Harry hadde gått inn i Storhallen, sett seg om bare en gang, plukket opp nok kalorier til å holde seg gående, gått ut, tatt på kappen igjen og funnet et tilfeldig lite hjørne der han kunne spise –
Å føle motvilje når du ser på andre mennesker er ikke et godt tegn, sa Håsblås. Det er ikke rimelig å klandre dem for at de ikke har hatt dine muligheter til å lære det du har lært. Passivitet i nødsituasjoner er ikke det samme som at folk er egoistiske. Normalitetsbias, som det flykrasjet i Tener-noe der noen få mennesker løp ut og unnslapp, men mesteparten bare ble sittende i setene sine uten å bevege seg mens flyet deres bokstavelig talt brant opp. Bare se på hvor lang tid du brukte på å virkelig komme i gang.
Det tjener ikke noe nyttig formål å hate, sa Griffing. Det kommer bare til å skade altruismen din.
Forsøk å finne fram til en treningsmetode du kan bruke for å forhindre at dette skjer neste gang, sa Ravnklo.
Jeg slenger meg frampå med en eksperimentell forutsigelse, sa Smygard, at vi alltid vil observere nøyaktig det som kunne bli forutsagt ved hypotesen om at folk ikke kan reddes, ikke kan læres opp, og aldri vil hjelpe oss med noe viktig. Og så trenger vi en metode for å holde rede på alle de gangene jeg har rett.
Harry ignorerte stemmene i hodet sitt og spiste bare skivene med ristet brød så raskt han kunne. Det var ikke ordentlig næring, strengt tatt, men engangs unntak skadet ikke så lenge han veide opp for det neste dag.
Midt i et tygg fløy den flammende sølvsilhuetten til en føniks inn fra ingen steder og sa, med stemmen til en trett, gammel mann, «Vennligst ta av deg kappen, Harry, jeg har et brev til deg.»
Harry hostet litt, svelget litt ristet brød som hadde gått i vrangstrupen, reiste seg opp, tok av seg Usynlighetskappen, sa høyt «Fortell Humlesnurr at jeg sa greit,» og satte seg så ned for å fortsette å spise ristet brød.
Brødet var helt borte innen Albus Humlesnurr kom gående bort til Harrys krok, bærende på brettede papirer i hånda si; ordentlig papir, med linjer, ikke trollmenns pergament.
«Er det –» sa Harry.
«Fra din far, og fra din mor,» sa den gamle trollmannen. Uten et ord rakte Humlesnurr de brettede papirene over, og uten et ord tok Harry imot dem. Den gamle trollmannen nølte, og så sa han stille, «Forsvarsprofessoren har bedt meg om å avstå fra å gi deg råd; og jeg var inne på det samme selv etter å ha fått tid til å tenke. Jeg har alltid brukt for lang tid på å lære stillhetens goder. Men hvis jeg tar feil, kan du bare si ordet –»
«Du tar ikke feil,» sa Harry. Han tittet ned på de brettede, linjerte arkene, og hadde en kvalmende følelse i magen som var den måten kroppen hans indikerte en sterk pessimistisk forutanelse på. Foreldrene ville ikke faktisk gjøre ham arveløs, og det var ikke noe særlig de kunne gjøre mot ham (deler av ham var faktisk svært redd for at de skulle ta TV-privilegiene fra ham, uansett hvor liten mening det ga nå). Men han hadde trådt utenfor den rollen som foreldre forventet av barn som, slik de så det, sto lavere i hakkeordenen. Det ville være tåpelig å forvente noe annet enn komplett, indignert sinne, fullstendig, rettferdig harme, når du oppførte deg som det mot noen som trodde de var dominante over deg.
«Etter at du har lest det,» sa rektor, «er det min mening at du bør komme til Storhallen umiddelbart, Harry. Det er en erklæring som du vil ønske å høre.»
«Jeg er ikke interessert i begravelser –»
«Nei. Ikke det. Vær så snill, Harry, kom så snart du er ferdig med å lese, og gjør dette uten kappen. Vil du det?»
«Ja.»
Den gamle trollmannen gikk.
