Det fjerde møtet:
(17. april 1992, kl. 16.38)
Mannen som hadde på seg den slitte, varme kappen, med tre svake arr permanent svidd inn i haken, observerte Harry Potter så nøye han kunne mens gutten så seg høflig rundt mellom rekkene av småhus. For en som hadde opplevd at sin beste venn døde i går, virket Harry Potter merkelig fattet; skjønt ikke på en måte som minnet om ufølsomhet, enn si normalitet. Jeg ønsker ikke å snakke om det, hadde gutten sagt, med deg eller noen andre. Med bruk av ordet ‘ønsker’ og ikke ‘vil’, som for å vektlegge at han var i stand til å bruke voksne ord og ta voksne avgjørelser. Det hadde bare vært én ting som Remus Lupus hadde tenkt kunne hjelpe, etter at han hadde mottatt ugler fra professor McSnurp og den der merkelige Kvirinius Krengle.
«Massevis av tomme hus,» sa gutten og så seg om igjen.
Gudriksdal hadde endret seg på de ti årene siden Remus Lupus hadde vært en fast besøkende. Mange av de gamle husene med sine spisse tak så forlatt ut, med grønne slyngplanter med store blader som vokste over vinduene og dørene. Storbritannia hadde trukket seg merkbart sammen i etterdønningene etter trollmannskrigen, hadde ikke bare mistet de som døde, men også de som flyktet. Gudriksdal var blitt hardt truffet. Og etterpå hadde enda flere familier flyttet andre steder, som til Galtvang eller det magiske London; de forlatte husene var en for ukomfortabel påminnelse.
Andre hadde blitt værende. Gudriksdal var eldre enn Galtvort, eldre enn Gudrik Griffing som den hadde hentet navn fra, og det var familier som ville bli boende her til slutten av verden og dens magi.
Potterne hadde vært en slik familie, og ville bli det igjen, hvis den siste Potter valgte det.
Remus Lupus forsøkte å forklare alt dette, og gjorde det så enkelt han kunne for den unge gutten. Ravnkloingen nikket tankefullt og sa ingenting, som om han hadde forstått alt sammen uten å behøve å stille ytterligere spørsmål. Kanskje det var slik; barnet til Jakob Potter og Lilly Evang, topptillitselever ved Galtvort, ville knappest være dum. Gutten hadde definitivt gitt inntrykk av å være svært intelligent, den lille tida da de hadde snakket i januar, skjønt da var det Remus som hadde gjort det meste av snakkingen.
(Det var også den affæren med Heksingating som Remus hadde hørt rykter om, men Remus trodde ikke på et eneste ord av det, mer enn han hadde trodd på at Jakob hadde lovet bort sin sønn i ekteskap til Mollys yngste.)
«Der er monumentet,» sa Remus, og pekte foran dem.
Harry gikk ved siden av herr Lupus mot den svarte marmorobelisken, og tenkte i stillhet. På Harry virket det som om denne utflukten i bunn og grunn var en bomtur; han hadde ikke noe behov for sorgterapi, det var ikke den veien Harry hadde valgt å gå. Etter Harrys synspunkt var de fem stadiene av sorg sinne, anger, bestemthet, undersøkelser og gjenoppliving. (Ikke at de vanlige ‘fem stadier av sorg’ hadde noen form for eksperimentelt grunnlag som Harry hadde hørt om.) Men herr Lupus hadde virket for oppriktig til at han ville nekte; og det å besøke Jakob og Lillys hjem var noe Harry følte at han ikke burde avslå. Så Harry gikk der, og følte seg merkelig uengasjert; gikk i stillhet rundt gjennom et skuespill der han ikke var interessert i å lese manus.
Harry hadde blitt fortalt at han ikke skulle ha på seg Usynlighetskappen på denne turen, slik at herr Lupus kunne holde et øye med ham.
Harry var bombesikker på at Humlesnurr, eller både Humlesnurr og Galøye Bister, fulgte dem usynlig for å se om noen ville bite på agnet. Det var umulig å se for seg at Harry ville ha fått slippe utenfor Galtvort med bare Remus Lupus som vakt. Skjønt, Harry forventet ikke at noe skulle skje. Han hadde ikke sett noe som motsa hypotesen om at all faren var sentrert på Galtvort og bare Galtvort.
Idet de to av dem gikk nærmere byens sentrum, transformerte den svarte obelisken seg om til –
Harry trakk pusten. Han hadde forventet Jakob Potter i en heroisk positur med tryllestaven rettet mot lord Voldemort, og Lilly Potter med utstrakte armer foran barnesenga.
