For andre gang den dagen ble Harrys øyne fylt av tårer. Uten å legge merke til de forvirrede blikkene fra ravnkloingene i oppholdsrommet strakte han seg ut mot sølvvesenet som Draco Malfang hadde sendt, holdt det opp i armene sine som en levende ting; og snublet av gårde i retning sovesalen, der han i halvblinde satte kursen for bunnen av kofferten sin, mens sølvslangen ventet stille i armene hans.
Det femte møtet: Kl. 10.12, søndag 19. april
Skyldnermøtet som lord Malfang hadde forlangt fra Harry Potter, som skyldte Lucifus Malfang en gjeld på 58 203 galleoner, ble avholdt i Flirgotts sentralbank slik loven i det magiske Storbritannia foreskrev.
Det hadde vært noe motstand fra overmagiarius Humlesnurr, som forsøkte å forhindre Harry Potter fra å forlate Galtvorts sikkerhet (en frase som fikk Harry Potter til å løfte fingrene og i stillhet lage anførselstegn i lufta). Gutten-som-overlevde hadde på sin side tenkt stille gjennom saken, og så gått med på møtet, merkelig lydig stilt overfor fiendens krav.
Rektor ved Galtvort, i kraft av å være Harry Potters lovlige verge i det magiske Storbritannias øyne, hadde nedstemt sin myndlings ønske.
Gjeldskomiteen i Heksingating hadde nedstemt rektoren ved Galtvort.
Overmagiarius hadde nedstemt Gjeldskomiteen.
Heksingating hadde nedstemt overmagiarius.
Og derved hadde Gutten-som-overlevde forlatt Galtvort, tungt bevoktet av Galøye Bister og en trio svartspanere, og satt kursen mot Flirgott; med Bisters klarblå øye som roterte vilt i alle retninger, som for å signalisere til samtlige mulige angripere at han var På Vakt og Konstant Årvåken og ville muntert sprøsteke nyrene til alle som nyste i Gutten-som-overlevdes generelle retning.
Harry Potter observerte grundigere enn tidligere, idet de marsjerte gjennom de vidåpne inngangsdørene til Flirgott, under mottoet Fortius Quo Fidelius. Ved Harrys siste tre besøk til Flirgott hadde han bare beundret marmorsøylene, faklene med gullflammer, og arkitekturen som ikke helt var lik de menneskelige deler av det magiske Storbritannia. Siden den gang hadde han vært gjennom hendelsen i Azkaban og en del andre ting; og nå, ved sitt fjerde besøk, tenkte Harry på gnomopprørene og gnomenes vedvarende forbitrelse over å bli nektet tryllestaver og visse andre fakta som ikke hadde stått i historieboka for første klasse, men som Harry hadde gjettet ved mønstergjenkjenning og som professor Pirrevimp med svært lav stemme hadde bekreftet. Lord Voldemort hadde drept gnomer så vel som trollmenn – et utrolig toskete trekk fra lord Voldemort, med mindre Harry virkelig gikk glipp av noe – men hva slags synspunkt gnomer hadde på Gutten-som-overlevde hadde ikke Harry noe begrep om. Gnomer hadde et rykte for å betale tilbake det de skyldte og å ta tilbake det de mente andre skyldte dem, i tillegg til et rykte for å tolke disse spørsmålene på en heller fordomsfull måte.
I dag sto vakter i full rustning oppstilt hele veien rundt banken; de stirret på Gutten-som-overlevde med uttrykksløse ansikter, og glante stygt på Bister og svartspanerne, med glimt av bitter forakt. Ved resepsjonen og skrankene i bankens inngangsparti kastet gnomfunksjonærene tilsvarende foraktfulle blikk på de trollmennene hvis hender de fylte med galleoner; en funksjonær viste sine skarpe tenner i et glis mot ei heks som så sint og desperat ut.
Hvis jeg forstår menneskelig natur riktig – og hvis jeg har rett i at alle humanoide magiske vesener er genetisk menneskelige, pluss en arvelig magisk effekt – så er det ikke sannsynlig at du blir venn med en trollmann bare fordi jeg er høflig mot deg, eller en gang å si at jeg er sympatisk. Men jeg undres om du ville støtte Gutten-som-overlevde i et forsøk på å kaste Magidepartementet, hvis jeg lovet å oppheve loven om tryllestaver i etterkant … eller jeg i stillhet ga dere tryllestaver, og formelbøker, i bytte mot deres støtte … er det derfor hemmeligheten bak å lage tryllestaver er begrenset til slike folk som Olivander? Skjønt hvis dere virkelig er mennesker, vanlige mennesker, så har gnomnasjonen sannsynligvis sine egne interne redsler, sine egne Azkaban’er, for det er også menneskelig natur; og i så tilfelle blir jeg nødt til å kaste eller reformere deres egen regjering i tillegg. Hm.
En aldrende gnom kom til syne foran dem, og Harry bøyde hodet i nøye avveid høflighet; en gest som den eldre gnomen gjengjeldte med et avbrutt halv-nikk. Ingen vill togtur fulgte; istedenfor førte den gamle dem inn i en kort gang som endte i et lite venteværelse, med tre benker i gnomstørrelse og en stol i trollmannsstørrelse, alle tomme.
«Ikke signer noe som Lucifus Malfang gir deg,» sa Galøye Bister. «Ingenting, forstår du meg, gutt? Hvis Malfang gir deg en kopi av De vidunderlige eventyrene til Gutten-som-overlevde og ber deg om å signere den, si at du har forstuet en finger. Ikke plukk opp en fjærpenn et eneste sekund mens du er i Flirgott. Hvis noen gir deg en fjærpenn, brekk fjærpennen i to og brekk deretter dine egne fingre. Trenger jeg å utdype dette enda mer, gutt?»