Harry måtte tvinge seg selv til å åpne brevet. Den viktige tingen var å holde dine sårbare venner og slektninger utenfor fare; det var kanskje en klisje, men så langt Harry kunne bedømme var dette gyldig logikk. Skadede mellommenneskelige forhold kunne bli reparert senere.
Det første brevet sa, i håndskrift som krevde nøye fokus for at Harry skulle kunne lese det,
Sønn,
Uansett hva du har lest i bøker, så er det å holde oss trygge ikke like viktig som å ha voksne som kan hjelpe deg når du er i trøbbel. Du bestemte deg for, uten å la oss få si noe, at vi ville gi deg opp på grunn av din ‘mørke side’. Shakespeares gjenferd vet at jeg har sett ting i dette siste året som ikke ble drømt om i min filosofi – av og til undrer jeg meg på om din mor ikke bare gjør gode miner til slett spill og myndighetene tok deg bort da jeg startet å tro at du var en magibruker – så jeg kan ikke nekte for at det er mulig at du har utviklet en slags … jeg er ikke sikker på hva det kan kalles, men ‘mørk side’ virker litt overilt hvis vi ikke vet hva som skjer. Er du sikker på at det ikke er et gryende telepatisk talent og at du bare plukker opp sinnene til andre trollmenn rundt deg? Deres tanker kan virke en tanke onde for et barn som er vokst opp i en mer åndsfrisk sivilisasjon. Dette er løse spekulasjoner, innrømmer jeg, men du bør heller ikke trekke for raske konklusjoner.
De to viktigste tingene jeg har å fortelle deg er dette. Først, sønn, så har jeg all tiltro til din evne til å holde deg til den Lyse siden av Kraften så lenge du velger det, og jeg har all tiltro til at du vil velge dette. Hvis det er en eller annen ond ånd som hvisker forferdelige forslag i ørene dine, så skal du ignorere disse forslagene. Jeg føler behov for å understreke at du bør utvise ekstrem oppmerksomhet når du skal ignorere denne onde ånden selv om den foreslår det som virker som fantastisk kreative ideer, og jeg håper at jeg ikke behøver å minne deg om hendelsen med vitenskapsprosjektet som, må jeg innrømme, ville gi en god del mer mening hvis du strevde med å være besatt av djevler.
Den andre tingen jeg vil si er at du ikke trenger å frykte for at mor eller jeg kommer til å gi deg opp på grunn av din ‘mørke side’. Riktignok er det så at vi ikke forventet at du skulle få magiske evner eller utvikle en forkjærlighet for svart magi, men vi forventet at du skulle bli en tenåring. Hvilket, hvis du tenker på det fra din stakkars fars perspektiv, allerede er tilstrekkelig dystre utsikter når det gjelder et barn som, før fylte ni år, hadde forårsaket uttrykning av i alt fem brannbiler. Barn vokser opp. Jeg vil ikke juge for deg og si at du vil føle deg like nærme oss når du er 20 som det du gjør nå. Men din mor og jeg vil føle oss like nærme deg når vi er gamle og grå og plager robotene på sykehjemmet. Barn gror alltid opp og vekk fra sine foreldre, og foreldrene følger dem alltid fra sidelinjen og tilbyr gode råd. Barn vokser opp, og personligheten deres endrer seg, og de gjør ting som deres foreldre skulle ønske at de ikke gjorde, og de oppfører seg respektløst mot sine foreldre og får dem halt ut av sine magiske skoler, og foreldrene fortsetter å elske dem allikevel. Slik er naturen. Skjønt hvis det er slik at du ennå ikke har kommet i puberteten og din tenåringsperiode viser seg å være enda flere hakk verre enn dette, forbeholder vi oss retten til å ta opp denne følelsen til ny vurdering.
Uansett hva som skjer, husk at vi elsker deg og vil alltid elske deg uansett hva som hender. Jeg vet ikke om vår kjærlighet har noen magisk kraft etter dine regler, men hvis den har det, ikke nøl med å tilkalle den.
