnens pust kom fremdeles som gisping, hun bøyde seg dobbelt som om hun var på kanten til å kaste opp noe som var større enn henne selv.

Forsvarsprofessoren hadde følt guttens skrekk, gjennom koblingen som eksisterte mellom de to, resonansen i deres magi; og han hadde innsett at gutten hadde lett etter trollet og funnet det. Forsvarsprofessoren hadde forsøkt å sende en impuls om å trekke seg tilbake, å ta på Usynlighetskappen og flykte; men han hadde aldri klart å påvirke gutten gjennom resonansen, og hadde ikke lyktes denne gangen heller.

Han hadde følt at gutten ga seg selv helt over til drapshensikten. Det var da for­svars­pro­­fessoren hadde begynt å brenne seg gjennom Galtvort-bygningen, for å forsøke å rekke kampen tidsnok.

Han hadde følt gutten utslette fienden sin i løpet av sekunder.

Han hadde følt guttens fortvilelse idet en av vennene hans døde.

Han hadde følt raseriet gutten hadde rettet mot en plage som sannsynligvis var Hum­le­snurr, fulgt av en ukjent konklusjon hvis ubøyelige hardhet til og med han fant ade­kvat. Med litt hell hadde gutten nettopp kvittet seg med sine toskete små motviljer.

Usett av alle kurvet forsvarsprofessorens lepper seg opp i et tynt smil. Til tross for sine små opp- og nedturer, hadde det alt i alt vært en overraskende god dag –

Han er her. Den ene som vil rive i stykker selve stjernene på himmelen. Han er her. Han er verdens undergang.