«Ikke noe særlig,» sa Harry. «Vi har advokater i gompe-Storbritannia også, og de ville synes at deres advokater er pusete og søte.»
Kort tid senere overrakk Harry Potter tryllestaven sin til en bevæpnet gnomvakt som undersøkte ham med alskens interessant utseende instrumenter, og ga pungen sin til Bister for oppbevaring.
Og så gikk Harry gjennom nok en dør, og fikk en kort dusj fra Tyvenes undergang, som tørket vekk fra huden hans så snart han var gjennom.
På den andre siden av døra var det et større rom, rikt utsmykket og med vakre paneler, med et stort gyllent bord som strakte seg i hele rommets lengde; to store lærtrukkede stoler på en side av bordet og en liten trekrakk på den andre; skyldnerens vagle. To gnomer i full rustning, med forseggjorte øreringer og briller, sto vakt i rommet. Ingen av partene ville ha tryllestaver eller andre magiske gjenstander, og gnomvaktene ville angripe umiddelbart hvis noen våget å bruke stavløs magi inne i dette fredelige møtet som ble overvåket av Flirgott bank. De forseggjorte øreringene ville forhindre at gnomvaktene kunne høre konversasjonen med mindre de ble direkte tiltalt, og brillene ville la trollmennenes ansikter framstå uklare. I korte trekk var det noe som liknet på faktisk sikkerhet, i det minste hvis du var en psykoblokker.
Harry klatret opp på sin ukomfortable trestol, og tenkte ‘subtilt’ i en tone av en viss mental sarkasme, og ventet på sine kreditorer.
Kun kort tid senere, mye kortere tid enn en skyldner lovlig kunne bli pålagt å vente, kom Lucifus Malfang inn i rommet, og tok plass i en lærstol med bevegelser som var myke av lang øvelse. Stokken med slangehodet var ikke til stede i hendene hans; den lange manen av hvitt hår fløt bak ham som alltid; ansiktet hans var umulig å lese.
Stille, bak ham, fulgte en ung gutt med hvitblondt hår i sin fars fotspor med et kontrollert ansikt, nå iført kutter langt mer eksklusive enn noen Galtvort-uniform. En gutt som også var Harrys kreditor for en sum av førti galleoner, og også av Malfang-slekta, og derfor, teknisk sett, dekket av Heksingatings resolusjon som tillot dette møtet.
Draco. Harry sa det ikke høyt, lot ikke sitt eget ansiktsuttrykk endres. Han kunne ikke komme på noe passende å si. Selv ikke jeg beklager virket på sin plass. Harry hadde ikke våget å si noe slikt til Dracos skytsverge heller, da de hadde satt opp dette møtet i løpet av noen få, korte utvekslinger; og ikke bare fordi Lucifus kan hende kunne høre det. Det hadde vært nok å vite at Dracos lykkelige tanke fremdeles var lykkelig, og at han fremdeles var i stand til å ønske at Harry fikk vite det.
Lucifus Malfang snakket først, med jevn stemme og fast ansikt. «Jeg forstår ikke hva som foregår ved Galtvort, Harry Potter. Kunne du tenke deg å forklare det for meg?»
«Jeg vet ikke,» sa Harry. «Hvis jeg forsto disse begivelsene, ville jeg ikke latt dem få utspille seg, lord Malfang.»
«Så besvar dette spørsmålet. Hvem er du?»
Harry stirret jevnt inn i sin kreditors ansikt. «Jeg er ikke Du-vet-hvem, som du trodde jeg var,» sa Harry. Siden han ikke var en komplett idiot, hadde han til slutt kommet fram til hvem Lucifus Malfang hadde trodd han hadde snakket til foran hele Heksingating. «Åpenbart er jeg ingen vanlig gutt. Tilsvarende åpenbart er det at det sannsynligvis har noe å gjøre med denne Gutten-som-overlevde-affæren. Men jeg vet ikke hva, eller hvorfor, noe mer enn du gjør. Jeg spurte Valghatten, og den visste det heller ikke.»
Lucifus Malfang nikket fjernt. «Jeg kunne ikke tenke meg noen grunn til at du ville betale et hundre tusen galleoner for å redde livet til en grums. Ingen grunn utenom en, hvilket ville forklare både hennes kraft og hennes blodtørst; men så møtte hun døden i et trolls hender, og allikevel lever du. Og videre så har min sønn fortalt meg en hel del om deg, Harry Potter, som ikke gir den aller minste mening; jeg har vært på St. Mungos og hørt de gales tale, og de var langt mer fornuftige enn de hendelsene som min sønn under verifiserum fortalte meg at du iverksatte; og den delen av disse åndssvake hendelsene, som du personlig utførte, ønsker jeg at du forklarer for meg; og at du gjør det nå.»
Harry vendte seg mot Draco, som tittet tilbake på ham med et ansikt som vred seg, kontrollert, og så slappet av igjen.
«Jeg ville også,» sa Draco med høy og sviktende stemme, «gjerne, vite, hvorfor, Potter.»
Harry lukket øynene sine, og snakket uten å se. «En gompe-oppvokst gutt som trodde han var smart. Du så meg, Draco, og du tenkte hvor utrolig nyttig det ville være om Gutten-som-overlevde, av alle skolebarn i ditt årstrinn, kunne bli vist hvordan ting virkelig hang sammen, hvis vi kunne være venner. Og jeg tenkte det samme om deg. Det var bare det at du og jeg trodde at forskjellige ting var sannhet. Jeg sier ikke nå at det finnes forskjellige sannheter, jeg mener, det finnes forskjellige ting å tro på, men bare en virkelighet, bare ett univers som kan gjøre disse trosartiklene feil eller korrekt –»
«Du løy for meg.»