Istedenfor var det en mann med uryddig hår og briller, og en kvinne med håret hengende løst og en baby i armene sine, og det var alt.
«Det ser svært … normalt ut,» sa Harry, og følte en merkelig klump i halsen.
«Madam Langballe og professor Humlesnurr satte foten ned hardt,» sa herr Lupus, som så mer på Harry enn på monumentet. «De sa at Potterne burde huskes som de hadde levd, ikke som de døde.»
Harry så på statuen, og tenkte. Svært merkelig, å se seg selv som en baby av stein, uten noe arr på panna. Det var et gløtt inn i et alternativt univers, et der Harry Jakob Potter (uten noe Vernes-Eving lagt til) ble en intelligent men normal trollmannselev, kanskje valgt inn i Griffing som sine foreldre. En Harry Potter som vokste opp til å bli en skikkelig ung trollmann, som visste lite om vitenskap til tross for at moren hans var gompefødt. Ultimat ville det endre på … svært lite. Jakob og Lilly ville ikke ha oppfostret sønnen sin med det professor Krengle ville ha kalt ambisjoner og som professor Vernes-Eving ville ha kalt den felles bestrebelsen. Hans ekte foreldre ville ha elsket ham svært høyt, og det ville ikke ha vært til hjelp for noen i hele verden utenom Harry. Hvis noen hadde kunnet reversert deres død –
«Du var deres venn,» sa Harry, og snudde seg for å se på Lupus. «I lang tid, siden dere var små.»
Herr Lupus nikket stille.
Professor Krengles stemme ga gjenlyd i Harrys omtrentlige hukommelse: Den mest sannsynlige forskjellen er ikke at du bryr deg mer. Snarere er det at siden du er et mer logisk vesen enn dem, så er bare du klar over at rollen som venn burde kreve dette av deg …
«Da Lilly og Jakob døde,» sa Harry, «tenkte du i det hele tatt på om det kanskje kunne finnes en eller annen magisk måte å få dem tilbake på? Som Orfeus og Evrydike? Eller, hva var det de het, Ellrik-brødrene?»
«Det er ingen magi som kan omgjøre døden,» sa herr Lupus stille. «Det finnes mysterier som trollmannskunst ikke kan berøre.»
«Foretok du en mental sjekk av hva du trodde du visste, hvordan du trodde du visste det, og hvor høy sannsynligheten var for den konklusjonen?»
«Hva?» sa herr Lupus. «Kunne du gjenta det, Harry?»
«Det jeg sier er, tenkte du igjennom det uansett?»
Herr Lupus ristet på hodet.
«Hvorfor ikke?»
«Fordi det allerede var slutt, og fullbrakt,» sa Remus Lupus vennlig. «Fordi uansett hvor Jakob og Lilly er nå, så ville de ønske at jeg handlet til beste for de levende, ikke de døde.»
Harry nikket stille. Han hadde vært temmelig sikker på svaret på det spørsmålet før han spurte. Han hadde allerede lest det manuset. Men han hadde spurt uansett, bare i tilfelle herr Lupus hadde brukt en uke på å være besatt av problemstillingen, fordi det kunne hende at Harry hadde tatt feil.
Den bløte stemmen til forsvarsprofessoren kunne nesten høres i Harrys sinn. Sannelig, hvis Lupus virkelig brydde seg, så ville han ikke trenge spesialinstruksjoner for noe så enkelt som å tenke seg om i fem minutter før han ga opp …
Jo, det ville han, besvarte Harry den mentale stemmen. Menneskelige vesener ville ikke plutselig få en slik ferdighet bare fordi de bryr seg om noen. Jeg har lært det fordi jeg har lest bøker fra biblioteket, produsert av en stor vitenskapelig tradisjon –
Og den andre delen av Harry sa, med den bløte stemmen, Men det er også en annen hypotese, herr Potter, og den passer til observasjonene på en langt mindre komplisert måte.
Nei, det gjør den ikke! Hvordan ville folk i det hele tatt vite hva de skulle late som, hvis ingen noensinne hadde brydd seg?
De vet ikke. Det er det du observerer.
De to fortsatte å gå mot et bestemt hus, forbi en lang rekke bebodde trollmanns-småhus og andre småhus overgrodd med slyngplanter.
