13. mai, 1992
Ansiktet til Argus Nask så forvridd ut i lyset fra oljelampa han holdt; skygger danset over ansiktet hans. Bak dem fjernet Galtvorts porter seg, og de mørkere delene av slottets område kom nærmere. Stien de nå fulgte var gjørmete og utydelig.
Trærne hadde greiner som nylig hadde vært bare og nakne etter vinteren, og de var fremdeles ikke i fullt vårskrud; greinene strakte seg opp mot himmelen lik slanke fingre, som synlige skjeletter blant det sparsommelige løvdekket. Månen var klar, men skyene som seilte forbi den mørkla dem ofte der de gikk, kun i lyset av flammene fra Nasks dempede lampe.
Draco holdt tryllestaven i et fast grep.
«Hvor er det vi skal?» sa Tracey Davidsen. Hun hadde blitt tatt av Nask, sammen med Draco, på vei til et forsøk på å få til et møte mellom Sølv-smygardingene etter at portforbudet var inntrådt, og hadde også fått gjensitting.
«Bare følg med her,» sa Argus Nask.
Draco var ærlig talt heller irritert over hele situasjonen. Sølv-smygardingene burde telle som godkjent skoleaktivitet. Det var ingen grunn til at en hemmelig konspirasjon ikke skulle få lov til å møtes etter portforbudet, dersom det var til det beste for Galtvort. Hvis dette skjedde igjen, ville han ta en prat med Dafnia Grønbek og Dafnia ville snakke med faren hans og så ville Nask lære visdommen i å se en annen vei når det gjaldt Malfangene.
Lysene fra Galtvort-slottet hadde bleknet i det fjerne da Nask snakket igjen. «Jeg kan vedde på at dere tenker dere to ganger om før dere finner på noe tull neste gang, hæ?» Nask snudde på hodet, vekk fra lampa, så han kunne se på dem og glise. «Jo da … hardt arbeid og litt smerte, det er verdens beste lærer, mener nå jeg … Bare så synd at de gamle straffemetodene har fått dø ut … henge etter håndleddene i et par dager, jo da, jeg har lenkene på kontoret mitt fremdeles, pent olja, om det skulle bli bruk for dem …»
«Hei!» sa Tracey, med en anelse indignasjon i stemmen. «Jeg er for ung til å høre om den – den slags – du veit! Særlig hvis lenkene er veloljet!»
Draco fulgte ikke med. Nask var rett og slett ikke i Alekto Misfalls liga.
Bak dem flirte en av de to eldre smygardingene, skjønt hun sa ikke noe. Ved siden av henne var den andre, en høy gutt med slaviske ansiktstrekk, som fremdeles snakket med aksent. De hadde blitt tatt for helt andre forseelser, mer av den typen som Tracey bablet om; og lot til å være i tredje eller fjerde klasse. «Pøh,» sa den høyere gutten. «I Durmstrang, de henge deg oppover nedover etter tærne. Etter én tå, hvis du oppsetsig. Galtvort sted for blautinger, selv i gamle dager.»
Argus Nask var stille i omtrent et halvt minutt, som om han forsøkte å finne et passende tilsvar, og så klukklo han. «Vi får se hva du har å si om det … når du finner ut hva dere skal gjøre i natt! Hah!»
«Jeg sa, jeg er for ung for den typen ting!» sa Tracey Davidsen. «Det er nødt til å vente til jeg blir eldre!»
Foran dem var en hytte med lys i vinduene, skjønt proporsjonene virket feil.
Nask plystret, en høy, skarp lyd, og en hund begynte å gjø.
Fra hytta kom det ut en skikkelse som fikk trærne til å se små ut i sammenlikning. Figuren ble etterfulgt av en hund som virket som en valp i forhold, helt til du så den isolert fra den høyere silhuetten og innså at hunden var diger, mer som en ulv.
Dracos øyne smalnet, før han tok seg i det. Som Sølv-smygarding var det ikke meningen at han skulle være forutinntatt mot noe tenkende vesen, spesielt ikke der andre mennesker kunne se ham.
«Å er detta?» sa skikkelsen, med halv-jøkulens lave, rumlende stemme. Paraplyen hans lyste opp med en hvit glød, klarere enn Nasks dempede lampe. I den andre hånda holdt han en armbrøst; et kogger med korte piler var festet til overarmen.
«Elever på gjensitting,» sa Nask høyt. «De skal hjelpe deg med å lete gjennom Skogen etter … hva det nå er som eter på dem.»
«Skogen?» gispet Tracey. «Vi kan da ikke gå inn der om natta!»
«Det stemmer,» sa Nask, og vendte seg vekk fra Gygrid for å glane på dem. «Det er inn i Skogen dere skal, og jeg tar mye feil hvis dere alle kommer ut i ett stykke.»
«Men –», sa Tracey. «Det er varulver der, har jeg hørt, og vampyrer, og alle vet hva som skjer når det er ei jente og en varulv og en vampyr på samme sted samtidig!»
Den store halv-jøkulen skar grimaser. «Argus, jeg tenkte lissom mer på deg og kanskje no’n sjueneklassinger. Ække mye vits i å ha med hjælp hvis atte jeg må passe på’røm heile tia!»