Harry åpnet øynene og så på Draco. «Jeg foretrekker å si,» sa Harry, med en ikke helt stødig stemme, «at tingene jeg fortalte deg var sanne fra en viss synsvinkel.»
«Fra en viss synsvinkel?» Draco Malfang så akkurat like sint ut som Luke Skywalker hadde hatt rett til å være, og var heller ikke i humør til å godta Kenobis unnskyldninger. «Det finnes et ord for ting som er sanne fra en viss synsvinkel. De kalles løgner!»
«Eller triks,» sa Harry likefram. «Utsagn som teknisk sett er sanne, men som lurer lytteren til å danne ytterligere trosartikler som er falske. Jeg mener at det er verdt å skille mellom disse. Det jeg fortalte deg var en selvoppfyllende profeti; du trodde på at du ikke ville klare å forråde deg selv, så du forsøkte ikke å unngå det. Ferdighetene du har lært er virkelige, og det ville ha hatt svært uheldige følger om du begynte å slåss mot dem inni deg. Folk kan ikke få seg selv til å tro at blått er grønt kun ved å ville det, men de tror de kan, og det kan være nesten like ille.»
«Du brukte meg,» sa Draco Malfang.
«Jeg brukte deg bare på slike måter som gjorde deg sterkere. Det er slik resultatet skal være når man blir brukt av en venn.»
«Selv jeg vet at det ikke er det vennskap handler om!»
Nå snakket Lucifus Malfang igjen. «I hvilken hensikt? Til hvilket formål?» Selv den eldre Malfangs stemme var ikke helt stødig nå. «Hvorfor?»
Harry vurderte ham med blikket et øyeblikk, og vendte seg så mot Draco. «Din far kommer sannsynligvis ikke til å tro på dette,» sa Harry. «Men du, Draco, burde være i stand til å se at alt som har skjedd er kompatibelt med denne hypotesen. Og at en mer kynisk hypotese ikke ville forklare hvorfor jeg ikke satte deg under større press da du trodde jeg hadde pressmidler, eller hvorfor jeg lærte deg så mye. Jeg mente at arvingen til Malfang-slekta, som ble sett offentlig mens han grep hånda til ei gompefødt jente for å hindre at hun falt ned fra taket på Galtvort, ville være en god kompromisskandidat til å lede det magiske Storbritannia etter reformasjonen.»
«Så du ønsker at jeg skal tro,» sa Lucifus Malfang med tynn stemme, «at du hevder at du er sinnssyk. Vel, la den saken hvile for nå. Fortell meg hvem som slapp løs trollet på Galtvort.»
«Jeg vet ikke,» sa Harry.
«Fortell meg hvem du mistenker, Harry Potter.»
«Jeg har fire mistenkte. En av dem er professor Slur –»
«Slur?» sprutet Draco ut med.
«Den andre, åpenbart, er forsvarsprofessoren ved Galtvort, bare fordi han er forsvarsprofessor.» Harry hadde vurdert å utelate ham, siden han ikke ønsket at professor Krengle fikk Malfangs oppmerksomhet dersom han var uskyldig, men Draco ville antakelig ha kommentert det. «Den tredje ville du ikke tro på om jeg sa det. Den fjerde er en samlekategori kalt Alt Mulig Annet.» Og den femte, lord Voldemort, tror jeg ikke at jeg vil nevne for deg.
Lucifus Malfangs ansikt vred seg i et snerr. «Tror du at jeg ikke kan gjenkjenne et åte festet til en krok? Fortell meg om denne tredje muligheten, Potter, den du gjerne vil at jeg skal tro er det riktige svaret, og slutt med lekene.»
Harry ga lord Malfang et fast blikk. «En gang leste jeg ei bok det ikke var meningen at jeg skulle lese, og den fortalte meg dette: Kommunikasjon er en handling som finner sted mellom likeverdige parter. Ansatte juger til sine sjefer, som, på sin side, forventer å bli jugd til. Jeg leker ikke smart; jeg bare bemerker at det i vår nåværende situasjon ikke er mulig for meg å fortelle deg om denne tredje mistenkte, og få deg til å tro at min historie var noe annet enn agn.»
Så snakket Draco. «Det er far, ikke sant?»
Harry ga Draco et forbløffet blikk.
Draco snakket likefram. «Du mistenker at far sendte trollet inn i Galtvort for å få has på Grang, gjør du ikke? Det er det du tenker, ikke sant!»
Harry åpnet munnen for å si, Nei, faktisk ikke, men så klarte han å se noen skritt framover og stoppet ordene før de kom ut av munnen, muligens for første gang i sitt liv.
«Jeg forstår …» sa Harry sakte. «Det er dette det handler om. Lucifus Malfang sier i offentlighet at Hermine ikke vil slippe unna med det hun har gjort, og se, plutselig blir hun drept av et troll.» På dette tidspunktet smilte Harry, på en måte som viste fram tennene hans. «Og hvis jeg benekter det her, så kan Draco, som ikke er en psykoblokker, vitne under verifiserum at Gutten-som-overlevde ikke mistenker Lucifus Malfang for å ha sent et troll inn i Galtvort for å drepe Hermine Grang, som er sverget til adelsslekta Potter, hvis blodgjeld nylig ble kjøpt for et hundre tusen galleoner et cetera.» Harry lente seg lett bakover, skjønt trekrakken ikke hadde noen rygg som lot ham gjøre det på en skikkelig måte. «Men nå som dette er påpekt, ser jeg jo at det er svært rimelig. Åpenbart var det du som drepte Hermine Grang, akkurat slik du truet med å gjøre foran hele Heksingating.»