Når alt dette er sagt … Harry, det du gjorde er ikke akseptabelt. Jeg tror at du vet det. Og jeg vet også at dette ikke er riktig tidspunkt å belære deg om det. Men du må skrive og fortelle oss hva det er som skjer. Jeg kan forstå svært godt hvorfor du ønsket at vi skulle bli ført bort fra skolen umiddelbart, og jeg vet at vi ikke kan tvinge deg til noe som helst, men vær så snill, Harry, vær fornuftig og innse hvor redde vi må være.
Jeg ville ha likt å fortelle deg at du absolutt ikke får lov til å rote rundt med noen form for magi som de voksne rundt deg anser som det minste utrygt, men for alt jeg vet så kan det hende at lærerne ved din skole gir alle undervisning i nekromantikk for viderekomne hver mandag. Vær så snill, vær så snill å utvise så mye aktsomhet som din situasjon tillater, uansett hva den situasjonen inneholder. Til tross for din svært raske oppsummering har vi ikke den fjerneste anelse om hva som foregår, og jeg håper at du vil skrive til oss så mye du kan. Det er tydelig at du holder på, i alle fall på noen måter, å vokse opp, og jeg vil forsøke å ikke oppføre meg som de der barnebok-foreldrene som bare gjør ting verre – skjønt jeg håper du forstår hvor vanskelig det er – og din mor har sagt et antall skremmende ting til meg om hvordan trolldom holdes hemmelig og hvordan jeg kan få deg opp i problemer hvis jeg lager oppstyr. Jeg kan ikke be deg om å unngå alt som ikke er trygt, fordi skolen din er ikke trygg og rektoren din vil ikke la deg forlate den. Jeg kan ikke fortelle deg at du ikke bør ta ansvar for alt som skjer rundt deg, fordi for alt jeg vet så kan det hende at det også er andre barn som er i vanskeligheter. Men husk at det er ikke ditt moralske ansvar å beskytte noen voksne, deres rolle er å beskytte deg, og alle gode voksne vil være enige i dette. Vær så snill å skrive og fortelle oss mer så snart du kan.
Vi er begge desperate etter å hjelpe deg. Hvis det er noe som helst vi kan gjøre, vær så snill å la oss få vite det umiddelbart. Det er ingenting som kan skje med oss som ville være verre enn å få vite at noe har skjedd med deg.
Kjærlige hilsener,
Pappa.
Den siste siden sa bare,
Du lovet meg at du ikke ville la magi ta deg vekk fra meg. Jeg har ikke oppdratt deg til å bli en gutt som ville bryte et løfte til moren sin. Du må komme trygt tilbake, for det har du lovet.
Kjærlige hilsener,
Mamma.
Sakte senket Harry brevene og begynte å gå mot Storhallen. Hendene hans skalv, hele kroppen hans skalv, og det virket som om det trengtes en hel del anstrengelse for å ikke gråte; hvilket han uten ord visste at han ikke måtte gjøre. Han hadde ikke grått hele dagen. Og han ville ikke gråte. Å gråte var det samme som å innrømme nederlag. Og dette var ikke over. Så han ville ikke gråte.
Maten som ble servert i Storhallen den kvelden var lite overdådig; ristet brød og smør og syltetøy, vann og appelsinjus, havregrøt og annen enkel kost, uten dessert. Noen elever hadde på seg enkel svart kutte uten husfarger. Andre hadde sine normale kutter. Det kunne ha forårsaket diskusjoner, men istedenfor var det stillhet, lyden av mennesker som spiste uten å snakke. Det krevdes to sider for å diskutere, og en av sidene var lite interessert i diskusjoner denne kvelden.
Viserektor Minerva McSnurp satt ved lærerbordet uten å spise noe. Hun burde ha gjort det. Kanskje hun kom til å gjøre det snart. Men akkurat nå kunne hun ikke tvinge seg selv til å få ned en bit.