Argus’ ansikt lyste opp med ond tilfredsstillelse. «Det er deres sak, er det ikke? Burde tenkt på dem varulvene før de havnet i trøbbel, burde dem ikke? Send dem ut alene. Jeg ville ikke ha vært altfor vennlig mot dem, Gygrid. De er her for å få sin straff, når alt kommer til alt.»
Halv-jøkulen ga fra seg et massivt sukk (det hørtes ut som at en normal mann fikk all lufta slått ut av seg med en klubbeslagvåde). «Du har gjort det du sku’. Jeg tar over herfra.»
«Jeg kommer igjen i morra tidlig,» sa Nask, «og henter det som er igjen av dem,» la han ondskapsfullt til. Så snudde han og gikk tilbake til borgen, og de så lykta duve gjennom mørket og bli borte.
«Greit,» sa Gygrid. «Og nå skal dere høre godt etter, for det er fali, det vi har å gjøra i natt, og jeg vil’ke at noen skal ta noen risk. Bli med bort her et øyeblikk.»
Han gikk foran dem og stoppet helt i skogkanten. Der løftet han lykta høyt og pekte bortover en smal, buktende sti som forsvant inn mellom tette, svarte stammer. En svak bris rusket Draco i håret der han sto og stirret inn i skogen.
«Det er no’ der inne som har drivi på med å spise enhjørninger,» sa den store mannen.
Draco nikket; han mintes fjernt å høre noe slikt for noen uker siden, mot slutten av april.
«Har du påkalt oss for å følge et spor av sølvaktige bloddråper, fram til en såret enhjørning?» sa Tracey i spent opphisselse.
«Nei,» sa Draco, skjønt han klarte å stoppe det refleks-fremkalte hånfliret. «Nask ga oss beskjed om gjensittingen ved lunsjtider i dag, midt på dagen. Herr Gygrid ville ikke vente så lenge med å lete etter en såret enhjørning, og hvis vi skulle se etter noe slikt, så ville vi lete på dagen når det er lyst. Så,» Draco holdt opp en finger, slik han hadde sett inspektør León gjøre det i skuespillene, «jeg trekker den slutning at vi leter etter noe som bare kommer ut om natta.»
«Jah,» sa halv-jøtulen og hørtes tankefull ut. «Du er’ke som jeg forventa, Draco Malfang. Ikke som jeg forventa i det heile tatt. Og du må være Tracey Davidsen, du, da. Har hørt om deg. En av gjengen til stakkars frøken Grang.» Rubeus Gygrid så bort mot de to eldre smygardingene og betraktet dem i lyset av den glødende paraplyen. «Og hvem kan så dere være, igjen? Kan’ke huse å ha sett mye av deg, gutt.»
«Kornelia Mudder,» sa heksa, «og dette er Yuri Yuliy,» og nikket mot den slavisk utseende gutten som hadde snakket om Durmstrang. «Familien er på besøk fra de ukrainske landene, så han skal bare gå på Galtvort dette året.» Den eldre gutten nikket, med et lett foraktfullt uttrykk i ansiktet.
«Dette er Hogg,» sa Gygrid, med en mine som gjorde det klart at han introduserte hunden.
De fem satte av sted inn i skogen.
«Hva kan det være som dreper disse enhjørningene?» sa Draco etter at de hadde spasert noen minutter. Draco visste en del om mørke vesener, men han kunne ikke huske noen som ble sagt å gå spesielt etter enhjørninger. «Hva slags vesener er det som gjør sånt, er det noen som vet det?»
«Varulver!» sa Tracey.
«Frøken Davidsen?» sa Draco, og når hun tittet på ham, pekte han stille en finger opp mot månen. Den var voksende, men ennå ikke full.
«Åh, ja, stemmer,» sa Tracey.
«Vrøvvel. Ingen varulver i skauen,» sa Gygrid. «Husk, dem er vanlige trollmenn det meste av tia. Kan’ke væra ulver heller, de er på langt nær raske nok tel å fange en enhjørning. Kraftfulle magiske vesener, enhjørninger; jeg har aldri hørt om noen som er blitt skada før.»
Draco lyttet til dette, og funderte nesten ufrivillig over denne lille gåten. «Men hva er raskt nok til å fange en enhjørning?»
«Måtte ikke nødvendigvis væra snakk om fart,» sa Gygrid, og ga Draco et blikk som var vanskelig å tolke. «Er nesten ikke noen grenser for hva slags måter dyr kan jakte på. Gift, mørke, feller. Vesener som ikke kan sees eller høres eller huskes, selv mens de spiser opp fjeset ditt. Alltid no’ nytt og vidunderlig å lære.»
En sky gled inn og formørket månen, og kastet skogen ut i skygge som bare ble opplyst av gløden fra Gygrids paraply.
«Sjøl trur jeg at vi kanskje har en parisisk hydra vi må takle,» fortsatte Gygrid. «Døm er’ke falie for trollmenn, dere må bare holde dem vekke fra dere lenge nok, så er det umulig å tape. Jeg mener, bokstav’li talt ingen måte å tape på, så lenge at dere fortsetter å slåss. Problemet er at mot en parisisk hydra, så gir døm fleste vesna opp lenge før det. Tar litt tid å skjære av alle døm huene, ser du.»