«Det gjorde jeg ikke,» sa Lucifus Malfang, nok en gang uten uttrykk i ansiktet.
Harry viste nok en gang fram tenner i det samme ikke-smilet. «Jaha, vel, i så tilfelle må det være noen andre der ute som drepte Hermine og tuklet med Galtvorts vaktformler, den samme personen som tidligere prøvde å gi Hermine skylden for mordet på Draco Malfang. Enten drepte du Hermine Grang etter å ha mottatt betaling for livet hennes; eller så pekte du ut ei uskyldig jente for å stå bak mordforsøket på din sønn og tok alle min families penger på falske vilkår. En av disse to tingene må være sanne.»
«Kanskje du drepte henne i håp om å få tilbake pengene.» Lucifus Malfang hadde lent seg framover, og stirret hardt på harry.
«Så ville jeg ikke gitt mine penger for hennes skyld i første omgang. Som du allerede vet. Du trenger ikke å fornærme min intelligens, lord Malfang – nei, vent, beklager, du måtte jo åpenbart si det i tilfelle Draco trengte å bevitne det. Glem den siste der.»
Lucifus satte seg tungt tilbake i stolen og stirret.
«Jeg forsøkte å fortelle deg, far,» sa Draco anstrengt, «men ingen kan forestille seg hvordan Harry Potter er før de faktisk har møtt ham …»
Harry dunket tenksomt en finger på kinnet. «Så folk begynner å se det som er fullstendig åpenlyst? Det er jeg faktisk litt forbløffet over, jeg ville ikke ha spådd at det skulle skje.» På dette tidspunktet hadde Harry fått med seg den generelle rytmen i professor Krengles kynisme og var i stand til å generere den på egen hånd. «Jeg ville ikke tro at avisen var i stand til å formidle et konsept som ‘Enten X eller Y må være sant, men vi vet ikke hvem.’ Jeg ville bare forvente at journalister berettet om en serie med enkeltstående hendelser, slik som ‘X er sant’, ‘Y er feil’, eller ‘X er sant og Y er feil’. Ikke mer komplekse logiske forbindelser som ‘Hvis X er sant så er Y sant, men vi vet ikke om X er sant’. Og alle dine støttespillere burde raskt bytte mellom ‘Du kan ikke bevise at lord Malfang drepte Grang, det kan ha vært noen andre’ og ‘Du kan ikke bevise at noen andre lurte Grang i ei felle’, så lenge det er uklart ville de forsøke å få begge disse til å stemme … vent, eier ikke du Aftenprofeten?»
«Aftenprofeten,» sa Lucifus Malfang tynt, «som jeg på ingen måte eier, er altfor velrennomert til å publisere noen slik form for luftig nonsens. Uheldigvis er ikke alle trollmenn med innflytelse like fornuftige.»
«Aha. Mottatt.» Harry nikket.
Lucifus kastet et blikk på Draco. «Av alt det der andre herr Potter sa – var noe av det viktig?»
«Nei, far, det var det ikke.»
«Takk, sønn.» Lucifus flyttet blikket tilbake til Harry. Stemmen hans, da han snakket, var noe i nærheten hans vanlige slepende; kjølig og selvsikker. «Det er mulig at jeg kunne bli overtalt til å gi deg noen form for tjeneste, hvis du erkjenner overfor Heksingating det du åpenbart vet, at jeg ikke var ansvarlig for denne hendelsen. Jeg kunne være villig til å redusere din gjenstående gjeld til Malfang-slekta ganske betraktelig, eller til og med justere betingelsene for å tillate at betalingen blir gjort ved en senere anledning.»
Harry ga Lucifus Malfang et fast blikk. «Lucifus Malfang. På dette tidspunktet er du nå fullt klar over at Hermine Grang faktisk ble lurt opp i en felle, ved å bruke din sønn som agn; at hun ble utsatt for falskminneformler eller verre; og at slekta Potter ikke bar nag til deg før dette. Mitt motforslag er at du gir tilbake min families penger; jeg erklærer overfor Heksingating at slekta Potter ikke bærer nag til slekta Malfang, og vi presenterer en samlet front mot hvem som nå står bak dette. Vi bestemmer oss for å droppe de rollene vi er ment å spille, og slår oss sammen istedenfor å slåss. Det kan være den ene tingen som fienden ikke forventer at vi skal gjøre.»
Det ble en kort stillhet i rommet, utenom de to gnomvaktene som uansett fortsatte å puste.
«Du er gal,» sa Lucifus Malfang kjølig.
«Det kalles rettferdighet, lord Malfang. Du kan på ingen måte forvente at jeg samarbeider med deg mens du har tatt hele Potter-slektas formue i besittelse på det du nå vet er falskt grunnlag. Jeg forstår hvordan hendelsene så ut for deg der og da, men her og nå vet du bedre.»
«Du har ikke noe å tilby meg som er verdt ett hundre tusen galleoner.»
«Har jeg ikke?» sa Harry fraværende. «Jeg undres. Jeg finner det ganske sannsynlig at du bryr deg mer om den langsiktige posisjonen til Malfang-slekta enn om hva det nå var for politisk sak som forrige generasjons mislykkede Mørke herre gjorde til sin personlige kjepphest.» Harry kastet et meningsfylt blikk bort på Draco. «Den neste generasjonen trekker opp sine frontlinjer og danner nye allianser. Din sønn kan fryses ut av denne strukturen, eller han kan gå rett til topps. Er det mer verdt for deg enn førti tusen galleoner som du ikke egentlig forventet å få og ikke egentlig har noen bruk for?» Harry smilte tynt. «Førti tusen galleoner. To millioner gompe-pund. Din sønn vet en del om størrelsen på gompenes økonomi som kunne overraske deg. De ville more seg over at et lands skjebne lå i potten for to millioner pund. De ville synes det var søtt. Og jeg føler det omtrent på samme måte, lord Malfang. Dette handler ikke om at jeg er desperat. Dette handler om at du får en rettferdig sjanse til å opptre rettferdig.»