For en griffing var det bare en vei å gå. Det hadde tatt Minerva bare en ganske kort tid å huske det, etter at hun hadde fått en innstendig oppfordring av forsvarsprofessoren, og hun hadde virkelig forsøkt, men hodet hennes forble tomt for snedige planer som kunne prøves. Det var ikke en griffings vei; eller kanskje hun bare burde si at det ikke var hennes vei; det virket som om Albus mer enn gjerne forsøkte seg på plott og snedige planer … og allikevel, når hun tenkte tilbake på deres felles historie, så var det aldri noen plott i krisetider, aldri smarthet og spill som siste utvei. For Albus Humlesnurr, som for henne, så var regelen i sin innerste kjerne å bestemme hva som var det rette å gjøre, og så gjøre dette, uansett hva det måtte koste deg. Selv om det betydde å bryte dine grenser, eller endre din rolle, eller gi slipp på det du holdt opp som ditt indre bilde av deg selv. Dette var den siste utveien til en griffing.
Gjennom en sidedør til Storhallen så hun Harry Potter komme stille inn.
Tida var inne.
Professor Minerva McSnurp reiste seg fra stolen, rettet på den slitte spissen på hatten sin, og gikk sakte fram til talerstolen foran lærerbordet.
Lydene i Storhallen, allerede dempet, forsvant fullstendig idet alle elevene snudde seg for å se på henne.
«På dette tidspunktet har dere alle hørt det,» sa hun; stemmen hennes var ikke helt stødig. At Hermine Grang er død. Hun sa ikke de ordene høyt, siden alle hadde hørt dem. «På den eller annen måte kom et troll seg inn i slottet uten at de eldgamle vaktformlene ga alarm. På en eller annen måte klarte dette trollet å skade en elev, uten at alarmene ga lyd før på dødstidspunktet. Undersøkelser pågår for å fastslå hvordan dette kan ha skjedd. Skolestyret skal møtes for å avgjøre hvordan Galtvort skal svare. Rettferdigheten vil seire til slutt. I mellomtida er det en annen sak som omhandler rettferdighet, som må behandles umiddelbart. Frank Wiltersen, Fred Wiltersen, vennligst kom fram og stå foran oss alle.»
Wiltersen-tvillingene utvekslet blikk der de satt ved Griffing-bordet, og så reiste de seg opp og gikk mot henne, langsomt, motvillig; og da innså Minerva plutselig at Wiltersen-tvillingene trodde at de kom til å bli utvist.
De trodde helt ærlig at hun kom til å utvise dem.
Dette var resultatet; det var dette professor McSnurps indre bilde av seg selv hadde forårsaket.
Wiltersen-tvillingene gikk fram til talerstolen, og tittet opp på henne med ansikter som var redde, men faste; og hun følte at noe inni hjertet hennes fikk enda flere sprekker.
«Jeg har ikke tenkt til å utvise dere,» sa hun, og ble enda litt tristere ved å se det overraskede uttrykket på ansiktene deres. «Fred Wiltersen, Frank Wiltersen, snu dere og la deres skolekamerater få se ansiktene deres.»
Fremdeles med et overrasket uttrykk gjorde Wiltersen-tvillingene det hun ba om.
Hun stålsatte seg, med alt stålet hun kunne finne i hjertet sitt, og sa det som var rett å si.
«Jeg skammer meg,» sa Minerva McSnurp, «over dagens hendelser. Jeg skammer meg over at det bare var dere to. Skammer meg over hva jeg har gjort mot Griffing. Av alle hus, så burde det ha vært Griffing som forsøkte å hjelpe da Hermine Grang trengte det, da Harry Potter påkalte de modige for å hjelpe ham. Det var sant, en syvendeklassing kunne ha holdt fjelltrollet unna under en leteaksjon etter frøken Grang. Og dere burde ha trodd på at husstyreren for huset Griffing,» stemmen hennes slo sprekker, «ville ha hatt tiltro til dere. Hvis dere unnlot å følge hennes ordre for å gjøre det som var rett å gjøre, hvis det skjedde noe hun ikke hadde forutsett. Og grunnen til at dere ikke trodde på dette er at jeg aldri har vist det til dere. Jeg hadde ikke tiltro til dere. Jeg trodde ikke på de gode egenskapene til Griffing selv. Jeg forsøkte å slå ned trassigheten deres, istedenfor å trene opp motet deres til å bli brukt klokt. Hva nå enn Valghatten så i meg som førte til at jeg ble plassert i Griffing, så har jeg forrådt dette. Jeg har tilbudt rektor min avskjed fra stillingen som viserektor og min stilling som husstyrer for Griffing.»