«Pytt,» sa den utenlandske gutten. «På Durmstrang, vi lære å kjempe mot Buchholz hydra. Kan ikke forestille hvor mye mer slitsom å slåss mot! Jeg mener bokstavelig, nyet, kan ikke forestille. Førsteklassinger, de ikke tro oss når vi sier vinne er mulig! Instruktør må gi ny ordre, gjenta til de forstår.»
De gikk i nesten en halv time, dypere og dypere inn i Skogen, helt til stien ble nesten umulig å følge siden trærne vokse så tett.
Da så Draco det, tykt søl på trerøttene som glitret klart i månelyset. «Er det –»
«Enhjørningsblod,» sa Gygrid. Den store mannens stemme var trist.
I en lysning rett forut, synlig gjennom de sammenfiltrede greinene til en stor eik, så de et vesen som hadde falt; det lå utstrakt, vakkert og trist på bakken, der det rundt henne skinte av blodpøler i månelyset. Enhjørningen var ikke hvit, men blekblå, eller slik virket det under månen og nattehimmelen. De slanke beina hennes stakk ut i merkelige vinkler, åpenbart brukket; og manen hennes hadde spredt seg utover de mørke bladene på bakken, grønnsvart, men med perlemorsglans. På flanken hennes var et lite, hvitt merke av form som et stjerneskudd, et sentrum omgitt av åtte rette stråler. Halve siden hennes var revet av, kantene oppfliset som av tenner, bein og indre organer lå åpent.
En merkelig, kvalt følelse dukket opp i halsen til Draco.
«Det er henne,» sa Gygrid, med en lav hvisking som ga mer lyd enn en normal manns stemme. «Akkurat der jeg fant’a til morran i dag, dau som ei dau sild. Hun er – var – den første enhjørningen jeg no’nsinne møtte i skogene her. Jeg kalte henne Alicorn, ikke at det spiller noen rolle for’a lenger, antar jeg.»
«Du ga en enhjørning navnet Alicorn,» sa en eldre jenta. Stemmen hennes var tørr.
«Men hun har ikke vinger,» sa Tracey.
«Et alicorn er navnet på en enhjørnings horn,» sa Gygrid, høyere denne gangen. «Veit ikke hvordan det har seg at folk trur det betyr en enhjørning med vinger, sånt et vesen har jeg aldri hørt om. Det er akkurat som å gi en hund navnet Hogg,» sa han og nikket mot den store, ulveliknende hunden som knapt rakk ham til knærne. «Hva ville du kalt’a? Hanna, eller noe sånt? Jeg ga’a et navn som ville ha ment noe for henner. Vanlig høflighet, kaller jeg slikt.»
Ingen sa noe til dette, og etter enda et øyeblikk ga den store mannen fra seg et hardt nikk. «Vi starter leitinga herfra, det siste stedet der det slo til. Vi skal dele oss inn i to leitegrupper og følge stien i forskjellige retninger. Dere to, Mudder og Yuliy – dere går den veien, og ta med dere Hogg. Det finnes ikke noe i skogen som vil skade dere hvis dere har med Hogg. Send opp grønne gnister hvis dere finner no’ intresangt, og røde gnister hvis noen havner i trøbbel. Davidsen, Malfang, med meg.»
Skogen var mørk og stille. Rubeus Gygrid hadde dempet lyset fra paraplyen etter at de hadde startet turen, slik at Draco og Tracey måtte bruke månelyset for å finne steder å plassere føttene – ikke helt uten å snuble og falle underveis. De passerte en mosegrodd stubbe, og lyden av rennende vann bar bud om en bekk rett i nærheten. Nå og da falt en månestråle ned på en flekk med sølvblått blod på de falne løvene; de fulgte sporet av blod, bort mot dit vesenet første gang måtte ha slått til mot enhjørningen.
«Det går rykter om deg,» sa Gygrid.
«Vel, ryktene snakker sant,» sa Tracey. «Alle sammen.»
«Ikke deg,» sa Gygrid. «Ga du virkelig vitnemål under verifiserum at du prøvde å hjelpe frøken Grang; tre ganger, var det sånn?»
Draco veide ordene sine en stund, og sa til slutt, «Ja.» Det ville ikke ha tatt seg ut å virke for ivrig etter å høste ros.
Den store mannen ristet på hodet, der de digre føttene hans trampet stille gjennom skogen. «Jeg er overraska, for å si det helt ærlig. Og du også, Davidsen, ved å forsøke å få orden på stedet. Er du sikker på at Valghatten plasserte deg rett? Det er’ke en eneste heks eller trollmann som gikk til svartsia som ikke var i Smygard, det har det alltid vært sagt.»
«Det er ikke sant,» sa Tracey. «Hva med Xiaonan Tong Den svarte ravnen, Spencer av Hill og mester Ibrahim?»
«Hvem?» sa Gygrid.