«Å?» sa lord Malfang. «Og hvis jeg avslår din rettferdige sjanse, hva vil så skje?»
Harry trakk på skuldrene. «Det avhenger av hva slags samarbeidsregjering som vil bli satt sammen uten at Malfang-slekta er inkludert. Hvis styresettet kan reformeres på fredelig vis, og det ville forstyrre freden å gjøre noe annet, ville jeg betale deg tilbake i rede penger. Eller kanskje ville dødseterne få ny rettergang for tidligere forbrytelser og bli henrettet i rettferdighetens navn, naturligvis som et resultat av gode juridiske prosesser.»
«Du er i sannhet gal,» sa Lucifus Malfang stille. «Du har ingen makt, ingen rikdom, og allikevel sier du slike ting til meg.»
«Ja, det er tullete å tro at jeg kunne klare å skremme deg. Du er tross alt ingen desperant.»
Og Harry fortsatte å smile. Han hadde slått det opp, og tilsynelatende ville en bezoar nøytralisere omtrent samtlige gifter hvis du dyttet den raskt nok inn i noens munn. Kanskje den ikke ville reparere stråleskade fra transfigurert polonium, men på den andre siden, kanskje den ville. Så Harry hadde slått opp frysepunktet for diverse syrer, og det viste seg at svovelsyre ville fryse ved bare ti grader Celsius, hvilket betydde at Harry kunne kjøpe en liter syre i gompe-London, fryse det til fast tilstand, og transfigurere det ned til små umerkelige vann-isbiter som kunne knipses inn i noens munn og bli svelget. Ingen bezoar ville kompensere for det, så snart transfigurasjonen opphørte. Harry aktet på ingen måte å si dette høyt, naturligvis, men nå som han klart og tydelig hadde mislyktes i å forhindre dødsfall underveis i oppgaven, hadde han ingen intensjon om å la seg begrense ytterligere av noen lov, ei heller Batmans kodeks.
Siste sjanse til å leve, Lucifus. Etisk sett ble ditt liv allerede kjøpt og betalt den dagen du utførte din første ugjerning for dødseterne. Du er fremdeles menneskelig og ditt liv har fremdeles verdi i seg selv, men du har ikke lenger den deontologiske beskyttelsen til en uskyldig. Enhver god person har rett til å drepe deg nå, hvis de tror at det på lang sikt vil redde liv; og slik blir min konklusjon for deg hvis du begynner å stå i veien for meg. Hvem nå enn som sendte trollet mot Grang må også ha hatt deg som mål, og truffet deg med en eller annen forbannelse som får tidligere dødsetere til å smelte ned til en haug gørr. Svært trist.
«Far,» sa Draco med liten stemme. «Jeg synes at du bør vurdere det, far.»
Lucifus Malfang tittet på sin sønn. «Du spøker.»
«Det er sant. Jeg tror ikke at Potter bare lagde alle de bøkene på egen hånd, ingen enkelt person kunne ha skrevet alt det der, og det var ting i dem som jeg kunne verifisere på egen hånd. Og selv om bare halvparten av det er sant, så har han rett; et hundre tusen galleoner vil ikke bety stort. Hvis vi gir ham formuen hans tilbake så vil han virkelig være venn med Malfang-slekta igjen – eller i alle fall det han mener med å være en venn. Og hvis vi ikke gjør det, så blir han din fiende, uansett om det er i hans egen beste interesse eller ikke, han kommer til å gå etter deg. Fordi det er akkurat slik Harry Potter faktisk tenker. Det handler ikke om penger for ham, det handler om det han oppfatter som ære.»
Harry bøyde hodet lett, fremdeles smilende.
«Men la oss få en ting klart,» sa Draco, og stirret nå rett på ham. Det var et vilt lys i øynene hans. «Du handlet feil overfor meg. Og du skylder meg.»
«Det anerkjenner jeg,» sa Harry stille. «Forutsatt at det andre kommer i orden, naturligvis.»
Lucifus Malfang åpnet munnen for å si hvem-vet-hva og lukket den deretter igjen. «Gal,» sa han igjen.
Deretter fulgte en lang diskusjon mellom far og sønn, der Harry faktisk klarte å holde munnen lukket.
På det tidspunktet der det virket som at selv Draco ikke ville være i stand til å overtale sin far, snakket Harry igjen, og la fram de neste trinnene han så for seg hvis slektene Potter og Malfang kunne samarbeide.
Hvorpå fulgte ytterligere diskusjoner mellom Lucifus og Draco, der Harry igjen forholdt seg stille.
Til sist vendte Lucifus Malfang sine øyne for å stirre på Harry. «Og du går ut fra,» sa Lucifus Malfang, «at du kan overtale Langballe og Beining til å gå med på dette, selv om Humlesnurr motsetter seg det.»
Harry nikket. «De vil åpenbart være mistenksomme når det gjelder din rolle. Men jeg skal fortelle dem at det var det jeg planla fra starten av, det burde være tilstrekkelig.»