Utrop av sjokk og fortvilelse fulgte, og ikke bare fra Griffing-bordet, idet Harrys hjerte frøs i brystet hans. Harry følte at han måtte springe fram, si noe, han hadde ikke ment at dette –
Minerva trakk pusten igjen, og fortsatte. «Imidlertid har rektor nektet å godta min avskjed,» sa hun. «Så jeg vil fortsette å tjene, og forsøke å gjøre godt igjen det jeg har forårsaket. På en eller annen måte må jeg finne en vei videre der jeg kan lære mine elever opp til å gjøre det som er rett. Ikke det som er trygt, ikke det som er lett, ikke det vi blir fortalt at vi skal gjøre. Hvis alt jeg kan lære dere er å levere hjemmeleksene tidsnok, kunne det like gjerne ikke ha vært et hus Griffing. Denne veien vil være vanskeligere for meg, og kanskje for oss alle. Men nå vet jeg at den veien jeg gikk tidligere bare var den enkleste.»
Hun gikk ned fra talerstolen og flyttet seg bort til der de to Wiltersen-tvillingene sto.
«Fred Wiltersen, Frank Wiltersen,» sa hun. «Dere to har ikke alltid gjort det som er rett å gjøre. Visdommens vei fører ikke gjennom åpenlys og unødvendig motstand mot autoritetene. Og allikevel, i dag har dere bevist at dere var de siste av vårt hus som har overlevd mine feilgrep. Fordi det var det rette å gjøre, ignorerte dere en trussel om utvisning og risikerte livene deres for å konfrontere et fjelltroll. For deres forbløffende mot, som gjør deres hus beæret over å ha dere, belønner jeg hver av dere med to hundre poeng for Griffing.»
Igjen et sjokkert uttrykk på ansiktene deres, igjen en smerte som en kniv gjennom hjertet hennes.
Hun vendte seg for å se på de andre elevene.
«Jeg vil ikke gi poeng til Ravnklo,» sa hun. «Jeg mistenker at herr Potter ikke ønsker å motta dem. Hvis jeg tar feil, kan han få korrigere meg og ta så mange huspoeng som han selv ønsker. Men for hva det er verdt, herr Potter, så er jeg,» stemmen hennes sviktet, «jeg er lei meg –»
«Stopp!» skrek Harry, og så, nok en gang, «Stopp!» Ordene satt fast i halsen hans. «Du trenger ikke å gjøre dette, professor.» Noe inne i ham vred seg, truet med å spjære ham opp, som hendene til en gigant som vred i ham for å rive ham i to biter. «Og, og du må ikke glemme Susanne Beining, og Ronny Wiltersen – de hjalp også til, de burde også få huspoeng –»
«Frøken Beining og den unge Wiltersen?» sa professor McSnurp. «Rubeus sa ingenting om dette – hva gjorde de?»
«Frøken Beining forsøkte å lamme herr Gygrid da han forsøkte å stoppe meg, og herr Wiltersen skjøt Nilus da Nilus forsøkte å stoppe meg. Begge to burde få poeng, og det burde Nilus også,» Harry hadde ikke tenkt på å forestille seg det tidligere, hvordan Nilus måtte føle seg nå, men i det øyeblikket han tenkte tanken så skjønte han det, «fordi Nilus forsøkte å gjøre noe, selv om det ikke var det rette; å gjøre det som er rett er lekse nummer to, det kan du øve på etter at du har lært at du må i det minste gjøre noe –»
«Ti poeng til Håsblås, frøken Beining,» sa professor McSnurp, og stemmen hennes var ustø. «Ti poeng til Griffing, Ronny Wiltersen; din familie har grunn til å føle seg ytterst stolte denne dagen. Og ti poeng til Håsblås for Nilus Langballe, for å stå opp mot herr Potter og gjøre det han mente var det rette –»
«Det burde du ikke!» skrek en ung stemme fra Håsblås-bordet, fulgt av en enkelt kvalt lyd.