«Bare noen av de beste mørke trollmennene fra de siste to århundrene,» sa Tracey. «Sannsynligvis de beste fra Galtvort som ikke var fra Smygard.» Stemmen hennes falt, og mistet entusiasmen. «Frøken Grang sa alltid at jeg burde lese meg opp på alt jeg –»
«Uansett,» sa Draco kjapt, «det er ikke egentlig relevant, herr Gygrid. Selv om –» Draco måtte jobbe litt med formuleringene i hodet sitt, og forsøke å oversette forskjellen mellom sannsynlighet for smygarding hvis mørk er gitt og sannsynlighet for mørk hvis smygarding er gitt til ikke-vitenskapelig språk. «Selv om de fleste mørke trollmenn er fra Smygard, er det veldig få smygardinger som er mørke trollmenn. Det er ikke akkurat så veldig mange mørke trollmenn, så alle smygardinger kan ikke være en slik.» Eller som far hadde sagt; enskjønt enhver Malfang definitivt burde kjenne til mange av de mørkere hemmelighetene, så var det best om de mer … kostbare ritualene ble overlatt til nyttige idioter som Alekto Misfall.
«Så det du sier,» sa Gygrid, «er at de fleste mørke trollmenn er smygardinger … men …»
«Men de fleste smygardinger er ikke mørke trollmenn,» sa Draco. Han hadde en matt følelse av at de kom til å holde på med dette emnet en stund, men på samme måte som når man slåss mot en hydra, så var den viktige tingen det å ikke gi opp.
«Jeg har aldri enkli tenkt på det på den måten,» sa den store mannen med ærefrykt i stemmen. «Men, lell, hvis dere ikke er et hus fullt av slanger, så hvorfor – kom dere bak det treet!»
Gygrid grep fatt i Draco og Tracey og halte dem vekk fra stien og i skjul bak en eldgammel eik som tårnet opp rett ved. Han plukket fram en pil og plasserte den i armbrøsten, og løftet den, klar til å fyre av. De tre ble stående og lytte. Noe gled over tørt løv rett ved; det hørtes ut som ei kappe som børstet nedi bakken. Gygrid smygtittet oppover langs den mørke stien, men etter et par sekunder forsvant lyden igjen.
«Jeg visste det,» mumlet Gygrid. «Det er no’ her som ikke hører hjemme i skauen.»
De satte kurs mot dit den raslende lyden hadde kommet fra, med Gygrid i front og Tracey og Draco klare med tryllestavene, men de fant ingenting, til tross for at de lette i større og større sirkler med ørene anstrengt for å fange opp den minste lyd.
De fortsatte å gå mellom de tette, mørke trærne. Draco tittet seg hele tida over skulderen, med en gnagende følelse av å bli holdt øye med. Straks etter at de hadde fulgt en sving i stuen skrek Tracey opp og pekte.
I det fjerne fløy en skur av røde gnister opp i lufta.
«Dere to blir her!» rope Gygrid. «Hold dere helt rolig, jeg kommer tilbars etter dere!»
Før Draco kunne si et ord, spant Gygrid rundt og brøytet seg vei gjennom krattskogen.
Draco og Tracey sto og så på hverandre, helt til de ikke hørte annet en rasling av løv rundt seg. Tracey så skremt ut, men også som om hun forsøkte å skjule det. Draco var mer irritert enn noe annet. Det lot til at Rubeus Gygrid, mens han la kveldens planer, ikke en gang hadde brukt fem sekunder på å tenke igjennom konsekvensene hvis noe gikk galt.
«Hva nå?» sa Tracey, med en anelse lys stemme.
«Vi venter på at herr Gygrid kommer tilbake.»
Minuttene slepte seg av gårde. Dracos ører lot til å være mer følsomme enn normalt, og plukket opp lyden av hvert lille vindkast, hver knakende grein. Tracey fortsatte å se opp på månen, som for å forsikre seg selv om at den ikke var full ennå.
«Jeg –» hvisket Tracey. «Jeg holder på å bli litt nervøs, herr Malfang.»
Draco grunnet litt på dette. For å være ærlig, så var det noe … vel, det var ikke det at han var en feiging, han var ikke en gang redd. Men det hadde vært et mord på Galtvort, og hvis han hadde sett på seg selv, nå, i et skuespill, etter å nettopp ha blitt forlatt i Den forbudte skogen av en halv-jøkul, så ville han akkurat nå føle trang til å rope opp til gutten på scenen at han skulle …
Draco grep innenfor kutten og tok fram et speil. Et lett dunk på overflaten frembragte bildet av en mann i røde kutter, som rynket nesen omtrent umiddelbart.
«Svartspaner Aino Kimson,» sa mannen klart og tydelig, noe som fikk Tracey til å skvette på grunn av den plutselige lyden i den stille skogen. «Hva er det, Draco Malfang?»
«Sett meg på ti minutters avsjekk,» sa Draco. Han hadde bestemt seg for å ikke direkte klage på gjensittingen. Han hadde ikke lyst til å virke som en bortskjemt drittunge. «Hvis jeg ikke svarer, kom og hent meg. Jeg er i Den forbudte skogen.»
Inne i speilet hevet svartspaneren øyenbrynene. «Hva slags ærend har du i Den forbudte skogen, herr Malfang?»