«Jeg antar,» sa Lucifus Malfang etter en pause, «at jeg kunne få satt opp en kontrakt som fritar deg fra nesten all den gjenværende gjelden, hvis så skulle skje at jeg går med på denne sinnssvake ideen. Jeg vil selvsagt kreve flere garantier –»
Harry grep straks innenfor kutten og trakk fram et pergament, brettet det ut og la det ut over det gylne bordet. «Faktisk så tok jeg meg den friheten selv,» sa Harry. Han hadde brukt noen grundige timer i Galtvorts bibliotek med den juslitteraturen som var tilgjengelig. Heldigvis, så langt Harry kunne bedømme, var lovene til det magiske Storbritannia sjarmerende enkle etter gompestandarder. Det å skrive at den opprinnelige blodgjelden og betalingen var opphevet, at Potternes formue og alle andre gjenstander i hvelvet ville bli returnert, og den gjenværende gjelden annullert, alt uten å legge noen skyld på Malfang-slekta, tok bare noen få linjer mer enn det å si det høyt. «Jeg var nødt til å love mine verger å ikke signere noe du ga meg. Så jeg sørget for å forfatte dette selv, og signere det før jeg kom.»
Draco utstøtte en kvalt latter.
Lucifus leste gjennom kontrakten, og smilte uten den minste form for humor. «Så sjarmerende likefram.»
«Jeg lovet også å ikke røre en eneste fjærpenn mens jeg var i Flirgott,» sa Harry. Han grep inn i kutten sin igjen og trakk fram en gompepenn, sammen med et normalt papirark. «Vil denne ordlyden være tilstrekkelig?» Harry skrev kjapt ned en erklæring med juridisk preg som sa at Potter-slekta ikke på noen måte holdt Malfang-slekta ansvarlig for mordet på Hermine Grang, og trodde ikke at de hadde noe som helst med denne saken å gjøre; og holdt så papiret opp i lufta slik at lord Malfang kunne inspisere den.
Lord Malfang tittet på arket, himlet lett med øynene, og sa, «Det er tilstrekkelig, vil jeg tro. Skjønt for å få den nøyaktige meningen bør du bruke den juridiske termen ‘holde skadesløs’ heller enn ‘frita fra skyld’ –»
«Godt forsøk, men nei. Jeg vet nøyaktig hva det ordet betyr, lord Malfang.» Harry tok pergamentet og begynte å kopiere over den opprinnelige ordlyden mer grundig.
Da Harry var ferdig, strakte lord Malfang seg over det gylne bordet og grep pennen, og så tankefullt på den. «En av dine gompegjenstander, formoder jeg? Hva gjør denne, sønn?»
«Den skriver uten å trenge et blekkhus,» svarte Draco.
«Ja, jeg ser dette. Jeg antar at noen kunne komme til å se på den som en morsom liten tingest.» Lucifus rettet ut pergamentkontrakten over bordet, og plasserte hånda ved signaturlinja, der pennen tankefullt tappet på startpunktet.
Harry vred øynene sine vekk, opp til Lucifus Malfangs ansikt, og tvang seg til å puste normalt, skjønt han klarte ikke helt å hindre musklene fra å spenne seg.
«Vår gode venn, Severus Slur,» sa Lucifus Malfang, mens han fremdeles tappet pennen på linja som ventet på hans signatur. «Forsvarsprofessoren, som kaller seg selv Krengle. Jeg spør igjen, hvem er din tredje mistenkte, Harry Potter?»
«Jeg vil sterkt anbefale at du signerer først, lord Malfang, hvis du har tenkt til å gjøre det uansett. Du vil ha mer utbytte av denne informasjonen hvis du ikke tror at jeg forsøker å overtale deg til noe.»
Nok et humørløst smil. «En sjanse jeg er villig til å ta. Snakk, hvis du ønsker at dette skal fullføres.»
Harry nølte, og så sa han likefram, «Min tredje mistenkte er Albus Humlesnurr.»
Den tappende pennen ble stille på pergamentet. «En merkelig beskyldning,» kom det slepende fra Lucifus. «Humlesnurr tapte ansikt da en Galtvort-elev døde under hans rektorgjerning. Tror du virkelig at jeg vil tro hva som helst om ham, bare fordi han er min fiende?»
«Han er en mistenkt blant flere, lord Malfang, og ikke nødvendigvis den mest sannsynlige. Men grunnen til at jeg var i stand til å drepe et fullvoksent fjelltroll var at jeg hadde et våpen som Humlesnurr ga meg, ved starten av skoleåret. Det er ikke sterkt bevis, men det er mistenkelig. Og hvis du tenker at det å myrde en av elevene sine ikke er Humlesnurrs stil, så, vel, den samme tanken har også slått meg.»
«Det er ikke hans stil?» sa Draco Malfang.
Lucifus ristet på hodet i en tilmålt, forsiktig bevegelse. «Ikke helt, min sønn. Humlesnurr har en bestemt systematikk i sin ondskap.» Lord Malfang lente seg tilbake i stolen, og satt deretter svært stille. «Fortell meg om dette våpenet.»
«Jeg er ennå ikke sikker på om jeg bør gå inn på slike detaljer i ditt nærvær, lord Malfang.» Harry pustet dypt. «Men la meg gjøre noe klart. Jeg forsøker ikke nå å selge deg en ide om at Humlesnurr står bak, jeg bare nevner muligheten –»
Så snakket Draco Malfang. «Denne tingen Humlesnurr ga deg – var det noe for å drepe troll? Jeg mener, bare troll? Kan du si oss det?»
Lucifus vendte hodet for å se på sin sønn med noe forbauselse i blikket.
«Nei …» sa Harry sakte. «Det var ikke spesifikt et sverd med trolldrepende egenskaper, eller noe som helst av den typen.»
Dracos øyne var årvåkne. «Ville gjenstanden ha virket mot en snikmorder?»
Ikke hvis de hadde skjoldene oppe. «Nei.»
«En slåsskamp på skolen?»
En stein som utvider seg i halsen er definitivt et dødelig våpen. «Nei. Jeg tror ikke det var ment å brukes mot mennesker.»