Til slutt kom de fram til huset som hadde halvparten av øverste del sprengt vekk, og grønne blader vokste over og inn i huset; bak en skulderhøy viltgroende hekk langs fortauet, og en smal metallport (herr Gygrid hadde sannsynligvis trådt rett over den, siden han ikke ville få plass til å gå gjennom den). Det gapende hullet i taket var som om en gigantisk munn hadde tatt en rund bit av huset, og etterlatt seg et skjelett av tre, som kanskje hadde vært støttebjelkene, som stakk ut. På høyre side sto en enslig pipe fremdeles oppreist, uspist av gigantmunnen, men den sto faretruende skeiv uten sin tidligere støtte. Vinduer var knust. Der det skulle ha vært en inngangsdør var det bare trefliser igjen.
Til dette stedet hadde fyrst Voldemort kommet, stille, med mindre lyd enn de døde bladene som blåste langs fortauet …
Remus Lupus la en hånd på Harrys skulder. «Berør porten,» oppfordret herr Lupus.
Harry strakte ut en hånd og gjorde dette.
Som en hurtigvoksende blomst brøt det fram et skilt fra slyngplantene i bakken bak porten, et skilt av tre med gylne bokstaver, og det sa:
På dette stedet, natta den 31. oktober 1981,
mistet Lilly og Jakob Potter sine liv.
De ble overlevd av sin sønn, Harry Potter,
den eneste trollmannen som noensinne har overlevd mordforbannelsen,
Gutten-som-overlevde, han som brøt Du-vet-hvems makt.
Dette huset har blitt etterlatt som en ruin,
som et monument over Potterne,
for å minnes deres offer.
I et tomt rom under gullbokstavene var det skrevet inn andre meldinger, dusinvis av dem, magisk blekk som steg til overflaten og skinte klart nok til å bli lest før de bleknet og ga plass for andre meldinger.
Og slik er min Gideon hevnet.
Takk, Harry Potter. Lev vel hvor du nå er.
Vi vil alltid stå i gjeld til Potterne.
Åh Jakob, åh Lilly, jeg beklager.
Jeg håper du er i live, Harry Potter.
Det er alltid en pris.
Jeg skulle ønske våre siste ord hadde vært vennligere, Jakob. Jeg beklager.
Etter natt kommer alltid daggry.
Hvil i fred, Lilly.
Velsignet være deg, Gutten-som-overlevde. Du var vårt mirakel.
«Jeg antar –» sa Harry. «Jeg antar at det er det folk gjør – istedenfor å forsøke å forbedre ting –» Harry stoppet opp. Tanken virket som om den var uverdig for dette stedet. Han så opp, og så at Remus Lupus så på ham med et blikk så ømt at Harry vred øynene sine vekk og over til det sprengte og istykkerrevne taket.
Du var vårt mirakel. Harry hadde alltid hørt ordet ‘mirakel’ i en kontekst som sa at i det naturlige universet fantes det ikke noe slikt. Og allikevel, da han så på det ødelagte huset, så forsto han nøyaktig hva ordet betydde, en nåde uten forklaring, en uforståelig velsignelse. Den mørke herren hadde nesten vunnet, og så, på én natt, hadde alt mørket og all terroren tatt slutt, frelse uten begrunnelse, et plutselig morgengry som brøt natta, og selv nå visste ingen hvorfor –
Hvis Lilly Potter hadde overlevd sitt møte med fyrst Voldemort ville hun ha følt det på samme måte da hun senere så barnet sitt i live.
«La oss gå,» hvisket babygutten, ti år senere.
De gikk.
Inngangen til gravplassen var bevoktet av en port uten lås, av den typen som holdt dyr ute, med et sted å stå mens du flyttet døra fra en side til en annen. Remus tok fram tryllestaven sin (Harry holdt allerede sin egen) og det var en kortvarig uklarhet idet de gikk gjennom den.
Noen av steinene som hevet seg fra bakken virket like gamle som veggene i Oxford, som hans far hadde sagt var omtrent tusen år gamle.
Hally Flurp sto det på den første steinen som Harry så, med utskjæringer som var bleknet omtrent til det usynlige etter tidas erosjon. Venja Prunk sto det på en annen.
Lang tid hadde gått siden sist Harry besøkte en gravplass. Sinnet hans hadde fremdeles vært et barns den forrige gangen, lenge før han hadde blitt kjent med Dødens skygge. Det å komme hit nå var … merkelig, og trist, og forvirrende, og dette har pågått så lenge, hvorfor har ikke trollmenn forsøkt å stoppe det, hvorfor har de ikke lagt all sin styrke inn i det slik gomper gjør med medisinsk forskning, og enda litt til, siden trollmenn har større grunn til å håpe …
«Humlesnurr-familien bodde også i Gudriksdal?» sa Harry, idet de gikk forbi et par nyere gravsteiner som sa Kendra Humlesnurr og Ariana Humlesnurr.