«Vi leter etter det som spiser enhjørninger, sammen med herr Gygrid,» sa Draco, og tappet av speilet igjen før svartspaneren kunne spørre om gjensittinger eller å si noe om å ta straffen uten å klage.
Traceys hode vendte seg mot ham, skjønt det var litt for lite lys til at han kunne se ansiktsuttrykket hennes. «Øh, takk,» hvisket hun.
De få løvene som hadde sprunget ut på greinene raslet idet en ny, kjøligere bris trakk gjennom skogen.
Traceys stemme var litt høyere da hun snakket igjen. «Du trengte ikke å –» sa hun, og hørtes litt blyg ut nå.
«Ingenting å snakke om, frøken Davidsen.»
Den mørke silhuetten til Tracey plasserte hendene på kinnene, som for å skjule en rødming som uansett ikke var synlig. «Jeg mener, ikke for meg –»
«Nei, jeg mener det,» sa Draco. «Ikke noe å snakke om. I det hele tatt.» Han ville ha truet med å ta fram speilet igjen og kommandere kaptein Kimson til å ikke redde henne, men han var redd for at hun ville tolke det som flørting.
Silhuetten av Traceys hode vendte seg bort fra ham igjen, og så en annen vei. Til slutt sa hun, med liten stemme, «Det er for tidlig, er det ikke –»
Et høyt skrik ga gjenlyd gjennom skogene, en ikke helt menneskelig lyd, skriket fra noe som minnet om en hest; og Tracey hylte og løp.
«Nei, ditt kjøtthue!» ropte Draco, og satte av gårde etter henne. Lyden hadde vært så fremmedartet at Draco ikke var sikker på hvor den kom fra – men han trodde at Tracey kanskje, faktisk, løp rett mot kilden til dette merkelige skriket.
Greiner pisket Dracos øyne; han var nødt til å holde en hånd foran ansiktet for å skjerme dem, der han forsøkte å ikke miste sporet av Tracey fordi det virker åpenbart, hvis dette var et skuespill, og de kom bort fra hverandre, så ville en av dem dø. Draco tenkte på speilet som lå trygt inne i kutta, men på en eller annen måte visse han at hvis han forsøkte å ta det ut med en hånd mens han sprang, så ville det helt skjebnebestemt falle på bakken og bli borte –
Foran dem hadde Tracey stoppet opp, og Draco følte seg lettet et øyeblikk, før han så.
Nok en enhjørning lå på bakken, midt i en pøl med sølvskimrende blod som sakte spredte seg utover, enden av blodpølen krøp over bakken som om noen hadde sølt ut kvikksølv. Pelsen hennes var purpur, lik nattehimmelens farge; hornet nøyaktig den samme halvskyggefargen som huden hennes; den synlige flanken markert med en rosa stjerneflekk omgitt av hvite tråder. Synet skar i Dracos hjerte, enda mer enn ved å se den andre enhjørningen, fordi dennes øyne stirret glassaktig på ham; og fordi det var en –
– uklar, vridende form –
– som spiste av et åpent sår i enhjørningens side, som om det drakk fra det –
– Draco kunne ikke forstå, han så på noe, men det minnet ham ikke om noe han hadde sett før, hjernen hans klarte ikke å gjenkjenne det –
– det så på dem.
Det uklare, sydende, ugjenkjennelige mørket lot til å snu seg for å betrakte dem. En hvesing kom dra det, lik hvesingen til den dødeligste slange som noensinne hadde eksistert, noe som var enda mye farligere enn noen blå krait.
Så bøyde det seg tilbake over enhjørningens sår og fortsatte å drikke.
Speilet var i Dracos hånd, og det forble uten liv der fingeren hans mekanisk dunket på overflaten, igjen og igjen.
Tracey holdt tryllestaven sin nå, og sa slike ting som «Prismatis» og «Lamstivogsløvus», men ingenting så ut til å skje.
Så reiste den sydende silhuetten seg opp, omtrent som en mann som kom seg på føttene, bortsett fra at det var helt annerledes; og vesenet så ut til å skubbe seg fremover, det beveget seg med pussige halv-hopp over den døende enhjørningens bein og nærmet seg de to.
Tracey rev seg i kutteermet, så snudde hun seg for å løpe, løpe vekk fra noe som kunne jakte ned enhjørninger. Før hun hadde tatt tre trinn kom det en ny, fryktelig hvesing, som brant i ørene hans, og Tracey falt om kull på bakken og rørte seg ikke.
Et eller annet sted i bakhodet visste Draco at det var rett før han døde. Selv om svartspaneren sjekket speilet i dette selvsamme øyeblikk, så var det ingen muligheter for at noen kunne komme seg hit raskt nok. Det var rett og slett ikke tid.
Å løpe hadde ikke virket.
Magi hadde ikke virket.
Den sydende silhuetten kom nærmere, idet Draco i sin siste stund forsøkte å løse denne gåten.
Så kom det en flammende ball av sølvhvitt lys farende ut av nattehimmelen og hang der, og lyste opp skogen så det ble som klare dagen; og den sydende silhuetten hoppet bakover som om den var livredd for lyset.