Draco nikket. «Så, bare magiske vesener. Ville det ha vært et nyttig våpen mot en sint hippogriff, eller noe slikt?»
«Virker lammevåden på hippogriffer?» sa Harry sakte.
«Jeg vet ikke,» sa Draco.
«Ja,» sa lord Malfang.
Sammenliknet med å forsøke å målrette en Vingardium Leviosa og Finite Incantatem – «Så ville en lammevåde være en bedre måte å håndtere en hippogriff på.» Når man så på det på den måten, så virket det stadig mer sannsynlig at en transfigurert stein var et optimalt våpen bare mot et magisk vesen av kjøtt og blod, som også hadde en hud som var motstandsdyktig mot formler. «Men … jeg mener, det kan tenkes at det ikke var ment som et våpen i det hele tatt, jeg brukte det på en merkelig måte, det kunne bare ha vært et sprøtt innfall –»
«Nei,» sa Lucifus Malfang lavt. «Ikke et innfall. Ingen tilfeldighet. Ikke Humlesnurr.»
«Så er det ham,» sa Draco. Sakte ble Dracos øyne smalere, og han nikket heftig. «Det har vært ham siden starten. Retts-psykomantikeren sa at noen hadde brukt psykomantikk på Grang. Humlesnurr innrømmet at det var ham. Og jeg vedder på at vaktformlene faktisk slo ut da Grang kastet forbannelsen på meg, og Humlesnurr bare ignorerte dem.»
«Men –» sa Harry. Han tittet på Lucifus, og lurte på om det virkelig var til hans fordel å stille spørsmål ved denne ideen. «Hva ville være motivet hans? Har vi tenkt til å slå fast at han er ond og la det bli med det?»
Draco Malfang hoppet ut av stolen og begynte å trave rundt i rommet, den svarte kutten svingte bak den unge gutten; gnomvaktene stirret på ham med et uttrykk av lett overraskelse bak de fortryllede brillene. «For å gjennomskue et merkelig plott, legg merke til hva som skjer, og spør så hvem som har fordel av det. Bortsett fra at Humlesnurr planla ikke at du skulle forsøke å redde Grang under rettssaken, han forsøkte å hindre deg fra å gjøre det. Hva ville ha skjedd om Grang hadde endt opp i Azkaban? Malfang-slekta og Potter-slekta ville ha hatet hverandre til all tid. Av alle mistenkte, så er Humlesnurr den eneste som ville ønske det. Så det passer. Alt passer. Den som virkelig sto bak mordet, er – Albus Humlesnurr!»
«Hm,» sa Harry. «Men hvorfor gi meg et anti-troll-våpen? Jeg sa at det var mistenkelig, jeg sa ikke at det ga noen mening.»
Draco nikket tankefullt. «Kanskje Humlesnurr trodde at du ville stoppe trollet før det fikk has på Grang, og så kunne han legge skylden på far for å sende det. Ganske mange mennesker ville bli svært sinte hvis de trodde at far hadde så mye som prøvd på å gjøre noe slikt, inne på Galtvort. Som far sa, Humlesnurr må ha mistet anseelse da folk fant ut at en elev faktisk hadde dødd på Galtvort, tryggheten er det Galtvort er berømt for. Så den delen var sannsynligvis ikke ment å skje.»
Harrys sinn hoppet ufrivillig tilbake til redselen i Humlesnurrs øyne da han fikk øye på Hermine Grangs kropp.
Ville jeg ha rukket fram i tide, hvis Wiltersen-tvillingene ikke var blitt frastjålet sitt magiske kart? Kunne det ha vært planen? Og så, skjønt Humlesnurr ikke visste om det, så stjal noen kartet deres, og jeg var for sent ute … men nei, det gir ikke mye mening, jeg fant det ut for sent, hvordan kunne Humlesnurr ha gjettet at jeg ville bruke en sopelime … vel, han visste at jeg hadde en …
En sånn plan som det ville umulig kunne virke.
Og det hadde den heller ikke gjort.
Men noen som holdt på å bli litt senil kunne forvente at den ville virke, og en føniks ville kanskje ikke forstå forskjellen.
«Eller,» fortsatte Draco, mens han fremdeles travet energisk rundt, «kanskje Humlesnurr hadde et fortryllet troll i bakhånd, og han hadde tenkt at du skulle overvinne det ved en senere anledning, i et annet plott, og så brukte han trollet mot Grang istedenfor. Jeg kan ikke se for meg at Humlesnurr hadde planlagt alt dette helt siden skoleårets start –»
«Det kan jeg forestille meg,» sa Lucifus Malfang lavt. «Jeg har sett tilsvarende fra ham.»
Draco nikket på en avgjørende måte. «Så var jeg aldri ment å dø i det første plottet. Humlesnurr visste at professor Krengle holdt oppsyn med meg, eller Humlesnurr hadde planlagt å la noen andre finne meg i tide – jeg kunne ikke ha framført vitnemål mot Grang hvis jeg var død, og han ville mistet anseelse hvis jeg døde. Men at jeg forlot Galtvort og ikke var til stede for å lede Smygard ville være akkurat det han ønsket. Og så, neste gang var Harry ment å stoppe trollet før det fikk Grang, og alle var ment å legge skylden på deg, far; men den gangen gikk det ikke som Humlesnurr planla.»
Lucifus Malfang løftet sitt grå blikk, fra der han hadde stirret i åpen forbløffelse på sin sønn. «Hvis dette er sant – men jeg undres på om Harry Potter bare later som om han nøler med å tro på det.»
«Kanskje,» sa Draco. «Men jeg er temmelig sikker på at det ikke er tilfelle.»
«Så, hvis det er sant …» Lucifus Malfangs stemme sporet av. Et sakte raseri lyste i øynene hans.