«I lang, lang tid,» sa herr Lupus.
De gikk videre innover på gravplassen, helt mot den borterste enden, forbi mange døde som det hadde blitt sørget over.
Så pekte herr Lupus på en sammensatt dobbel gravstein, av marmor som fremdeles var hvit og uberørt av tidas tann.
«Kommer det til å være meldinger der?» sa Harry. Han ønsket ikke å forholde seg noe mer til den måten andre mennesker forholdt seg til døden på.
Herr Lupus ristet på hodet.
De gikk bort til den doble gravsteinen.
Og sto foran –
«Hva er dette?» hvisket Harry. «Hvem … hvem skrev dette?»
JAKOB POTTER
FØDT 27. MARS 1960
DØD 31. OKTOBER 1981
«Skrev hva?» sa herr Lupus, forvirret.
LILLY POTTER
FØDT 30. JANUAR 1960
DØD 31. OKTOBER 1981
«Dette!» ropte Harry. «Inskripsjonen!» Tårer sprang fram i Harrys øyne, uventet og uforklarlig, nådens berøring der ingen nåde skulle ha vært, den mystiske velsignelsen, tårer sprang fram ved
DEN SISTE FIENDE SOM SKAL OVERVINNES ER DØDEN
«Det?» sa herr Lupus. «Det er … familiemottoet, antar jeg du kunne kalle det, til Potter-slekta. Skjønt jeg tror ikke det noensinne var noe så formelt som det. Bare et ordtak overlevert muntlig gjennom generasjonene, fra langt, langt tilbake …»
«Det – men –» Harry kastet seg ned på kne ved siden av graven, og berørte inskripsjonen med en skjelvende hånd. «Hvordan? Ting som det kan ikke bare være, være genetisk –»
Og så la Harry merke til det tårene hadde gjort uklart, den svake utskjæringen av en linje, inne i en sirkel, inne i et triangel.
Symbolet til Dødens talismaner.
Og Harry forsto.
«De forsøkte,» hvisket Harry.
De tre brødrene Peffermell.
Hadde de mistet noen de holdt kjær, var det da det hadde begynt?
«Med hele deres liv forsøkte de, og de gjorde framskritt–»
Usynlighetskappen, som kunne overvinne desperantens syn.
«– men forskningen deres ble ikke fullført –»
Å være skjult fra Dødens skygge er ikke det samme som å overvinne Døden selv. Oppstandelsessteinen kunne ikke virkelig bringe noen tilbake. Oldstaven kunne ikke beskytte deg mot å bli gammel.
«– så de ga oppgaven videre til sine barn, og deres barns barn.»
Generasjon etter generasjon.
Helt til oppgaven kom til meg.
Kunne Tiden gi ekko på den måten, ha rytme, mellom så langt inn i framtida, og så langt inn i fortida? Det kunne ikke være en tilfeldighet, kunne det? Ikke den meldingen, ikke på dette stedet.
Familien min.
Dere var, virkelig, min mor og far.
«Det betyr ikke å vekke til live de døde, Harry,» sa herr Lupus. «Det betyr å akseptere døden, og så, ved å være forbi døden, å mestre den.»
«Fortalte Jakob deg det?» sa Harry med rar stemme.
«Nei,» sa herr Lupus, «men –»
«Bra.»
Harry reiste seg sakte opp fra der han hadde knelt, og følte seg som om han løftet en sol opp på skuldrene sine, holdt morgengryet opp over horisonten.
Selvsagt hadde andre trollmenn forsøkt. Jeg er ikke unik. Jeg var aldri alene. Disse følelsene i hjertet mitt, de er ikke så spesielle, ikke i trollmannsverdenen og ikke i den som tilhører gompene.
«Harry, tryllestaven din!» Det var en plutselig opphisselse i herr Lupus’ stemme, og da Harry løftet tryllestaven sin for å se nærmere på den, så han at den skinte aldri så svakt med et sølvlys som sivet ut av treverket.
«Kast skytsvergeformelen!» ba herr Lupus ivrig. «Forsøk å kaste den igjen, Harry!»
Ah, stemmer. Så vidt herr Lupus vet, så kan jeg ikke –
Harry smilte, og ga også fra seg en liten latter. «Det er best jeg ikke gjør det,» sa Harry. «Hvis jeg forsøkte å kaste den formelen i denne sinnstilstanden, ville den sannsynligvis drepe meg.»