Fire sopelimer feiet ned fra himmelen; tre svartspanere med klare, mangefargede skjold og Harry Potter med tryllestaven høyt hevet, sittende bak professor McSnurp inne i et større skjold.
«Kom deg vekk derfra!» brølte professor McSnurp –
— et øyeblikk før den sydende tingen ga fra seg nok en forferdelig hvesing, og alle skjoldformlene ble oppløst. De tre svartspanerne og professor McSnurp falt av sopelimene og ramlet tungt mot skogbunnen, der de ble liggende uten å røre seg.
Draco kunne ikke puste; den mest intense frykt han hadde følt i hele sitt liv spredte seg gjennom hele brystet hans, og sendte tentakler rundt hjertet.
Harry Potter, som hadde forblitt upåvirket, førte lydløst sopelimen ned mot bakken –
— og hoppet deretter av og stilte seg mellom Draco og den sydende silhuetten, som om han var et levende skjold.
«Løp!» sa Harry Potter, og snudde hodet halvveis bakover for å se på Draco. Månens sølvaktige lys glitret i ansiktet hans. «Løp, Draco! Jeg skal holde det unna!»
«Du kan ikke slåss mot den tingen der alene!» ropte Draco ut. Han følte seg helt kvalm og syk, en kvernende følelse som – når han tenkte på opplevelsen senere – både virket og ikke virket som skyldfølelse, som om det hadde alle effektene, men ikke helt alle følelsene.
«Jeg må,» sa Harry Potter bistert. «Gå!»
«Harry, jeg – jeg er lei meg, for alt – jeg –» Skjønt senere, i tilbakeblikk, kunne ikke Draco helt huske hva han hadde ment å be om unnskyldning for; kanskje det var at han hadde lagt planer for å kuppe Harrys konspirasjon for så lenge siden.»
Den sydende figuren, som nå virket svartere og mer skrekkelig, hevet seg opp i lufta og svevet over bakken.
«LØP!» ropte Harry.
Draco snudde seg og løp hals over hode inn i skogen, mens greinene slo ham i fjeset. Bak seg hørte Draco nok en fryktelig hvesing, og Harrys stemme hevet seg og ropte ut noe som Draco ikke helt kunne kjenne igjen fra denne avstanden; Draco snudde hodet bare et øyeblikk for å se seg tilbake, og i det øyeblikket sprang han inn i noe som traff hodet hans HARDT, og han besvimte.
Harry beholdt et fast grep om tryllestaven, og en prismatisk sfære glødet rundt ham. Han stirret endefremt på den sydende, uklare skikkelsen foran seg, og sa, «Hva i all verdens navn er det du driver på med?»
De sydende uklarhetene løste seg opp, omdannet seg og falt til ro i en kappekledd skikkelse. Hva det nå var for skjulemekaniske som hadde vært aktiv – en gjenstand snarere enn en formel, gjettet Harry, siden magien hadde klart å påvirke ham – hadde forhindret sinnet hans fra å gjenkjenne figuren, eller til og med se at det var et menneske. Men det hadde ikke hindret Harry i å gjenkjenne den skarpe følelsen av dommedag.
Professor Krengle sto rank med sølvskimrende blod nedover hele den svarte kappen, og ga fra seg et sukk mens han betraktet de falne skikkelsene til tre svartspanere, Tracey Davidsen, Draco Malfang og professor McSnurp. «Jeg hadde ærlig talt trodd,» mumlet professor Krengle, «at jeg blokkerte det speilet uten å utløse varsler. Hva var det de to førsteklassingene fra Smygard holdt på med, alene i Den forbudte skogen? Herr Malfang har mer vett enn som så … For en fiasko.»
Harry svarte ikke. Følelsen av dommedag var så sterk som han noensinne hadde kjent den, en følelse av kraft i lufta var så stor at man nesten kunne ta på den. En del av ham var fremdeles fullstendig sjokkert over hvor raskt skjoldene som hadde omgitt svartspanerne var blitt ødelagt. Han hadde nesten ikke vært i stand til å se de påfølgende bølgene av farger som hadde revet skjoldene i stykker som om de var tørkepapir. Det fikk duellen som professor Krengle hadde utkjempet med svartspaneren i Azkaban til å se ut som et narrespill, en barnelek – skjønt professor Krengle hadde hevdet, da, at hvis han hadde kjempet på ordentlig ville svartspaneren vært død i løpet av få sekunder; og Harry visste nå at dette også var sant.
Akkurat hvor høyt var toppnivået for magisk kraft?
«Jeg antar,» sa Harry, som klarte å holde stemmen stødig, «at det at du spiser enhjørninger har noe med å gjøre hvorfor du kommer til å få sparken fra stillingen som forsvarsprofessor. Du skulle ikke tilfeldigvis ha lyst til å forklare dette, med høy grad av detaljering?»
Professor Krengle så på ham. Den nesten rørbare følelsen av kraft i lufta lot til å avta og trekke seg tilbake inn i forsvarsprofessoren. «Jeg skal i sannhet forklare meg selv,» sa forsvarsprofessoren. «Først må jeg kaste noen minneformler; senere kan vi gå et annet sted og diskutere det, for det ville ikke være fornuftig om jeg ble værende. Du vil komme tilbake til her og nå senere, vet jeg.»