Harry tittet bort dit, og så kjapt tilbake på professor McSnurp, og sa, så stødig han kunne, «Nilus har rett, faktisk, du kan ikke bokstavelig talt belønne null poeng for en situasjon der du også får handlingen riktig, det sender også ut feil signal, men siden han var på riktig vei kunne det kanskje være fem poeng istedenfor.»
Professor McSnurp så et øyeblikk ut som om hun ikke kunne finne ut hva hun skulle si; men så gikk øynene hennes til Nilus’ plass ved bordet, og hun sa, «Som du ønsker, herr Potter. Hva er det, frøken Beining?»
Harry tittet og så at Susanne Beining hadde trådt fram, mens hun tørket øynene sine, og håsblåsjenta sa, «Faktisk – professor McSnurp – general Potter så det ikke – men kaptein Wiltersen og jeg var ikke de eneste som forsøkte å hindre herr Gygrid, etter at han sprang ut. Før noen av de eldre elevene stoppet oss. Men vi klarte å forsinke herr Gygrid med et minutt slik at general Potter kunne komme seg vekk.»
«Du må gi poeng til dem óg,» sa Ronny Wiltersen fra Griffing-bordet. «Ellers vi’kke jeg ta imot mine.»
«Hvem ellers var det?» sa professor McSnurp med ustødig stemme.
Syv andre barn reiste seg.
Hva var det vår Smygard-side sa igjen, om å forutsi at ingenting noensinne ville fungere? sa Håsblås.
Noe inne i Harry sprakk, og han måtte bruke all sin kraft på å beholde fatningen.
Når alt hadde blitt sagt, og alt hadde blitt gjort, gikk Minerva bort til dit Harry Potter sto. Skjønt det var ikke det hun var flinkest til kastet hun en beskyttelse rundt dem for å gjøre innsynet uklart, og med nok en tanke stengte hun lyden ute.
«Du, du måtte ikke –» sa Harry Potter. «Du burde ikke ha sagt –» Han hørtes ut som om han holdt på å bli kvalt. «P-professor, alt jeg sa til deg var sårende, og hatefullt, og feil –»
«Jeg visste det allerede, Harry,» sa hun. «Allikevel ønsket jeg å gjøre det bedre.» Hun hadde en følelse av letthet i brystet, mye slik man kunne forvente etter å ha gått utenfor en klippe, når føttene dine ikke lenger trengte å holde kroppen din oppe. Hun var ikke sikker på om hun kunne gjøre dette, hun visste ikke veien; og allikevel, for første gang virket det mulig at Galtvort ikke ville bli en trist skygge av sitt tidligere jeg når hun en dag overtok som rektor.
Harry stirret på henne, og så laget han en merkelig lyd som hørtes ut som om den hadde blitt tvunget ut av strupen hans, og dekket ansiktet med hendene sine.
Så hun knelte ned, og holdt rundt ham og klemte ham. Det kunne gå galt, men det kunne også gå rett, og hun ville ikke la den usikkerheten stoppe henne; det var på tide at hun begynte å lære seg en Griffings mot, slik at hun kunne lære det videre.
«Jeg hadde en gang en søster,» hvisket hun. Bare det, og ikke noe mer.
Bare for å være på den sikre siden, sa noen deler av Harry, mens resten av ham gråt i professor McSnurps armer, dette betyr ikke at vi har akseptert Hermines død, ikke sant?
NEI, sa hele resten av ham, alle deler av sinnet hans i enstemmig enighet, varme og kulde og et skjult sted av stål. Aldri, noensinne, for evig.
Og en eldgammel trollmann som ikke var påvirket av den beskyttelsen kastet blikk på dem begge, heksa og den gråtende unge trollmannen. Albus Humlesnurr smilte med et merkelig trist uttrykk i øynene, lik en som har tatt nok et skritt mot en forutsett skjebne.
Forsvarsprofessoren så på begge to, kvinnen og den gråtende gutten. Øynene hans var svært kalde, og svært beregnende.
Han trodde ikke at dette ville være nok.
Det var ikke før neste morgen at det ble oppdaget at liket av Hermine Grang var forsvunnet.