«Hva ville vi egentlig foreta oss?» sa Harry.
«Det er også klart for meg,» sa Draco. Han spant rundt mot dem og løftet en finger høyt i lufta. «Vi skal finne bevis for å felle Humlesnurr for denne forbrytelsen, og sørge for at rettferdigheten skjer fyllest!»
Harry Potter og Lucifus Malfang tittet på hverandre.
Ingen av dem visste helt hva de skulle si.
«Min sønn,» sa Lucifus Malfang etter en stund, «du har i sannhet gjort det svært bra i dag.»
«Takk, far!»
«Men når det er sagt, så er ikke dette et skuespill, vi er ikke svartspanere, og vi setter ikke vår lit til rettssaker.»
Noe av lyset gikk ut i Dracos øyne.
«Jeg, ah, har en viss sentimental forkjærlighet for rettssaker,» skjøt Harry inn. Jeg kan ikke fatte at jeg er med i denne konversasjonen. Han hadde behov for å dra hjem og finne fram papir og blyant og forsøke å komme til bunns i hvorvidt Dracos argumentasjonsrekke faktisk ga mening. «Og bevis.»
Lucifus Malfang vendte så blikket mot Harry Potter, og øynene sydet av rent grått raseri.
«Hvis du har narret meg,» sa Lucifus Malfang med lav, sint stemme, «hvis alt dette er en løgn, så vil jeg aldri tilgi. Men hvis dette ikke er lureri … Finn bevisene som trengs for å få Humlesnurr dømt for mord i Heksingating, eller tilstrekkelig med bevis for å få ham avsatt, og det er ingenting som slekta Malfang ikke vil gjøre for deg, Harry Potter. Ingenting.»
Harry pustet dypt. Han hadde virkelig trang til å sortere alle disse tankene og beregne de faktiske sannsynlighetene, men han hadde ikke tid. «Hvis det er Humlesnurr, så vil det å fjerne ham fra spillebrettet etterlate et stort hull i Storbritannias maktstruktur.»
«Det er korrekt,» sa Lucifus Malfang med et bistert smil. «Hadde du ambisjoner om å fylle det selv, Harry Potter?»
«Enkelte av dine motstandere ville kanskje ikke like det. De kunne sette seg til motverge.»
«De vil tape,» sa Lucifus Malfang, nå med et ansikt hardt som jern.
«Så dette er det jeg ønsker at Malfang-slekta gjør for meg, lord Malfang, hvis Humlesnurr blir fjernet på grunn av meg. Når dine motstandere er reddest – det er da de vil få tilbud om et løsningsforslag i siste liten som kan unngå borgerkrig. Noen av dine allierte kan tenkes å ikke foretrekke det, men det vil være svært mange nøytrale som vil være glad for stabilitet. Avtalen vil være at istedenfor at du tar over med en gang, så vil Draco Malfang ta makten når han blir gammel nok.»
«Hva?» sa Draco.
«Draco har vitnet under verifiserum at han forsøkte å hjelpe Hermine Grang. Jeg vedder på at det er ganske mange av dine motstandere som heller ville ta en sjanse på ham enn å slåss. Jeg er ikke helt sikker på hvordan du ville tvunget det gjennom – Ubryteløfter eller Flirgott-kontrakter, eller hva – men det måtte være en solid garanti for at makten ville gå til Draco etter at han er ferdig på Galtvort. Jeg vil stille opp med all støtten som Gutten-som-overlevde kan gi. Forsøke å overtale Langballe og Beining, og så videre. Den første planen vår klargjør veien for å gjøre dette senere, hvis du er nøye med den høviske framferden med Langballe og Beining i denne runden.»
«Far, jeg sverger at jeg ikke –»
Lucifus’ ansikt vred seg om til et bistert smil. «Det vet jeg at du ikke gjorde, sønn. Vel.» Den hvithårede mannen stirret over det praktfulle gylne bordet i retning Harry Potter. «Disse betingelsene kan jeg akseptere. Men om du feiler i noen del av avtalen, enten det er den første eller andre, vil det bli konsekvenser for deg, Harry Potter. Smarte ord vil ikke forhindre det.»
Og Lucifus Malfang signerte pergamentet.
Galøye Bister hadde stirret på bronsedørene inn til Flirgotts møterom i det som virket som flere timer, i den grad en mann kunne stirre på en enkelt ting når blikket hans alltid så i alle retninger.
Problemet med å forsøke å være mistenksom overfor en mann som Lucifus Malfang, tenkte Bister, var at du kunne bruke en hel dag på å tenke igjennom alt han kanskje kunne pønske på, og du ville fremdeles ikke være ferdig.
Døra knirket seg åpen, og Harry Potter subbet ut, med små svetteperler fremdeles synlig på panna.
«Signerte du noe?» forlangte Galøye umiddelbart å få vite.
Harry Potter så på ham i stillhet, og grep så innenfor kutten og trakk ut et brettet pergament. «Gnomene holder allerede på å iverksette dette,» sa Harry Potter. «De laget tre kopier før jeg gikk.»
«VED BABA YAGAS BLODIGE BEHÅ –» Bister stoppet opp i det Øyet hans fikk se den andre halvparten av dokumentet som Harry Potter sakte, liksom motvillig, begynte å brette ut fra toppen. Et blikk var tilstrekkelig for å oppfatte setningene som var utformet i nøyaktig håndskrift, Lucifus Malfangs elegante signatur under Harry Potters. Og så eksploderte Bister, idet den øvre halvdelen av dokumentet også ble klart for Synet hans. «Du fritar Malfang-slekta for all involvering i Hermine Grangs død? Har du noen anelse om hva du har gjort, din lille tosk? Hvorfor i Merlins navn ville du gjøre noe som – HVA –»