Harry brukte viljen sin til å se gjennom Kappen han hadde mestret; og visste at en annen Harry sto ved siden av ham, skjult av sin egen dødstalisman. Så ba Harry Kappen sin om å skjule seg fra seg selv igjen, hvilket den gjorde; det å være i stand til å oppfatte ditt fremtidige selv betydde at du måtte koordinere hukommelsen senere.
Så sa Harrys egen stemme, hvilket lød merkelig i her og nå-Harrys ører, «Han har en overraskende god forklaring.»
Her og nå-Harry husket ordene så godt han kunne. Mer ble ikke sagt mellom dem.
Professor Krengle gikk over til Dracos skikkelse, og fremsa besvergelsen for falskminneformelen. Forsvarsprofessoren sto der kanskje et helt minutt, tilsynelatende fortapt i sine egne tanker.
Harry hadde studert minnemagi de siste ukene – skjønt han kunne ikke selv ha hjulpet til med å kaste formlene, med mindre han var villig til å slite seg selv nesten helt ut, og at de av en eller annen grunn ville at en svartspaner skulle miste hvert eneste minne fra livet som involverte fargen blå. Men nå hadde Harry en viss ide om hvilken grad av konsentrasjon den langt vanskeligere falskminneformelen innebar. Du måtte forsøke å leve hele den andre personens liv inne i ditt eget hode, i det minste hvis du ønsket å skape de falske minnene med mindre forsinkelse enn seksten til en mens du separat gjenskapte seksten viktige tankerekker. Kanskje var det stille, kanskje var det ingen synlige tegn til aktivitet; men nå visste Harry noe om vanskelighetsgraden, og han visste nok til å bli imponert.
Professor Krengle gjorde seg ferdig, og fortsatte med Tracey Davidsen, så de tre svartspanerne, og til sist professor McSnurp. Harry ventet, men fremtids-Harry protesterte ikke. Det var mulig at selv professor McSnurp, om hun hadde vært våken, ikke hadde protestert. Fremdeles var det ikke midten av mai, og tilsynelatende ville det komme en overraskende bra forklaring.
Med en håndbevegelse ble Dracos lamslåtte kropp løftet, og sendt et kort stykke inn i skogen, før den forsiktig ble etterlatt på bakken. En siste gest fra professor Krengle rev et stort stykke ut av enhjørningens side, hvilket etterlot seg de forrevne sårkantene; det rå kjøttet svevet i lufta, skalv i Forsvinning og var borte.
«Ferdig,» sa professor Krengle. «Jeg må forlate dette stedet nå, herr Potter. Bli med meg, og bli igjen her.»
Professor Krengle gikk av gårde, og Harry fulgte etter og ble igjen.
De gikk i stillhet gjennom skogen en stund, før Harry hørte svake stemmer i det fjerne. Den neste svartspanerpatruljen, formodet han, etter at man hadde mistet kontakten med den første. Hva nå hans fremtidige selv holdt på å fortelle visste ikke Harry.
«De vil ikke oppdage oss, og heller ikke høre stemmene våre,» sa professor Krengle. Følelsen av kraft og dommedag rundt forsvarsprofessoren var fremdeles sterk. Mannen satte seg på en trestubbe, en der lyset av den nesten fulle månen opplyste ham fullstendig. «Først bør jeg si at når du skal snakke med svartspanerne, i fremtida, så bør du fortelle dem at du skremte vekk det pulserende mørket, det samme som du gjorde med den desperanten. Det er dette herr Malfang vil huske å ha sett.» Professor Krengle ga fra seg et lite sukk. «Det vil forårsake litt oppstyr hvis de konkluderer med at et eller annet vesen i slekt med desperanter, og sterkt nok til å bryte svartspaneres skjold, er løs i Den forbudte skogen. Men jeg kunne ikke komme på noe annet å gjøre. Hvis skogen er mer velbevoktet etter dette – men med litt flaks har jeg allerede konsumert det jeg trenger. Kunne du tenke deg å fortelle meg hvordan du kom hit så raskt? Hvordan visste du at herr Malfang var i vanskeligheter?»
Etter at kaptein Kimson hadde fått vite at Draco Malfang var i Den forbudte skogen, visstnok i følge med Rubeus Gygrid, hadde Kimson begynt å undersøke hvem som hadde gitt tillatelse til dette; og hadde ikke klart å finne ut noe før Draco Malfang hadde unnlatt å gi tilbakemelding. Til tross for Harrys protester hadde svartspanerkapteinen, som var autorisert til å vite om tidsvendere, nektet å sende inn forsterkninger til et tidspunkt før innsjekkingen skulle ha kommet; det var standardprosedyrer når man hadde med Tiden å gjøre. Men Kimson hadde gitt Harry skriftlig ordre som tillot ham å gå tilbake og sende ut en svartspanertrio som skulle komme til stedet ett sekund etter at innsjekkingen uteble. Så hadde det vært en skytsverge som fant Draco, som Harry hadde formet med viljen sin til den ble en ball av rent sølvlys, og de flyvende svartspanerne hadde dukket opp presis på sekundet.