«Hva?» sa herr Lupus. «Skytsvergeformelen kan ikke gjøre noe slikt!»
Harry Jakob Potter-Eving-Vernes løftet venstre hånd, fremdeles leende, og tørket vekk noen flere tårer.
«Vet du, herr Lupus,» sa Harry, «det kreves virkelig en barokk tolkning å tro at noen ville vandre rundt, og gruble på om døden bare er noe vi alle er nødt til å godta, og så kommunisere sine tanker ved å si, ‘Den siste fiende som skal overvinnes er døden.’ Kanskje noen andre syntes det hørtes poetisk ut og plukket opp talemåten og forsøkte å tolke den annerledes, men den som nå enn sa det for første gang var ikke spesielt glad i døden.» Noen ganger forbløffet det Harry, den måten folk flest ikke en gang så ut til å legge merke til at de vred noe rundt til å bli 180 grader motsatt av den første åpenbare tolkningen. Det kunne ikke være noe som krevde rå hjernekraft, folk kunne se den åpenbare meningen av de fleste andre setninger. «Og ‘skal overvinnes’ refererer til en endring av en framtidig tilstand, så det kan ikke handle om hvordan det er her og nå.»
Remus Lupus stirret storøyet på ham. «Du er virkelig Jakob og Lillys barn,» sa mannen, og hørtes ganske sjokkert ut.
«Ja, det er jeg,» sa Harry. Men det var ikke nok, han måtte gjøre noe mer, så Harry løftet tryllestaven i lufta og sa, med en så stødig stemme han kunne klare, «Jeg er Harry Jakob Potter-Eving-Vernes, sønn av Lilly og Jakob, av slekta Potter, og jeg godtar min families oppgave. Døden er min fiende, og jeg vil overvinne den.»
Thrayen beyn Peverlas soona ahnd thrih heera toal thissoom Dath bey yewoonen.
“Hva?” sa Harry høyt. Ordene hadde dukket opp i hans strøm av bevissthet som om det var noe som kom fra hans egne tanker, uforklart.
«Hva var det?» sa Remus Lupus samtidig.
Harry snudde seg, lot øynene saumfare gravplassen, men han kunne ikke se noe. Ved siden av ham gjorde herr Lupus det samme.
Ingen av dem la merke til den høye gravsteinen rett ved, slitt som fra tusen års alder, der en linje i en sirkel i et triangel glødet svakt i sølv, lik lyset som hadde skint fra Harrys tryllestav, usynlig på den avstanden under den fremdeles lyse sola.
En tid senere:
«Takk igjen, herr Lupus,» sa Harry; den høye, svakt arrete mannen var igjen i ferd med å ta avskjed. «Skjønt jeg skulle virkelig ønske at du ikke hadde –»
«Professor Humlesnurr sa at jeg skulle flyttnøkle oss tilbake til Galtvort hvis noe uvanlig skjedde, uansett om det liknet et angrep eller ikke,» sa herr Lupus fast. «Hvilket er fortreffelig fornuftig.»
Harry nikket. Og så, etter møysommelig å ha spart opp dette spørsmålet helt til slutt, «Har du noen formening om hva ordene betydde?»
«Hvis jeg hadde, ville jeg ikke fortelle det til deg,» sa herr Lupus, og så heller alvorlig ut. «Definitivt ikke uten professor Humlesnurrs tillatelse. Jeg kan forstå iveren din, men du bør ikke begynne å grave i Potternes slektshemmeligheter før du er voksen. Det betyr etter at du har bestått dine ØGLEr, Harry, eller i det minste dine UGLEr. Og jeg tror fremdeles at du har fått en fullstendig feil forståelse av hva din families motto er ment å si!»
Harry nikket, sukket inne i seg, og tok farvel med herr Lupus.
Harry gikk tilbake gjennom Galtvort, til Ravnklo-tårnet, og hadde en rar følelse inne i seg, som om han var styrket. Han ville ikke ha forventet noe av det, men alt hadde blitt til det beste.
Han passerte gjennom Ravnklostua, på vei til sovesalen sin.
Det var da det skinnende vesenet kom til ham, glinsende bløtt og hvitt i stearinlysene i Ravnklostua, idet den gled ut fra ingen steder, sølvslangen.
Þregen béon Pefearles suna
and þrie hira tól þissum Déað béo gewunen.
Tre skal de være Peffermells sønner
og tre deres gjenstander som skal overvinne Døden.
– Utsagt i nærværet til de tre Peffermell-brødrene,
i et lite vertshus i utkanten av det som senere ville bli kalt Gudriksdal.