«Jeg er redd for at jeg ikke kan si noe om det,» sa Harry enkelt. Professor Krengle var fremdeles en av de hovedmistenkte, og det var bedre om han ikke fikk vite detaljene.
«Men hvorfor spiser du enhjørninger?»
«Ah,» sa professor Krengle. «Når det gjelder den saken …» Mannen nølte. «Jeg drakk enhjørningenes blod; jeg spiste dem ikke. Det manglende kjøttet, de forrevne sårkantene på kroppen – de var der for å gjøre saken uklar, for å få det til å virke som et eller annet rovdyr. Bruken av enhjørningsblod er altfor velkjent.»
«Jeg kjenner ikke til det,» sa Harry.
«Det vet jeg at du ikke vet,» sa forsvarsprofessoren skarpt. «Ellers ville du ikke plaget meg med dette. Kraften i en enhjørnings blod består i å kunne bevare livet ditt for en tid, selv om du står på selve dødens avgrunn.»
En tidsperiode fulgte der Harrys hjerne påsto at den nektet å behandle ordene, som selvsagt var en løgn, fordi du kunne ikke vite meningen du ikke fikk lov til å behandle med mindre du allerede hadde behandlet den.
En merkelig følelse av tomhet kom over Harry, et fravær av reaksjon; kanskje det var slik andre mennesker følte seg når noen handlet utenom manus, og de ikke kunne si eller tenke seg noe de kunne gjøre.
Selvsagt var professor Krengle døende, ikke bare syk nå og da.
Professor Krengle hadde visst at han var døende. Han hadde tross alt meldt seg frivillig til å ta stillingen som forsvarsprofessor ved Galtvort.
Selvsagt hadde han blitt gradvis verre gjennom hele skoleåret. Selvsagt var det slik at tilstander som gradvis ble verre hadde en forutsigbar slutt.
Harrys hjerne hadde garantert visst dette allerede, et eller annet sted trygt i bakhodet der han kunne nekte å behandle ting han allerede hadde behandlet.
Selvsagt var det derfor professor Krengle ikke ville være i stand til å undervise i kampmagi neste år. Professor McSnurp ville ikke engang trenge å si ham opp. Han ville bare være –
– død.
«Nei,» sa Harry, med lett skjelvende stemme. «Det må finnes en måte –»
«Jeg er ikke dum, ei heller spesielt ivrig etter å dø. Jeg har allerede sett etter. Jeg måtte gå så langt som dette rett og slett for å vare ut skoleåret, og jeg hadde mindre tid enn jeg trodde, og –» Hodet til den mørke, måneopplyste figuren snudde seg vekk. «Jeg tror at jeg ikke ønsker å høre om det, herr Potter.»
Harrys pust kom i ujevne hikst. Altfor mange følelser boblet opp i ham samtidig. ‘Etter benektelse kom sinne,’ ifølge et prinsipp noen bare hadde funnet på. Og allikevel virket det overraskende passende.
«Og hvorfor –» Harrys pust kom i et hikst igjen. «Hvorfor er ikke enhjørningsblod standardutstyr for helbredere? For å holde noen i live, selv om de er helt på dødens rand som en følge av at beina deres er blitt spist opp?»
«Fordi det er permanente bieffekter,» sa professor Krengle stille.
«Bieffekter? Bieffekter? Hva slags bieffekt er medisinsk sett verre enn DØDEN?» Stemmen til Harry hevet seg gjennom setningen til han skrek ut det siste ordet.
«Ikke alle tenker på samme måte som du og jeg, herr Potter. Skjønt, i rettferdighetens navn må det sies at blodet må komme fra en levende enhjørning, og enhjørningen må dø mens man drikker det. Ville jeg vært her ellers?»
Harry snudde seg, og stirret på trærne som omga dem. «Ha en flokk enhjørninger ved St. Mungos. Send pasienten dit med flumnettverket, eller med en portnøkkel.»
«Ja, det ville fungere.»
Harrys ansikt strammet seg, det eneste synlige tegnet ved siden av de skjelvende hendene som viste noe om alt som veltet fram inne i ham. Han trengte å skrike, trengte å få det ut, trengte noe han ikke kunne sette navn på, og til slutt rettet Harry tryllestaven mot et tre og ropte «Revnio!»
Det kom en skarp, skjærende lyd, og et kutt dukket opp tvers over treverket.
«Revnio!»
Et nytt kutt. Harry hadde lært seg formelen bare ti dager i forveien, etter at han hadde bestemt seg for å bli flinkere i selvforsvar. Teoretisk sett var det en formel for andre klasse, men sinnet som bølget gjennom ham lot til å være grenseløst; nå visste han nok til å ikke bli magisk utkjørt, og fremdeles hadde han kraft.
«Revnio!» Harry siktet på en grein denne gangen, og den deiset ned på bakken med lyd av greiner og løvverk.
Det virket ikke som om det var noen tårer inne i ham, bare et trykk som ikke fant noe utløp.
«Jeg skal la deg holde på med ditt,» sa professor Krengle stille. Forsvarsprofessoren reiste seg fra stubben, med enhjørningsblodet fremdeles månebelyst glitrende på den svarte kappen han hadde på seg, og trakk hetta tilbake over hodet.